Essay – Siri Lindstad

Jenny og kjærligheten

Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.

Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.

Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.

Fortsett å lese

På spøkelsessiden

Maria Gripe lærte meg å gå over grenser.

Da jeg for noen år siden bodde i Stockholm, spurte Agneta meg en dag om jeg ville bli med på beversafari. Jeg trodde hun snakket i koder, at hun ville ha meg med på en eller annen mørk og syndefull lesbeklubb, så jeg sa begeistret ja, og begynte straks å fundere på hva jeg skulle ha på meg. Men nei, hun mente beversafari. Og jeg som vil gå over grenser! Men ja, jeg ville jo også se en ordentlig bever.

Jeg hadde flyttet til Stockholm fordi jeg plutselig hadde muligheten til det. Det åpnet seg et rom. Ulrika hadde i likhet med meg nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og trengte en å dele leilighet med. Selv holdt jeg litt halvhjertet på med en masteroppgave og jobbet som frilansjournalist, så jeg var flyttbar. Endelig skulle jeg bo i byen som jeg hadde hatt et kjærlighetsforhold til siden jeg var 18 år, og jeg skulle få henge med folk som Agneta og Ulrika når enn jeg ville.

Eller kanskje begynte det enda tidligere, kjærlighetsforholdet, helt tilbake til da jeg var 11 år og leste Agnes Cecilia av Maria Gripe for første gang. Der møtte jeg Nora, som står midt i sitt eget rom og bare vet at det er noen andre i nærheten, noen hun ikke kan se. «I hele ryggen, i nakken og bakhodet kjenner Nora at det står noen bak henne. I døråpningen, helt innved terskelen. Like stille som hun selv. Og venter. Og ser.»

Fortsett å lese

Fortellinger om kjærlighet

(Nei, Gunvor Hofmo og Ruth Maier var ikke Romeo og Julie.)

Det er fortsatt epidemi, smittevern og restriksjoner. Årets forsommer tilbringes derfor stort sett på de luftige kvadratmeterne jeg har utafor stua, som jeg har døpt om til Le Balcon i et forsøk på å komme i sydenstemning. Og på en balkong må man lese Romeo og Julie, så da gjør jeg det. Det er ennå tidlig i juni, jeg tenker å bruke Shakespeares drama fra slutten av 1500-tallet på et skrivekurs jeg skal holde denne sommeren for ungdomsskoleelever. Vi skal snakke om hvordan man starter og slutter en fortelling, om helter og motivasjon, om hjelpere og motstandere, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

I en lesepause knipser jeg et bilde av boka og blomsterkassene, får med et lite glimt av Mjøsa, og legger ut bildet på Instastory. «En hilsen fra Le Balcon!» Smilefjes. Snart skriver en venninne av meg at «Not to spoil the ending for you, honey, but they both die at the end». Gråtefjes. Blunkefjes. Og jeg vet jo det, at de dør på slutten, både Romeo og Julie, alle vet det, ungene på skrivekurset vet det sikkert også, og min venninne vet at jeg vet. Og hun vet også at jeg foretrekker å lese om folk som klarer seg. Likevel leser jeg dramaet, fordi det regnes som en av verdens store kjærlighetsfortellinger, og er det noe jeg liker, og sikkert de unge tenåringene også, så er det fortellinger om kjærlighet.

Noen mil nord for balkongen min ligger Biristrand. Der møttes Gunvor Hofmo og Ruth Maier november 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært her i landet i nesten to år, en kunstnerisk anlagt og intellektuelt nysgjerrig 21-åring. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.

Foto av Gunvor Hofmo: Gyldendal norsk forlag

«For meg er Gunvor og Ruth en annen versjon av Romeo og Julie», sier dikteren Jan Erik Vold til Klassekampen 30. juni 2021. «Vi har ingenting i norsk litteratur som engang fjernt minner om dette. Og så mye mørkere enn Shakespeare.»

Og i et intervju med tidsskriftet Rushprint forteller regissør Elsa Kvamme om dokumentaren hun holder på med om Hofmo og Maier. «Det er jo en slags Romeo og Julie-historie, hvor det ikke er familiestrid som dreper Ruth, men drømmen om et «hvitt» samfunn, fritt for «jødiske parasitter».»

