Kommentarer – Siri Lindstad

Kjærlighetens spilleliste

«Jag kom att tänka på en Joni Mitchell-sång», sier Elise. «Du och dina sånger», sier Dagmar. De har akkurat elsket, men nå gråter Elise. «Det är den där…. «A case of you»», sier Elise, og siterer et utdrag fra sangteksten, om å være forberedt på å blø for kjærligheten.

Anneli Furmarks grafiske roman Gå med mig till hörnet (Galago, 2020) har da også et lydspor som gir en ekstra dimensjon til boken.

Elise er historiens hovedperson. Hun er 56 år og jobber som journalist. Hun har vært gift med Henrik i 23 år, og har to voksne sønner. På en kunstutstilling en dag møter hun Dagmar, en jevnaldrende lege, gift med en annen kvinne, men med fortsatt hjemmeboende barn. Elise og Dagmar innleder snart et forhold, noe deres respektive partnere får vite om. Etter hvert innleder Henrik et forhold til en yngre kollega, og det ender med skilsmisse mellom ham og Elise. Dagmar vil imidlertid ikke gå fra sin partner, og plutselig vet ikke Elise lenger hva hun har og hvor hun er på vei i livet. Hun har nådd fram til et hjørne, men vet ikke hvilken vei hun skal snu og hvor hun skal gå videre.

Bokens tittel, Gå med mig till hörnet, er hentet fra en Leonard Cohen-låt som vi får et lite utdrag av i epigrafen: «I’m not looking for another/ as I wander in my time / Walk me to the corner / our steps will always rhyme». Disse linjene er fra Cohens sang «Hey, That’s No Way To Say Goodbye», spilt inn første gang i 1967, og siden fremført av en rekke artister, ved siden av Cohen selv. Senere dukker sangen opp som en referanse i Furmarks historie. Elise har en spilleliste hun deler med Dagmar på en strømmetjeneste, og når hun en dag legger til denne låten på spillelisten, skaper den en åpning for å prate om det som er så vanskelig: Skal vi fortsette å treffes eller ikke?

Det var nok ikke tilfeldig at Dagmar og Elise møttes på en kunstutstilling. De er begge det Elise kaller «kulturtanter», med mange felles referanser hva angår film, bøker og musikk. Filmer som Love Actually og Brokeback Mountain nevnes, begge filmer som tar for seg den besværlige kjærligheten i alle dens former. Det samme gjør sangene som siteres, det være seg låter av Cohen, Mitchell eller for eksempel Säkert.

Kanskje er det ikke så mange som umiddelbart tar referansen til Leonard Cohens sang når de leser bokens tittel. Men så snart man blar om og leser epigrafen, får man en ide om hvor forfatteren har fått tittelen fra. Kjennere av Cohens sanger vil forstå hvilken låt de fire linjene er hentet fra. Gjør man det ikke, er sjansen uansett stor for at man assosierer noe med Cohen selv, for eksempel at han var en poet og låtskriver som sang om det boblende begjæret og den kronglete kjærligheten. Også Joni Mitchell refereres til med to sanger, «Both Sides Now» og «A Case of You», begge sørgmodige, ganske resignerte sanger om en som slikker sine sår, slik Elise må et stykke ut i historien.

På side 46 har Furmark tegnet inn noen strofer fra en sang, sammen med noen notetegn som understreker at det er musikk vi hører, eller altså leser. Vi får ikke vite hvem som synger, men teksten er på svensk. Den løper som et blått bånd over Elises hode, der hun sitter og melder med Dagmar. De lytter til den samme sangen, på hvert sitt sted, og musikken knytter dem sammen. Det er en sang Elise nettopp har lagt til spillelisten, leser vi på den foregående siden, og det er enkelt å tolke ordene i sangen som Elises uuttalte ord til Dagmar: «Får jag träffa dig i kväll?» Furmark kunne selvfølgelig lagt ordene rett i munnen på Elise, i en eller flere snakkebobler. Men gjennom å la sangen uttrykke det Elise kjenner, får forfatteren understreket båndene mellom de to kvinnene, symbolisert gjennom musikken de samlytter til, illustrert gjennom det blå tekstbåndet. Sånn sett blir ordene fra sangen mer enn bare tekst. Og samtidig får forfatteren understreket det kompliserte og uavklarte mellom dem, alt det de leter etter ordene for, ved at snakkeboblene i rutene bare er korte konstateringer av at de begge lytter. Det er musikken som snakker, de hører etter, og de vet begge at det er ikke bare å treffes i kveld. Til det er det for mange hensyn å ta.

En del lesere vil nok kjenne igjen sangen: «Får jag» med Säkert, hentet fra hennes 2010-album Facit. Kanskje har man selv noen minner til den sangen, som aktiveres ved å lese tekstutdragene. Nina Ernst skriver i Att teckna sitt jag (2017) om hvordan det i grafiske selvbiografier finnes en ambisjon om å knytte innholdet i historien til en virkelighet utenfor fortellingen. Denne ambisjonen er tydelig også i Furmarks historie, selv om den ikke framstilles som noen selvbiografi. (Hovedpersonens navn er for eksempel et annet enn forfatterens.) Men kanskje det er en biografi over oss alle Furmark har forsøkt å skrive og tegne? Hvem har ikke vært på vei mot et hjørne og ikke visst hvor veien videre gikk?

Ved å referere til fysiske gjenstander og miljøer skapes en kulturell tilhørighet til en bestemt samfunnsgruppe, tid eller tradisjon, skriver Nina Ernst. Minner vekkes til live, og referansene kan fungere som tidsmarkører, identitetsmarkører, og også klassemarkører. Ernst refererer til El Rafaie som anser intertekstualitet i skapelsen av selvbiografiske serier som et retorisk grep som inviterer til medskaping og identifikasjon hos leseren.

Men verdien av medskaping og identifikasjon behøver ikke avgrenses til lesing av selvbiografiske verk. Alle kunstneriske uttrykk krever en eller annen fortolkning mellom form og innhold. Den som ser og/eller hører må ta i bruk seg selv, sine egne sanser, erfaringer og fantasi for å få mening ut av kunsten. Det er lett å tenke seg serieromanen som et stille medium, som noe som ikke skaper lyd. Kjærlighetshistorien om Elise og Dagmar er da også tilsynelatende fortalt innenfor rammene av en tradisjonell grafisk roman, der historien trer fram for oss gjennom hva vi ser med øynene: tekst og bilder i samspill. Men både teksten og bildene kan ha lyd. Teksten i snakkeboblene kan forstørres eller forminskes, fetes opp eller fades ut, for å understreke med hvilken styrke ordene uttales. Og lyder kan illustreres ved hjelp av visuelle tegn og symboler, såkalte markeringer, slik vi ser når Elise og Dagmars lytting til Säkert-låten avbrytes av et «knack knack», som vi forstår visualiserer noen som banker på døren inn til rommet Elise befinner seg i.

