Stikkord: feminisme

Marianne Hafnor Bøe: Feminisme i islam (anmeldelse)

Hva er å vite, og hva er å forstå, blir jeg sittende og fundere på etter å ha lest Feminisme i islam. I sin nye bok redegjør Marianne Hafnor Bøe, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, for mangfoldet i feministiske tolkninger av islam. En viktig del av prosjektet er å vise at det ikke bare finnes én måte å kombinere feminisme og islam på, tvert imot.

Og jeg prøver altså å henge med.

Bøe deler den muslimske feminismen inn i to hovedretninger. For det første er det den tekstorienterte retningen, den som med utgangspunkt i lesninger av Koranen og den såkalte hadith-litteraturen, det vil si fortellingene om profeten Muhammad, diskuterer kvinners stilling. Er det guds/allahs vilje at menn skal bestemme over kvinner, er for eksempel et spørsmål som de muslimske feministene diskuterer i lys av Koranen. Den andre retningen er av en mer aktivistisk art, med fokus på lovverk og muslimske tradisjoner, og hvordan disse kan virke kjønnsdiskriminerende. Bøe løfter fram en rekke eksempler på kvinneaktivister fra begge retningene, og fra ulike land. Mylderet av navn blir etter hvert så stort at jeg sliter litt med å huske hvem som var hvem. Men jeg leser fascinert om alle disse kvinnene som helt siden begynnelsen av 1900-tallet har insistert på andre lesninger av Koranen og hadith-litteraturen enn de tradisjonelle. Og jeg leter fram flere av dagens mest markante skikkelser ‒ for eksempel amerikanske Amina Wadud, marokkanske Asma Lamrabet og pakistanske Asma Barlas ‒ på sosiale medier og tenker at her er det blikk på verden det er verdt å følge med på.

Som en sekulær leser, som forholder seg til feminismen som et politisk prosjekt, og kun det, må jeg likevel innrømme at den religiøse dimensjonen byr på utfordringer. Skal jeg virkelig klare å komme på innsiden av det disse muslimske feministene baler med, fordrer det at jeg deler en religiøs overbevisning, for eksempel om at noen tekster er hellige, uangripelige, fredet, og der er ikke jeg. Jeg kan konstatere at en del (ja, ganske mange) anser Koranen som hellig, jeg kan respektere det, men jeg kan ikke helt og fullt forstå det.

Mot slutten av boka gir Bøe riktignok meg en viktig nøkkel til å forstå det muslimske feministiske prosjektet, idet hun refererer til Anne Sofie Roald, også hun religionsviter. Roald har påpekt at kristne feminister står mye friere i å gjennomføre sine feministiske tolkninger av Bibelen, ettersom det her har vært rom og tradisjon for å vise til den historisk kontekstuelle metoden for å underbygge at Bibelen er skrevet av menn, med alt hva det innebærer av androsentrisme. Muslimske feminister, derimot, forholder seg til at Koranen er guds ord, og dermed blir handlingsrommet mindre til å gjennomføre feministiske fortolkninger.

Og likevel, eller nettopp derfor, blir jeg sittende og lure på: Hvor blir møtepunktene våre, på tvers av religiøs overbevisning, eller mangel på sådan? Vi blir i stadig større grad en del av et globalt fellesskap, og må finne noen felles ståsteder. Hva tenker muslimske feminister om det? Bøe skal ha ros for å tegne opp et bredt og detaljert bilde av feminismen i islam, men jeg synes hun lar den få spille seg ut i et altfor isolert rom, atskilt fra resten av oss andre.

(Først publisert i Forskerforum 6. desember 2019.)

En håpløs debatt

Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter. Vi blir det.

På 1980-tallet hadde vi O-fag på barneskolen. Her hørte vi for første gang om oldtidens hippokratiske lære, om viktigheten av balanse mellom de fire kroppsvæskene slim, gul galle, svart galle og blod. De igjen tilsvarte de fire elementene luft, vann, ild og jord. Hippokrates´ teori var at for mye blod skapte sangvinikere, for mye gul galle kolerikere, for mye svart galle melankolikere og for mye slim flegmatikere. En medisinsk teori som sikkert var banebrytende på mange måter den gangen Hippokrates lanserte den, men som i dag er fullstendig passé. Selv vi elleveåringene lo.

Men så ble vi småfreakete, hennafargete tenåringer og tegnet yin/yang-merker på sekkene med sprittusj. I en følelsesmessig kaotisk tilværelse var det greit med noe som var svart/hvitt, lyst/mørkt, mann/kvinne, godt/vondt. Ingen gjorde oss oppmerksomme på hvordan vi slik forenklet et eldgammelt kinesisk symbol hentet fra en filosofi med mange lag, hvordan vi gjorde figuren til en todimensjonal og tom klisje.

Ingen sa noe, for hvorfor skulle de det? Å komplisere en virkelighetsforståelse er jo bare…. kompliserende. La oss heller gå for det enkle.

Og akkurat så enkelt blir det når Aftenposten skriver at «guttene taper på feminiseringen i klasserommet», så enkelt at jeg lurer på om det egentlig er noen vits. Vi kommer oss jo aldri ut av dette sporet, denne håpløse likestillingsdebatten, som er fullstendig fanget i et polarisert og gjennomheteroseksualisert system, der hele tankegangen hviler på den innskrenkende ideen om menns og kvinners ulikheter. Vi tror det har funnet sted en revolusjon de siste tretti årene, mens sannheten er at vi tråkker i de samme enspora løypene som vi har gjort i tusenvis av år.