Og jeg vil ingenting annet enn at vi snakker om Gunvor og Ruth, og likevel – eller nettopp derfor – skurrer det for meg når vi setter dem på en scene og ser på dem med William Shakespeares blikk.

Fortsett å lese

Fortellingen om Gidske Anderson

(Publisert i utstillingskatalogen til «De Te Fabula Narratur» («Det er deg historien handler om»), Kunstplass/Historisk museum Oslo, sommeren 2021.)

En dag leser jeg en setning i en bok, og plutselig snur jeg meg helt om, begynner å gå bakover i tiden, på leting etter en historie om et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg tenker at likevel har noe med meg å gjøre.

Noe sånt som dette skjer meg stadig. Jeg dras brått mot noe, og jeg tenker at det er dette som er magnetisme, elektriske ladninger i bevegelse. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjent disse kreftene trekke i meg, de er noe som får meg opp og i gang, vender på meg, dytter meg i ryggen: Dit!

Jeg drev egentlig og lette etter noe annet, bladde litt på måfå i boka jeg hadde i hendene, og så falt blikket mitt på noen ord et stykke ned på siden: Hun var «en lesbisk pariserinne fra Oslo», står det, og jeg bare vet at nå kommer jeg ikke til å kunne tenke på så mye annet med det aller første. En lesbisk, en pariserinne, og alt dette fra Oslo, og så navnet, da: Gidske Anderson.

Anderson, Anderson, tenker jeg oppildnet, hvem var nå hun igjen? Og noen bilder kommer til meg, noen svart/hvite, selv om de kan jo i ikke være så gamle, det er Gidske Anderson i selskap med Dalai Lama, Rigoberta Menchú, Elie Wiesel. Anderson satt i Nobelkomiteen fra 1981, var leder ett år, og det er egentlig alt jeg husker, men så døde hun da også i 1993.

I år er det hundre år siden hun ble født, leser jeg på nettet.

Og det er så mange som blir født hvert år, og så mange som dør, og hvorfor skal vi huske noen framfor andre? Gidske Anderson er i selskap med 702 andre mennesker når jeg googler «fødsler 1921», og navnene på de andre i Wikipedia-oversikten er stort sett totalt ukjente for meg. Men hvor mange av dem var lesbiske pariserinner fra Oslo, spør jeg meg, og klikker meg inn igjen på siden som handler om Gidske Anderson.

Fortsett å lese

En annen enn den jeg var

Den norske bokbransjen var like etnisk enfoldig da som nå. Men i en bokhandel i Oslo fantes Pat. Det gjorde hele forskjellen for en hvit vestkantjente som meg.

(På trykk i Klassekampen 17. mars 2021)

Avdelingen for engelskspråklige bøker var helt innerst i butikken. Der var også Pat. Det var 1987, jeg var 16 år, og hadde bestemt meg for at jeg skulle bli en sånn som helt frivillig leste bøker på engelsk.

Året før hadde jeg gjort det slutt med de to store fortellingene i vår kultur: den om Jesus som vår frelser, og den om mann og barn som meningen med livet. Jeg hadde meldt meg ut av statskirken og blitt med i ungdomsgruppa i Det norske forbundet av 1948. Men det var ikke nok. Jeg behøvde noe mer. Jeg trengte noen nye fortellinger, og de skulle altså være på engelsk. Jeg anså det for å kle mitt nye jeg best.

Derfor befant jeg meg denne høstdagen i Qvist bokhandel på Drammensveien i Oslo. Noen hadde nemlig sagt at her hadde de et bra utvalg av engelskspråklige titler. Hva liker du å lese, spurte Pat meg, da jeg ba henne om noen anbefalinger. Jeg hadde vært forberedt på det spørsmålet, og hadde gledet meg til litt sånn nonsjalant å nevne at jo, Rosens navn av Umberto Eco og Åndenes hus av Isabel Allende. Voksenbøker, begge to, tenkte jeg for meg selv etter å ha lirt av meg titlene. Stolt.