Men Furmark har med utdragene av sangtekstene laget ytterligere åpninger mot det auditive. Hvem hører ikke Leonard Cohens stemme i hodet når man leser epigrafen? Trykte bøker kan gjerne sies å være et lydløst medium, men fortellingene skaper likevel lyd inne i hodet vårt.

Og de kan faktisk skape lyd også utenfor hodet. Det finnes bøker for små barn, der man kan trykke på en knapp og høre en sau breke eller en katt mjaue, mens man ser det riktige dyret avbildet, og kanskje ser bokstavene som betegner det. Furmarks bok har ingen slike knapper. Men om man flytter seg over på strømmetjenesten Spotify, vil man finne en spilleliste som forfatteren har laget, med tittel etter boken. Her ligger alle sangene som det siteres fra i boken, pluss et knippe andre med samme tematikk, altså kjærlighet. Blant sangene finner vi låten «The Wings», som var en del av soundtracket til Brokeback Mountains. Det finnes ingen henvisning i boken til denne spillelisten, men den som leter, skal tydeligvis finne. Og det er lett å tenke seg at denne listen er virkelighetens representasjon av fiktive Elises spilleliste. Det er som om Elise deler den også med oss, og ikke bare Dagmar.

Elise lever et liv der digitale medier er en selvfølgelig del av hverdagen, selv om hun selv er født lenge før internett fantes. Hun ser på Netflix-serier, kommuniserer med Dagmar via Messenger, har en Instagramkonto og hører altså på musikk på en strømmetjeneste. Hun er som en hvilken som helst forelsket tenåring, bare at hun er i femtiårene. Og nettopp alder er et tema i fortellingen, mer enn genus og seksuell identitet. Når Elise forteller en kollega om Dagmar, ler han. «Att två så pass mogna damer skulle bli så kära, ja det var väldigt skojigt tydligen», sier Elise på en venninnemiddag.

Men kjærligheten har ingen grenser. Det har vel heller ikke serieromanen. Kanskje har Furmark latt seg inspirere av en tv-serie som Skam, som tok i bruk ulike sosiale medier for å skape samhandling og dialog med seerne, inkludert en spilleliste som stadig ble oppdatert. Skam handlet om ung kjærlighet, Gå med mig… handler om moden kjærlighet. Men Elise har musikk som spenner over fem-seks desennier på sin spilleliste, og finner tydeligvis gjenklang for sine følelser hos både yngre og eldre musikere. Spillelisten kan hun bestemme over selv, i motsetning til Netflix’ algoritmer som foreslår stadig nye filmer og serier for henne som likevel ikke faller i smak. «Vad tror de om mig egentligen, tänkte hon. Vem tror de att jag är?».

Elise rommer mer enn hva noen datamaskin kan regne ut. Det gjør også kjærligheten. Og en serieroman kan favne mer enn bare tekst og bilder. Den kan også gi oss musikk.

En stillferdig professor

Det tok ikke lang tid før William Stoner var glemt av sine kollegaer. Jeg kommer derimot til å huske ham lenge.

For de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle, og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitet som har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.

Jeg fikk romanen Stoner av John Williams i julegave, etter at en entusiastisk bokhandler hadde overbevist giveren om at dette var en av årets litterære høydepunkter. Det hadde vedkommende nok rett i. Fædrelandsvennen kalte boka om William Stoner en historie om «deg og meg». Og ja, den er så visst både tidløs og universell, så tidløs at det kjennes forunderlig at det allerede er femti år siden den kom ut. I 2014 kom den for første gang på norsk.

Men samtidig er den en sjelden bok om livet i akademia.

Historien om William Stoner får meg til å tenke på noe forfatteren, filmregissøren og bibliotekaren Dag Johan Haugerud sa i et intervju med Forskerforum for noen år siden: «De fleste konfliktene folk har i hverdagen, er gjerne knyttet til arbeidsplassen. Og er man som meg opptatt av klasse, er jobb også viktig som klassemarkør.» (Forskerforum 2/13).

Like fullt er det langt mellom både bøkene og filmene om folks jobbhverdag, med mindre det er snakk om ekstraordinære karrierer av noe slag.

William Stoners karriere var ikke ekstraordinær på noe vis. Likevel er altså forfatteren John Williams roman om bondesønnen fra fattige kår som endte opp som professor ved universitetet i Colombia, noe helt for seg selv.

«Men skjønner du ikke, herr Stoner?» spurte Sloane. «Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.»
Med ett virket Sloane veldig fjern, og veggene i kontoret hans trakk seg tilbake. Stoner følte at han svevde i luften, og han hørte stemmen spørre: «Er du sikker?»
«Jeg er sikker,» sa Sloane mykt.
«Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så sikker?»
«Det er kjærlighet, herr Stoner,»sa Sloane muntert. «Du er forelsket. Det er så enkelt som det.»
Det var så enkelt som det.

Slik er det også for mange som jobber innen norsk akademia. Det handler om kjærlighet til faget. Så enkelt som det. Jeg håper de husker på det, politikerne som nå ivrer etter å ruske rundt i vilkårene for norske forskere. Jeg håper han har det i mente, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, når han med begeistring lanserer en reform av personalpolitikken, som et første skritt på veien mot det han kaller en prestasjonskultur. De fleste som går på jobb i forsknings-Norge kan sikkert drømme om en Nobelpris, men det er ikke den drømmen som driver dem i hverdagen.

William Stoner oppdager litteraturen mens han studerer til agronom. Etter det handler alt bare om tekst, språk, fag. Han bruker tid på å bli en god lærer, og når han først har funnet sin egen stil og bygget seg opp selvtillit, glitrer han. Men han har aldri noen store akademiske ambisjoner. Han er et hverdagsmenneske som bare ønsker å lese, skrive og undervise i fred.

Det får han ikke. Å, som jeg skulle ønske han hadde en fagforening, en tillitsvalgt, et fellesskap å støtte seg på, når de spisse albuene kommer fram, og renkespillene, mobbingen og truslene fra ledelsen om tvangspensjonering etter hvert tar til. Forfatteren John Williams visste nok hva han skrev om – han var selv professor ved universitetet i Denver.

Han visste at det ikke ville ende der, men han brydde seg ikke. Da Lomax på årets siste allmøte, i sin instituttrapport til kollegiet, annonserte professor William Stoners inntreden i pensjonistenes rekker ved utgangen av neste år, reiste Stoner seg og informerte de ansatte om at Lomax tok feil, at pensjoneringen ikke ville tre i kraft før to år etter tidspunktet Lomax hadde annonsert.

