Anne Bitsch: Kjønn, makt og kroppens politikk. Vitenskapspioneren Harriet Holter (anmeldelse)

«Today everything exists to end in a photography», skrev essayisten Susan Sontag i 1977, i On Photography. Aldri har hun vel hatt mer rett enn nå, mer enn førti år senere, når ingenting har skjedd om det ikke er avbildet.

Men Harriet Holter ville ikke bli tatt bilde av da hun i 1996, året før hun døde, ble intervjuet av Klassekampen. Hun ville de skulle bruke et foto de allerede hadde, fra tolv år tilbake.

Og det er her forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch begynner sin fortelling om Holter, en av de virkelige banebrytende innen samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Bitsch lar seg overraske over det hun tolker som Holters forfengelighet – hun ville ikke at avisens lesere skulle se at hun var blitt gammel, syk og sårbar, er Bitsch’ teori.

Nå er det uansett ikke Holter, men Bitsch selv, som er portrettert på coveret av den lille pamfletten som har kommet ut i Nasjonalbibliotekets nye serie «NBs populære», der de trykker opp foredrag som har vært holdt. Forsidetegningen skaper en viss forvirring innledningsvis hos undertegnede om hvem som egentlig er bokas subjekt, Bitsch eller Holter?

Men jo da, det er Holter som har hovedrollen i de rundt førti sidene som tar for seg hennes akademiske karriere. Det er som en slags guidet tur gjennom et livsverk, der vi blir minnet på høydepunktene hos en som gjennom hele livet beholdt en sterkt faglig nysgjerrighet, og som hele tiden forsøkte å forstå maktstrukturene, både i familiene og på arbeidsplassene.

Problemet er imidlertid at Bitsch insisterer på å lese Holter inn i sitt bilde, som når hun kommenterer at forskeren den siste delen av karrieren jobbet med problemstillinger knyttet til seksuell trakassering i arbeidslivet. «Det er som om den sårbare kroppen trenger seg på mot slutten av livet og karrieren», skriver Bitsch. Men handlet det ikke mest om tiden, om at offentligheten, inkludert forskerne, i løpet av 1980- og 1990-årene (endelig) begynte å befatte seg med seksuelle overgrep?

Forfatteren argumenterer i feministisk tradisjon for at det personlige er politisk, og dermed viktig. «Så selv i en undersøkelse av Harriet Holters bidrag til forskning på familie, makt og kjønn, kommer vi ikke utenom hennes private og familiemessige forhold. Og vi kommer heller ikke utenom kroppen, eller kanskje snarere kroppens politikk», skriver Bitsch. Hun har selv skrevet både personlig og privat da hun skrev om morens omsorgssvikt i boka Går du nå, er du ikke lenger min datter. Den fikk hun høyst fortjent Kritikerprisen for.

Og likevel er jeg, etter endt lesning av Holter-pamfletten, ikke overbevist om at min forståelse av Holters bidrag til samfunnsforskningen er betinget av hva jeg muligens vet om hennes privatliv og forhold til kropp og utseende. Tvert imot: Jeg kjenner generelt på en overveldende metthetsfølelse hva angår informasjon om folks privatliv. Jeg ser ikke helt at også forskere nå skal måtte «bjuda på» alt man måtte ha av skam og sårbarhet, og at det nødvendigvis vil gi ytterligere dybde og mening til deres arbeid.

«Noen endelig forklaring på mysteriet om Harriet Holters motvilje mot å bli portrettert, finnes neppe», avslutter Bitsch. Og det er helt greit, spør du meg. For Holters artikler og bøker finnes, og det er det viktigste.

(Først publisert i Forskerforum 13. mars 2020.)

Brenna og Hauan (red.): Kjønn på museum

De færreste menn går til Sydpolen. Selv på Roald Amundsens tid var det nok langt vanligere for menn å lage mat enn det var å dra på polferd. Så hvorfor blir det første sett på som et brudd på mannlighet, mens det siste blir en bekreftelse? 

Kjønn er et veldig stort tema, og bare «født sånn / blitt sånn»-spørsmålet er nok til å få krangelen i gang. Selv er jeg ikke så opptatt av akkurat den dimensjonen, for å ha sagt det, men blir derimot stadig overrasket når kjønn reduseres til to entydige og gjensidig utelukkende kategorier. Som om det ikke er mange måter å være både kvinne og mann på, pluss alt imellom.

I så måte burde jeg bli begeistret for Kjønn på museum, et knippe selvransakende tekster fra museumsverdenen. Her diskuteres kjønn fra både den ene, andre og tredje innfallsvinkelen, gjerne i lys av kryssende maktstrukturer, som for eksempel etnisitet.

Når jeg likevel, med en litt utålmodig bevegelse, lukker igjen boka etter endt lesning, er det fordi jeg tenker at her kunne artikkelforfatterne ha utfordret seg selv enda litt mer.

Et flertall av artiklene går ulike utstillinger, hovedsakelig fra Tromsø-museene, nærmere etter i sømmene. Antologien er da også et resultat av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet sin satsing for å styrke kjønnsperspektiver i forskning og utdanning. Brita Brenna ble tilsatt i et professor II-engasjement ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, og er redaktør for antologien sammen med kollega Marit Anne Hauan.

Fra 1970-årene av begynte debattene og praksisene ved de kulturhistoriske museene å handle om å inkludere kvinners og andre marginale gruppers liv – slik de gjorde i humaniora for øvrig. Kjønn på museum inneholder flere eksempler på slik skriving av kvinnehistorie, med innbakt kritikk av snever, mannsdominert synsvinkel og hegemoni på kunnskap. Torbjørn Alm skriver om betydningen av informantenes kjønn når formålet er å samle inn kunnskap om planters egenskaper. Ved at veldig mange av botanikerne lenge var menn, fikk for eksempel planter som ifølge folketroen kunne lindre menssmerter eller lette fødsler, lite oppmerksomhet.

Trude Fonnelands tekst viser på sin side at dette enøyde blikket fortsatt må utfordres. Hun har tatt for seg to ulike utstillinger som med førti års mellomrom kjønner noaiden som maskulin, enda en rekke kilder forteller at også kvinner gjennom tidene har vært slike samiske sjamaner. Hun spør seg hvorfor utstillinger om samisk religiøs praksis fortsetter å usynliggjøre kvinnenes rolle på dette feltet, selv i våre dager. Blir museumsfolk selv fristet til å skape «mesterfortellinger», der marginaliserte gruppers historie framstilles som mest mulig entydige og dermed begripbare for majoritetsbefolkningen?

Å skrive fram kvinners bidrag til samfunnet er altså et sted å begynne for et museum, en jobb som tydeligvis fortsatt må gjøres. Eller man kan, som flere av artiklene gjør, se på hvordan kjønn framstilles i ulike utstillinger, enten det er russiske sjømenn eller samiske kvinner det handler om. Da må man imidlertid sikre seg at vi alle er enige i hva vi legger i begreper som for eksempel «kvinnelig» og «mannlig». Er vi virkelig det, lurer jeg på. Lena Aarekols artikkel om Roald Amundsens og hans husmoderlige sysler på polferd (lage mat, stoppe strømper) utfordrer ifølge forfatteren stereotype bilder av Amundsen som alfahann. Eller er det hva vi legger i begreper som «alfahann» og «mannlighet», som utfordres?

Redaktørene skriver innledningsvis at «vi har ingen ønsker om å si at noen perspektiver er riktigere enn andre – det kommer an på hva man studerer – og derfor opererer vi altså med en bred definisjon av kjønn og et inkluderende kjønnsforskningsbegrep». Og det er lov, det. Jeg savner likevel noen møtepunkter artiklene imellom, noen felles forståelser av kjønn, som så gjerne kunne blitt utfordret og motsagt, for all del, men hvor man i alle fall fikk følelsen av at tekstene snakket med hverandre, og ikke bare i hver sin retning. Og jeg skulle gjerne sett en litt mer kritisk tilnærming til hele kjønnsbegrepet – ikke for å avskaffe det, bevares, men for å se om det virkelig rommer så mye som vi prøver å legge i det. Anita Maurstad har for eksempel en svært lesverdig gjennomgang av utstillingen Se torsken fra 2008, der hun som produsent tar selvkritikk på at de overså at torsk er kjønnete vesener. Den ble konsekvent omtalt som nettopp «den». Mens vi deler dyr på land inn i hun- og hannkjønn, forblir de under vann stort sett ukjønna, og dermed individer som ikke er handlende subjekter, mener hun. De blir rett og slett bare mat for oss mennesker. Men hva om de hadde omtalt torsken som «hen», da? Ja, jeg bare spør, jeg.

(Først publisert i Forskerforum 15.01.2019)

samarbeid mot tilbakeslag

– Vi må få til en bedre dialog mellom kjønnsforskere og aktivister i Uganda, sier jusprofessor Sylvia Tamale. Hun er bekymret for tilbakeslagene for kvinners rettigheter i landet.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 18. juni 2006.)

Den ugandiske kvinnebevegelsen arbeider ennå med på å kommer seg igjen etter det som skjedde 18.februar 2005. Da ble visningen av Eva Enslers teaterstykke Vaginamonologene stoppet av myndighetene. Fire ugandiske kvinnegrupper sto bak planleggingen av forestillingen, som skulle være del av en kampanje mot vold mot kvinner. Billettinntektene skulle gå til mishandlede kvinner i krigsområdene i nord.

Umoralske haier

Men det ugandiske medierådet – med støtte fra kirkene – forbød altså visningen. De mente stykket “promoterte illegale, unatulige seksuelle aktiviteter”, blant annet homoseksualitet og prostitusjon. Informasjonsminister Nsaba Butoro utdypet myndighetenes avgjørelse i en kronikk i regjeringsavisen New Vision. Han skrev at stykket måtte forbys “for å beskytte befolkningen mot umoralske haier”.

– Ikke bare sørget den patriarkalske staten for å nekte ugandiske kvinner vår grunnleggende ytringsfrihet. Den viste også hvor mye den frykter en seksuell frigjøring for kvinnene her i landet, konstaterer Sylvia Tamale.

Selv er Sylvia Tamale en av dem som nekter å holde munn. Hun er en av Ugandas mest markante og aktive feminister. I tillegg er hun professor og dekan ved det juridiske fakultetet ved Makerere universitet i Kampala.

I 2003 var hun en av flere feminister som tok til orde for at også homofile og lesbiske skulle sikres status som en minoritet i Uganda, og dermed tilkjennes et minimum av rettigheter.

– Jeg hadde jo en ide om hvor homofobiske folk i Uganda er, men den stormen jeg da plutselig befant meg midt oppe i, hadde jeg aldri kunnet forutse. Med ett ble jeg en offentlig huggestabbe, og ble truet med både det ene og det andre, forteller hun.

Tilbakeskritt

Flere og flere feminister og menneskerettighetsforkjempere, både i og utenfor Uganda, mener at det de siste årene har skjedd betydelige tilbakeskritt for kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter i Uganda. Den ugandiske presidenten og hans kone, Yoweri og Janet Museveni, tilhører en økende skare nyevangeliske kristne, med en seksualpolitikk som får bred støtte blant annet fra amerikanske myndigheter og organisasjoner.

Budskapet i kampen mot hiv og aids er avholdenhet og trofasthet, og det blir stadig vanskeligere å få tak i kondomer. Utroskap er forbudt ved lov og straffes med fengsel, og parlamentet innførte i fjor – som det andre landet i verden etter Honduras – et eksplisitt forbud mot ekteskap mellom to av samme kjønn. Seksuell omgang mellom menn var allerede forbudt ved lov, og homofile og lesbiske forfølges, trakasseres og arresteres.

– Religion er en stadig større business i Afrika. Det er mange som søker seg til kirken for å få trøst i en vanskelig hverdag, naturlig nok. Men slik religionen praktiseres her, holder den kvinnene i en underordnet posisjon, sier Tamale.

Førti års arbeid

Hun sukker tungt når vi ber om en kommentar til at man helt siden seksti-tallet har jobbet med en revidering av lovverket som regulerer samliv og seksuell omgang i landet. Mer enn førti organisasjoner i regi av Uganda Women’s Network har presset på for å få til en gjennomgang av dette lovverket. Ett av kravene er at tvungen seksuell omgang innenfor ekteskapet skal anses som voldtekt. Et annet krav er at lavalder for å inngå ekteskap også i praksis skal være 18 år. I dag blir jenter helt ned i 12-årsalderen giftet bort, uten at noen straffes for det.

– I  fjor ble forslaget om revidering av dette lovverket endelig fremmet for parlamentet, men så stoppet det hele opp igjen. Man mente at det måtte enda mer utredning til. Og så kom jo president- og parlamentsvalget, sier Tamale.

Men selv om lovverket aldri rakk å bli ordentlig diskutert, skapte det mye debatt. I Kampala gikk for eksempel en rekke muslimske kvinner i tog og protesterte mot det de mente var et forbud mot flerkoneri. – Men nå var det altså ikke forbud mot polygami vi foreslo. Vi ser at flerkoneri fortsatt er en del av vår kultur. Men vi mener det må være en diskusjon blant ektefellene før en ny kone tas inn. Kvinnen eller kvinnene som allerede er i ekteskapet, skal ha rett til å være med på å bestemme om og hvem som skal bli kone nummer to eller tre, mener Tamale.

Radikal

Tamale vet at hun anses for å være en svært radikal feminist.

– Men hva er egentlig å være “radikal”? Jeg står for at alle mennesker skal ha de samme rettigheter, uavhengig av kjønn, seksuell identitet osv.. Det blir altså ansett som radikalt i Uganda. Men Nelson Mandela ble også i sin tid ansett som radikal, det samme ble Mahatma Ghandi.

Tamale er imidlertid bekymret for det hun anser for å være en stor kløft mellom feministisk teori og praksis i Uganda. Akademikere og aktivister jobber i hver sine vakum, mener hun.

– Når kjønnsforskerne ikke er i dialog med aktivistene, og når aktivistene ikke holder teoretikerne orientert om hva de jobber med, ender vi opp med en halvferdig feminisme. Den feministiske teorien handler om å kunne gi svar på “hva”, “hvorfor” og “hvordan”, spørsmål om makt og om undertrykkelsen av ugandiske kvinner, sier Tamale, og mener at det er som å “lete etter en kaffebønne i mørket” om man ikke i tilstrekkelig grad teoretiserer praksis.

Men teorien må være “hjemmedyrket”.

– Vi kan selvfølgelig lære mye av Vestens kjønnsforskning. Men til syvende og sist må vi dyrke fram vår egen teori, med utgangspunkt i våre egne kulturelle tradisjoner.

Vurderte kandidatur

Hun vurderte faktisk å stille som kandidat til parlamentet da det var valg i Uganda i fjor. Men fant ut at hun gjorde mer nytte for seg ved fortsatt å undervise i kjønn og jus. – I parlamentet måtte jeg ha brukt tiden på å diskutere med en håndfull mannssjåvinister. Her på universitetet har jeg muligheten til å påvirke et hundretalls studenter hvert år. Og det er jo de som utgjør den nye generasjonen ugandere, avslutter Sylvia Tamale.

Flørt mellom kunstnere og kjønnsforskere

Tanken var å skape et møtested for forskere og kunstnere. Nå er seminarrekka Sex(y) kunst ferdig, og snart blir det bok.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 11. oktober 2005.)

– I møtet med kunststudenter hadde jeg merket meg hvordan mange jobbet med uttrykk som hadde med kjønn og seksualitet å gjøre. Men det var lite diskusjon og teori om temaet å ta utgangspunkt i, noe jeg savnet vel så mye som studentene, sier Christel Sverre, billedkunstner, kurator og nåværende rektor ved Mølla kunstskole.

Sammen med medieviter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen etablerte hun derfor et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Bergen og Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, med delfinansiering fra Norges forskningsråd. Målet var et “laboratorium for teori og praksis”, der studenter, profesjonelle kunstnere og forskere kunne møtes og utveksle tanker og erfaringer.

Pendlet mellom Bergen og Oslo

To av de fem seminarene under tittelen Sex(y) kunst ble holdt i Bergen, resten i Oslo, for slik å nå bredest mulig ut. En hard kjerne på 15-20 pendlet mellom de to byene og fikk med seg alle seminarene. Kunststudenter og kjønnsforskere utgjorde de to største gruppene.

– Det finnes en del kunstnere som ikke ønsker å fokusere på at de arbeider med kjønn og seksualitet fordi det fortsatt oppfattes som litt ubehagelig og risikofylt. Andre er derimot veldig tydelige på og opptatte av, at de jobber med kjønnsproblematikk, sier Christel Sverre.

Hennes inntrykk etter mange års kontakt med kunststudenter er at guttene har kommet på banen nå.

– De har begynt å jobbe med kjønn uten å føle seg hemmet av de historiske feministiske føringene som enkelte av deres kvinnelige medstudenter muligens opplever. Jentene har kanskje mødre som var aktive i kvinnekampen, og da ønsker de ofte selv å være noe annet. Samtidig har det de siste 10-15 årene vært et veldig fokus på kropp, identitet og kjønn i kunsten, og fra slutten av 80-tallet har de kvinnelige kunstnerne generelt fått en helt annen posisjon innenfor kunstfeltet. Det er fortsatt menn som får mest prestisje og oppmerksomhet, men kvinnene posisjonerer seg også tydelig nå, påpeker Sverre.

Trenger flere møtepunkter

Hun hadde gjerne sett at kunstnere og forskere jobbet mer sammen, eller i alle fall visste om hverandre i større grad. – I kunsten har det de siste årene vært et veldig fokus på teori og det å kunne sette det man gjør kunstnerisk inn i en sammenheng, gjerne med utgangspunkt i teori. Samtidig danner jo mye av det som skapes av kunst grunnlag for forskning. Men likevel skulle vi gjerne sett at det fantes flere møtepunkter mellom kunstnerne og forskerne, sier Sverre.

Wencke Mühleisen understreker at Sex(y) kunst ikke først og fremst har vært en studie i representativ likestilling.

– At kvinner er underrepresentert på alle nivåer i kunstfeltet vet vi. I dette prosjektet har vi mest vært interesserte i ulike tilnærmingsmåter til emnet kjønn og seksualitet, både innen kunst og i forskning, understreker Mühleisen.

Hun mener det ikke går an å tenke seksualitet uten å tenke kjønn i vårt samfunn, og at det ikke går an å tenke kjønn uten å tenke seksualitet.

– Selv om det merkelig nok finnes kjønnsforskere og kunstnere som gjør det, påpeker Mühleisen.

Og så kan man spørre seg hva seksualitet egentlig er. – Det vet vi faktisk ikke så mye om, selv om vi har noen anelser. Det er et fagoverskridende tema, der kunnskapsproduksjonen delvis har vært begrenset til naturvitenskap, medisinen og psykiatrien og ellers hatt relativt magre kår. Innen kjønnsforskningen er dette heldigvis i ferd med å endre seg blant annet på grunn av queerforskningens insistering på å tenke kjønn og seksualitet sammen. I kunstfeltet har de siste års kroppsfokus ført til større teoretisk oppmerksomhet overfor disse temaene. Vi vet i alle fall med sikkerhet at seksualiteten er et avgjørende område for reguleringen av kulturen og samfunnet. Derfor er det også så viktig å studere, sier kjønnsforskeren.

Mangfoldighet av kunstnere

Blant kunstnerne som er invitert til å snakke om sitt arbeide er forfatter Lars Ramslie, journalist og kunstner Charlotte Thiis Evensen, billedkunstnerne Vanessa Baird og Mette Hellenes, skuespiller og performancekunstner Kate Pendry, multikunstner Tommy Olsson, humorist og programleder Christine Koht, og fotograf Maya Økland.

– Det har vært morsomt for meg som forsker å starte et prosjekt som ikke var så strengt definert som det forskningsprosjekter gjerne pleier å være. Det har i stedet vært knyttet til en ide om og en lyst til, å skape et møtepunkt og en åpen prosess, sier Mühleisen.

De fem seminarene har bestått av tradisjonelle foredrag, workshops hvor alle har fått eksperimentere, og møter med kunstnere der de har kunnet presentere sine arbeider og diskutere dem.

– Samtidig har seminarene vært en spennende måte å dekonstruere hverandres felter på. Om man spissformulerer det hele, kan man kanskje sette kunst og forskning opp mot hverandre; det kunstneriske arbeidet handler tilsynelatende om intuisjon, kreativitet, prosesser og følelser, mens den akademiske er preget av struktur, rasjonalitet, logikk, stringens. Men så stemmer dette likevel ikke, for kunnskapsproduksjonen er jo i høy grad preget av kreativitet, subjektivitet og intuisjon, samtidig som man finner en stor grad av planlegging, intensjon og rasjonalitet i kunstproduksjonen, sier Wencke Mühleisen.

Dessuten driver begge felt med former for kunnskapsproduksjon som bidrar til å legge rammer for mulighetene til innsikt, kunnskap og dermed også politikk.

Annerledes avslutningsseminar

Det siste seminaret i rekka skilte seg imidlertid ut fra de foregående ved å peile seg inn mot en diskusjon om det de prosjektansvarlige hadde kalt “feministiske strategier”.

– Vi ville jo ikke feige ut, så vi tenkte at OK, nå organiserer vi et seminar med fokus på, kjønnsurettferdighet og representasjon. For kjønn og seksualitet knyttet til det politiske feltet har absolutt vært et gjennomgangstema, uten at vi har hatt som mål å skape et program. Jeg er veldig glad for at vi hadde det siste seminaret, for selv om den representative urettferdigheten egentlig er noe vi allerede vet mye om, må man igjen og igjen slå i bordet og påpeke dette. Men vi har altså ikke hatt noen forpliktelser til å formulere et mål, så oppsummeringene etter seminarrekka er alt annet enn en høringsuttalelse, ler Mühleisen.

Også Christel Sverre mener det var riktig å avslutte den ellers åpne og utforskende serien av seminarer med å forsøke å avdekke strategier.

– Målet vårt var ikke nødvendigvis å utarbeide strategier, men å avdekke om slike allerede fantes. Er det fortsatt nødvendig å diskutere ut fra et kvinneperspektiv, spurte vi, og ba så ulike kvinnelige kunstnere og forskere om å avlevere såkalte tilstandsrapporter fra felten.

Og svaret fra billedkunstner og skribent Beathe C. Rønning, produsent, musiker og stipendiat Anne Lorenzen, og regissør, manusforfatter og dramatiker Ingebjørg Torgersen, ble et ganske entydig ja: Det behøves fortsatt feministiske strategier. Dette handler om å kreve representativ likestilling på alle nivåer, men også om å kreve plass til kjønn og seksualitet som tema i forskning og undervisning. – Andre strategier går ut på å kreve eksperimentelle praksiser og metoder som rikker konvensjonene ved kunstlærestedene og i akademia. Men hvilke strategier den enkelte velger å benytte seg av, varierer sterkt, blant annet etter tid og sted, sier Sverre.

Bokutgivelse

Det var lenge snakk om å la seminarene ende opp med en kunstutstilling, men i stedet blir det tekst og kunstutstilling i bokform, på Pax forlag neste år.

– Når vi nå skal tenke bokutgivelse, nullstiller vi oss igjen. Boka blir altså ingen oppsummering av seminarene, men en forlengelse av dem, en ny prosess. Vi håper å skape både teoretiske, kreative tekster og original kunst, men fremdeles innenfor temaene kjønn og seksualitet – i veldig vid forstand, sier Mühleisen og Sverre.

forbudt moderskap

Temaet surrogatmødreskap setter en rekke moralske spørsmål på spissen; Om hva moderskap er, hva arbeid er, og om hvem som skal bestemme over kvinners kropper? Den svenske filosofen Kutte Jönsson diskuterer surrogatmødreskapet i sin doktoravhandling. Han går inn for å tillate de avtaler metoden innebærer.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 9. mai 2005.)

Avhandlingen i filosofi, som også finnes i bokform, har tittelen Det förbjudna mödraskapet. En moralfilosofisk undersökning av surrogatmödraskap.

– Jeg hadde planer om å skrive om begrepet eksploatering (utnytting, utbytting, red.anm). Men da jeg søkte etter litteratur om dette emnet, fant jeg tilfeldig en artikkel om surrogatmødreskap og ble helt fengslet. Plutselig falt alt på plass: Jeg hadde en feministisk teoribakgrunn og hadde jobbet med medisinsk etikk, og alt dette kunne sammenfattes i diskusjonen rundt surrogatmødreskap, forteller Kutte Jönsson. Han var tilknyttet Lunds universitet mens han holdt på med doktorgraden, men underviser nå ved instituttet for genusvitenskap ved høyskolen i Malmø.

Flere varianter av metoden

Surrogatmødreskap vil si at en kvinne bærer fram et barn i den hensikt å ikke selv beholde det. Formidlingen kan skje gjennom et byrå eller som en privat avtale. De som blir foreldre kan være enslige eller par, heterofile eller homofile. En eller begge (hvis det er snakk om et heterofilt par) kan være genetiske foreldre til barnet, ved hjelp av sæd- og/eller eggdonasjon. Surrogatmødreskapet kan være betalt eller såkalt altruistisk, dvs. uten noen form for økonomisk gevinst for surrogatmoren.

– Feminismens kamp for at kvinner skal ha råderett over egen kropp har så langt først og fremst handlet om retten til å avstå fra reproduksjon. Men kanskje bør denne diskusjonen utvides til å også gjelde retten til å reprodusere seg? Ufrivillig barnløshet har blitt et problem for stadig flere, samtidig som den teknologiske utviklingen skaper stadig nye muligheter, sier Jönsson.

Lite kunnskap om temaet

Det har vært skrevet svært lite om temaet tidligere, og Jönsson har i stor grad måttet støtte seg på forskning gjort i USA og England, der surrogatmødreskap er helt eller delvis tillatt. Blant de nordiske landene er det bare Finland som tillater at det inngås avtaler om surrogatmødreskap, og da bare hvis det ikke er penger inne i bildet.

– I Sverige, som i resten av Skandinavia, er det forbudt å skape et barn på denne måten. Men vi vet jo at det har forekommet surrogatmødreskap i Sverige, til tross for forbudet. Det er bare ikke noe man kan snakke åpent om. Derfor ønsker jeg en diskusjon om temaet. Sverige er et utrolig moralistisk land, og det tok lang tid før vi tillot eggdonasjon. Likevel kan jeg bli litt overrasket over at det er så stor motvilje mot å i det hele tatt diskutere disse spørsmålene.

Et klassespørsmål

Lite forskning til tross: Det stereotype bildet av en surrogatmor er en kvinne fra arbeiderklassen som føder på bestilling fra et par fra middelklassen, og som får betalt for det. Jönsson både bekrefter og avkrefter dettet bildet.

– Det er strukturer som gjør dette til et vanskelig spørsmål, for det er som regel slik at de som bestiller er fra middelklassen, mens hun som bærer fram barnet, er fra arbeiderklassen. Men i England – der man ikke får ta betalt for surrogatmødreskap – er det også først og fremst arbeiderklassekvinner som stiller opp.

Hvorfor det er slik, bruker Jönsson mye av avhandlingen til å diskutere, blant annet i lys av marxistisk teori om arbeide og produksjon. Jönsson tar utgangspunkt i livet kvinnene med arbeiderklassebakgrunn lever. Mange av dem jobber innen helse- og omsorgssektoren og har derfor allerede en ganske oppofrende jobb. Det å bli surrogatmor blir en annen form for oppofrelse. Andre kvinner har ikke lønnet arbeid utenfor hjemmet, og for dem kan betalt surrogatmødreskap være en måte å tjene penger på uten å måtte bryte med det livet de allerede lever, om det da altså er snakk om betalt surrogatmødreskap.

Abortmotstandere

Undersøkelser fra USA viser at mange surrogatmødre har et svært tradisjonelt syn på familie og reproduksjon. Mange er mot abort.

– Jeg leste intervjuer med en del slike kvinner og ble forbauset over deres verdivurderinger. Jeg hadde trodd det fantes en type politisk radikalitet knyttet til surrogatmødre. Men dette var kvinner med et kristenkonservativt syn på familiedannelser. For dem var det å bære fram et barn for andre en måte å gi dette paret “livets gave”. De betraktet det som en hjelp til å etablere nye lykkelige, heteroseksuelle familier.

Det finnes skrekkeksempler på at en avtale om surrogatmødreskap har endt i personlige katastrofer for de involverte partene. Det amerikanske tilfellet “Baby M”, der surrogatmoren angret og havnet i rettssak med paret som hadde bestilt barnet, er kanskje det mest kjente. Det ble laget film om denne saken. Men i det som finnes av rapporter og intervjuer med kvinner som har vært surrogatmødre, sier et flertall at de ikke angrer på at de stilte opp, tvert imot.

Avtalefrihet

Frihet er et viktig stikkord i diskusjonen. Hvilke frihet har surrogatmoren i en avtale om surrogatmødreskap?

– Selv om jeg argumenterer for å tillate slike avtaler, ser jeg motargumenter som man vanskelig kan være uenig i, sier Kutte Jönsson.

– Et godt argument er at man bidrar til en ytterligere underordning av kvinner som behøver penger, og som derfor stiller opp på noe de ellers ikke ville ha stilt opp på. Men så kan man jo snu på det og si: “Ja, men sånn er det, man tvinges til ulike ting på grunn av omstendighetene, for eksempel å ha en inntekt, og hvorfor skal nettopp reproduksjonen være et unntak?”

Om man unntar reproduksjon fra alt annet, havner man i verste fall i en moderskapsmytologi som ikke nødvendigvis er spesielt feministisk. Den motsatte ytterligheten er de som mener livmoren er en kroppsdel på linje med armene. Da blir dette en diskusjon om hva man skal ha lov til å gjøre med kroppen sin, mener Jönsson.

Locke og Mill

I diskusjonen om frihet og retten til å bestemme over egen kropp, gjør Jönsson bruk av 1600-tallsfilosofen John Lockes teorier om eierskap. For hvis man eier sin egen kropp, slik vi gjerne sier, hva er det da man eier? Eier man sin egen arbeidskraft? Og eier man det som kommer ut av ens eget biologiske og genetiske materiale?

– Dette er jo en veldig aktuell problemstilling, ettersom surrogatmødre bruker sin kropp, arbeidskraft og av og til også sitt genetiske materiale. Men kan de dermed kreve eiendomsrett og retten til å bestemme over det? Kan noen eie et barn? Om noen eier et barn, må det være barnet selv, understreker han.

Kutte Jönssons konklusjon er at John Lockes teorier om eierskap ikke er anvendbare for å rettferdiggjøre surrogatmødreskap. Derfor vender han seg i stedet til frihetstenkeren John Stuart Mill og hans prinsipp om at verken staten eller noen andre har moralsk rett til å gripe inn i enkelte individers handlinger, så sant disse handlingene ikke medfører skade for andre.

– Mill diskuterer blant annet friheten til å inngå avtale med i prinsippet hvem som helst om hva som helst, altså forutsatt at det ikke skader noen. Da blir spørsmålet: Er surrogatmødreskap skadelig for noen? Og hvis det er det, kan samfunnet akseptere den skaderisikoen det eventuelt representerer? Min konklusjon er at det på ingen måte er noen selvfølge at surrogatmødreskap leder til skade.

– Tvert imot kan det lede til økende mental og økonomisk velferd for så vel surrogatmoren, som for de eller den som har bestilt tjenesten. Og jeg tror metoden kan åpne for nye familiekonstellasjoner for folk som i dag er forhindret fra å danne familier, noe som i det lange løp vil kunne forandre vårt syn på hva foreldreskap innebærer, om man tenker litt idealistisk.

Også menn kan “modra”

På spørsmål om han har reflektert over sin posisjon som mannlig forsker i forhold til problemstillingen, svarer Jönsson “både og”. Selvfølgelig har det paradoksale innimellom slått ham i at “her sitter jeg og forsker på moderskapet”.

– Men jeg opplever ikke at det har vært til hinder på noen måte. Den teoretiske distansen finnes jo der. Men så handler det vel også om hvilket syn man har fra begynnelsen, på moderskapet som sådan, mener Kutte Jönsson. Han gjør bruk av den svenske filosofen Ulla Holms distinksjoner mellom “mödrande/fädrande” og “modrande/fadrande”. Det første knyttes til selve reproduksjonen av barnet, mens det siste er en sosialt og kulturelt konstruert rolle eller oppgave. Surrogatmoren blir dermed den “mödrande”, mens de nye foreldrene blir de “modrande/fadrande”. Og “modrande” kan jo like gjerne utføres av en mann, påpeker Jönsson.

Mye arbeid for et eget barn

Men når man leser om tilfeller der det skar seg mellom de involverte partene, når man vet at det finnes en risiko for at surrogatmoren angrer, enten underveis i svangerskapet eller etterpå, da begynner man jo å lure på hvorfor folk i det hele tatt orker å gjøre dette…?

– Ja, det er et spørsmål jeg har stilt flere ganger i løpet av den tiden jeg har jobbet med problemstillingen. Hvorfor velger ikke disse barnløse adopsjon i stedet? Kanskje fordi de vil følge et barn helt fra starten, kanskje fordi de ønsker et barn med parets eget genetiske arvemateriale. Dessuten kan tilgangen til adoptivbarn variere, og det er ikke alle som blir godkjent for adopsjon, som jo som regel er underlagt myndighetenes kontroll.

– Jeg må si at jeg innimellom blir ganske fascinert over alt arbeidet folk legger ned i å få barn. Bare det å gå gjennom prøverørsbefruktning er jo en prosess som tar flere år, med medisinske inngrep og hormonbehandlinger osv. For mange er nok adopsjon siste utvei, noe de prøver når alle andre muligheter er brukt opp.

Ulike reaksjoner

Avhandlingen har vakt ulike reaksjoner. – Først og fremst har folk vært veldig nysgjerrige på temaet. Noen har blitt direkte provoserte etter å ha hørt mine konklusjoner, men da mener jeg de har lest avhandlingen ganske ensidig og gjort meg til en ekstrem nyliberaler. Andre har knapt nok trukket på skuldrene og sagt at “ja vel, det er vel klart at dette skal være tillatt”, og da har jeg nesten syntes det har vært suspekt, det og, for det er jo mange gode argumenter mot surrogatmødreskap, smiler Jönsson.

Liten etterspørsel

Om Sverige på et tidspunkt skulle gå inn for å tillate inngåelser av avtaler om surrogatmødreskap, tror Jönsson likevel ikke man ville se noen eksplosjonsartet etterspørsel.

– Det er fortsatt mye tabubelagt og “stygt” rundt surrogatmødreskap. I USA finnes et hardere klassesamfunn, som gjør at det er kommersielt interessant for kvinner å gå inn dette og ofre seg for det. Men om man ser til Finland, der altruistisk surrogatmødreskap er tillatt, er det stort sett venner eller slektninger som inngår slike avtaler. Og så langt rapportene derfra forteller, har dette gått helt greit. Så det handler nok mye om hvordan det hele organiseres. Ingen ønsker jo at det skal ende opp som en form for rovdrift på kvinner. Og man er jo ganske sikker på at det forekommer surrogatmødreskap også i Sverige – som overalt ellers – men da uten noen form for juridisk beskyttelse for de involverte.

Hvem definerer feminisme?

Den dominerende feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller. Det hevder Paulina de los Reyes, dosent i økonomisk historie og en av forfatterne bak boka Intersektionalitet.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 20. april 2005.)

– Grupper som befinner seg i en underordnet posisjon samler ressurser og muligheter for å styrke seg til forhandlinger med undertrykkerne. Ofte ofrer man de gruppene som kan utgjøre en belastning.

–  Studerer vi feminismen, ser vi hvordan den i stor grad har fokusert på en form for kvinnelighet som har sin forankring i hvithet, middelklasse, og i en bestemt aldersgruppe, sier Paulina de los Reyes.

– Blant middelaldrende feminister er det for eksempel en tendens til å se unge kvinners måte å skape kvinnelighet på som mindre verdt, revolusjonært og bevisst, enn hva de var i sin ungdom. For ikke å snakke om hvordan man forholder seg til innvandrede kvinner!

– Man løfter fram et bilde av kvinnelighet som er preget av noe som er «anstendig i maktens øyne», det vil si velutdannet, velforankret og velformulert. Men da blir man også selv en del av makten, mens andre forblir uten makt, påpeker den svenske dosenten i økonomisk historie.

I veikrysset

Hennes utgangspunkt er det engelske begrepet intersection, som betyr skjæringspunkt, veikryss. Det har gitt inspirasjon til begrepet interseksjonalitet, som ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Williams Crenshaw, i essayet Mapping the margins. Hensikten med begrepet er å sette søkelys på hvordan ulike maktforhold påvirker og skaper hverandre.

I Sverige ble interseksjonalitet som teoretisk begrep brukt første gang i 2002, i boka Maktens (o)lika förklädnader – Kön, klass & etnicitet i det postkoloniala Sverige. Den var redigert av Paulina de los Reyes, sosiologen Diana Mulinari og kulturgeografen Irene Molina.

– Feminismen har i manges øyne blitt et elitistisk prosjekt som ikke appellerer til en rekke menneskers konkrete problemer, og derfor behøves det nye referanserammer som er mindre ensidige. Interseksjonalitet gir en åpning inn i diskusjonen om makt, likestilling og likeverd. Vi forsøker ikke å definere kvinner, innvandrere eller arbeiderklasse som gruppe. I stedet forsøker vi å se hvordan makt kommer til uttrykk i arbeidsliv, familie og fritid.

– Vi vil synliggjøre hvordan den hegemoniske feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller, hvordan den har hvithet, middelklassetilhørighet og heteroseksualitet som usynlige markører, og hvordan kvinneligheten defineres i tråd med forestillinger om nasjonen, sier Paulina de los Reyes.

For å forstå hvordan makt er konstruert, må man forholde seg til både tid og rom, historien og det globale fellesskapet, påpeker hun. De ulike gruppenes livsvilkår skapes i relasjon til hverandre.

Postkoloniale teorier og svart feminisme

Forskerne har funnet viktige inspirasjonskilder innen postkoloniale teorier og den såkalte black feminism.

– Postkolonial feminisme har vist hvordan den etniske og rasemessige ulikheten i den vestlige verden er koblet til global ulikhet skapt av kolonialismen. Samtidig har den svarte feminismen i USA kritisert den hegemoniske feminismen, som i veldig stor grad har vært basert på hvite middelklassekvinners interesser og problemer, sier Paulina de los Reyes.

I kjølvannet av Maktens (o)lika förklädnader ble det diskutert livlig i to ulike leire i Sverige.

– Dels var det grupper som med utgangspunkt i et maktperspektiv ville diskutere hvordan hegemoni konstrueres innen feminismen. Men i tillegg var det grupper som først og fremst var interessert i å skape en bredere feministisk plattform. De ville ha en feminisme som var åpen for problemstillinger og krav fra ulike grupper, i tråd med en politisk identitetsforståelse, forteller de los Reyes.

Redaktørene bak boka ser fokuseringen på ulike identiteter og kategorier som et problematisk perspektiv.

– Det ender lett med at man forsterker forestillinger om identiteter som essensielt konstituerte, og som noe som kan isoleres fra hverandre, sier Paulina de los Reyes.

Hun mener det er viktigere å ta tak i hvordan maktforholdene struktureres innenfor feminismen.

Se hvordan makten struktureres

De ulike formene for undertrykkelse kan ikke plusses på hverandre, mener forfatterne, slik at man ender opp med å være «dobbelt» undertrykket om man er en lesbisk eller svart kvinne, og som «trippelt» undertrykket om man er en svart, lesbisk kvinne.

– En slik addering gir liten eller ingen mening, for i noen sammenhenger kan det være positivt, befriende eller rett og slett en fordel å være svart eller lesbisk, i andre sammenhenger tvert imot. Men de ulike formene for undertrykkelse påvirker hverandre og skaper noe eget, en egen posisjon, egne erfaringer og problemstillinger. De ulike kategoriene kan med andre ord ikke betraktes separat, ettersom de skaper hverandre, mener Paulina de los Reyes.

– Her i Sverige het det for noen år siden at «alle er like ulike» når man snakket og skrev om mangfold. I en slik tankegang forsvinner lett maktperspektivet og maktrelasjonene. Det samme gjør ulikhetene i materielle vilkår og (manglende) muligheter til å formulere en interessepolitikk som problematiserer spørsmål om nettopp makt og likestilling.

I klemme mellom kjønn og etnisitet

I diskusjonen om såkalte æresdrap finner vi de som mener at dette er kulturelt sanksjonert. Samtidig sier andre: «nei, dette er ikke kulturelt spesifikt, dette er akkurat som all annen vold».

– Jeg mener at ingen av disse posisjonene ser hva som skjer i interseksjonen mellom kjønn og etnisitet, og mellom det individuelle, strukturelle og institusjonelle. Denne formen for vold forekommer innenfor rammen av patriarkalske vurderinger innen familien, men også innenfor rasistiske og kulturelle holdninger i samfunnet.

– Offeret – den unge jenta – må både håndtere foreldrenes – i de fleste tilfeller fedrenes – vold, samtidig som hun må forholde seg til samfunnets og myndighetenes kulturelle fordommer, alt innenfor rammer av maktstruktur der overgrep mot kvinner og barn generelt møter stor unnfallenhet.

– Skal vi kunne gjøre noe her, må vi se alle de ulike nivåene – både de strukturelle, institusjonelle og individuelle – og hvordan de er vevd sammen og påvirker hverandre. Vi må se hvordan det som hender innenfor familien forsterkes av det omkringliggende samfunnets blikk, understreker Paulina de los Reyes.

I Sverige har det lenge vært en debatt om bruken av vaskehjelp, og om dette skal gi skattefradrag. Noen argumenterer for at dette er nødvendig for å løse kvinner fra tidsklemma og fremme deres karriere.

– Men spørsmålet om såkalte «hushållsnära tjänester» diskuteres alltid ut fra et brukerperspektiv. De som faktisk skal utføre jobben i hjemmene – vaskehjelpene – er aldri med i diskusjonen.

– Vaskehjelpene, som ofte må forlate sine egne barn og familier for å kunne forsørge seg og sine, har ingen stemme, sier økonomiprofessoren.

Hun er opptatt av at interseksjonalitet også skal synliggjøre hvordan det globale og det lokale er føyd sammen.

– Gjennom det vi har lært på skolen har vi fått inntrykk av at den vestlige verden har hatt en selvstendig økonomisk utvikling, ettersom det er vi som har hatt de rådende institusjonene. Blant progressive arbeidslivs- og etnisitetsforskere finnes det fortsatte en forestilling om at innvandringen til Europa – og spesielt den uregulerte – utgjør en trussel mot velferdssystemet vårt.

– At dette utgjør en uønsket effekt av den globale økonomiske utviklingen. Men våre muligheter til å konsumere billigere varer og tjenester hviler jo nettopp på at det finnes uregulert innvandring i verden, det være seg hjemmehjelper, fruktplukkere eller sex-arbeidere.

Kritiserer feminismen

I boka Intersektionalitet som kom i år, viser de los Reyes og Mulinari hvordan et interseksjonelt perspektiv kan utvide forståelsen av spørsmål som har med nettopp sex-handel og seksualisering å gjøre.

– Fokus er hele tiden på de menneskene som utfører sex-arbeide eller bedriver såkalt «menneskehandel». Hele diskusjonen handler om hvilke land som rekrutterer mennesker til dette markedet, hvilke deler av befolkningen som lar seg lokke inn i sex-handelen osv. Men dermed usynliggjøres andre, svært viktige dimensjoner.

–  Hva gjør det mulig å ha et slikt sex-marked i Europa? Hva skaper dette markedet, hvem konstituerer det og hvordan?

– Vi vet jo null om konsumentene av seksuelle tjenester, og hvorfor er det slik? Men vi vet at dette med kjøp og salg av seksuelle tjenester er noe som er koblet til andre typer tjenester, og at de ofte er en del av en mislykket migrering.

–  Men ettersom det konstrueres et stereotypt bilde av disse kvinnene, separeres hele denne virksomheten fra for eksempel den vestlige verdenens kjøp av hushjelper og omsorgstjenester.

Feminismen er ikke nok

– Feminismen har undergravd forestillingen om universialisme og om kunnskap som noe nøytralt og atskilt fra menneskers livsvilkår. Feminismen har bidratt til å synliggjøre hvordan maktstrukturene i samfunnet fungerer, men den er ikke nok til å kunne forstå makt i alle dens former, sier Paulina de los Reyes.