James Godbolt: Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020 (anmeldelse)

Tanken er god: En bok som samler erfaringer med femti års kommunalt arbeid for et etnisk, kulturelt og religiøst mangfoldig Drammen. For Drammen er demografiens Buzz Aldrin: Den kommunen med nest flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, bare slått av Oslo. Men det er hovedstaden man hører om, det er Groruddalen og Søndre Nordstrand som skildres i bøker, filmer og dokumentarer. Tante Ulrikkes vei på Stovner er i ferd med å bli en adresse man er stolt av. Lauritz Hervigs vei på Fjell i Drammen sliter derimot fortsatt med imaget.

Ikke dermed sagt at ikke mye har blitt skrevet om Drammen, både i mediene og i forskningsøyemed. Historiker James Godbolt har mye skriftlig materiale å lene seg på, i sin gjennomgang av integreringsarbeidet på alle livets arenaer: arbeidslivet, skolen, fritiden, politikken. Særlig har Drammen utmerket seg som en kommune som lenge holdt hardt på verdien av morsmålsundervisning, langt på vei med egenutviklet pedagogikk.

Men etter hvert som jeg leser Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020, stiger forundringen: Hvor blir det av stemmene til innvandrerne og flyktningene selv og deres etterkommere? Hvorfor er det i all hovedsak de etnisk norske som får bære fortellingene, det være seg om Fjell skole, boligbyggepolitikken eller moskedebattene? Når målet er en bok om «hvordan nordmenn og innvandrere i fellesskap har skapt et nytt samfunn», ja, da må det flere historier til enn de norske. De som slipper til av minoritetsstemmer, er først og fremst noen få politikere, indirekte sitert gjennom medieklipp fra den gang da. Hvorfor er ikke disse – og andre fra de etniske minoritetene – kilder av i dag? I så måte føler jeg meg lurt av forsidebildet, som viser seks menn som har vandret opp til fjelltoppen Krøkla. I billedhenvisningen får vi vite at bildet er lånt av den tyrkiske Samlar-foreningen. Av klesstilen kan vi jo gjette på at disse seks gutta er representanter for de tyrkiske arbeidsinnvandrerne som kom til Drammen på 1970-tallet, og altså utgjorde en av kommunens første etniske minoriteter. Men de får aldri noe navn, de seks. Jeg skulle jo gjerne hørt deres egne historier, om hvordan de – også i overført forstand – klatret seg oppover.

Og når jeg kommer til kapittel 10 i denne detaljrike mursteinen av en bok, steiler jeg. Her er det det religiøse mangfoldet som diskuteres, blant annet med en mellomtittel som lyder «Den seigliva religiøsiteten i framtida – totalitær eller tolerant?». «Seigliva»? Er det et mål i integreringsarbeidet at folk legger vekk troen og blir sekulære? Og litt før, i omtalen av debatten rundt koranskoler, heter det at «Drammenserne kunne ikke unngå å legge merke til at imamen ikke kunne et kløyva ord norsk, sjøl etter 20 års opphold i landet. De muslimske mødrene og barna slo ring om den siktede imamen.»  Hvem er disse drammenserne, og regnes ikke de muslimske mødrene og barna blant dem, spør jeg meg. Og hører virkelig en slik tendensiøs framstilling av en uenighet hjemme i en faglig fundert bok? Ikke finner jeg noen kildehenvisning til utsagnene heller.

Mangfoldsarbeid i kommune-Norge har langt på vei vært tuftet på idealisme, velvilje, prøving og feiling. Godbolts bok gir velfortjent honnør til mange kommunalt ansatte med gode intensjoner, stor arbeidsinnsats og verdifulle erfaringer. Men hvor ble det av innvandrerne og flyktningene selv i alt mylderet?

(Først publisert i Forskerforum 2. desember 2020.)

Bettum, Maliniemi, Walle (red.): Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis (anmeldelse)

Du har selvfølgelig gjort det mange ganger – gått inn på et tun, over en dørstokk, opp en trapp for å kikke inn på liv vi har levd – og lever. Museene våre er populære utfluktsmål, ikke minst nå i ferieukene som venter oss.

Men hvem og hva møter deg egentlig? Hvem sine liv er det som får plass på våre ulike kulturhistoriske museer? Og med hvilke ord fortelles hvilke fortellinger?

I 2006 ble det såkalte Mangfoldsnettverket opprettet etter avtale med Kulturrådet. Hensikten med nettverket har vært å løfte fram kompetansen blant museer som jobber aktivt med minoritetstematikk og kulturelt mangfold. Nå har ni museer bidratt med artikler til en bok som drøfter det inkluderingsarbeidet som pågår.

Det er da også en bok som bør nå ut langt utover museumssektoren. De diskusjonene som finner sted mellom permene her, om inkludering, ekskludering, mangfold og makt, har relevans på alle områder der mennesker møtes. Spesielt gir Thomas Michael Walle fra Musea i Sogn og Fjordane sitt kapittel om «museale inkluderingsstrategier» mye å tygge på. Han problematiserer hele inkluderingsbegrepet, der fokuset på minoritetene altfor lett forblir et sidespor og ikke får utfordre tenkningen rundt majoritetskulturenes selvfølgelighet som sådan.

Den kritiske tonen til det som foregår av inkluderingsarbeid ved museene, er for øvrig symptomatisk for hele boka. Artiklene er i stor grad skrevet av konservatorene og formidlerne bak de ulike utstillingene, og likevel er det langt unna selvskrytet og de ubetingete suksesshistoriene. Derimot sitter selvkritikken løst over alt man kunne ha gjort annerledes, og alt som ikke funket, for eksempel i dialogen med representanter for minoritetsgruppene. Det er så jeg innimellom får lyst til å stryke artikkelforfatterne på kinnet og si at så ille var det vel ikke?

Samtidig hadde et litt større mangfold blant artikkelforfatterne gjort seg. For det er et paradoks at de som skriver om det mangfoldsarbeidet som har vært gjort så langt, selv tilhører majoritetsbefolkningen, om de er en aldri så ydmyk utgave av denne.

Men altså: Som lesere inviteres vi med på et utvalg ulike utstillinger fra de siste årene, det være seg skaut-utstillingen «Blyge blikk» ved Nasjonalgalleriet i 2011, fokuset på Varangerhuset – en kombinasjon av bolig og fjøs – i Vadsø i 2016, eller «Våre hellige rom» ved Interkulturelt museum i Oslo 2007-2014. Særlig har etniske minoriteter som skogfinnene og tater-/romanifolket vært viet økende oppmerksomhet, og tre av artiklene forteller om arbeidet med å inkludere og løfte fram disse kulturene ved like mange museer. Her hadde jeg gjerne sett en fjerde tekst som knadde sammen erfaringene fra de tre ulike utstillingene og fikk fram fellesnevnere og forskjeller. For i disse tekstene blir det spesielt tydelig det som nesten alltid er svakheten ved artikkelsamlinger: Det blir mange gjentakelser, samtidig som man savner en tydeligere struktur og helhet. Jeg blir også sittende og lure på hvor man tenker at veien går videre? Tidligere nevnte Walle våger seg frampå med spørsmålet om det velvillige inkluderingsarbeidet er en måte for museene å verne seg selv mot kritikk på. Burde de heller se det produktive i friksjon og motstand? Se, det hører jeg gjerne en bredere diskusjon om.

(Først publisert i Forskerforum 28.06.2018.)

Cathrine Baglo: På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika (anmeldelse)

Jeg tror jeg sitter med en bok som bekrefter det magefølelsen min sier: Det er stygt å stille ut folk. Men så begynner jeg å lese.

Daniel Mortenson hadde allerede deltatt på flere utstillinger da han i 1893 sa ja til å ta med seg familien og en flokk reinsdyr til verdensutstillingen i Chicago. Der skulle han være ett av trekkplastrene i en egen «sameby».

Slike levende utstillinger av mennesker har i ettertid blitt karakterisert som utbyttende og fornedrende, skriver arkeolog Cathrine Baglo i sin nye bok, som har utgangspunkt i doktoravhandlingen fra 2011. Men fantes det også muligheter i denne praksisen, kanskje til og med en slags motmakt? Lite har vært skrevet tidligere her til lands om denne utstillingspraksisen.

Forfatteren har derfor gjort en imponerende innsats med å lete fram til navnene på de vel 400 samene fra Norge, Sverige og Finland som i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble vist fram på ulike scener i Europa og Amerika. Enda mer imponerende er bildematerialet – et vell av fotografier, postkort og faksimiler fra datidens aviser og andre skriftlige kilder.

Slik har hun også funnet stemmene deres. Mange av de utstilte fikk nemlig mye oppmerksomhet i avisene, og lot seg gjerne intervjue. For flertallet innebar et engasjement ved en utstilling gode penger. De fikk se verden, og de kom i kontakt med mennesker av alle slag.

Alt dette gjør at bildet jeg har hatt av freakshows befolket med umælende ofre, blir grundig utfordret. For var samene først og fremst utstillingsobjekter, eller kan en like gjerne si at de selv stilte seg ut?

Baglo pirker i det man kanskje tenker er gjengrodde sår, og drar av skorpene. Hun skriver fram det aktive, frivillige og gjerne også fordelaktige ved å si ja til å delta. Det er en edruelig, men likevel engasjert tekst, som ikke vil være med på at verden er svarthvit, selv om fotografiene er det. Baglo underslår ikke de problematiske sidene ved praksisen. Hun redegjør for grumsete og vitenskapelige strømninger, men først og fremst for en allmenn fascinasjon for «de andre», der ideer om «autentisitet» og «ekthet» var viktige premisser. Og hun viser også til eksempler på tarvelige arbeidsvilkår, der utstillingsdeltakerne ble lurt for penger, eller knapt fikk bevege seg utenfor utstillingsområdet.

Et interessant poeng er likevel – i dette tilfellet – at samene fikk mye oppmerksomhet og sympati internasjonalt for måten de ble behandlet på av myndighetene hjemme. Iscenesettelsen av samisk hverdagsliv på internasjonale arenaer ble en måte å formidle kunnskap på om en kultur som mange samer opplevde var under sterkt press hjemme.

Levende utstillinger ble i det store og det hele utkonkurrert i 1930-årene, da filmmediet kom og kunne bringe enda mer «autentiske» innblikk i folkegruppers hverdagsliv. Men også i dag finner vi eksempler på større eller mindre «sameleire», det være seg på Dovre eller i Karasjok, ment for turister og andre forbipasserende.

I neste bok av Baglo vil jeg gjerne høre også hva disse aktørene tenker om det å kle på seg kofta, legge lassoen over skulderen og gå ut og møte nysgjerrige blikk. Selv føler jeg meg kanskje ikke lenger moralsk forpliktet til å snu meg vekk i avsky.

(Først publisert i Forskerforum 06.02.2018.)

Brandal, Døving og Plesner (red): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016 (anmeldelse)

At Norge allerede lenge har vært et flerkulturelt samfunn, ble fastslått i 1998. Da ble begrepet nasjonale minoriteter innført i norsk politikk, som beskyttelse for de fem minoritetene som hadde mer enn hundre års historie i Norge: jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner. Åtte år tidligere hadde samene fått status som urfolk. Riktignok hadde minoriteters rett til å bevare egen kultur vært nedfelt i lover og internasjonale traktater allerede fra 1960-årene av. Men dette kulturelle minoritetsvernet kom gjerne i konflikt med den pågående oppbyggingen av velferdsstaten. I det nye, moderne Norge skulle nemlig alle bli bofaste, få full skolegang og fast arbeid. Og hvor mye ulikhet tåler vi egentlig?