Stoner klarer seg, men det koster. Det koster også å gå på midlertidige kontrakter år etter år, stadig å måtte forholde seg til omstruktueringer og sammenslåinger, å måtte konkurrere med de nærmeste kollegaene om knappe midler og stillinger, å få timeplanen der man skal få nok tid til både forskning og undervisning til å gå i hop. Stoner drømmer om uker og måneder der han bare kan forske, men må sommer etter sommer bruke ferien til å undervise, for å få råd til boliglånet.

Jeg håper Stoner lå under treet denne julen også hos kunnskapsministeren.

(Først publisert som leder i Forskerforum 2/15.)

LagreLagre

Hatets retorikk

Hvem skriver brev til Tatiana Vinnitjenko?

Det ble skrevet 23. november 1911, og deretter arkivert for ettertiden. I desember 2014 fikk det plutselig nytt liv i sosiale medier, Albert Einsteins brev til Marie Curie.

Man kunne i og for seg lese det i norsk oversettelse allerede i 2010, i Walter Isaacsons utmerkete biografi om nettopp Einstein. Bakgrunnen for brevet var forholdet mellom enken Marie Curie og den gifte kollegaen Paul Langevin. Samtidig som det ble kjent at Curie for andre gang var tildelt nobelprisen, denne gangen i kjemi, ble detaljer rundt forholdet mellom henne og Langevin gjort offentlig av tabloidpressen. Forholdet skapte oppstyr, og da var det at Einstein grep pennen:

«[J]eg er så rasende over den plumpe måten som offentligheten for tiden våger å beskjeftige seg med Dem på, at jeg absolutt må gi denne følelsen luft. Jeg føler meg nødsaget til å fortelle Dem hvor høyt jeg har kommet til å verdsette Deres forstand, Deres handlekraft og Deres ærlighet, og at jeg priser meg lykkelig over å ha gjort Deres personlige bekjentskap i Brussel. Enhver som ikke hører med blant de krypdyrene, er så sannelig glad, nå som før, over å ha slike personligheter som Dem, og Langevin også, virkelige mennesker som man føler seg priviligert over å ha kontakt med. Hvis det pakket fortsetter å beskjeftige seg med Dem, så la simpelthen bare være å lese det sludderet, og overlat det til de krypdyrene det er smurt sammen for. (Isaacson 2010, s. 191).»

Men det var ikke bare Einstein som skrev til Marie Curie. Det kom også en rekke andre brev, det ene mindre hyggelig enn det andre. Ett av dem var fra et medlem av Svenska Akademien. Han foreslo at hun ikke skulle møte opp for å motta nobelprisen, som følge av alt oppstyret rundt hennes forhold til Langevin.

Tro hvor mange mannlige nobelprisvinnere som ville ha fått et tilsvarende brev?

Marie Curie hevet seg imidlertid etter beste evne over alt bråket, og dro til Stockholm for å motta prisen. Hennes svar til motstanderne var at «jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom mitt vitenskapelige arbeid og det som foregår i mitt privatliv».

Nå, mer enn hundre år senere, er det Tatiana Vinnitjenko som hetses for sitt privatliv.

Også journalist Börge Nilsson skrev et brev. Han spikket fram noen høflige formuleringer og printet det ut på offisielt Forskerforum-papir, for så å sende det til ledelsen ved Northern (Arctic) Federal University (Narfu), slik han fikk beskjed om å gjøre. Er det virkelig et problem for universitetet at ansatte engasjerer seg i menneskerettighetsarbeid på fritiden, lurte han på.

Han fikk aldri noe svar.

Universitetslærer Tatiana Vinnitjenko kan enn så lenge fortsette å undervise i russisk og lingvistikk ved Narfu, men bare om hun slutter å være aktiv i den ideelle organisasjonen Rakurs, som jobber for bedre vilkår for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Organisasjonens medlemmer trues av både politi og politiske ekstremister, men det er Vinnitjenko og andre universitetsansatte som får svi. Professor Oleg Kljuenkov fikk sparken 18. juni 2014. Nå er Vinnitjenko redd det er hennes tur neste gang.

Hvem skriver brev til Vinnitjenko og Kljuenkov og støtter dem i kampen mot alle disse «krypdyrene» Einstein skrev om? Burde jeg gjøre det?

Idet dette nummeret av Forskerforum går i trykk, er året der vi feiret to hundre år med grunnloven, omme. Paragraf 100, som sikrer oss ytringsfrihet, har vært blant de bejublede delene av feiringen.

Men med ytringsfriheten følger et ytringsansvar, hevder lingvisten Anne Birgitta Nilsen. Hennes bok Hatprat er anmeldt på boksidene i dette nummeret. Hun definerer hatretorikk som «nedsettende språkbruk, som kan vekke eller forsterke negative følelser, holdninger eller oppfatninger overfor en gruppe mennesker med utgangspunkt i rase, kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet, funksjonshemming, seksuell orientering eller annen gruppetilhørighet». Rådene hun gir mot slutten av boken for hvordan vi skal møte hatretorikken, er stilet til hver og en av oss. For hatretorikken er ikke bare rettet mot et offer, ifølge Nilsen, men også mot et bredt, ukritisk publikum.

Så kanskje nyttårsforsettet mitt for 2015 skal være å skrive et brev, til støtte i kampen mot krypdyrene.

(Først publisert som leder i Forskerforum 1/15.)

LagreLagre

We love you, Miss Hannigan

Vi er en fin blanding av folk, der vi fyller opp de 1740 setene i The Palace Theatre. Barnefamiliene dominerer selvfølgelig – det er tross alt en av de mest kjente og kjære familieforestillingene som utspiller seg på scenen. Men mange av radene er også fylt opp av halvvoksne tenåringer, og lufta i det 100 år gamle teatret er ladet med pubertale hormonsvingninger. Og så er det meg, da, og noen flere som meg, som er her ene og alene for å oppleve hun som i godt voksen alder har lykkes i å bli et lesbeikon: Jane Lynch.Ja, for du husker vel scenen fra tv-serien The L Word, hvor Lynch som kvass feministisk advokat først harver verbalt over stakkars Tina, før hun plukker opp en pingpongball og sikter den rett mot en applikert livmor på veggen. Eller var den av keramikk, den der greia? Jeg kjente det uansett i livmoren selv, og det var slettes ikke ubehagelig. Det var noe med Lynch og den skreddersydde dressen, det selvsikre smilet og den sexy snerringen.

Derfor finner du meg altså her en maikveld på The Palace Theatre på Broadway. Jeg hater småjenter! brøler Lynch idet hun river opp døra og farer inn på scenen, og salen bryter ut i ellevill jubel. Miss Hannigan har gjort sin entre.

Musikalen er selvfølgelig Annie, og ja, vi må alle snufse litt når det synges om tomorrow, you’re always a day away. Og Annie er rødhåret og krøllete og foreldreløs, og livet er heller ingen lek for de andre jentene på barnehjemmet. It’s the hard-knock life. Det hjelper ikke akkurat at barnehjemsbestyrer Miss Hannigan hater småjenter og elsker flaska.

Det gjorde også Jane Lynch lenge. Elsket flaska, altså. Hun skriver om det i selvbiografien Happy Accidents som kom ut i 2011, og som jeg laster ned til ipaden samme kveld jeg har sett henne i hennes debutforestilling på Broadway. Allerede på high school gjorde hun alkohol til en fast følgesvenn, der noen øl hver dag, og av og til flere enn bare noen, ble en selvfølge. Slik fortsatte det lenge etter at hun var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Det er lett å leke hobbypsykolog og diagnostisere henne med selvhat og internalisert homofobi, og konkludere med at hun drakk seg vekk fra sitt seksuelt forvirra jeg. For veien til statusen som lesbeikon virker lang fra de temmelig desorienterte tenårene hennes i småbyen Dolton, sør for Chicago. Også i tiårene som fulgte, skulle det manglende kjærlighetslivet hennes være et tema, både for henne og omverdenen. «Du er altfor fokusert på karrieren!», sa folk stadig til henne. Selv mente hun at hun var altfor fokusert på sin egen usikkerhet når hun kom for tett på noen. Det kjennes langt mellom Lynch’ framstilling av sitt usikre selv og rollefiguren Joyce Wischnia i The L Word.

Og ja, jeg føler med henne når hun innimellom beskriver rotløsheten hun kjenner, der hun flytter fra stat til stat gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, alt etter hvor det byr seg roller. Men først og fremst fascineres jeg av historien om en som så veldig gjerne ville være skuespiller, og som slik bygget seg en karriere, birolle for birolle. Når hun i 2010 vinner både Golden Globe og Emmy for rollen som gymlæreren fra helvete: Sue Sylvester i tv-serien Glee, er hun femti år. Femti år! Mens andre (spesielt kvinnelige) skuespillere lyser opp stjernehimmelen som tjuefemåringer for så å slukne i løpet av de neste ti årene, har Lynch møysommelig jobbet seg fram og opp. Ofte får hun roller som egentlig er tiltenkt menn, men som gjøres til en kvinnerolle for kjønnsbalansens skyld. Dermed får historiene som utspiller seg på scenen eller tv-skjermen en kvinneskikkelse som gjerne bryter med stereotype framstillinger av kvinner. Ulempen er at disse kvinnene sjelden får ha et kjærlighetsliv. Når Joyce i The L Word selvsikkert nok bryter alle regler for advokat-klient-forholdet og legger an på Tina, er det faktisk første gang Jane Lynch kysser en medskuespiller.

Jane Lynch er altså 53 år gammel når hun i år debuterer på selveste Broadway, etter mer enn 35 år på scenen. Her elskes hun umiddelbart, av ungene som har kommet for å la seg frydefullt skremmes av den slemme Miss Hannigan, av tenåringene som ikke kan få nok av gymlærer Sylvester, og så jeg, da. Weeee loooove youuuuu, Miss Hannigan, tvinges barnehjemsbarna på scenen til å si. Ingen behøver å tvinge meg til å si det.

(Publisert i Blikk august 2013)

LagreLagre

En håpløs debatt

Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter. Vi blir det.

På 1980-tallet hadde vi O-fag på barneskolen. Her hørte vi for første gang om oldtidens hippokratiske lære, om viktigheten av balanse mellom de fire kroppsvæskene slim, gul galle, svart galle og blod. De igjen tilsvarte de fire elementene luft, vann, ild og jord. Hippokrates´ teori var at for mye blod skapte sangvinikere, for mye gul galle kolerikere, for mye svart galle melankolikere og for mye slim flegmatikere. En medisinsk teori som sikkert var banebrytende på mange måter den gangen Hippokrates lanserte den, men som i dag er fullstendig passé. Selv vi elleveåringene lo.

Men så ble vi småfreakete, hennafargete tenåringer og tegnet yin/yang-merker på sekkene med sprittusj. I en følelsesmessig kaotisk tilværelse var det greit med noe som var svart/hvitt, lyst/mørkt, mann/kvinne, godt/vondt. Ingen gjorde oss oppmerksomme på hvordan vi slik forenklet et eldgammelt kinesisk symbol hentet fra en filosofi med mange lag, hvordan vi gjorde figuren til en todimensjonal og tom klisje.

Ingen sa noe, for hvorfor skulle de det? Å komplisere en virkelighetsforståelse er jo bare…. kompliserende. La oss heller gå for det enkle.

Og akkurat så enkelt blir det når Aftenposten skriver at «guttene taper på feminiseringen i klasserommet», så enkelt at jeg lurer på om det egentlig er noen vits. Vi kommer oss jo aldri ut av dette sporet, denne håpløse likestillingsdebatten, som er fullstendig fanget i et polarisert og gjennomheteroseksualisert system, der hele tankegangen hviler på den innskrenkende ideen om menns og kvinners ulikheter. Vi tror det har funnet sted en revolusjon de siste tretti årene, mens sannheten er at vi tråkker i de samme enspora løypene som vi har gjort i tusenvis av år.

«Feminisering» – hva betyr egentlig det? At klasserommet får en total makeover, med rosa tyllgardiner og duftlys? At man må ha småblomstrete kjole for å få trå over dørstokken?

Nei, det handler om at undervisningsformene nå passer «bedre for jentene enn for guttene», får pedagogikkforskeren si til Aftenposten, uten ett eneste motspørsmål. Bytt ut ordene «jentene» og «guttene» med «hvite» og «svarte», og se hvor det bærer. Hvordan er det mulig å framsette slike kjønnsstereotype påstander i 2008?

«I dag har svært mange av oppgavene en fortolkende karakter, noe som passer jenter fra middelklassen best. Praktiske oppgaver, som ofte passer gutter fra arbeiderklassen best, blir nedprioritert så lenge både lærerkollegiet og byråkratiet har en så stor kvinnedominans», sier forskeren Aftenposten har snakket med.

Og jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Skal jeg grøsse over den føydale tankegangen som ligger bak dette klasseperspektivet? Skal jeg for hundrede gang forundres over at folk fra den hvite middelklassen så ufortrødent tillater seg å stemple «de andre» som nettopp «de andre»? Skal jeg nok en gang konstatere at begrepene «maskulinitet» og «femininitet» er best egnet til å beskrive sin egen ubrukelighet? For det første fordi vi likevel aldri vil bli enige om hva som skal regnes som «maskulint» og «feminint». For det andre fordi de lurer deg til å tro at de sier noe om hvem og hva du er.

