Anne Bitsch: Kjønn, makt og kroppens politikk. Vitenskapspioneren Harriet Holter (anmeldelse)

«Today everything exists to end in a photography», skrev essayisten Susan Sontag i 1977, i On Photography. Aldri har hun vel hatt mer rett enn nå, mer enn førti år senere, når ingenting har skjedd om det ikke er avbildet.

Men Harriet Holter ville ikke bli tatt bilde av da hun i 1996, året før hun døde, ble intervjuet av Klassekampen. Hun ville de skulle bruke et foto de allerede hadde, fra tolv år tilbake.

Og det er her forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch begynner sin fortelling om Holter, en av de virkelige banebrytende innen samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Bitsch lar seg overraske over det hun tolker som Holters forfengelighet – hun ville ikke at avisens lesere skulle se at hun var blitt gammel, syk og sårbar, er Bitsch’ teori.

Nå er det uansett ikke Holter, men Bitsch selv, som er portrettert på coveret av den lille pamfletten som har kommet ut i Nasjonalbibliotekets nye serie «NBs populære», der de trykker opp foredrag som har vært holdt. Forsidetegningen skaper en viss forvirring innledningsvis hos undertegnede om hvem som egentlig er bokas subjekt, Bitsch eller Holter?

Men jo da, det er Holter som har hovedrollen i de rundt førti sidene som tar for seg hennes akademiske karriere. Det er som en slags guidet tur gjennom et livsverk, der vi blir minnet på høydepunktene hos en som gjennom hele livet beholdt en sterkt faglig nysgjerrighet, og som hele tiden forsøkte å forstå maktstrukturene, både i familiene og på arbeidsplassene.

Problemet er imidlertid at Bitsch insisterer på å lese Holter inn i sitt bilde, som når hun kommenterer at forskeren den siste delen av karrieren jobbet med problemstillinger knyttet til seksuell trakassering i arbeidslivet. «Det er som om den sårbare kroppen trenger seg på mot slutten av livet og karrieren», skriver Bitsch. Men handlet det ikke mest om tiden, om at offentligheten, inkludert forskerne, i løpet av 1980- og 1990-årene (endelig) begynte å befatte seg med seksuelle overgrep?

Forfatteren argumenterer i feministisk tradisjon for at det personlige er politisk, og dermed viktig. «Så selv i en undersøkelse av Harriet Holters bidrag til forskning på familie, makt og kjønn, kommer vi ikke utenom hennes private og familiemessige forhold. Og vi kommer heller ikke utenom kroppen, eller kanskje snarere kroppens politikk», skriver Bitsch. Hun har selv skrevet både personlig og privat da hun skrev om morens omsorgssvikt i boka Går du nå, er du ikke lenger min datter. Den fikk hun høyst fortjent Kritikerprisen for.

Og likevel er jeg, etter endt lesning av Holter-pamfletten, ikke overbevist om at min forståelse av Holters bidrag til samfunnsforskningen er betinget av hva jeg muligens vet om hennes privatliv og forhold til kropp og utseende. Tvert imot: Jeg kjenner generelt på en overveldende metthetsfølelse hva angår informasjon om folks privatliv. Jeg ser ikke helt at også forskere nå skal måtte «bjuda på» alt man måtte ha av skam og sårbarhet, og at det nødvendigvis vil gi ytterligere dybde og mening til deres arbeid.

«Noen endelig forklaring på mysteriet om Harriet Holters motvilje mot å bli portrettert, finnes neppe», avslutter Bitsch. Og det er helt greit, spør du meg. For Holters artikler og bøker finnes, og det er det viktigste.

(Først publisert i Forskerforum 13. mars 2020.)

Nasjonalbiblioteket: Blod og bein. Lidelse, lindring og behandling i norsk medisinhistorie (anmeldelse)

Det bare velter inn: blod og bein, gørr og grusomheter. Jeg kjenner hvordan det klør og svir og verker og banker mens jeg leser meg gjennom historier om lepra, syfilis, radesyke og hjertestans. Hele tiden renner det tynne strimer av blod, ikke bare mellom linjene, men også i form av den rødfargete tråden som binder boksidene sammen. Blodets hvisken og benpipenes bønn er overdøvende.

Og samtidig er det noe befriende ved det å senke seg ned i all den infiserte materien som flyter rundt i denne antologien om norsk medisinhistorie. Etter bølgen av gla´bøker om kropp og kroppsdeler, der vi fryder oss over sjarmen ved tarmen, gleden ved skjeden og hjernen som stjernen, der alt liksom er så greit, er det helt ok å lese om alt som ikke er greit. Om smertene, lidelsene, fattigdommen og fortvilelsen når det ikke er noe å gjøre. Man blir desto gladere ved endt lesning, når man blir fortalt hvordan disse sykdommene som beskrives, er historie, fortid; i alle fall tilsynelatende; i alle fall i norsk sammenheng.

Nasjonalbiblioteket i Oslo har de senere årene seilt opp som en av de virkelig spennende aktørene hva angår utadrettet kunnskapsformidling. Den siste tiden har de hatt gående en foredragsrekke om nettopp norsk medisinsk historie, som denne boka er bygget på. Kapittelforfatterne er fageksperter på sine områder, og kjente navn: Camilla Stoltenberg, direktør for Folkehelseinstituttet, skriver om vaksiner, lege Wasim Zahid om hjertet, lege Ellen Støkken Dahl (ja, hun som skrev Gleden ved skjeden) om syfilis, for å nevne noen.

De fleste kapitlene tar for seg én sykdom, eventuelt én utvalgt kroppsdel. Med avspark i historisk materiale, først og fremst Nasjonalbibliotekets eget, fortelles historien om enkeltpersoner som ble ofre for de ulike sykdommene, og historien om sykdommene i seg selv. Lidelsene får ansikter gjennom et brev fra en radesyk hustru til sin ektemann, et gammelt fotografi av to døde, nyfødte tvillinger, noen vitenskapelige tegninger over lepraens herjinger. Vi møter både forskningspionerene og de fortapte menneskene som ble forsøkskaniner i kampen for å finne en vellykket behandling. En viktig referanse for mange av forfatterne er Andreas Vesalius berømte medisinske læreverk De Humani Corporis Fabrica fra 1543, som finnes i Nasjonalbibliotekets samling i en utgave fra 1555.

Kapitlene er velskrevne, poengterte, faktisk litt skuffende korte av og til, uten at jeg helt klarer å si hva jeg hadde villet vite mer om, det være seg om etergass, fødselstang eller håndhygiene. Ta det som en kompliment, forfattere!

Og likevel – eller nettopp derfor – sitter jeg igjen med en følelse etter endt lesning at historiene som fortelles, får avsluttes litt for tidlig. Det kjennes som å drukne fem meter før land. Boka har ingen navngitt redaktør, men noen må jo ha tatt noen valg underveis, hatt et overordnet blikk og bestemt hva som skal med. Jeg savner en enda sterkere forankring i den nære fortiden, og noen flere forsøk på å lande i nåtiden. For er alt virkelig historie?

Finn Skårderuds fortelling om psykisk sykdom blir i så måte nesten provoserende anekdotisk, der han rusler rundt på Gaustad psykiatriske sykehus og forteller om asylets historie på 1800-tallet, for så å hoppe fram til dagens yogatilbud for spiseforstyrrede. Hvor ble det av 1900-tallet, alle diagnosene, elektrosjokkene og lobotomien, tvangssteriliseringen av «åndssvake» og transpersoner, medisineringen, rusmisbruket, all statistikken av i dag der folk rapporteres å slite psykisk som aldri før?

Jeg skulle også gjerne hatt et kapittel om 1980- og 1990-årenes hiv-epidemi, der horder av moralske troll fikk komme ned fra fjellene. Hva hadde vi egentlig lært av tidligere tiders epidemier? Det er vel få hendelser som setter samfunn på større prøver enn nettopp når frykten for smitte sprer seg. Bestod vi – altså helsevesenet og oss andre – den testen for tretti–førti år siden?

For faren er at jævelskapen paradoksalt nok blir vakker, om man ser den på for lang avstand. Maleren og litografen Johan Ludvig Lostings mange illustrasjoner av reelle mennesker herjet av syfilis eller lepra har i så måte noe mykt og tiltalende over seg, til tross for at det de faktisk viser, er grufulle, væskende sår og deformeringer. Betimelig nok avsluttes da også boka med et kapittel om personvernets historie innenfor medisinen. For hva hadde de avbildete menneskene selv sagt om de hadde visst at det var slik de skulle huskes for ettertiden, herjet av sykdom?

Er det innafor å skrive at en bok som denne gir meg både blod på tann og mersmak? Ja, jeg gjør det, jeg. Mer norsk medisinsk historie, takk, slik at det som er av åpenbare hull, fylles!

(Først publisert i Forskerforum 20. juni 2019.)