Enten vi tilhører majoritetssamfunnet eller en av minoritetene, har vi begitt oss hit, i tur og orden. Å vandre inn og ut av Norge var i flere århundrer en ukomplisert sak, i alle fall om du bekjente deg til kristendommen. Men under første verdenskrig skjedde det en markert endring. Den nye fremmedlovgivningen av 1915 var den mest omfattende inngripen fra den norske staten siden 1600-tallet når det gjaldt å regulere hvem som hadde adgang til riket. Dermed trakk man også opp grenser for hvem som var en del av og hvem som stod utenfor det nasjonale fellesskapet. Det ble «oss» og «de fremmede».

En ny bok om norsk minoritetspolitikk begynner da også rundt 1900. Den viser hvordan det gjerne var vandringen i seg selv som var problemet, det nomadiske, uforpliktende, grenseoverskridende. Samene som var ett folk på tvers av flere landegrenser. Jødene som fantes «overalt». For ikke å snakke om de som bare kalte seg «reisende».

Det skjedde altså et klimaskifte i årene rundt første verdenskrig. Historikerne Nik. Brandal og Eirik Brazier skriver om «den store tilstrømningen av politiske flyktninger, reisende, omstreifende arbeidere og andre som søkte trygghet i Europas nordlige ytterkant». Det de riktignok ikke skriver noe om, i motsetning til hva for eksempel Knut Kjeldstadli viser i bind to av Norsk innvandringshistorie, er at det samtidig manglet arbeidskraft i norske bedrifter. Bedriftene søkte derfor etter utlendinger, først og fremst svensker, som da også utgjorde flertallet av dem som vandret inn i landet. Mange av «de fremmede» var med andre ord nyttige for oss – en stund.

Noen var imidlertid mer fremmede enn andre. Mens «taterne» først og fremst ble sett på som nordmenn med tilpasningsvansker, ble norske rom definert som for fremmede til at de i det hele tatt kunne assimileres. I 1934 ble de fire største rom-familiene i Norge utvist. Halvparten av dem led senere samme skjebne som flertallet av de norske jødene: De døde i tysk fangenskap.

«Det har […] vært et mål at erfaringene fra historien til de ‘gamle’ minoritetene skal kaste lys på statens politikk overfor mer nylig innvandrede minoriteter», heter det i forordet til boken, som er en samling artikler, skrevet hovedsakelig av historikere, sosiologer og sosialantropologer, mange av dem med tilknytning til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo. Hver for seg er kapitlene viktige bidrag til en skammelig historie, der de gjør nedslag i de ulike minoritetens skjebne. Men jeg savner en samlende stemme som tar grep, som gjør kunnskapen om fortiden om til et verktøy for å forstå vår egen samtid, og gjerne også antyde noen veier videre. For forestillinger om «de fremmede» er jo like til stede i dagens politiske debatt som tidligere, bare at nå har de – til dels – andre ansikter. Hvem skal ha adgang til riket? Hva er å være norsk? Hva kan vi kreve av tilpasninger både fra majoritetssamfunnet og minoritetsgruppenes side for at dette skal funke?

De avsluttende kapitlene i boken blir et antiklimaks. For hvordan sikrer vi at historien ikke gjentar seg, hverken for gamle eller nye minoriteter? Hva har vi med oss fra historien når vi i dag diskuterer tiggerforbud og morsmålsundervisning, Marie Amelie og Mahad A. Mahamud, for ikke å snakke om gummibåtene på Middelhavet og frykten for islamistene?

I stedet avsluttes boken med to kapitler som tar for seg lærebøkenes framstilling av Holocaust, samene og de nasjonale minoritetene. Et tredje kapittel spør hva skolen kan gjøre for å motvirke fordommer og sikre likeverd. Slik framstår skolen som den viktigste arenaen for dagens minoritetspolitikk, noe som får meg til å undres: Hvor ble det av diskusjonen rundt dagens lovverk? Hva med politiske myndigheter, fra kommunalt nivå og oppover? Mediene og samfunnsdebattantene? Å trene neste generasjon i mangfoldstenkning og likeverd, er flott, det. Men det er fortsatt først og fremst oss med stemmerett som trekker grensene mellom «oss» og «de fremmede».

(Først publisert i Forskerforum 19.06.2017.)

LagreLagre