For vi blir da ikke dårligere til å snekre om vi også lærer oss å strikke? Vi blir ikke mindre handlingsorienterte av å trenes i å vise omsorg? Vi kan godt lære oss både å åpne munnen og ta plass når det trengs, og samtidig lære å holde munn og lytte til andre når det er det som behøves. Vi har bruk for både å kunne løse oppgaver av fortolkende karakter, og mer praktiske oppgaver. Og da mener jeg oss alle, uavhengig av kjønn og klasse.

Dessuten var vel noe av poenget med den norske offentlige skolen at den skulle bidra til å vise ut skiller mellom elever med ulik økonomisk, kulturel og sosial kapital, ikke bekrefte dem? Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter, vi blir det.

Vi har sluttet å tro på viktigheten av balansen mellom de fire kroppsvæskene. I stedet faller vi på kne i andektighet overfor gener, hormoner og kjønnsorganer. Vi tror at evner og kvaliteter kan knyttes til biologiske kropper. Vi tror at menn er menn og kvinner er kvinner, og banaliseres oss selv og hverandre inntil det skandaløse.

Dermed kan en forestilling om en pågående «feminisering» slå rot i den norske offentligheten, velte seg inn som Hufsa i Mummidalene og mørklegge det som før var lys, liv og lærelyst. Som en gift i et ellers naturlig, avbalansert og harmonisk legeme.

(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 27.10.2008, i spalten Feminist, javisst!.)

Natta med Nikki

Det er noen linjer jeg aldri blir helt ferdig med, fra en sang utenom det vanlige, fra et ekstraordinært album, fra en artist det ikke finnes maken til.

Det er plata «Purple Rain» av Prince, og låta «Darling Nikki». Om han som møter henne og blir forført, tilbringer en het natt med henne som han aldri skal glemme. Og så kommer det:

I cant tell u what she did 2 me
But my body will never be the same

Jeg må ha vært tolv år første gang jeg hørte «Darling Nikki». Jeg var mildt sagt ukysset, men likevel gammel nok til å tenke at wow, jeg vil også møte en som Nikki. Jeg vil også bli forført, eies en stund, for så å våkne opp morgenen etter, med en kropp som aldri blir den samme igjen.

Når jeg hører «Darling Nikki», er jeg heldige Prince i noen minutter.

Men jeg er jo ikke Prince, og Prince er ikke meg. Prince er en mann, om enn en temmelig utradisjonell mann. En som leker med kjønnskategoriene, spiller på ulike seksuelle identiteter, tøyer grensene for hva som er lov.

Selv har jeg vokst opp med budskapet om å trekke opp grenser, ikke tøye dem. På bussen jeg pleide å ta til skolen hang det lenge plakater fra Sosial- og helsedirektoratet, med bilde av en jente som tegnet opp en sirkel rundt seg. Sett dine egne grenser, het det.

Og på et tidspunkt skjønte jeg at det finnes en avgjørende forskjell mellom Prince og meg: Jeg vil alltid våkne opp morgenen etter med en kropp som aldri blir den samme igjen. For vår kulturs – og de fleste andres – historie om kvinner og kropp er at sex setter spor i oss på en måte som ikke er tilfelle for mannskropper. Det begynner med kulten rundt jomfruhinna, en myteomspunnen hudfille de færreste av oss noen gang så før den liksom var borte. Siden fortsetter det med alt man skal passe seg for: graviditet, overgrep, sykdommer, og ikke minst: ryktet ditt. Alt som gjør deg til deg, former deg, ifølge våre forestillinger om kjønn og sex.

Derfor er det så revolusjonerende når Prince synger at jo, denne natta var kroppen hans var formbar, mottakelig, åpen. Nikki erobret ham, og han lot seg erobre.

Vanligvis er det jo kvinnen som erobres. Det er rett og slett det som gjør oss til kvinner, det at vi kan tas, konsumeres og eies. Har noen hatt sex med deg, eller bare sett deg naken, så er det som om de eier en liten bit av deg. Hva skulle ellers alt hysteriet rundt nakenbilder på nettet og kikking gjennom nøkkelhull handle om?

Menn tilskrives en makt uten sidestykke, en rett til å definere deg ved hjelp av blikket og fallosen. Det horrible med voldtekt – den mannlige maskulinitetens mest ekstreme maktutøvelse – er ikke at den «tar» noe fra oss kvinner, men at den stadig gjør oss til noe som kan tas, har den amerikanske feministen Sharon Marcus påpekt. Hun mener at voldtekt er en handling som – i likhet med alle andre handlinger – gjøres og blir forståelig gjennom språket. Historiene om voldtekt beskriver derfor ikke bare noe som har funnet sted, men blir også en allegori for en kultur der det bare finnes to mulige posisjoner: mann og kvinne, overgriper og offer, subjekt og objekt.

Men det finnes forsøk på å fortelle andre historier. I sin nye bok, Den ensamma fallosen, utfordrer den svenske medieviteren Anja Hirdman våre forestillinger om «den falliske makten». Hun funderer blant annet over hvordan vi har lært oss å tolke og forstå penis som den konstante, aktive parten, og hun siterer den danske kjønnsforskeren Sarah Højgaard Cawoods omtolkning av penisen som «den som gjør» og vaginaen som «den som tar imot»: Tenk deg en hånd som holder rundt et glass. Er det ikke hånden som «gjør»? Hvorfor skal ikke da vagina kunne ses på som den aktive parten, som den som «holder» og dermed «gjør»?

Jeg ønsker meg netter med både Nikki og Prince. Jeg ønsker meg netter som setter spor, og netter som bare får gå i glemmeboken av seg selv. Jeg ønsker meg retten til å gå over mine egne grenser, og etterpå tenke at det gjør jeg ikke igjen, men nå har jeg prøvd, og det kjennes helt ok.

Jeg ønsker å se andre gå over sine grenser, hvis de vil. Jeg ønsker å ta og bli tatt, eie og bli eid for en liten stund, men når morgenen kommer, vil spørsmålet om eierskap til egen og andres kropper igjen fortone seg like absurd som alle andre spørsmål om eierskap bør gjøre.

Og selv er jeg fortsatt den samme, og likevel ikke.

(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 29.09.2008, i spalten Feminist, javisst!.)

Befri foreldreskapet!

Hvorfor skal barnets beste alltid prøves innenfor ekteskapet?

Barne- og likestillingsministeren har satt ned et utvalg som skal gjennomgå barnelovens regler om farskap.

«Det viktigste ved denne gjennomgangen er å få et regelverk som er tilpasset de teknologiske og samfunnsmessige endringer vi har fått mht. utviklingen av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og mulighet for sikker fastsetting av farskap siden barneloven ble vedtatt i 1981.» Det sier Anniken Huitfeldt i pressemeldingen som departementet sendte ut 28.mars.

Barnets beste er nok en gang utgangspunktet, et startsted jeg vil tro ytterst få vil si seg uenige i. Nettopp derfor er det så ubegripelig at barnets beste alltid skal prøves innenfor ekteskapets trange rammer. Det henvises til «nye familiemønstre», men ingenting tyder på at disse nye mønstrene i praksis får utfordre rådende forestillinger og gjeldende lover om foreldreskap som noe som skal utøves av to foreldre – og kun to. I mandatet til det nye «farskapsutvalget» legges det heller ikke opp til noen prinsipiell diskusjon rundt hvordan foreldreskap faktisk utøves i dag, på kryss og tvers av ekteskapslovgivningen.

Nei, det er ikke meningen å helle salt i sjampanjen til de som nå feirer at forslaget om felles ekteskapslov for homofile og heterofile endelig er lagt fram. Men at foreldreskap og ekteskap går hånd i hånd er en av livets store løgner, på linje med «one size fits all». Én ting er at halvparten av alle barn i dag fødes utenfor ekteskap. En annen ting er at halvparten av alle ekteskap på et eller annet tidspunkt oppløses. Et tredje – og kanskje det viktigste poenget – er at ekteskapet uansett aldri kan favne alle de voksne som finner hverandre i et ønske om å trygge sine barns oppvekst.

Tvert imot. Hør bare her:

A bodde hos moren de første årene av sitt liv, inntil moren ble syk. A måtte dermed flytte i fosterhjem, men hadde fortsatt god kontakt med moren. Dette ble etter hvert en permanent ordning. Fosterforeldrene ville gjerne adoptere A, men det fordret at den biologiske moren sa fra seg sine foreldrerettigheter, noe ingen av partene – heller ikke A, som nå var blitt tenåring – ønsket.

Bs foreldre flyttet fra hverandre før han fylte ett år, men valgte å dele omsorgen likt. Begge foreldrene etablerte seg på nytt med nye partnere. Da Bs mor omkom i en ulykke, ønsket både faren og stefaren at den delte omsorgen skulle vedvare. Men omsorgsretten kunne ikke uten videre «overføres» fra den avdøde moren til stefaren, for dermed ville plutselig B ha to fedre. Eneste løsning ville vært at de to flyttet sammen og giftet seg med hverandre, noe disse heterofile fedrene naturlig nok ikke var særlig lystne på.

Cs to mødre lever i partnerskap, og ikke-biologisk mor har dermed adgang til å søke om stebarnsadopsjon. Men det fordrer at Cs biologiske far – som alle parter ønsker at også skal ta del i Cs oppvekst – sier fra seg sine rettigheter som juridisk forelder. Tre foreldre er nemlig én for mye.

Ds mor valgte å få barn alene etter å ha blitt gravid ved et «uhell», og barnefaren ga beskjed om at han ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Dermed ble det morens søster som ble Ds reserveforelder. Men juridisk sett har D bare én mor, for to søstre kan ikke dele foreldreskap.

Alle disse eksemplene er hentet fra virkeligheten, en virkelighet som rommer familier og foreldreskap i alle former og fasonger. Selv i kronprinsfamilien vår vokser det jo opp et barn med mer enn to foreldre. «Queerkids og deres foreldre» kaller den svenske Dagens Nyheter-journalisten Annika Hamrud dem, i boka ved samme navn som kom ut i 2005. «Ikke-kjernefamilier» var den danske Weekendavis-journalisten Pernille Stensgaards betegnelse på de samme familiene, i boka Mor, børn og far fra 2003. Begge bøkene viser at det er ikke bare barn av homofile som utfordrer normene rundt den heterofile kjernefamilien. Det gjør også skilsmissebarn, fosterbarn, og barn av aleneforeldre.

Det revolusjonerende ved innføringen av kjønnsnøytralt ekteskap er at normen om at foreldrene skal være av ulikt kjønn, endelig utfordres. Men fortsatt skal foreldreskap kun omfattes av to personer, og de skal ha – eller i det minste ha hatt – sex med hverandre. Dermed er det en haug med barn som fortsatt ikke har rett til sine egne foreldre.

Hva om man i alle fall et lite, lite øyeblikk hadde klart å løfte blikket opp fra dynene og tenkt seg foreldreskap som noe mer – og til tider også helt noe annet – enn det at to voksne mennesker har sex?

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 07.04.2008, i spalten Feminist, javisst!)

Din dag

Grav der du står. Det er feminismens suksesskriterium.

8. mars nærmer seg, parolene skal males, appellene finpusses, anti-feministene intervjues i aviser og etermedier. Folk som aldri har brydd seg om dagen skal få si at «8. mars har gått ut på dato». Folk som alltid har vært imot feministiske analyser av makt og avmakt skal likevel få fortelle oss feminister at vi har sviktet våre søstre i Afghanistan/Somalia/Iran/Albania/Nigeria/Holmlia (velg selv). Menn skal få spørre hvorfor kvinner må ha sin egen dag. Folk som aldri har giddet å gå på et eneste Ladyfestmøte, skal få klage på programmet for uka.

Kort sagt: Folk som mener at feminisme er noe ordentlig 70-tallstull skal likevel få fylle spalteplass, lunsjpauser og venterom med lange enetaler om hvem og hva feministene faktisk burde bruke tida si på.
Mitt råd til deg – du, som i likhet med meg har satt en stor, rød ring rundt hele denne kommende uka – er: Vis dem finger’n.

For 8.mars er din dag, og du skal få bruke den akkurat slik du vil, under den parolen som er viktig for akkurat deg.
Er det mangelen på barnehageplasser som gjør deg mest opprørt? Fint! Diskriminering av ikke-norske kvinner på arbeidsmarkedet? Akkurat like fint! For få gode kvinneroller i norsk film? Helt topp! Urettferdigheten i at lesbiske ikke får tilgang til prøverørsbefruktning og kunstig inseminasjon? Velkommen i rekka! Utsikten til nok en mannlig president i USA? Join us! Krigen i Irak? Her har du en fakkel!

Det er nemlig dette som er feminismens suksesskriterium: det at du begynner der du selv vil begynne. At du graver der du står, i ditt eget liv, og definerer din egen agenda, samtidig som du lar andre kvinner få definere sin agenda.

Jeg husker en lærer på folkehøgskolen som fortalte oss jentene at det var ikke H&M-plakatene vi skulle hisse oss opp over, men det at det ikke var likelønn i Norge. Som om ikke en 18-årings sinne rekker til begge deler, om nødvendig. Som om ikke fyren selv kunne ha kjempet for at kvinner og menn skulle ha lik lønn for likt arbeid, når han nå en gang så skjevheten.

Men det er også symptomatisk: smørbrødlista over alt en feminist burde gjøre, når hun (eller han) nå er så teit og utdatert at hun bruker tida si på noe så unyttig som feministisk aktivisme.

Skulle jeg ønske meg en ting i anledning uka, måtte det være at Nyfeministenes legendariske bevisstgjøringsgrupper fikk en solid revival. På sitt beste ga disse små, selvstendige diskusjonsgruppene den enkelte innsikt i seg selv og sin egen situasjon, lærte henne å tro på seg selv og sine muligheter til å endre situasjonen. Ved å ta ting personlig, ble hun i stand til å handle politisk.

I dag – i vår selvsentrerte, individorienterte tid – ser det paradoksalt nok ut til at nettopp dette har blitt feminismens største tabu: å ta ting personlig. Å bli sur på egne vegne for den kjønnsurettferdighet man måtte utsettes for. 2000-tallets feminisme er langt på vei blitt avpersonifisert, slik at den ender opp med å litt for ofte handle om alle de andre. De der nede, de der borte, de som tilsynelatende trenger din hjelp. Som en gjeng Bukkene Bruser vandrer den ene feministen etter den andre over brua og sier at «nei, jeg er ikke undertrykt, men bare vent på hun som kommer etter meg». Feminister som er forbanna på egne vegne, får loser-stempel. Kan du ikke bare skjerpe deg, liksom?

Joda, det finnes garantert de som har det verre enn deg selv. De skal du selvfølgelig både se og lytte til, men du skal ikke tro at du kan snakke på deres vegne. Det finnes nemlig ingenting som er klammere enn på-vegne-av-andre-feminisme, den som tilsynelatende handler om solidaritet, men som – når du skraper litt på overflaten – handler om en «jeg vet best hva du mangler, og derfor hva du trenger»-innstilling. Også kalt imperialisme hvis det handler om kvinner i andre land. Også kalt rasisme når det handler om kvinner av en annen etnisitet enn deg selv i ditt eget land. Også kalt heterosexisme når den handler om ikke-heteroseksuelle kvinner. Også kalt arroganse, eller aller best: maktutøvelse.

Det er når du selv kan se hva det er som skurrer i ditt eget liv at du kan ha noe å bidra med i andre kvinners liv. Solidaritet. Fellesskap. Likeverdighet.

(På trykk i spalten Feminist, javisst! i Klassekampen 03.03.2008.)

Heteronormativitet for nybegynnere

I 95 uker lå «Mi pia. Din gutt» av og med Ola Bremnes på Norsktoppen, fjorten av dem på førsteplassen. Ennå spilles den ukentlig på P1. Og folket jubler.

Låta er en utsøkt miks av biologisme, kristenkonservativ familiepolitikk, patriarkalsk sjåvinisme og utdaterte kjønnsroller. Kort sagt: En oppvisning i heteronormativitet, velegnet også for nybegynnere.

Vi tar det hele punkt for punkt. Syng gjerne med!

Heilt sia første skapardag,
var det bestemt at vi to skulle vær i lag.
Du e mi pia, æ e din gutt.

1. Først av alt: Etablert forestillingen om to motsatte kjønn. Mann/kvinne. Pia/gutt. Mor/far. Mars/Venus. Bare slik kan du i neste omgang rotfeste forestillingen om heteroseksualiteten og dens fortreffelighet.

Vi hør kverandre tel med hud og hår.
Æ trur det e i Første Mosebok det står,
at du e mi pia, æ e din gutt.

2. Å kunne henvise til pålitelige, skriftlige kilder er viktig, ja, slik at du har belegg når du påstår at slik som dette har det alltid vært (og derfor skal det jo også fortsatt være sånn).

Nei, der e nok ikkje fnugg i det heile tatt
av tvil i denne ting,
i tidenes morgen vart vi smidd i hop,
som en stor og skinnanes ring:

3. Sukk, finnes det noe vakrere symbol for den monogame, livsvarige, heteroseksuelle kjærligheten enn «en stor og skinnanes ring»? Å smis samen med hud og hår, der man ikke vet hvor den ene begynner og den andre slutter, der to blir én (og med det samme etternavnet, fortrinnsvis hans), det kaller vi ekte kjærlighet, det.

Ja, under de turkise sandalan du har
e det fresa inn ei melding, og den e klar:
Du e mi pia, æ e din gutt.

4. Men en ring på fingeren hennes oppleves ikke alltid som tilstrekkelig, nei. Hadde hun vært ei ku, kunne du ha svidd bumerket ditt inn i øret hennes. Eller du kunne ha forlangt at underlivet hennes ble snurpet igjen i god tid før bryllupsnatta, slik menn i enkelte andre kulturer gjerne gjør. Men i det likestilte, politisk korrekte Norge anno 2005 er det nok best å nøye seg med sandalene hennes, ja.

Alle store byan på planeten vår
har grafitti der den samme lille teksten står
Du e mi pia, æ e din gutt.
På NRK og CNN og BBC e det det det koke ned til
ut av det de har å si.
Du e mi pia, æ e din gutt.
Du finn det i filma og romana og novella
og teaterstykka og slikt.
William Shakespeare og Hemingway og Hamsun,
de si’r det alle på likt.

5. Føler du at du kommer til kort med argumenter fra de tidligere nevnte hellige skrifter (for eksempel i møte med ateister), har den vestlige kulturhistorien og din egen samtdig gitt deg et vell av andre kilder å øse av når du skal legitimere heteroseksualitetens fortrinn og overlegenhet. Å vise til grafitti og tv er kult – det viser at du taler ungdommens språk.
Utvalget av forfattere her er kanskje noe mer tvilsomt (selv om Bremnes skal ha kred for bare å nevne mannlige sådanne). Shakespeare og kjønn, liksom.

At i hainnveska di av krokodilleskinn
ligg ein lapp som du har skreve
med lebestiften din
at du e mi pia, æ e din gutt.

6. Etter en kort rundtur i heteronormativitetens logikk er vi altså tilbake igjen der vi startet, med dikotomien pia/gutt. Og det er bra at Bremnes tar en ekstra runde på dette punktet, for vi ser i disse dager et urovekkende antall mennesker sette spørsmålstegn ved hele ideen om kjønn som sådan, og det er ganske skremmende.

Men bare gjør som Ola Bremnes: Utstyr henne med kvinnelige markører (turkise sandaler, krokodilleskinnsveske og leppestift). Gjør henne til en riktig, feminin kvinne, verdt å elskes av en riktig, heteroseksuell mann, og derfor også verdt en sang som kan ligge 95 uker på Norsktoppen.

