Hva er å vite, og hva er å forstå, blir jeg sittende og fundere på etter å ha lest Feminisme i islam. I sin nye bok redegjør Marianne Hafnor Bøe, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, for mangfoldet i feministiske tolkninger av islam. En viktig del av prosjektet er å vise at det ikke bare finnes én måte å kombinere feminisme og islam på, tvert imot.
Og jeg prøver altså å henge med.
Bøe deler den muslimske feminismen inn i to hovedretninger. For det første er det den tekstorienterte retningen, den som med utgangspunkt i lesninger av Koranen og den såkalte hadith-litteraturen, det vil si fortellingene om profeten Muhammad, diskuterer kvinners stilling. Er det guds/allahs vilje at menn skal bestemme over kvinner, er for eksempel et spørsmål som de muslimske feministene diskuterer i lys av Koranen. Den andre retningen er av en mer aktivistisk art, med fokus på lovverk og muslimske tradisjoner, og hvordan disse kan virke kjønnsdiskriminerende. Bøe løfter fram en rekke eksempler på kvinneaktivister fra begge retningene, og fra ulike land. Mylderet av navn blir etter hvert så stort at jeg sliter litt med å huske hvem som var hvem. Men jeg leser fascinert om alle disse kvinnene som helt siden begynnelsen av 1900-tallet har insistert på andre lesninger av Koranen og hadith-litteraturen enn de tradisjonelle. Og jeg leter fram flere av dagens mest markante skikkelser ‒ for eksempel amerikanske Amina Wadud, marokkanske Asma Lamrabet og pakistanske Asma Barlas ‒ på sosiale medier og tenker at her er det blikk på verden det er verdt å følge med på.
Som en sekulær leser, som forholder seg til feminismen som et politisk prosjekt, og kun det, må jeg likevel innrømme at den religiøse dimensjonen byr på utfordringer. Skal jeg virkelig klare å komme på innsiden av det disse muslimske feministene baler med, fordrer det at jeg deler en religiøs overbevisning, for eksempel om at noen tekster er hellige, uangripelige, fredet, og der er ikke jeg. Jeg kan konstatere at en del (ja, ganske mange) anser Koranen som hellig, jeg kan respektere det, men jeg kan ikke helt og fullt forstå det.
Mot slutten av boka gir Bøe riktignok meg en viktig nøkkel til å forstå det muslimske feministiske prosjektet, idet hun refererer til Anne Sofie Roald, også hun religionsviter. Roald har påpekt at kristne feminister står mye friere i å gjennomføre sine feministiske tolkninger av Bibelen, ettersom det her har vært rom og tradisjon for å vise til den historisk kontekstuelle metoden for å underbygge at Bibelen er skrevet av menn, med alt hva det innebærer av androsentrisme. Muslimske feminister, derimot, forholder seg til at Koranen er guds ord, og dermed blir handlingsrommet mindre til å gjennomføre feministiske fortolkninger.
Og likevel, eller nettopp derfor, blir jeg sittende og lure på: Hvor blir møtepunktene våre, på tvers av religiøs overbevisning, eller mangel på sådan? Vi blir i stadig større grad en del av et globalt fellesskap, og må finne noen felles ståsteder. Hva tenker muslimske feminister om det? Bøe skal ha ros for å tegne opp et bredt og detaljert bilde av feminismen i islam, men jeg synes hun lar den få spille seg ut i et altfor isolert rom, atskilt fra resten av oss andre.
(Først publisert i Forskerforum 6. desember 2019.)