Jaha. Men hvilken bok har du lest flest ganger i livet, spurte Pat meg så, der jeg sto i Esprit-genseren min og prøvde å være en annen enn den jeg var. Og det var noe ved det seige blikket hennes som gjorde at jeg ikke klarte å ljuge, så jeg innrømmet: Huset på prærien-bøkene. Barnebøker. Flaut. Da så hun enda noen sekunder på meg, jeg tror kanskje hun smilte litt, og så gikk hun bort til hylla og tok ut en bok. Les denne, sa hun.

Det var «The Color Purple» av Alice Walker.

Fortsett å lese

Yes, I am

Denne teksten handler om det å komme ut. Jeg har gjort det selv. Stadig oftere lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det.

I 2014 så jeg dokumentaren Regarding Susan Sontag på Skeive filmer i Oslo i 2014. Den var en åpenbaring. Hun var en åpenbaring. Jeg forelsket meg momentant. Utstrålingen hennes! Blikket! Smilet! Måten hun satt på!

Jeg skjønner godt at hun nedla både kvinner og menn for fote.

Susan Sontag kom aldri ut. Det finnes folk som ennå ikke kan tilgi henne det, femten år etter at hun døde.

14. april 1997 var tv-stjernen Ellen DeGeneres på coveret av TIME Magazine i USA, med følgende melding: «Yep, I´m gay». Den da 36 år gamle DeGeneres hadde siden 1994 vært stjerne i sin egen sitcom-serie Ellen, hvor hun spilte rollefiguren Ellen Morgan. Denne Morgan var en litt forvirret sjel i begynnelsen av trettiårene, som drev bokhandel og ellers hang med venner og familie på fritiden. Utover i sesong fire ble det stadig hintet sterkere om at Ellen Morgan var lesbisk. Til slutt kom Morgan ut, i det som har blitt kjent som «The Puppy Episode».

TIME: So, for the record, are you yourself gay?

Ellen DeGeneres: Yes. You’re the first person that I’ve—I mean I knew that I was going to—that was one of the things when I decided to have my character on the show come out, I knew I was going to have to come out too. But I didn’t want to talk about it until the show was done. (Fra intervjuet i TIME Magazine, 14.04.1997.)

Det hele var med andre ord en svært velregissert og kontrollert komme ut-seanse for både rollefiguren Ellen Morgan og opphavskvinnen selv, Ellen DeGeneres. Det begynte med oppslaget i TIME 14. april, fortsatte med et besøk i gjestestolen hos daværende talkshow-dronning Oprah Winfrey, og til slutt kom altså den todelte «The Puppy Episode» 30. april, hvor Ellen Morgan kommer ut. Her spilte for øvrig Oprah Winfrey Ellen Morgans terapeut, som for å understreke at talkshowene og terapirommene i dag er to sider av samme sak. Det er her du forløses som et fritt og helt menneske, gjennom å erkjenne og bekjenne.

Det hele – TIME-coveret, talkshowintervjuet, sitcom-episoden – har blitt ikonisk. I kåringer av de viktigste historiene om kjendiser som kommer ut, er Ellen DeGeneres´ fortsatt på topp. Forfatteren og kulturviteren Rodger Streitmatter har omtalt det hele som «the single most public exit in gay history, changing media portrayals of lesbians in Western culture».^⁠

Det som utover 2000-tallet ble det viktigste nettstedet for lesbisk populærkultur, fikk for øvrig navnet afterellen.com.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynner å skrive på denne teksten 11. oktober, den datoen som siden 1988 har vært markert som National Coming Out Day. Dagen ble grunnlagt i USA, mens hiv-epidemien herjet som verst, og tausheten fra myndighetenes side om homofili generelt, og aids spesielt, var kvelende, ja, direkte drepende. 1970-tallsfeministene hadde slått fast at det personlige var politisk, og også homobevegelsen hadde gjort disse ordene til sine. Å si høyt at man var homo, ble dermed ansett som aktivisme i sin reneste form. Å komme ut av skapet ble slik oppgave nummer én for enhver homo.

Fortsett å lese