«Feminisering» – hva betyr egentlig det? At klasserommet får en total makeover, med rosa tyllgardiner og duftlys? At man må ha småblomstrete kjole for å få trå over dørstokken?

Nei, det handler om at undervisningsformene nå passer «bedre for jentene enn for guttene», får pedagogikkforskeren si til Aftenposten, uten ett eneste motspørsmål. Bytt ut ordene «jentene» og «guttene» med «hvite» og «svarte», og se hvor det bærer. Hvordan er det mulig å framsette slike kjønnsstereotype påstander i 2008?

«I dag har svært mange av oppgavene en fortolkende karakter, noe som passer jenter fra middelklassen best. Praktiske oppgaver, som ofte passer gutter fra arbeiderklassen best, blir nedprioritert så lenge både lærerkollegiet og byråkratiet har en så stor kvinnedominans», sier forskeren Aftenposten har snakket med.

Og jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Skal jeg grøsse over den føydale tankegangen som ligger bak dette klasseperspektivet? Skal jeg for hundrede gang forundres over at folk fra den hvite middelklassen så ufortrødent tillater seg å stemple «de andre» som nettopp «de andre»? Skal jeg nok en gang konstatere at begrepene «maskulinitet» og «femininitet» er best egnet til å beskrive sin egen ubrukelighet? For det første fordi vi likevel aldri vil bli enige om hva som skal regnes som «maskulint» og «feminint». For det andre fordi de lurer deg til å tro at de sier noe om hvem og hva du er.

For vi blir da ikke dårligere til å snekre om vi også lærer oss å strikke? Vi blir ikke mindre handlingsorienterte av å trenes i å vise omsorg? Vi kan godt lære oss både å åpne munnen og ta plass når det trengs, og samtidig lære å holde munn og lytte til andre når det er det som behøves. Vi har bruk for både å kunne løse oppgaver av fortolkende karakter, og mer praktiske oppgaver. Og da mener jeg oss alle, uavhengig av kjønn og klasse.

Dessuten var vel noe av poenget med den norske offentlige skolen at den skulle bidra til å vise ut skiller mellom elever med ulik økonomisk, kulturel og sosial kapital, ikke bekrefte dem? Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter, vi blir det.

Vi har sluttet å tro på viktigheten av balansen mellom de fire kroppsvæskene. I stedet faller vi på kne i andektighet overfor gener, hormoner og kjønnsorganer. Vi tror at evner og kvaliteter kan knyttes til biologiske kropper. Vi tror at menn er menn og kvinner er kvinner, og banaliseres oss selv og hverandre inntil det skandaløse.

Dermed kan en forestilling om en pågående «feminisering» slå rot i den norske offentligheten, velte seg inn som Hufsa i Mummidalene og mørklegge det som før var lys, liv og lærelyst. Som en gift i et ellers naturlig, avbalansert og harmonisk legeme.

(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 27.10.2008, i spalten Feminist, javisst!.)

Befri foreldreskapet!

Hvorfor skal barnets beste alltid prøves innenfor ekteskapet?

Barne- og likestillingsministeren har satt ned et utvalg som skal gjennomgå barnelovens regler om farskap.

«Det viktigste ved denne gjennomgangen er å få et regelverk som er tilpasset de teknologiske og samfunnsmessige endringer vi har fått mht. utviklingen av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og mulighet for sikker fastsetting av farskap siden barneloven ble vedtatt i 1981.» Det sier Anniken Huitfeldt i pressemeldingen som departementet sendte ut 28.mars.

Barnets beste er nok en gang utgangspunktet, et startsted jeg vil tro ytterst få vil si seg uenige i. Nettopp derfor er det så ubegripelig at barnets beste alltid skal prøves innenfor ekteskapets trange rammer. Det henvises til «nye familiemønstre», men ingenting tyder på at disse nye mønstrene i praksis får utfordre rådende forestillinger og gjeldende lover om foreldreskap som noe som skal utøves av to foreldre – og kun to. I mandatet til det nye «farskapsutvalget» legges det heller ikke opp til noen prinsipiell diskusjon rundt hvordan foreldreskap faktisk utøves i dag, på kryss og tvers av ekteskapslovgivningen.

Nei, det er ikke meningen å helle salt i sjampanjen til de som nå feirer at forslaget om felles ekteskapslov for homofile og heterofile endelig er lagt fram. Men at foreldreskap og ekteskap går hånd i hånd er en av livets store løgner, på linje med «one size fits all». Én ting er at halvparten av alle barn i dag fødes utenfor ekteskap. En annen ting er at halvparten av alle ekteskap på et eller annet tidspunkt oppløses. Et tredje – og kanskje det viktigste poenget – er at ekteskapet uansett aldri kan favne alle de voksne som finner hverandre i et ønske om å trygge sine barns oppvekst.

Tvert imot. Hør bare her:

A bodde hos moren de første årene av sitt liv, inntil moren ble syk. A måtte dermed flytte i fosterhjem, men hadde fortsatt god kontakt med moren. Dette ble etter hvert en permanent ordning. Fosterforeldrene ville gjerne adoptere A, men det fordret at den biologiske moren sa fra seg sine foreldrerettigheter, noe ingen av partene – heller ikke A, som nå var blitt tenåring – ønsket.

