Marianne Hafnor Bøe: Feminisme i islam (anmeldelse)

Hva er å vite, og hva er å forstå, blir jeg sittende og fundere på etter å ha lest Feminisme i islam. I sin nye bok redegjør Marianne Hafnor Bøe, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, for mangfoldet i feministiske tolkninger av islam. En viktig del av prosjektet er å vise at det ikke bare finnes én måte å kombinere feminisme og islam på, tvert imot.

Og jeg prøver altså å henge med.

Bøe deler den muslimske feminismen inn i to hovedretninger. For det første er det den tekstorienterte retningen, den som med utgangspunkt i lesninger av Koranen og den såkalte hadith-litteraturen, det vil si fortellingene om profeten Muhammad, diskuterer kvinners stilling. Er det guds/allahs vilje at menn skal bestemme over kvinner, er for eksempel et spørsmål som de muslimske feministene diskuterer i lys av Koranen. Den andre retningen er av en mer aktivistisk art, med fokus på lovverk og muslimske tradisjoner, og hvordan disse kan virke kjønnsdiskriminerende. Bøe løfter fram en rekke eksempler på kvinneaktivister fra begge retningene, og fra ulike land. Mylderet av navn blir etter hvert så stort at jeg sliter litt med å huske hvem som var hvem. Men jeg leser fascinert om alle disse kvinnene som helt siden begynnelsen av 1900-tallet har insistert på andre lesninger av Koranen og hadith-litteraturen enn de tradisjonelle. Og jeg leter fram flere av dagens mest markante skikkelser ‒ for eksempel amerikanske Amina Wadud, marokkanske Asma Lamrabet og pakistanske Asma Barlas ‒ på sosiale medier og tenker at her er det blikk på verden det er verdt å følge med på.

Som en sekulær leser, som forholder seg til feminismen som et politisk prosjekt, og kun det, må jeg likevel innrømme at den religiøse dimensjonen byr på utfordringer. Skal jeg virkelig klare å komme på innsiden av det disse muslimske feministene baler med, fordrer det at jeg deler en religiøs overbevisning, for eksempel om at noen tekster er hellige, uangripelige, fredet, og der er ikke jeg. Jeg kan konstatere at en del (ja, ganske mange) anser Koranen som hellig, jeg kan respektere det, men jeg kan ikke helt og fullt forstå det.

Mot slutten av boka gir Bøe riktignok meg en viktig nøkkel til å forstå det muslimske feministiske prosjektet, idet hun refererer til Anne Sofie Roald, også hun religionsviter. Roald har påpekt at kristne feminister står mye friere i å gjennomføre sine feministiske tolkninger av Bibelen, ettersom det her har vært rom og tradisjon for å vise til den historisk kontekstuelle metoden for å underbygge at Bibelen er skrevet av menn, med alt hva det innebærer av androsentrisme. Muslimske feminister, derimot, forholder seg til at Koranen er guds ord, og dermed blir handlingsrommet mindre til å gjennomføre feministiske fortolkninger.

Og likevel, eller nettopp derfor, blir jeg sittende og lure på: Hvor blir møtepunktene våre, på tvers av religiøs overbevisning, eller mangel på sådan? Vi blir i stadig større grad en del av et globalt fellesskap, og må finne noen felles ståsteder. Hva tenker muslimske feminister om det? Bøe skal ha ros for å tegne opp et bredt og detaljert bilde av feminismen i islam, men jeg synes hun lar den få spille seg ut i et altfor isolert rom, atskilt fra resten av oss andre.

(Først publisert i Forskerforum 6. desember 2019.)

Amundsen, Oftestad, Aavitsland, Rasmussen (red.): Å minnes de døde. Døden og de døde i Norge etter reformasjonen (anmeldelse)

Det må ha vært litt av en omveltning for folk flest da den lutherske reformasjonen var et faktum. Det ble nemlig nye tider for både levende og døde i kongeriket Danmark-Norge etter 1536. Plutselig skulle man møte døden på en helt ny måte!

Nå gjaldt helt nye regler for hvordan man skulle forholde seg til døden, og ikke minst livet etter døden. I middelalderen var gaver til for eksempel kirkens utsmykning en investering i evigheten. Men etter reformasjonen var ikke gavmildhet noe som lenger garanterte sjelens frelse. Det var ikke lenger dine gjerninger, men troen alene som ble avgjørende. Med Luther ble skjærsilden altså demontert, helgenene avsatt, og alt handlet nå om den avdødes egen innsats før døden. Forbønn og sjelemesse som tidligere skulle hjelpe den døde på veien, ble avskaffet. For de gjenlevende var jobben gjort idet de gikk fra den nedsenkede kisten i graven. Og den skulle være så enkel som mulig.

En ny bok signert fire forskere innen kirke- og kulturhistorie ved henholdsvis Universitetet i Oslo og MF vitenskapelig høyskole viser hvordan det altså ble slutt på anstrengelsene for å hjelpe de døde videre til frelsen. Var man død, så var man død. I stedet ble det viktig å minnes den døde som et godt og fromt menneske, som forbilde for dem som ennå hadde dager igjen å leve i denne jammerdal.

En bok om å dø på 1500- og 1600-tallet kan kanskje virke noe smalt. Men Å minnes de døde er lesverdig av flere grunner. Den minner oss om at det å dø, og å sørge, er sterkt knyttet til ikke bare religiøse, men også kulturelle – og politiske – strukturer.

Forfatterne får godt fram hvordan de teologiske omveltningene bidro til å styrke den dansk-norske kongemakten, der kongen ble den sanne, lutherske troens forsvarer. Adelen, prestene og andre ressurssterke grupper erstattet helgenene som religiøse forbilder. For når det nå ikke lenger fantes hellige mennesker man skulle la seg inspireres av, var det alminnelige, men fromme menneskers liv som ble løftet fram. «Alminnelig», altså som i overklassens og det øvre borgerskapets folk. Slik fikk vi i en periode epitafiene – minnetavlene – som fortsatt pryder en rekke kirker i landet. Samtidig ble likprekenene en ny og viktig tekstsjanger. De ble gjerne først lest opp ved graven, og deretter trykket opp og distribuert.

Det er da også epitafiene og likprekenene som utgjør denne bokas viktigste materiale. Som billedmateriell gjør alle disse gjengitte tavlene dette til både en vakker bok, men også til et kunsthistorisk viktig arbeid. Minnetavlene ble gjerne bestilt og hengt opp lenge før den portretterte faktisk hadde vandret videre. De forestilte giveren og gjerne vedkommendes familie, der både levende og døde barn ble tatt med.

Hvordan den alminnelige kirkegjenger opplevde at maleriet av en kjær helgen ble plukket ned og erstattet av portrettet av en from adelsmann med kone og barn, må man som leser derimot bare lure på. Og hva med alle de som nå skulle minnes og begrave sine døde på nye måter, hva sa de? Den delen av historien får vi ikke i Å minnes de døde. I dag tenner vi lys som aldri før, og allehelgensdag har blitt en markering stadig flere slutter opp om. Er vi i ferd med å finne tilbake til noe som gikk tapt, tro?

(Første gang publisert i Forskerforum 8. oktober 2019.)