We love you, Miss Hannigan

Vi er en fin blanding av folk, der vi fyller opp de 1740 setene i The Palace Theatre. Barnefamiliene dominerer selvfølgelig – det er tross alt en av de mest kjente og kjære familieforestillingene som utspiller seg på scenen. Men mange av radene er også fylt opp av halvvoksne tenåringer, og lufta i det 100 år gamle teatret er ladet med pubertale hormonsvingninger. Og så er det meg, da, og noen flere som meg, som er her ene og alene for å oppleve hun som i godt voksen alder har lykkes i å bli et lesbeikon: Jane Lynch.Ja, for du husker vel scenen fra tv-serien The L Word, hvor Lynch som kvass feministisk advokat først harver verbalt over stakkars Tina, før hun plukker opp en pingpongball og sikter den rett mot en applikert livmor på veggen. Eller var den av keramikk, den der greia? Jeg kjente det uansett i livmoren selv, og det var slettes ikke ubehagelig. Det var noe med Lynch og den skreddersydde dressen, det selvsikre smilet og den sexy snerringen.

Derfor finner du meg altså her en maikveld på The Palace Theatre på Broadway. Jeg hater småjenter! brøler Lynch idet hun river opp døra og farer inn på scenen, og salen bryter ut i ellevill jubel. Miss Hannigan har gjort sin entre.

Musikalen er selvfølgelig Annie, og ja, vi må alle snufse litt når det synges om tomorrow, you’re always a day away. Og Annie er rødhåret og krøllete og foreldreløs, og livet er heller ingen lek for de andre jentene på barnehjemmet. It’s the hard-knock life. Det hjelper ikke akkurat at barnehjemsbestyrer Miss Hannigan hater småjenter og elsker flaska.

Det gjorde også Jane Lynch lenge. Elsket flaska, altså. Hun skriver om det i selvbiografien Happy Accidents som kom ut i 2011, og som jeg laster ned til ipaden samme kveld jeg har sett henne i hennes debutforestilling på Broadway. Allerede på high school gjorde hun alkohol til en fast følgesvenn, der noen øl hver dag, og av og til flere enn bare noen, ble en selvfølge. Slik fortsatte det lenge etter at hun var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Det er lett å leke hobbypsykolog og diagnostisere henne med selvhat og internalisert homofobi, og konkludere med at hun drakk seg vekk fra sitt seksuelt forvirra jeg. For veien til statusen som lesbeikon virker lang fra de temmelig desorienterte tenårene hennes i småbyen Dolton, sør for Chicago. Også i tiårene som fulgte, skulle det manglende kjærlighetslivet hennes være et tema, både for henne og omverdenen. «Du er altfor fokusert på karrieren!», sa folk stadig til henne. Selv mente hun at hun var altfor fokusert på sin egen usikkerhet når hun kom for tett på noen. Det kjennes langt mellom Lynch’ framstilling av sitt usikre selv og rollefiguren Joyce Wischnia i The L Word.

Og ja, jeg føler med henne når hun innimellom beskriver rotløsheten hun kjenner, der hun flytter fra stat til stat gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, alt etter hvor det byr seg roller. Men først og fremst fascineres jeg av historien om en som så veldig gjerne ville være skuespiller, og som slik bygget seg en karriere, birolle for birolle. Når hun i 2010 vinner både Golden Globe og Emmy for rollen som gymlæreren fra helvete: Sue Sylvester i tv-serien Glee, er hun femti år. Femti år! Mens andre (spesielt kvinnelige) skuespillere lyser opp stjernehimmelen som tjuefemåringer for så å slukne i løpet av de neste ti årene, har Lynch møysommelig jobbet seg fram og opp. Ofte får hun roller som egentlig er tiltenkt menn, men som gjøres til en kvinnerolle for kjønnsbalansens skyld. Dermed får historiene som utspiller seg på scenen eller tv-skjermen en kvinneskikkelse som gjerne bryter med stereotype framstillinger av kvinner. Ulempen er at disse kvinnene sjelden får ha et kjærlighetsliv. Når Joyce i The L Word selvsikkert nok bryter alle regler for advokat-klient-forholdet og legger an på Tina, er det faktisk første gang Jane Lynch kysser en medskuespiller.

Jane Lynch er altså 53 år gammel når hun i år debuterer på selveste Broadway, etter mer enn 35 år på scenen. Her elskes hun umiddelbart, av ungene som har kommet for å la seg frydefullt skremmes av den slemme Miss Hannigan, av tenåringene som ikke kan få nok av gymlærer Sylvester, og så jeg, da. Weeee loooove youuuuu, Miss Hannigan, tvinges barnehjemsbarna på scenen til å si. Ingen behøver å tvinge meg til å si det.

(Publisert i Blikk august 2013)

LagreLagre

Gus van Sant: Milk (anmeldelse)

Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens dokumentarklipp. En noe yngre, og tydelig preget Feinstein forteller tv-kameraene at borgermesteren George Moscone og byrådsmedlem og homoaktivist Harvey Milk har blitt skutt i rådhuset i San Fransisco. Det er formiddag 27.november 1978.

Hva ville Milk ha sagt?

Da Milk hadde amerikansk premiere i oktober, var det altså tretti år siden mordet på en av USAs fremste homoaktivister.  Og det var bare noen uker før et flertall av Californias velgere skulle si ja til Obama som president, og nei til at ekteskap skulle være gyldig også for personer av samme kjønn.  Hva ville Harvey Milk ha sagt og gjort, om han hadde våknet opp til den samme skuffelsens dag som USAs homoaktivister, onsdag 5.november 2008?

Nøkkelen til Harvey Milks politiske suksess lå i at han så alt i en sammenheng. Homoaktivisme, antirasisme, feminisme, seniorpolitikk. Utgangspunktet hans var bydelen Castro og omegn, som riktignok var mest kjent som «homostrøket», men som også favnet innbyggere av alle slag. Milk snakket til og for dem alle.

Jeg har aldri vært i San Fransisco. Har aldri ruslet ned Castro Street, eller hengt på noen av de legendariske barene der. Men Milks navn har alltid vært en del av min homoaktivistiske historie, takket være Rop Epsteins dokumentar The Times of Harvey Milk, fra 1984.

Gus van Sant har også sett den filmen, og har smidig klippet inn mye av det samme materialet i sitt eget arbeid. Men selv om Sean Penn stort sett er briljant i rollen som Milk, sitter jeg likevel skuffet igjen over hvor lite nytt van Sants film tilfører historien om Milk. En relansering av dokumentaren hadde vært en vel så verdig markering av et meningsløst jubileum.

Harvey Milk flyttet fra New York til San Francisco på begynnelsen av 1970-tallet med sin daværende kjæreste og åpnet fotobutikk i Castro Street. Da var han førti år. Med utgangspunktet i gatas ve og vel, og noe så enkelt som å lage lister over hvilke butikker som var homovennlige og hvilke som ikke var det, begynte Milk sin politiske karriere.

Han forsøkte flere ganger å få sete i San Fransiscos bystyre og lyktes endelig da valgordningen ble omgjort, slik at hver bydel stilte sine kandidater. I bydelen Castro var Milk et naturlig førstevalg. Slik ble han den første åpne homoen som fikk plass i høyere, offentlig administrasjon i USA.

Både dokumentaren og spillefilmen legger vekt på de mange støttespillerne Milk hadde i sitt politiske virke. Men merkelig nok har Gus van Sant valgt å viske Sally M. Gearhart – professor i retorikk, forfatter og en pioner innen homoaktivismen og feminismen – ut av historien.  I 1978 var hun en av Milks næreste støttespillere i kampen mot den erkekonservative, homofobe senatoren John Briggs. Han ville forby homofile og lesbiske lærere å jobbe, et forslag som gikk til folkeavstemning under tilnavnet «The Briggs Initative». I det som skulle bli en avgjørende tv-debatt, satt retorikkeksperten Gearhart ved Milks side og plukket fra hverandre Briggs argumenter. I van Sants film er Gearhart så å si tatt vekk.

Det er på flere vis symptomatisk for Milk. Sammenlignet med dokumentaren er spillefilmen i langt større grad befolket av hvite menn, og svekker dermed bildet av Milk som en mangfoldets frontkjemper, der nøkkelen til suksessen hans lå i alliansene han knyttet på kryss og tvers av kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.

Fryktet for sitt liv

Harvey Milk mottok en rekke drapstrusler etter at han engasjerte seg politisk. Året før han ble skutt, gjorde han selv et kassettopptak der han snakket om sitt liv og sine tanker, i tilfelle han skulle bli myrdet.  Han visste at som homoaktivist gjorde han seg til et lett mål for det han kalte «redde og forstyrra mennesker».

Men at det skulle bli hans tidligere kollega, det avsatte bystyremedlemmet Dan White, som skjøt, må ha kommet like overraskende på ham som på byrådsleder Dianne Feinstein og på San Fransiscos velgere.

Hva om Milk ikke hadde blitt myrdet? I forbindelse med filmpremieren stilte The Advocate en rekke framtredene homopolitikere av i dag det spørsmålet. Han ville blitt borgermester i San Fransisco, og kanskje til og med senator for California, tror de fleste. Vel å merke om han hadde klart seg gjennom 1980-årenes aids-epidemi, legger mange av dem til.

Ron Epsteins dokumentar kom ut idet ryktene om en «homsepest» virkelig hadde begynt å få fart. Kanskje er det derfor Epsteins fortelling om Milk er så avseksualisert. Gus van Sant har i langt større grad flettet inn scener fra Milks privatliv i fortellingen, uten at det gir den noe mer dybde av den grunn. Til det blir både Sean Penn og hans mannlige motspillere for anemiske og stivbeinte. Nei, det er med megafon i hånden på et torg eller med blomsterkrans om halsen i en parade at Sean Penn glitrer mest, slik også Harvey Milk gjorde.

(Publisert i Ny tid 20.02.2009.)