Bs foreldre flyttet fra hverandre før han fylte ett år, men valgte å dele omsorgen likt. Begge foreldrene etablerte seg på nytt med nye partnere. Da Bs mor omkom i en ulykke, ønsket både faren og stefaren at den delte omsorgen skulle vedvare. Men omsorgsretten kunne ikke uten videre «overføres» fra den avdøde moren til stefaren, for dermed ville plutselig B ha to fedre. Eneste løsning ville vært at de to flyttet sammen og giftet seg med hverandre, noe disse heterofile fedrene naturlig nok ikke var særlig lystne på.

Cs to mødre lever i partnerskap, og ikke-biologisk mor har dermed adgang til å søke om stebarnsadopsjon. Men det fordrer at Cs biologiske far – som alle parter ønsker at også skal ta del i Cs oppvekst – sier fra seg sine rettigheter som juridisk forelder. Tre foreldre er nemlig én for mye.

Ds mor valgte å få barn alene etter å ha blitt gravid ved et «uhell», og barnefaren ga beskjed om at han ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Dermed ble det morens søster som ble Ds reserveforelder. Men juridisk sett har D bare én mor, for to søstre kan ikke dele foreldreskap.

Alle disse eksemplene er hentet fra virkeligheten, en virkelighet som rommer familier og foreldreskap i alle former og fasonger. Selv i kronprinsfamilien vår vokser det jo opp et barn med mer enn to foreldre. «Queerkids og deres foreldre» kaller den svenske Dagens Nyheter-journalisten Annika Hamrud dem, i boka ved samme navn som kom ut i 2005. «Ikke-kjernefamilier» var den danske Weekendavis-journalisten Pernille Stensgaards betegnelse på de samme familiene, i boka Mor, børn og far fra 2003. Begge bøkene viser at det er ikke bare barn av homofile som utfordrer normene rundt den heterofile kjernefamilien. Det gjør også skilsmissebarn, fosterbarn, og barn av aleneforeldre.

Det revolusjonerende ved innføringen av kjønnsnøytralt ekteskap er at normen om at foreldrene skal være av ulikt kjønn, endelig utfordres. Men fortsatt skal foreldreskap kun omfattes av to personer, og de skal ha – eller i det minste ha hatt – sex med hverandre. Dermed er det en haug med barn som fortsatt ikke har rett til sine egne foreldre.

Hva om man i alle fall et lite, lite øyeblikk hadde klart å løfte blikket opp fra dynene og tenkt seg foreldreskap som noe mer – og til tider også helt noe annet – enn det at to voksne mennesker har sex?

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 07.04.2008, i spalten Feminist, javisst!)

Din dag

Grav der du står. Det er feminismens suksesskriterium.

8. mars nærmer seg, parolene skal males, appellene finpusses, anti-feministene intervjues i aviser og etermedier. Folk som aldri har brydd seg om dagen skal få si at «8. mars har gått ut på dato». Folk som alltid har vært imot feministiske analyser av makt og avmakt skal likevel få fortelle oss feminister at vi har sviktet våre søstre i Afghanistan/Somalia/Iran/Albania/Nigeria/Holmlia (velg selv). Menn skal få spørre hvorfor kvinner må ha sin egen dag. Folk som aldri har giddet å gå på et eneste Ladyfestmøte, skal få klage på programmet for uka.

Kort sagt: Folk som mener at feminisme er noe ordentlig 70-tallstull skal likevel få fylle spalteplass, lunsjpauser og venterom med lange enetaler om hvem og hva feministene faktisk burde bruke tida si på.
Mitt råd til deg – du, som i likhet med meg har satt en stor, rød ring rundt hele denne kommende uka – er: Vis dem finger’n.

For 8.mars er din dag, og du skal få bruke den akkurat slik du vil, under den parolen som er viktig for akkurat deg.
Er det mangelen på barnehageplasser som gjør deg mest opprørt? Fint! Diskriminering av ikke-norske kvinner på arbeidsmarkedet? Akkurat like fint! For få gode kvinneroller i norsk film? Helt topp! Urettferdigheten i at lesbiske ikke får tilgang til prøverørsbefruktning og kunstig inseminasjon? Velkommen i rekka! Utsikten til nok en mannlig president i USA? Join us! Krigen i Irak? Her har du en fakkel!

Det er nemlig dette som er feminismens suksesskriterium: det at du begynner der du selv vil begynne. At du graver der du står, i ditt eget liv, og definerer din egen agenda, samtidig som du lar andre kvinner få definere sin agenda.

Jeg husker en lærer på folkehøgskolen som fortalte oss jentene at det var ikke H&M-plakatene vi skulle hisse oss opp over, men det at det ikke var likelønn i Norge. Som om ikke en 18-årings sinne rekker til begge deler, om nødvendig. Som om ikke fyren selv kunne ha kjempet for at kvinner og menn skulle ha lik lønn for likt arbeid, når han nå en gang så skjevheten.

Men det er også symptomatisk: smørbrødlista over alt en feminist burde gjøre, når hun (eller han) nå er så teit og utdatert at hun bruker tida si på noe så unyttig som feministisk aktivisme.

Skulle jeg ønske meg en ting i anledning uka, måtte det være at Nyfeministenes legendariske bevisstgjøringsgrupper fikk en solid revival. På sitt beste ga disse små, selvstendige diskusjonsgruppene den enkelte innsikt i seg selv og sin egen situasjon, lærte henne å tro på seg selv og sine muligheter til å endre situasjonen. Ved å ta ting personlig, ble hun i stand til å handle politisk.

I dag – i vår selvsentrerte, individorienterte tid – ser det paradoksalt nok ut til at nettopp dette har blitt feminismens største tabu: å ta ting personlig. Å bli sur på egne vegne for den kjønnsurettferdighet man måtte utsettes for. 2000-tallets feminisme er langt på vei blitt avpersonifisert, slik at den ender opp med å litt for ofte handle om alle de andre. De der nede, de der borte, de som tilsynelatende trenger din hjelp. Som en gjeng Bukkene Bruser vandrer den ene feministen etter den andre over brua og sier at «nei, jeg er ikke undertrykt, men bare vent på hun som kommer etter meg». Feminister som er forbanna på egne vegne, får loser-stempel. Kan du ikke bare skjerpe deg, liksom?

Joda, det finnes garantert de som har det verre enn deg selv. De skal du selvfølgelig både se og lytte til, men du skal ikke tro at du kan snakke på deres vegne. Det finnes nemlig ingenting som er klammere enn på-vegne-av-andre-feminisme, den som tilsynelatende handler om solidaritet, men som – når du skraper litt på overflaten – handler om en «jeg vet best hva du mangler, og derfor hva du trenger»-innstilling. Også kalt imperialisme hvis det handler om kvinner i andre land. Også kalt rasisme når det handler om kvinner av en annen etnisitet enn deg selv i ditt eget land. Også kalt heterosexisme når den handler om ikke-heteroseksuelle kvinner. Også kalt arroganse, eller aller best: maktutøvelse.

Det er når du selv kan se hva det er som skurrer i ditt eget liv at du kan ha noe å bidra med i andre kvinners liv. Solidaritet. Fellesskap. Likeverdighet.

(På trykk i spalten Feminist, javisst! i Klassekampen 03.03.2008.)

samarbeid mot tilbakeslag

– Vi må få til en bedre dialog mellom kjønnsforskere og aktivister i Uganda, sier jusprofessor Sylvia Tamale. Hun er bekymret for tilbakeslagene for kvinners rettigheter i landet.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 18. juni 2006.)

Den ugandiske kvinnebevegelsen arbeider ennå med på å kommer seg igjen etter det som skjedde 18.februar 2005. Da ble visningen av Eva Enslers teaterstykke Vaginamonologene stoppet av myndighetene. Fire ugandiske kvinnegrupper sto bak planleggingen av forestillingen, som skulle være del av en kampanje mot vold mot kvinner. Billettinntektene skulle gå til mishandlede kvinner i krigsområdene i nord.

Umoralske haier

Men det ugandiske medierådet – med støtte fra kirkene – forbød altså visningen. De mente stykket “promoterte illegale, unatulige seksuelle aktiviteter”, blant annet homoseksualitet og prostitusjon. Informasjonsminister Nsaba Butoro utdypet myndighetenes avgjørelse i en kronikk i regjeringsavisen New Vision. Han skrev at stykket måtte forbys “for å beskytte befolkningen mot umoralske haier”.

– Ikke bare sørget den patriarkalske staten for å nekte ugandiske kvinner vår grunnleggende ytringsfrihet. Den viste også hvor mye den frykter en seksuell frigjøring for kvinnene her i landet, konstaterer Sylvia Tamale.

Selv er Sylvia Tamale en av dem som nekter å holde munn. Hun er en av Ugandas mest markante og aktive feminister. I tillegg er hun professor og dekan ved det juridiske fakultetet ved Makerere universitet i Kampala.

I 2003 var hun en av flere feminister som tok til orde for at også homofile og lesbiske skulle sikres status som en minoritet i Uganda, og dermed tilkjennes et minimum av rettigheter.

– Jeg hadde jo en ide om hvor homofobiske folk i Uganda er, men den stormen jeg da plutselig befant meg midt oppe i, hadde jeg aldri kunnet forutse. Med ett ble jeg en offentlig huggestabbe, og ble truet med både det ene og det andre, forteller hun.

Tilbakeskritt

Flere og flere feminister og menneskerettighetsforkjempere, både i og utenfor Uganda, mener at det de siste årene har skjedd betydelige tilbakeskritt for kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter i Uganda. Den ugandiske presidenten og hans kone, Yoweri og Janet Museveni, tilhører en økende skare nyevangeliske kristne, med en seksualpolitikk som får bred støtte blant annet fra amerikanske myndigheter og organisasjoner.

Budskapet i kampen mot hiv og aids er avholdenhet og trofasthet, og det blir stadig vanskeligere å få tak i kondomer. Utroskap er forbudt ved lov og straffes med fengsel, og parlamentet innførte i fjor – som det andre landet i verden etter Honduras – et eksplisitt forbud mot ekteskap mellom to av samme kjønn. Seksuell omgang mellom menn var allerede forbudt ved lov, og homofile og lesbiske forfølges, trakasseres og arresteres.

– Religion er en stadig større business i Afrika. Det er mange som søker seg til kirken for å få trøst i en vanskelig hverdag, naturlig nok. Men slik religionen praktiseres her, holder den kvinnene i en underordnet posisjon, sier Tamale.

Førti års arbeid

Hun sukker tungt når vi ber om en kommentar til at man helt siden seksti-tallet har jobbet med en revidering av lovverket som regulerer samliv og seksuell omgang i landet. Mer enn førti organisasjoner i regi av Uganda Women’s Network har presset på for å få til en gjennomgang av dette lovverket. Ett av kravene er at tvungen seksuell omgang innenfor ekteskapet skal anses som voldtekt. Et annet krav er at lavalder for å inngå ekteskap også i praksis skal være 18 år. I dag blir jenter helt ned i 12-årsalderen giftet bort, uten at noen straffes for det.

– I  fjor ble forslaget om revidering av dette lovverket endelig fremmet for parlamentet, men så stoppet det hele opp igjen. Man mente at det måtte enda mer utredning til. Og så kom jo president- og parlamentsvalget, sier Tamale.

Men selv om lovverket aldri rakk å bli ordentlig diskutert, skapte det mye debatt. I Kampala gikk for eksempel en rekke muslimske kvinner i tog og protesterte mot det de mente var et forbud mot flerkoneri. – Men nå var det altså ikke forbud mot polygami vi foreslo. Vi ser at flerkoneri fortsatt er en del av vår kultur. Men vi mener det må være en diskusjon blant ektefellene før en ny kone tas inn. Kvinnen eller kvinnene som allerede er i ekteskapet, skal ha rett til å være med på å bestemme om og hvem som skal bli kone nummer to eller tre, mener Tamale.

Radikal

Tamale vet at hun anses for å være en svært radikal feminist.

– Men hva er egentlig å være “radikal”? Jeg står for at alle mennesker skal ha de samme rettigheter, uavhengig av kjønn, seksuell identitet osv.. Det blir altså ansett som radikalt i Uganda. Men Nelson Mandela ble også i sin tid ansett som radikal, det samme ble Mahatma Ghandi.

Tamale er imidlertid bekymret for det hun anser for å være en stor kløft mellom feministisk teori og praksis i Uganda. Akademikere og aktivister jobber i hver sine vakum, mener hun.

– Når kjønnsforskerne ikke er i dialog med aktivistene, og når aktivistene ikke holder teoretikerne orientert om hva de jobber med, ender vi opp med en halvferdig feminisme. Den feministiske teorien handler om å kunne gi svar på “hva”, “hvorfor” og “hvordan”, spørsmål om makt og om undertrykkelsen av ugandiske kvinner, sier Tamale, og mener at det er som å “lete etter en kaffebønne i mørket” om man ikke i tilstrekkelig grad teoretiserer praksis.

Men teorien må være “hjemmedyrket”.

– Vi kan selvfølgelig lære mye av Vestens kjønnsforskning. Men til syvende og sist må vi dyrke fram vår egen teori, med utgangspunkt i våre egne kulturelle tradisjoner.

Vurderte kandidatur

Hun vurderte faktisk å stille som kandidat til parlamentet da det var valg i Uganda i fjor. Men fant ut at hun gjorde mer nytte for seg ved fortsatt å undervise i kjønn og jus. – I parlamentet måtte jeg ha brukt tiden på å diskutere med en håndfull mannssjåvinister. Her på universitetet har jeg muligheten til å påvirke et hundretalls studenter hvert år. Og det er jo de som utgjør den nye generasjonen ugandere, avslutter Sylvia Tamale.

Flørt mellom kunstnere og kjønnsforskere

Tanken var å skape et møtested for forskere og kunstnere. Nå er seminarrekka Sex(y) kunst ferdig, og snart blir det bok.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 11. oktober 2005.)

– I møtet med kunststudenter hadde jeg merket meg hvordan mange jobbet med uttrykk som hadde med kjønn og seksualitet å gjøre. Men det var lite diskusjon og teori om temaet å ta utgangspunkt i, noe jeg savnet vel så mye som studentene, sier Christel Sverre, billedkunstner, kurator og nåværende rektor ved Mølla kunstskole.

Sammen med medieviter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen etablerte hun derfor et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Bergen og Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, med delfinansiering fra Norges forskningsråd. Målet var et “laboratorium for teori og praksis”, der studenter, profesjonelle kunstnere og forskere kunne møtes og utveksle tanker og erfaringer.

Pendlet mellom Bergen og Oslo

To av de fem seminarene under tittelen Sex(y) kunst ble holdt i Bergen, resten i Oslo, for slik å nå bredest mulig ut. En hard kjerne på 15-20 pendlet mellom de to byene og fikk med seg alle seminarene. Kunststudenter og kjønnsforskere utgjorde de to største gruppene.

– Det finnes en del kunstnere som ikke ønsker å fokusere på at de arbeider med kjønn og seksualitet fordi det fortsatt oppfattes som litt ubehagelig og risikofylt. Andre er derimot veldig tydelige på og opptatte av, at de jobber med kjønnsproblematikk, sier Christel Sverre.

Hennes inntrykk etter mange års kontakt med kunststudenter er at guttene har kommet på banen nå.

– De har begynt å jobbe med kjønn uten å føle seg hemmet av de historiske feministiske føringene som enkelte av deres kvinnelige medstudenter muligens opplever. Jentene har kanskje mødre som var aktive i kvinnekampen, og da ønsker de ofte selv å være noe annet. Samtidig har det de siste 10-15 årene vært et veldig fokus på kropp, identitet og kjønn i kunsten, og fra slutten av 80-tallet har de kvinnelige kunstnerne generelt fått en helt annen posisjon innenfor kunstfeltet. Det er fortsatt menn som får mest prestisje og oppmerksomhet, men kvinnene posisjonerer seg også tydelig nå, påpeker Sverre.

Trenger flere møtepunkter

Hun hadde gjerne sett at kunstnere og forskere jobbet mer sammen, eller i alle fall visste om hverandre i større grad. – I kunsten har det de siste årene vært et veldig fokus på teori og det å kunne sette det man gjør kunstnerisk inn i en sammenheng, gjerne med utgangspunkt i teori. Samtidig danner jo mye av det som skapes av kunst grunnlag for forskning. Men likevel skulle vi gjerne sett at det fantes flere møtepunkter mellom kunstnerne og forskerne, sier Sverre.

Wencke Mühleisen understreker at Sex(y) kunst ikke først og fremst har vært en studie i representativ likestilling.

– At kvinner er underrepresentert på alle nivåer i kunstfeltet vet vi. I dette prosjektet har vi mest vært interesserte i ulike tilnærmingsmåter til emnet kjønn og seksualitet, både innen kunst og i forskning, understreker Mühleisen.

Hun mener det ikke går an å tenke seksualitet uten å tenke kjønn i vårt samfunn, og at det ikke går an å tenke kjønn uten å tenke seksualitet.

– Selv om det merkelig nok finnes kjønnsforskere og kunstnere som gjør det, påpeker Mühleisen.

Og så kan man spørre seg hva seksualitet egentlig er. – Det vet vi faktisk ikke så mye om, selv om vi har noen anelser. Det er et fagoverskridende tema, der kunnskapsproduksjonen delvis har vært begrenset til naturvitenskap, medisinen og psykiatrien og ellers hatt relativt magre kår. Innen kjønnsforskningen er dette heldigvis i ferd med å endre seg blant annet på grunn av queerforskningens insistering på å tenke kjønn og seksualitet sammen. I kunstfeltet har de siste års kroppsfokus ført til større teoretisk oppmerksomhet overfor disse temaene. Vi vet i alle fall med sikkerhet at seksualiteten er et avgjørende område for reguleringen av kulturen og samfunnet. Derfor er det også så viktig å studere, sier kjønnsforskeren.

Mangfoldighet av kunstnere

Blant kunstnerne som er invitert til å snakke om sitt arbeide er forfatter Lars Ramslie, journalist og kunstner Charlotte Thiis Evensen, billedkunstnerne Vanessa Baird og Mette Hellenes, skuespiller og performancekunstner Kate Pendry, multikunstner Tommy Olsson, humorist og programleder Christine Koht, og fotograf Maya Økland.

– Det har vært morsomt for meg som forsker å starte et prosjekt som ikke var så strengt definert som det forskningsprosjekter gjerne pleier å være. Det har i stedet vært knyttet til en ide om og en lyst til, å skape et møtepunkt og en åpen prosess, sier Mühleisen.

De fem seminarene har bestått av tradisjonelle foredrag, workshops hvor alle har fått eksperimentere, og møter med kunstnere der de har kunnet presentere sine arbeider og diskutere dem.

– Samtidig har seminarene vært en spennende måte å dekonstruere hverandres felter på. Om man spissformulerer det hele, kan man kanskje sette kunst og forskning opp mot hverandre; det kunstneriske arbeidet handler tilsynelatende om intuisjon, kreativitet, prosesser og følelser, mens den akademiske er preget av struktur, rasjonalitet, logikk, stringens. Men så stemmer dette likevel ikke, for kunnskapsproduksjonen er jo i høy grad preget av kreativitet, subjektivitet og intuisjon, samtidig som man finner en stor grad av planlegging, intensjon og rasjonalitet i kunstproduksjonen, sier Wencke Mühleisen.

Dessuten driver begge felt med former for kunnskapsproduksjon som bidrar til å legge rammer for mulighetene til innsikt, kunnskap og dermed også politikk.

Annerledes avslutningsseminar

Det siste seminaret i rekka skilte seg imidlertid ut fra de foregående ved å peile seg inn mot en diskusjon om det de prosjektansvarlige hadde kalt “feministiske strategier”.

– Vi ville jo ikke feige ut, så vi tenkte at OK, nå organiserer vi et seminar med fokus på, kjønnsurettferdighet og representasjon. For kjønn og seksualitet knyttet til det politiske feltet har absolutt vært et gjennomgangstema, uten at vi har hatt som mål å skape et program. Jeg er veldig glad for at vi hadde det siste seminaret, for selv om den representative urettferdigheten egentlig er noe vi allerede vet mye om, må man igjen og igjen slå i bordet og påpeke dette. Men vi har altså ikke hatt noen forpliktelser til å formulere et mål, så oppsummeringene etter seminarrekka er alt annet enn en høringsuttalelse, ler Mühleisen.

Også Christel Sverre mener det var riktig å avslutte den ellers åpne og utforskende serien av seminarer med å forsøke å avdekke strategier.

– Målet vårt var ikke nødvendigvis å utarbeide strategier, men å avdekke om slike allerede fantes. Er det fortsatt nødvendig å diskutere ut fra et kvinneperspektiv, spurte vi, og ba så ulike kvinnelige kunstnere og forskere om å avlevere såkalte tilstandsrapporter fra felten.

