Johanne Kielland Servoll: Vibeke Løkkeberg. En kunstnerbiografi (anmeldelse)

Halvveis i den nye biografien om henne sier Vibeke Løkkeberg at «jeg har ment noe helt annet med Hud enn å gjøre suksess». Løkkeberg sier det riktignok ikke til sin biograf, filmviteren Johanne Kielland Servoll ved Høgskolen Innlandet. Servoll har hentet sitatet fra Dagbladet 23. august 1986, noen dager etter at Løkkebergs storslåtte epos hadde blitt vist første gang for et publikum under filmfestivalen i Haugesund. Nå har skjellsordene mot den tre timer lange filmen så vidt begynt å hagle.

Servoll skrev i sin tid doktoravhandling om auteuren, filmkunstneren som står for både idé, manus og regi, og som setter et personlig preg på sine filmer. Løkkeberg har hele tiden vært en slik auteur, og det har provosert. Valgene hennes om å bruke både seg selv, døtrene, ektemannen og niesen i bærende roller, med egne hjem som location, selvbiografiske elementer i historien, og et særegent, poetisk filmspråk, alt tuftet på et feministisk engasjement og høye kunstneriske ambisjoner, har gjort at mange, særlig norske filmkritikere og kulturjournalister, har syntes det har blitt for mye Løkkeberg. Når hun i tillegg, i kompaniskap med ektemann Terje Kristiansen, har vært offensiv i finansieringen av de ulike filmprosjektene, har beskyldningene om å tjene seg personlig rik på offentlig filmstøtte dessuten stadig dukket opp.

Og det var mye Løkkeberg noen tiår. Få kulturarbeidere har vel måttet tåle så mye strid som henne, og medieklippene om henne er mange. Servoll siterer flittig fra dem, det være seg anmeldelser, skandaleoppslag eller intervjuer, slik som det innledende sitatet. Det skaper etter hvert en slagside for biografien som sådan. For når Servoll ganske tydelig posisjonerer seg mot mesteparten av de negative oppslagene, går det dermed veldig mye krefter med på å forsvare og bygge opp under Løkkeberg. Det er et kleint utgangspunkt for en kunstnerbiografi. Og paradoksalt nok bidrar det til å fortsatt gi dagspressen definisjonsmakten, når historien om Løkkeberg blir fortalt i opposisjon til presseoppslagene. Her i biografien var det jo en gylden mulighet til å bringe inn andre blikk på Løkkebergs kunstneriske virke?

Jeg hadde i første omgang ønsket meg mer av Servoll selv, hennes blikk og hennes lesninger av både film og litteratur. Som regissør har Løkkeberg laget tre dokumentarer, én kortfilm og fem langfilmer. Som forfatter har hun gitt ut seks romaner. Hva kjennetegner estetikken hennes? Er alt Løkkeberg har gjort, like bra, og hvis ja: Hvorfor er det egentlig bra? Hud ble for eksempel klippet og vist i tre ulike versjoner. Hva ble tapt, og hva ble vunnet i klippingen? Innledningsvis skriver Servoll at 1970-årenes credo om å gjøre det personlige politisk har vært bærende for Løkkebergs kunstneriske virke, og akkurat det får Servoll godt fram i biografien. Men jeg skulle gjerne hørt Løkkeberg selv reflektere over forholdet mellom estetikk og etikk, mellom det politiske og det kunstneriske.

For Løkkeberg lever jo ennå, i beste velgående. Servoll har gjort en rekke intervjuer med henne, og har siden latt henne lese gjennom manus. Kanskje har det bidratt til vel mye ærbødighet overfor biografiens subjekt. Det er lett å tenke at litt mer avstand hadde gjort Servoll selv tydeligere, og at det hadde gagnet biografien.

(Først publisert i Forskerforum 17. februar 2020.)

Gus van Sant: Milk (anmeldelse)

Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens dokumentarklipp. En noe yngre, og tydelig preget Feinstein forteller tv-kameraene at borgermesteren George Moscone og byrådsmedlem og homoaktivist Harvey Milk har blitt skutt i rådhuset i San Fransisco. Det er formiddag 27.november 1978.

Hva ville Milk ha sagt?

Da Milk hadde amerikansk premiere i oktober, var det altså tretti år siden mordet på en av USAs fremste homoaktivister.  Og det var bare noen uker før et flertall av Californias velgere skulle si ja til Obama som president, og nei til at ekteskap skulle være gyldig også for personer av samme kjønn.  Hva ville Harvey Milk ha sagt og gjort, om han hadde våknet opp til den samme skuffelsens dag som USAs homoaktivister, onsdag 5.november 2008?

