Det er noen linjer jeg aldri blir helt ferdig med, fra en sang utenom det vanlige, fra et ekstraordinært album, fra en artist det ikke finnes maken til.
Det er plata «Purple Rain» av Prince, og låta «Darling Nikki». Om han som møter henne og blir forført, tilbringer en het natt med henne som han aldri skal glemme. Og så kommer det:
I cant tell u what she did 2 me
But my body will never be the same
Jeg må ha vært tolv år første gang jeg hørte «Darling Nikki». Jeg var mildt sagt ukysset, men likevel gammel nok til å tenke at wow, jeg vil også møte en som Nikki. Jeg vil også bli forført, eies en stund, for så å våkne opp morgenen etter, med en kropp som aldri blir den samme igjen.
Når jeg hører «Darling Nikki», er jeg heldige Prince i noen minutter.
Men jeg er jo ikke Prince, og Prince er ikke meg. Prince er en mann, om enn en temmelig utradisjonell mann. En som leker med kjønnskategoriene, spiller på ulike seksuelle identiteter, tøyer grensene for hva som er lov.
Selv har jeg vokst opp med budskapet om å trekke opp grenser, ikke tøye dem. På bussen jeg pleide å ta til skolen hang det lenge plakater fra Sosial- og helsedirektoratet, med bilde av en jente som tegnet opp en sirkel rundt seg. Sett dine egne grenser, het det.
Og på et tidspunkt skjønte jeg at det finnes en avgjørende forskjell mellom Prince og meg: Jeg vil alltid våkne opp morgenen etter med en kropp som aldri blir den samme igjen. For vår kulturs – og de fleste andres – historie om kvinner og kropp er at sex setter spor i oss på en måte som ikke er tilfelle for mannskropper. Det begynner med kulten rundt jomfruhinna, en myteomspunnen hudfille de færreste av oss noen gang så før den liksom var borte. Siden fortsetter det med alt man skal passe seg for: graviditet, overgrep, sykdommer, og ikke minst: ryktet ditt. Alt som gjør deg til deg, former deg, ifølge våre forestillinger om kjønn og sex.
Derfor er det så revolusjonerende når Prince synger at jo, denne natta var kroppen hans var formbar, mottakelig, åpen. Nikki erobret ham, og han lot seg erobre.
Vanligvis er det jo kvinnen som erobres. Det er rett og slett det som gjør oss til kvinner, det at vi kan tas, konsumeres og eies. Har noen hatt sex med deg, eller bare sett deg naken, så er det som om de eier en liten bit av deg. Hva skulle ellers alt hysteriet rundt nakenbilder på nettet og kikking gjennom nøkkelhull handle om?
Menn tilskrives en makt uten sidestykke, en rett til å definere deg ved hjelp av blikket og fallosen. Det horrible med voldtekt – den mannlige maskulinitetens mest ekstreme maktutøvelse – er ikke at den «tar» noe fra oss kvinner, men at den stadig gjør oss til noe som kan tas, har den amerikanske feministen Sharon Marcus påpekt. Hun mener at voldtekt er en handling som – i likhet med alle andre handlinger – gjøres og blir forståelig gjennom språket. Historiene om voldtekt beskriver derfor ikke bare noe som har funnet sted, men blir også en allegori for en kultur der det bare finnes to mulige posisjoner: mann og kvinne, overgriper og offer, subjekt og objekt.
Men det finnes forsøk på å fortelle andre historier. I sin nye bok, Den ensamma fallosen, utfordrer den svenske medieviteren Anja Hirdman våre forestillinger om «den falliske makten». Hun funderer blant annet over hvordan vi har lært oss å tolke og forstå penis som den konstante, aktive parten, og hun siterer den danske kjønnsforskeren Sarah Højgaard Cawoods omtolkning av penisen som «den som gjør» og vaginaen som «den som tar imot»: Tenk deg en hånd som holder rundt et glass. Er det ikke hånden som «gjør»? Hvorfor skal ikke da vagina kunne ses på som den aktive parten, som den som «holder» og dermed «gjør»?
Jeg ønsker meg netter med både Nikki og Prince. Jeg ønsker meg netter som setter spor, og netter som bare får gå i glemmeboken av seg selv. Jeg ønsker meg retten til å gå over mine egne grenser, og etterpå tenke at det gjør jeg ikke igjen, men nå har jeg prøvd, og det kjennes helt ok.
Jeg ønsker å se andre gå over sine grenser, hvis de vil. Jeg ønsker å ta og bli tatt, eie og bli eid for en liten stund, men når morgenen kommer, vil spørsmålet om eierskap til egen og andres kropper igjen fortone seg like absurd som alle andre spørsmål om eierskap bør gjøre.
Og selv er jeg fortsatt den samme, og likevel ikke.
(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 29.09.2008, i spalten Feminist, javisst!.)