Og svaret fra billedkunstner og skribent Beathe C. Rønning, produsent, musiker og stipendiat Anne Lorenzen, og regissør, manusforfatter og dramatiker Ingebjørg Torgersen, ble et ganske entydig ja: Det behøves fortsatt feministiske strategier. Dette handler om å kreve representativ likestilling på alle nivåer, men også om å kreve plass til kjønn og seksualitet som tema i forskning og undervisning. – Andre strategier går ut på å kreve eksperimentelle praksiser og metoder som rikker konvensjonene ved kunstlærestedene og i akademia. Men hvilke strategier den enkelte velger å benytte seg av, varierer sterkt, blant annet etter tid og sted, sier Sverre.

Bokutgivelse

Det var lenge snakk om å la seminarene ende opp med en kunstutstilling, men i stedet blir det tekst og kunstutstilling i bokform, på Pax forlag neste år.

– Når vi nå skal tenke bokutgivelse, nullstiller vi oss igjen. Boka blir altså ingen oppsummering av seminarene, men en forlengelse av dem, en ny prosess. Vi håper å skape både teoretiske, kreative tekster og original kunst, men fremdeles innenfor temaene kjønn og seksualitet – i veldig vid forstand, sier Mühleisen og Sverre.

Hvem definerer feminisme?

Den dominerende feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller. Det hevder Paulina de los Reyes, dosent i økonomisk historie og en av forfatterne bak boka Intersektionalitet.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 20. april 2005.)

– Grupper som befinner seg i en underordnet posisjon samler ressurser og muligheter for å styrke seg til forhandlinger med undertrykkerne. Ofte ofrer man de gruppene som kan utgjøre en belastning.

–  Studerer vi feminismen, ser vi hvordan den i stor grad har fokusert på en form for kvinnelighet som har sin forankring i hvithet, middelklasse, og i en bestemt aldersgruppe, sier Paulina de los Reyes.

– Blant middelaldrende feminister er det for eksempel en tendens til å se unge kvinners måte å skape kvinnelighet på som mindre verdt, revolusjonært og bevisst, enn hva de var i sin ungdom. For ikke å snakke om hvordan man forholder seg til innvandrede kvinner!

– Man løfter fram et bilde av kvinnelighet som er preget av noe som er «anstendig i maktens øyne», det vil si velutdannet, velforankret og velformulert. Men da blir man også selv en del av makten, mens andre forblir uten makt, påpeker den svenske dosenten i økonomisk historie.

I veikrysset

Hennes utgangspunkt er det engelske begrepet intersection, som betyr skjæringspunkt, veikryss. Det har gitt inspirasjon til begrepet interseksjonalitet, som ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Williams Crenshaw, i essayet Mapping the margins. Hensikten med begrepet er å sette søkelys på hvordan ulike maktforhold påvirker og skaper hverandre.

I Sverige ble interseksjonalitet som teoretisk begrep brukt første gang i 2002, i boka Maktens (o)lika förklädnader – Kön, klass & etnicitet i det postkoloniala Sverige. Den var redigert av Paulina de los Reyes, sosiologen Diana Mulinari og kulturgeografen Irene Molina.

– Feminismen har i manges øyne blitt et elitistisk prosjekt som ikke appellerer til en rekke menneskers konkrete problemer, og derfor behøves det nye referanserammer som er mindre ensidige. Interseksjonalitet gir en åpning inn i diskusjonen om makt, likestilling og likeverd. Vi forsøker ikke å definere kvinner, innvandrere eller arbeiderklasse som gruppe. I stedet forsøker vi å se hvordan makt kommer til uttrykk i arbeidsliv, familie og fritid.

– Vi vil synliggjøre hvordan den hegemoniske feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller, hvordan den har hvithet, middelklassetilhørighet og heteroseksualitet som usynlige markører, og hvordan kvinneligheten defineres i tråd med forestillinger om nasjonen, sier Paulina de los Reyes.

For å forstå hvordan makt er konstruert, må man forholde seg til både tid og rom, historien og det globale fellesskapet, påpeker hun. De ulike gruppenes livsvilkår skapes i relasjon til hverandre.

Postkoloniale teorier og svart feminisme

Forskerne har funnet viktige inspirasjonskilder innen postkoloniale teorier og den såkalte black feminism.

– Postkolonial feminisme har vist hvordan den etniske og rasemessige ulikheten i den vestlige verden er koblet til global ulikhet skapt av kolonialismen. Samtidig har den svarte feminismen i USA kritisert den hegemoniske feminismen, som i veldig stor grad har vært basert på hvite middelklassekvinners interesser og problemer, sier Paulina de los Reyes.

I kjølvannet av Maktens (o)lika förklädnader ble det diskutert livlig i to ulike leire i Sverige.

– Dels var det grupper som med utgangspunkt i et maktperspektiv ville diskutere hvordan hegemoni konstrueres innen feminismen. Men i tillegg var det grupper som først og fremst var interessert i å skape en bredere feministisk plattform. De ville ha en feminisme som var åpen for problemstillinger og krav fra ulike grupper, i tråd med en politisk identitetsforståelse, forteller de los Reyes.

Redaktørene bak boka ser fokuseringen på ulike identiteter og kategorier som et problematisk perspektiv.

– Det ender lett med at man forsterker forestillinger om identiteter som essensielt konstituerte, og som noe som kan isoleres fra hverandre, sier Paulina de los Reyes.

Hun mener det er viktigere å ta tak i hvordan maktforholdene struktureres innenfor feminismen.

Se hvordan makten struktureres

De ulike formene for undertrykkelse kan ikke plusses på hverandre, mener forfatterne, slik at man ender opp med å være «dobbelt» undertrykket om man er en lesbisk eller svart kvinne, og som «trippelt» undertrykket om man er en svart, lesbisk kvinne.

– En slik addering gir liten eller ingen mening, for i noen sammenhenger kan det være positivt, befriende eller rett og slett en fordel å være svart eller lesbisk, i andre sammenhenger tvert imot. Men de ulike formene for undertrykkelse påvirker hverandre og skaper noe eget, en egen posisjon, egne erfaringer og problemstillinger. De ulike kategoriene kan med andre ord ikke betraktes separat, ettersom de skaper hverandre, mener Paulina de los Reyes.

– Her i Sverige het det for noen år siden at «alle er like ulike» når man snakket og skrev om mangfold. I en slik tankegang forsvinner lett maktperspektivet og maktrelasjonene. Det samme gjør ulikhetene i materielle vilkår og (manglende) muligheter til å formulere en interessepolitikk som problematiserer spørsmål om nettopp makt og likestilling.

I klemme mellom kjønn og etnisitet

I diskusjonen om såkalte æresdrap finner vi de som mener at dette er kulturelt sanksjonert. Samtidig sier andre: «nei, dette er ikke kulturelt spesifikt, dette er akkurat som all annen vold».

– Jeg mener at ingen av disse posisjonene ser hva som skjer i interseksjonen mellom kjønn og etnisitet, og mellom det individuelle, strukturelle og institusjonelle. Denne formen for vold forekommer innenfor rammen av patriarkalske vurderinger innen familien, men også innenfor rasistiske og kulturelle holdninger i samfunnet.

– Offeret – den unge jenta – må både håndtere foreldrenes – i de fleste tilfeller fedrenes – vold, samtidig som hun må forholde seg til samfunnets og myndighetenes kulturelle fordommer, alt innenfor rammer av maktstruktur der overgrep mot kvinner og barn generelt møter stor unnfallenhet.

– Skal vi kunne gjøre noe her, må vi se alle de ulike nivåene – både de strukturelle, institusjonelle og individuelle – og hvordan de er vevd sammen og påvirker hverandre. Vi må se hvordan det som hender innenfor familien forsterkes av det omkringliggende samfunnets blikk, understreker Paulina de los Reyes.

I Sverige har det lenge vært en debatt om bruken av vaskehjelp, og om dette skal gi skattefradrag. Noen argumenterer for at dette er nødvendig for å løse kvinner fra tidsklemma og fremme deres karriere.

– Men spørsmålet om såkalte «hushållsnära tjänester» diskuteres alltid ut fra et brukerperspektiv. De som faktisk skal utføre jobben i hjemmene – vaskehjelpene – er aldri med i diskusjonen.

– Vaskehjelpene, som ofte må forlate sine egne barn og familier for å kunne forsørge seg og sine, har ingen stemme, sier økonomiprofessoren.

Hun er opptatt av at interseksjonalitet også skal synliggjøre hvordan det globale og det lokale er føyd sammen.

– Gjennom det vi har lært på skolen har vi fått inntrykk av at den vestlige verden har hatt en selvstendig økonomisk utvikling, ettersom det er vi som har hatt de rådende institusjonene. Blant progressive arbeidslivs- og etnisitetsforskere finnes det fortsatte en forestilling om at innvandringen til Europa – og spesielt den uregulerte – utgjør en trussel mot velferdssystemet vårt.

– At dette utgjør en uønsket effekt av den globale økonomiske utviklingen. Men våre muligheter til å konsumere billigere varer og tjenester hviler jo nettopp på at det finnes uregulert innvandring i verden, det være seg hjemmehjelper, fruktplukkere eller sex-arbeidere.

Kritiserer feminismen

I boka Intersektionalitet som kom i år, viser de los Reyes og Mulinari hvordan et interseksjonelt perspektiv kan utvide forståelsen av spørsmål som har med nettopp sex-handel og seksualisering å gjøre.

– Fokus er hele tiden på de menneskene som utfører sex-arbeide eller bedriver såkalt «menneskehandel». Hele diskusjonen handler om hvilke land som rekrutterer mennesker til dette markedet, hvilke deler av befolkningen som lar seg lokke inn i sex-handelen osv. Men dermed usynliggjøres andre, svært viktige dimensjoner.

–  Hva gjør det mulig å ha et slikt sex-marked i Europa? Hva skaper dette markedet, hvem konstituerer det og hvordan?

– Vi vet jo null om konsumentene av seksuelle tjenester, og hvorfor er det slik? Men vi vet at dette med kjøp og salg av seksuelle tjenester er noe som er koblet til andre typer tjenester, og at de ofte er en del av en mislykket migrering.

–  Men ettersom det konstrueres et stereotypt bilde av disse kvinnene, separeres hele denne virksomheten fra for eksempel den vestlige verdenens kjøp av hushjelper og omsorgstjenester.

Feminismen er ikke nok

– Feminismen har undergravd forestillingen om universialisme og om kunnskap som noe nøytralt og atskilt fra menneskers livsvilkår. Feminismen har bidratt til å synliggjøre hvordan maktstrukturene i samfunnet fungerer, men den er ikke nok til å kunne forstå makt i alle dens former, sier Paulina de los Reyes.


Webhotell levert av Zondo Norge AS