Nøkkelen til Harvey Milks politiske suksess lå i at han så alt i en sammenheng. Homoaktivisme, antirasisme, feminisme, seniorpolitikk. Utgangspunktet hans var bydelen Castro og omegn, som riktignok var mest kjent som «homostrøket», men som også favnet innbyggere av alle slag. Milk snakket til og for dem alle.

Jeg har aldri vært i San Fransisco. Har aldri ruslet ned Castro Street, eller hengt på noen av de legendariske barene der. Men Milks navn har alltid vært en del av min homoaktivistiske historie, takket være Rop Epsteins dokumentar The Times of Harvey Milk, fra 1984.

Gus van Sant har også sett den filmen, og har smidig klippet inn mye av det samme materialet i sitt eget arbeid. Men selv om Sean Penn stort sett er briljant i rollen som Milk, sitter jeg likevel skuffet igjen over hvor lite nytt van Sants film tilfører historien om Milk. En relansering av dokumentaren hadde vært en vel så verdig markering av et meningsløst jubileum.

Harvey Milk flyttet fra New York til San Francisco på begynnelsen av 1970-tallet med sin daværende kjæreste og åpnet fotobutikk i Castro Street. Da var han førti år. Med utgangspunktet i gatas ve og vel, og noe så enkelt som å lage lister over hvilke butikker som var homovennlige og hvilke som ikke var det, begynte Milk sin politiske karriere.

Han forsøkte flere ganger å få sete i San Fransiscos bystyre og lyktes endelig da valgordningen ble omgjort, slik at hver bydel stilte sine kandidater. I bydelen Castro var Milk et naturlig førstevalg. Slik ble han den første åpne homoen som fikk plass i høyere, offentlig administrasjon i USA.

Både dokumentaren og spillefilmen legger vekt på de mange støttespillerne Milk hadde i sitt politiske virke. Men merkelig nok har Gus van Sant valgt å viske Sally M. Gearhart – professor i retorikk, forfatter og en pioner innen homoaktivismen og feminismen – ut av historien.  I 1978 var hun en av Milks næreste støttespillere i kampen mot den erkekonservative, homofobe senatoren John Briggs. Han ville forby homofile og lesbiske lærere å jobbe, et forslag som gikk til folkeavstemning under tilnavnet «The Briggs Initative». I det som skulle bli en avgjørende tv-debatt, satt retorikkeksperten Gearhart ved Milks side og plukket fra hverandre Briggs argumenter. I van Sants film er Gearhart så å si tatt vekk.

Det er på flere vis symptomatisk for Milk. Sammenlignet med dokumentaren er spillefilmen i langt større grad befolket av hvite menn, og svekker dermed bildet av Milk som en mangfoldets frontkjemper, der nøkkelen til suksessen hans lå i alliansene han knyttet på kryss og tvers av kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.

Fryktet for sitt liv

Harvey Milk mottok en rekke drapstrusler etter at han engasjerte seg politisk. Året før han ble skutt, gjorde han selv et kassettopptak der han snakket om sitt liv og sine tanker, i tilfelle han skulle bli myrdet.  Han visste at som homoaktivist gjorde han seg til et lett mål for det han kalte «redde og forstyrra mennesker».

Men at det skulle bli hans tidligere kollega, det avsatte bystyremedlemmet Dan White, som skjøt, må ha kommet like overraskende på ham som på byrådsleder Dianne Feinstein og på San Fransiscos velgere.

Hva om Milk ikke hadde blitt myrdet? I forbindelse med filmpremieren stilte The Advocate en rekke framtredene homopolitikere av i dag det spørsmålet. Han ville blitt borgermester i San Fransisco, og kanskje til og med senator for California, tror de fleste. Vel å merke om han hadde klart seg gjennom 1980-årenes aids-epidemi, legger mange av dem til.

Ron Epsteins dokumentar kom ut idet ryktene om en «homsepest» virkelig hadde begynt å få fart. Kanskje er det derfor Epsteins fortelling om Milk er så avseksualisert. Gus van Sant har i langt større grad flettet inn scener fra Milks privatliv i fortellingen, uten at det gir den noe mer dybde av den grunn. Til det blir både Sean Penn og hans mannlige motspillere for anemiske og stivbeinte. Nei, det er med megafon i hånden på et torg eller med blomsterkrans om halsen i en parade at Sean Penn glitrer mest, slik også Harvey Milk gjorde.

(Publisert i Ny tid 20.02.2009.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS