Johanne Kielland Servoll: Vibeke Løkkeberg. En kunstnerbiografi (anmeldelse)

Halvveis i den nye biografien om henne sier Vibeke Løkkeberg at «jeg har ment noe helt annet med Hud enn å gjøre suksess». Løkkeberg sier det riktignok ikke til sin biograf, filmviteren Johanne Kielland Servoll ved Høgskolen Innlandet. Servoll har hentet sitatet fra Dagbladet 23. august 1986, noen dager etter at Løkkebergs storslåtte epos hadde blitt vist første gang for et publikum under filmfestivalen i Haugesund. Nå har skjellsordene mot den tre timer lange filmen så vidt begynt å hagle.

Servoll skrev i sin tid doktoravhandling om auteuren, filmkunstneren som står for både idé, manus og regi, og som setter et personlig preg på sine filmer. Løkkeberg har hele tiden vært en slik auteur, og det har provosert. Valgene hennes om å bruke både seg selv, døtrene, ektemannen og niesen i bærende roller, med egne hjem som location, selvbiografiske elementer i historien, og et særegent, poetisk filmspråk, alt tuftet på et feministisk engasjement og høye kunstneriske ambisjoner, har gjort at mange, særlig norske filmkritikere og kulturjournalister, har syntes det har blitt for mye Løkkeberg. Når hun i tillegg, i kompaniskap med ektemann Terje Kristiansen, har vært offensiv i finansieringen av de ulike filmprosjektene, har beskyldningene om å tjene seg personlig rik på offentlig filmstøtte dessuten stadig dukket opp.

Og det var mye Løkkeberg noen tiår. Få kulturarbeidere har vel måttet tåle så mye strid som henne, og medieklippene om henne er mange. Servoll siterer flittig fra dem, det være seg anmeldelser, skandaleoppslag eller intervjuer, slik som det innledende sitatet. Det skaper etter hvert en slagside for biografien som sådan. For når Servoll ganske tydelig posisjonerer seg mot mesteparten av de negative oppslagene, går det dermed veldig mye krefter med på å forsvare og bygge opp under Løkkeberg. Det er et kleint utgangspunkt for en kunstnerbiografi. Og paradoksalt nok bidrar det til å fortsatt gi dagspressen definisjonsmakten, når historien om Løkkeberg blir fortalt i opposisjon til presseoppslagene. Her i biografien var det jo en gylden mulighet til å bringe inn andre blikk på Løkkebergs kunstneriske virke?

Jeg hadde i første omgang ønsket meg mer av Servoll selv, hennes blikk og hennes lesninger av både film og litteratur. Som regissør har Løkkeberg laget tre dokumentarer, én kortfilm og fem langfilmer. Som forfatter har hun gitt ut seks romaner. Hva kjennetegner estetikken hennes? Er alt Løkkeberg har gjort, like bra, og hvis ja: Hvorfor er det egentlig bra? Hud ble for eksempel klippet og vist i tre ulike versjoner. Hva ble tapt, og hva ble vunnet i klippingen? Innledningsvis skriver Servoll at 1970-årenes credo om å gjøre det personlige politisk har vært bærende for Løkkebergs kunstneriske virke, og akkurat det får Servoll godt fram i biografien. Men jeg skulle gjerne hørt Løkkeberg selv reflektere over forholdet mellom estetikk og etikk, mellom det politiske og det kunstneriske.

For Løkkeberg lever jo ennå, i beste velgående. Servoll har gjort en rekke intervjuer med henne, og har siden latt henne lese gjennom manus. Kanskje har det bidratt til vel mye ærbødighet overfor biografiens subjekt. Det er lett å tenke at litt mer avstand hadde gjort Servoll selv tydeligere, og at det hadde gagnet biografien.

(Først publisert i Forskerforum 17. februar 2020.)

Margot Lee Shetterly: Hidden Figures (anmeldelse)

Det er 3. juli 1960, og Levi Jackson jr. har nettopp vunnet det populære olabilløpet på Virginiahalvøya. Det har ingen svart gutt gjort før ham.

«Hva vil du bli når du blir stor», må journalisten fra Norfolk Journal and Guide ha spurt.

«Jeg vil bli ingeniør, slik som moren min, sa Levi.

Olabilen har nemlig han og mamma Mary Jackson bygget sammen. Til vanlig er Mary å finne på National Aeronautics and Space Administration (NASA), der hun i 1958 ble den første svarte, kvinnelige ingeniøren.

Hun var imidlertid verken den første eller eneste svarte kvinnen som jobbet ved basen i Hampton, Virginia. Under andre verdenskrig, mens det som da het Langley Research Center jobbet febrilsk med å utvikle bedre og sikrere fly, var man i beit for flinke folk. Dermed begynte man å ansette kvinnelige matematikere, av ren nød. De svarte kvinnene var i mindretall, men mange nok til en egen liten avdeling, i raseskillets navn. For selv om forskningsbasen rekrutterte relativt fargeblindt, gjorde de lite aktivt for å motarbeide de rådende rasistiske strukturene.

Snart skulle flere av kvinnene bli svært viktige bidragsytere i utviklingen av flyindustrien og i arbeidet med å sende menn til månen. Arbeidet gikk først og fremst ut på å beregne vesentlige faktorer ved hjelp av kompliserte ligninger, men de færreste av dem fikk navnene sine på trykk i noen forskningsrapport. Det var et privilegium forbeholdt mennene.

Journalist Margot Lee Shetterly vokste opp med historiene om de svarte, kvinnelige forskerpionerene, som datter av en fysiker i Hampton. Men først som voksen innså hun at veldig få andre kjente til dem, og slik ble både boka og filmen Hidden Figures til.

Det er et fascinerende stykke moderne historie Shetterly skriver. Den favner bredt, men effektivt og poengtert, der alt henger sammen med alt: Kampen mot raseskillet, kvinnenes inntreden i høyere utdannelse, flyhistorie, romfartsteknologi, den kalde krigen, dataalderen. I midten av historien står en liten håndfull kvinner: Dorothy Vaughan, som i 1949 ble den første afro-amerikanske kvinnelige avdelingslederen ved Langley. Katherine Jackson, som i 2015, i en alder av 97 år, mottok Frihetsmedaljen fra president Obama, for sin innsats for romfartsforskningen. Og altså Mary Jackson, som de siste årene av sitt yrkesliv jobbet for å bedre kvinnelige forskeres vilkår ved NASA.

Noen av kvinnene levde ennå, og Shetterly intervjuet dem. Men først og fremst har hun lett etter spor av hver enkelt, i avisutklipp, årsrapporter og ikke minst personalmapper. Kildene er møysommelig referert til slutt i boka, men jeg hadde gjerne sett at jeg som leser i større grad hadde fått være med på å finne disse «hidden figures». Jeg skulle ønske at teksten i seg selv vitnet langt mer om det detektivarbeidet Shetterly har gjort, nettopp for slik å understreke hvordan historie er et resultat av en rekke valg ‑ hva som anses verdt å fortelle, og hvem som anses som viktige å fortelle om. For disse kvinnene og deres innsats i NASA var jo aldri «hidden». Man valgte bare å la være å se dem.

I stedet gjør Shetterly seg til nok en allvitende, uangripelig forteller, med en innsikt som strekker seg helt inn i kvinnenes tanker og følelser, der de går til første jobbdag på Langley. Det har det blitt en lettlest, lettlikt, men også litt lettvint bok av.

(Publisert i Forskerforum 07.04.2017.)

LagreLagre

LagreLagre

Webhotell levert av Zondo Norge AS