Halvveis i den nye biografien om henne sier Vibeke Løkkeberg at «jeg har ment noe helt annet med Hud enn å gjøre suksess». Løkkeberg sier det riktignok ikke til sin biograf, filmviteren Johanne Kielland Servoll ved Høgskolen Innlandet. Servoll har hentet sitatet fra Dagbladet 23. august 1986, noen dager etter at Løkkebergs storslåtte epos hadde blitt vist første gang for et publikum under filmfestivalen i Haugesund. Nå har skjellsordene mot den tre timer lange filmen så vidt begynt å hagle.
Servoll skrev i sin tid doktoravhandling om auteuren, filmkunstneren som står for både idé, manus og regi, og som setter et personlig preg på sine filmer. Løkkeberg har hele tiden vært en slik auteur, og det har provosert. Valgene hennes om å bruke både seg selv, døtrene, ektemannen og niesen i bærende roller, med egne hjem som location, selvbiografiske elementer i historien, og et særegent, poetisk filmspråk, alt tuftet på et feministisk engasjement og høye kunstneriske ambisjoner, har gjort at mange, særlig norske filmkritikere og kulturjournalister, har syntes det har blitt for mye Løkkeberg. Når hun i tillegg, i kompaniskap med ektemann Terje Kristiansen, har vært offensiv i finansieringen av de ulike filmprosjektene, har beskyldningene om å tjene seg personlig rik på offentlig filmstøtte dessuten stadig dukket opp.
Og det var mye Løkkeberg noen tiår. Få kulturarbeidere har vel måttet tåle så mye strid som henne, og medieklippene om henne er mange. Servoll siterer flittig fra dem, det være seg anmeldelser, skandaleoppslag eller intervjuer, slik som det innledende sitatet. Det skaper etter hvert en slagside for biografien som sådan. For når Servoll ganske tydelig posisjonerer seg mot mesteparten av de negative oppslagene, går det dermed veldig mye krefter med på å forsvare og bygge opp under Løkkeberg. Det er et kleint utgangspunkt for en kunstnerbiografi. Og paradoksalt nok bidrar det til å fortsatt gi dagspressen definisjonsmakten, når historien om Løkkeberg blir fortalt i opposisjon til presseoppslagene. Her i biografien var det jo en gylden mulighet til å bringe inn andre blikk på Løkkebergs kunstneriske virke?
Jeg hadde i første omgang ønsket meg mer av Servoll selv, hennes blikk og hennes lesninger av både film og litteratur. Som regissør har Løkkeberg laget tre dokumentarer, én kortfilm og fem langfilmer. Som forfatter har hun gitt ut seks romaner. Hva kjennetegner estetikken hennes? Er alt Løkkeberg har gjort, like bra, og hvis ja: Hvorfor er det egentlig bra? Hud ble for eksempel klippet og vist i tre ulike versjoner. Hva ble tapt, og hva ble vunnet i klippingen? Innledningsvis skriver Servoll at 1970-årenes credo om å gjøre det personlige politisk har vært bærende for Løkkebergs kunstneriske virke, og akkurat det får Servoll godt fram i biografien. Men jeg skulle gjerne hørt Løkkeberg selv reflektere over forholdet mellom estetikk og etikk, mellom det politiske og det kunstneriske.
For Løkkeberg lever jo ennå, i beste velgående. Servoll har gjort en rekke intervjuer med henne, og har siden latt henne lese gjennom manus. Kanskje har det bidratt til vel mye ærbødighet overfor biografiens subjekt. Det er lett å tenke at litt mer avstand hadde gjort Servoll selv tydeligere, og at det hadde gagnet biografien.
(Først publisert i Forskerforum 17. februar 2020.)