Natta med Nikki

Det er noen linjer jeg aldri blir helt ferdig med, fra en sang utenom det vanlige, fra et ekstraordinært album, fra en artist det ikke finnes maken til.

Det er plata «Purple Rain» av Prince, og låta «Darling Nikki». Om han som møter henne og blir forført, tilbringer en het natt med henne som han aldri skal glemme. Og så kommer det:

I cant tell u what she did 2 me
But my body will never be the same

Jeg må ha vært tolv år første gang jeg hørte «Darling Nikki». Jeg var mildt sagt ukysset, men likevel gammel nok til å tenke at wow, jeg vil også møte en som Nikki. Jeg vil også bli forført, eies en stund, for så å våkne opp morgenen etter, med en kropp som aldri blir den samme igjen.

Når jeg hører «Darling Nikki», er jeg heldige Prince i noen minutter.

Men jeg er jo ikke Prince, og Prince er ikke meg. Prince er en mann, om enn en temmelig utradisjonell mann. En som leker med kjønnskategoriene, spiller på ulike seksuelle identiteter, tøyer grensene for hva som er lov.

Selv har jeg vokst opp med budskapet om å trekke opp grenser, ikke tøye dem. På bussen jeg pleide å ta til skolen hang det lenge plakater fra Sosial- og helsedirektoratet, med bilde av en jente som tegnet opp en sirkel rundt seg. Sett dine egne grenser, het det.

Og på et tidspunkt skjønte jeg at det finnes en avgjørende forskjell mellom Prince og meg: Jeg vil alltid våkne opp morgenen etter med en kropp som aldri blir den samme igjen. For vår kulturs – og de fleste andres – historie om kvinner og kropp er at sex setter spor i oss på en måte som ikke er tilfelle for mannskropper. Det begynner med kulten rundt jomfruhinna, en myteomspunnen hudfille de færreste av oss noen gang så før den liksom var borte. Siden fortsetter det med alt man skal passe seg for: graviditet, overgrep, sykdommer, og ikke minst: ryktet ditt. Alt som gjør deg til deg, former deg, ifølge våre forestillinger om kjønn og sex.

Derfor er det så revolusjonerende når Prince synger at jo, denne natta var kroppen hans var formbar, mottakelig, åpen. Nikki erobret ham, og han lot seg erobre.

Vanligvis er det jo kvinnen som erobres. Det er rett og slett det som gjør oss til kvinner, det at vi kan tas, konsumeres og eies. Har noen hatt sex med deg, eller bare sett deg naken, så er det som om de eier en liten bit av deg. Hva skulle ellers alt hysteriet rundt nakenbilder på nettet og kikking gjennom nøkkelhull handle om?

Menn tilskrives en makt uten sidestykke, en rett til å definere deg ved hjelp av blikket og fallosen. Det horrible med voldtekt – den mannlige maskulinitetens mest ekstreme maktutøvelse – er ikke at den «tar» noe fra oss kvinner, men at den stadig gjør oss til noe som kan tas, har den amerikanske feministen Sharon Marcus påpekt. Hun mener at voldtekt er en handling som – i likhet med alle andre handlinger – gjøres og blir forståelig gjennom språket. Historiene om voldtekt beskriver derfor ikke bare noe som har funnet sted, men blir også en allegori for en kultur der det bare finnes to mulige posisjoner: mann og kvinne, overgriper og offer, subjekt og objekt.

Men det finnes forsøk på å fortelle andre historier. I sin nye bok, Den ensamma fallosen, utfordrer den svenske medieviteren Anja Hirdman våre forestillinger om «den falliske makten». Hun funderer blant annet over hvordan vi har lært oss å tolke og forstå penis som den konstante, aktive parten, og hun siterer den danske kjønnsforskeren Sarah Højgaard Cawoods omtolkning av penisen som «den som gjør» og vaginaen som «den som tar imot»: Tenk deg en hånd som holder rundt et glass. Er det ikke hånden som «gjør»? Hvorfor skal ikke da vagina kunne ses på som den aktive parten, som den som «holder» og dermed «gjør»?

Jeg ønsker meg netter med både Nikki og Prince. Jeg ønsker meg netter som setter spor, og netter som bare får gå i glemmeboken av seg selv. Jeg ønsker meg retten til å gå over mine egne grenser, og etterpå tenke at det gjør jeg ikke igjen, men nå har jeg prøvd, og det kjennes helt ok.

Jeg ønsker å se andre gå over sine grenser, hvis de vil. Jeg ønsker å ta og bli tatt, eie og bli eid for en liten stund, men når morgenen kommer, vil spørsmålet om eierskap til egen og andres kropper igjen fortone seg like absurd som alle andre spørsmål om eierskap bør gjøre.