OG SÅ TAR VI DEN EN GANG TIL, DERE!!!!!

(På trykk i Fett 1/2006.)

Vennskap og ensomhet i Mummidalen

Å være en Snusmumrikk er å lengte etter ensomheten. Å være et mummitroll er å lengte etter Snusmumrikken.

Ingen har vel skildret vennskap, frihet og ensomhet så gjenkjennbart som Tove Jansson gjorde det. I år vises utstillingen «Vennskap og ensomhet i Mummidalen»

Sommernatt og langbord, fulle fat og kulørte lykter. I Mummidalen inviterer de til fest så snart de får anledning til det, enten det nå er for å feire at Trollmannen har fått tilbake hatten sin, eller fordi menneskebarnet Pernille har kommet på uventet besøk. Som det heter i «Den farlige reisen»: Så ble det fest, naturligvis, på mummitroll-fasong. / (De fester oftest utendørs, iblant i sin salong.)

I byen Tammerfors, sørvest i Finland, ligger Mummi-museet, der Tove Janssons originale tegninger nå oppbevares. Utstillingen Vennskap og ensomhet skal henge oppe fram til neste sommer. Og når man vandrer mellom tegningene og tekstene, forstår man plutselig at det er jo dette alt handler om: vennskap og ensomhet, savn og frihet.
Og at ensomheten kan være god, og vennskap kan være krevende, og livet er aldri svart/hvitt, selv om tegningene er det.

Bestevennen Mummitrollet er et elsket lite troll. Han har en mamma som er selve tryggheten, og en pappa som tar ham med på eventyr. Han har kjæresten Snorkfrøken og lekekameraten Sniff. Men når livet blir vanskelig, og trollet tenker at: «Jeg er et mummitroll som tror/ at verden kanskje er for stor/ for meg», da er det Snusmumrikken han lengter etter.

Snusmumrikken er en vandrer, en backpacker som vil være fri. Mens mummifamilien går i hi når frosten kommer, og sover seg gjennom vinteren, pakker Snusmumrikken sekken tidlig på høsten og drar sin vei, til steder ingen andre kjenner. Først utpå våren kommer han tilbake, alltid senere enn han burde, synes det ventende mummitrollet.

Har ikke trollet andre å leke med? Jo, selvfølgelig, blant andre Sniff. Men selv om de opplever mye morsomt og spennende sammen, kan Sniff aldri bli en fortrolig venn. Til det er han altfor hysterisk selvopptatt og krevende.

«Jeg trodde du hadde druknet! skrek Sniff. Eller at en hai hadde spist deg opp! Hva skulle det ha blitt av meg uten deg?»

Nei, ingen er som Snusmumrikken. Når han kommer vandrende, begynner også den lange, deilige sommeren, full av uoppdagete steder og forlokkende farligheter.

Lykke og lengsel Men å være en etterlengtet venn, er ikke bare lett, det heller.
Aller lykkeligst er Snusmumrikken nemlig når han er alene, når ryggsekken er lett fordi den er tom, og morgendagen og gårsdagen er like langt borte. Det er på slike kvelder han lager sanger, «en ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Det er likevel ett skår i gleden: «Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til. Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.»

Snusmumrikkens ensomhet er selvvalgt, men Mummidalen rommer også mange ufrivillig ensomme sjeler.
Hufsa i all sin uformelige gråhet er det fremste symbolet på forkrøplende ensomhet. Alle er redd henne der hun kommer glidende i mørket, og rundt henne fryser jorden til is. Alt hun ønsker seg, er varme og lys, men forstår ikke at det er hun selv som slukker bålet når hun setter seg på det for å varme seg.
Billedboka «Hvem skal trøste Knøttet» ble til etter at Tove Jansson hadde fått et brev fra en leser som følte seg så hjelpeløst alene.
Det lille Knøttet er tilskuer til alle de andre som har hverandre, men som ikke ser ham. Men budskapet i boka er at det holder ikke å vente på å få hjelp til å bryte isen. Den ensomme må selv gi seg til kjenne: «Ja, hvem skal trøste Knøttet ved å si ham som det er:/ Stig inn og si god aften, så de SER at du er HER!»

«Havet er et stort vesen som noen ganger er i godt humør og noen ganger i dårlig humør. Det er helt umulig for oss å vite hvorfor.
Vi ser jo bare overflaten. Men hvis vi liker havet så gjør det ikke noe en tar det ene med det andre.»

Slik tenker mummipappa om det store havet. Og denne rausheten finner vi igjen i måten mummifamilien møter alle folk og vesener.
Den pertentlige Hemulen, den masete Sniff, den gretne Bisamrotten og ugagnskråka My det er plass til dem alle rundt bordet når det er fest, og de får være seg selv, på godt og vondt.

En variant av Mummidalens mange former for vennskap, er kjærestevennskapet, slik vi ser det i forholdet mellom mummimamma og mummipappa: «De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet.»

Mummimamma trives best hjemme hos seg selv, i hagen eller på kjøkkenet, samtidig som hun forstår pappans lengsel etter frihet og eventyr. Skrekken hans er å bli en «verandapappa», en som bare sitter der og ser livet passere. En dag stikker han bare av, uten å si noe til noen. Han møter hatifnattene og en sjøorm og har det akkurat så gruelig spennende som han har drømt om. Likevel ender det med at han drar hjem igjen. «Mummitrollets pappa lengtet etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være.»

Mange mener at «Trollvinter» er en av Tove Janssons aller beste bøker. Den forteller om den vinteren da mummitrollet våknet opp av dvalen og ble værende oppe. Vanligvis sover et mummitroll seg gjennom hele den kalde årstiden, med granbar i magen, tett sammenkrøpet under teppene. Men denne vinteren ble altså alt annerledes.
Å overvintre alene er tøft for et lite mummitroll, og i løpet av disse månedene lærer han at en del ting må man komme seg gjennom på egen hånd. Han snart får en venn i Too-ticki, men hun er til lite hjelp når det virkelig gjelder, for svarene hennes på alle spørsmålene hans er at «man må oppdage alt selv. Og klatre over helt alene».

Det blir en lang og ensom, men også opplevelsesrik vinter for mummitrollet. Og når våren kommer og resten av familien våkner, har han lært noe viktig: Når Snorkfrøken vil sette en tom glasskrukke over vårens første krokus for å beskytte den mot den kalde natten, sier mummitrollet: «Nei, la den få være som den er. Jeg tror at den klarer seg bedre om den har det litt vanskelig.» Så går han ned til det isfrie havet og forsøker å huske hvor lang og ensom vinteren egentlig var.

(Først publisert i Klassekampen 21.09.2002.)

«Vänskap och ensamhet i mumindalen.» Tammerfors Konstmuseum Mumindalen

LagreLagre