Og selv er jeg fortsatt den samme, og likevel ikke.

(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 29.09.2008, i spalten Feminist, javisst!.)

Heteronormativitet for nybegynnere

I 95 uker lå «Mi pia. Din gutt» av og med Ola Bremnes på Norsktoppen, fjorten av dem på førsteplassen. Ennå spilles den ukentlig på P1. Og folket jubler.

Låta er en utsøkt miks av biologisme, kristenkonservativ familiepolitikk, patriarkalsk sjåvinisme og utdaterte kjønnsroller. Kort sagt: En oppvisning i heteronormativitet, velegnet også for nybegynnere.

Vi tar det hele punkt for punkt. Syng gjerne med!

Heilt sia første skapardag,
var det bestemt at vi to skulle vær i lag.
Du e mi pia, æ e din gutt.

1. Først av alt: Etablert forestillingen om to motsatte kjønn. Mann/kvinne. Pia/gutt. Mor/far. Mars/Venus. Bare slik kan du i neste omgang rotfeste forestillingen om heteroseksualiteten og dens fortreffelighet.

Vi hør kverandre tel med hud og hår.

Æ trur det e i Første Mosebok det står,
at du e mi pia, æ e din gutt.

2. Å kunne henvise til pålitelige, skriftlige kilder er viktig, ja, slik at du har belegg når du påstår at slik som dette har det alltid vært (og derfor skal det jo også fortsatt være sånn).

Nei, der e nok ikkje fnugg i det heile tatt
av tvil i denne ting,
i tidenes morgen vart vi smidd i hop,
som en stor og skinnanes ring:

3. Sukk, finnes det noe vakrere symbol for den monogame, livsvarige, heteroseksuelle kjærligheten enn «en stor og skinnanes ring»? Å smis samen med hud og hår, der man ikke vet hvor den ene begynner og den andre slutter, der to blir én (og med det samme etternavnet, fortrinnsvis hans), det kaller vi ekte kjærlighet, det.

Ja, under de turkise sandalan du har
e det fresa inn ei melding, og den e klar:
Du e mi pia, æ e din gutt.

4. Men en ring på fingeren hennes oppleves ikke alltid som tilstrekkelig, nei. Hadde hun vært ei ku, kunne du ha svidd bumerket ditt inn i øret hennes. Eller du kunne ha forlangt at underlivet hennes ble snurpet igjen i god tid før bryllupsnatta, slik menn i enkelte andre kulturer gjerne gjør. Men i det likestilte, politisk korrekte Norge anno 2005 er det nok best å nøye seg med sandalene hennes, ja.

Alle store byan på planeten vår
har grafitti der den samme lille teksten står
Du e mi pia, æ e din gutt.
På NRK og CNN og BBC e det det det koke ned til
ut av det de har å si.
Du e mi pia, æ e din gutt.
Du finn det i filma og romana og novella
og teaterstykka og slikt.
William Shakespeare og Hemingway og Hamsun,
de si’r det alle på likt.

5. Føler du at du kommer til kort med argumenter fra de tidligere nevnte hellige skrifter (for eksempel i møte med ateister), har den vestlige kulturhistorien og din egen samtdig gitt deg et vell av andre kilder å øse av når du skal legitimere heteroseksualitetens fortrinn og overlegenhet. Å vise til grafitti og tv er kult – det viser at du taler ungdommens språk.
Utvalget av forfattere her er kanskje noe mer tvilsomt (selv om Bremnes skal ha kred for bare å nevne mannlige sådanne). Shakespeare og kjønn, liksom.

At i hainnveska di av krokodilleskinn
ligg ein lapp som du har skreve
med lebestiften din
at du e mi pia, æ e din gutt.

6. Etter en kort rundtur i heteronormativitetens logikk er vi altså tilbake igjen der vi startet, med dikotomien pia/gutt. Og det er bra at Bremnes tar en ekstra runde på dette punktet, for vi ser i disse dager et urovekkende antall mennesker sette spørsmålstegn ved hele ideen om kjønn som sådan, og det er ganske skremmende.

Men bare gjør som Ola Bremnes: Utstyr henne med kvinnelige markører (turkise sandaler, krokodilleskinnsveske og leppestift). Gjør henne til en riktig, feminin kvinne, verdt å elskes av en riktig, heteroseksuell mann, og derfor også verdt en sang som kan ligge 95 uker på Norsktoppen.

OG SÅ TAR VI DEN EN GANG TIL, DERE!!!!!

(På trykk i Fett 1/2006.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS