Anne Bitsch: Kjønn, makt og kroppens politikk. Vitenskapspioneren Harriet Holter (anmeldelse)

«Today everything exists to end in a photography», skrev essayisten Susan Sontag i 1977, i On Photography. Aldri har hun vel hatt mer rett enn nå, mer enn førti år senere, når ingenting har skjedd om det ikke er avbildet.

Men Harriet Holter ville ikke bli tatt bilde av da hun i 1996, året før hun døde, ble intervjuet av Klassekampen. Hun ville de skulle bruke et foto de allerede hadde, fra tolv år tilbake.

Og det er her forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch begynner sin fortelling om Holter, en av de virkelige banebrytende innen samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Bitsch lar seg overraske over det hun tolker som Holters forfengelighet – hun ville ikke at avisens lesere skulle se at hun var blitt gammel, syk og sårbar, er Bitsch’ teori.

Nå er det uansett ikke Holter, men Bitsch selv, som er portrettert på coveret av den lille pamfletten som har kommet ut i Nasjonalbibliotekets nye serie «NBs populære», der de trykker opp foredrag som har vært holdt. Forsidetegningen skaper en viss forvirring innledningsvis hos undertegnede om hvem som egentlig er bokas subjekt, Bitsch eller Holter?

Men jo da, det er Holter som har hovedrollen i de rundt førti sidene som tar for seg hennes akademiske karriere. Det er som en slags guidet tur gjennom et livsverk, der vi blir minnet på høydepunktene hos en som gjennom hele livet beholdt en sterkt faglig nysgjerrighet, og som hele tiden forsøkte å forstå maktstrukturene, både i familiene og på arbeidsplassene.

Problemet er imidlertid at Bitsch insisterer på å lese Holter inn i sitt bilde, som når hun kommenterer at forskeren den siste delen av karrieren jobbet med problemstillinger knyttet til seksuell trakassering i arbeidslivet. «Det er som om den sårbare kroppen trenger seg på mot slutten av livet og karrieren», skriver Bitsch. Men handlet det ikke mest om tiden, om at offentligheten, inkludert forskerne, i løpet av 1980- og 1990-årene (endelig) begynte å befatte seg med seksuelle overgrep?

Forfatteren argumenterer i feministisk tradisjon for at det personlige er politisk, og dermed viktig. «Så selv i en undersøkelse av Harriet Holters bidrag til forskning på familie, makt og kjønn, kommer vi ikke utenom hennes private og familiemessige forhold. Og vi kommer heller ikke utenom kroppen, eller kanskje snarere kroppens politikk», skriver Bitsch. Hun har selv skrevet både personlig og privat da hun skrev om morens omsorgssvikt i boka Går du nå, er du ikke lenger min datter. Den fikk hun høyst fortjent Kritikerprisen for.

Og likevel er jeg, etter endt lesning av Holter-pamfletten, ikke overbevist om at min forståelse av Holters bidrag til samfunnsforskningen er betinget av hva jeg muligens vet om hennes privatliv og forhold til kropp og utseende. Tvert imot: Jeg kjenner generelt på en overveldende metthetsfølelse hva angår informasjon om folks privatliv. Jeg ser ikke helt at også forskere nå skal måtte «bjuda på» alt man måtte ha av skam og sårbarhet, og at det nødvendigvis vil gi ytterligere dybde og mening til deres arbeid.

«Noen endelig forklaring på mysteriet om Harriet Holters motvilje mot å bli portrettert, finnes neppe», avslutter Bitsch. Og det er helt greit, spør du meg. For Holters artikler og bøker finnes, og det er det viktigste.

(Først publisert i Forskerforum 13. mars 2020.)

Brenna og Hauan (red.): Kjønn på museum

De færreste menn går til Sydpolen. Selv på Roald Amundsens tid var det nok langt vanligere for menn å lage mat enn det var å dra på polferd. Så hvorfor blir det første sett på som et brudd på mannlighet, mens det siste blir en bekreftelse? 

Kjønn er et veldig stort tema, og bare «født sånn / blitt sånn»-spørsmålet er nok til å få krangelen i gang. Selv er jeg ikke så opptatt av akkurat den dimensjonen, for å ha sagt det, men blir derimot stadig overrasket når kjønn reduseres til to entydige og gjensidig utelukkende kategorier. Som om det ikke er mange måter å være både kvinne og mann på, pluss alt imellom.

I så måte burde jeg bli begeistret for Kjønn på museum, et knippe selvransakende tekster fra museumsverdenen. Her diskuteres kjønn fra både den ene, andre og tredje innfallsvinkelen, gjerne i lys av kryssende maktstrukturer, som for eksempel etnisitet.

Når jeg likevel, med en litt utålmodig bevegelse, lukker igjen boka etter endt lesning, er det fordi jeg tenker at her kunne artikkelforfatterne ha utfordret seg selv enda litt mer.

Et flertall av artiklene går ulike utstillinger, hovedsakelig fra Tromsø-museene, nærmere etter i sømmene. Antologien er da også et resultat av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet sin satsing for å styrke kjønnsperspektiver i forskning og utdanning. Brita Brenna ble tilsatt i et professor II-engasjement ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, og er redaktør for antologien sammen med kollega Marit Anne Hauan.

Fra 1970-årene av begynte debattene og praksisene ved de kulturhistoriske museene å handle om å inkludere kvinners og andre marginale gruppers liv – slik de gjorde i humaniora for øvrig. Kjønn på museum inneholder flere eksempler på slik skriving av kvinnehistorie, med innbakt kritikk av snever, mannsdominert synsvinkel og hegemoni på kunnskap. Torbjørn Alm skriver om betydningen av informantenes kjønn når formålet er å samle inn kunnskap om planters egenskaper. Ved at veldig mange av botanikerne lenge var menn, fikk for eksempel planter som ifølge folketroen kunne lindre menssmerter eller lette fødsler, lite oppmerksomhet.

Trude Fonnelands tekst viser på sin side at dette enøyde blikket fortsatt må utfordres. Hun har tatt for seg to ulike utstillinger som med førti års mellomrom kjønner noaiden som maskulin, enda en rekke kilder forteller at også kvinner gjennom tidene har vært slike samiske sjamaner. Hun spør seg hvorfor utstillinger om samisk religiøs praksis fortsetter å usynliggjøre kvinnenes rolle på dette feltet, selv i våre dager. Blir museumsfolk selv fristet til å skape «mesterfortellinger», der marginaliserte gruppers historie framstilles som mest mulig entydige og dermed begripbare for majoritetsbefolkningen?

Å skrive fram kvinners bidrag til samfunnet er altså et sted å begynne for et museum, en jobb som tydeligvis fortsatt må gjøres. Eller man kan, som flere av artiklene gjør, se på hvordan kjønn framstilles i ulike utstillinger, enten det er russiske sjømenn eller samiske kvinner det handler om. Da må man imidlertid sikre seg at vi alle er enige i hva vi legger i begreper som for eksempel «kvinnelig» og «mannlig». Er vi virkelig det, lurer jeg på. Lena Aarekols artikkel om Roald Amundsens og hans husmoderlige sysler på polferd (lage mat, stoppe strømper) utfordrer ifølge forfatteren stereotype bilder av Amundsen som alfahann. Eller er det hva vi legger i begreper som «alfahann» og «mannlighet», som utfordres?

Redaktørene skriver innledningsvis at «vi har ingen ønsker om å si at noen perspektiver er riktigere enn andre – det kommer an på hva man studerer – og derfor opererer vi altså med en bred definisjon av kjønn og et inkluderende kjønnsforskningsbegrep». Og det er lov, det. Jeg savner likevel noen møtepunkter artiklene imellom, noen felles forståelser av kjønn, som så gjerne kunne blitt utfordret og motsagt, for all del, men hvor man i alle fall fikk følelsen av at tekstene snakket med hverandre, og ikke bare i hver sin retning. Og jeg skulle gjerne sett en litt mer kritisk tilnærming til hele kjønnsbegrepet – ikke for å avskaffe det, bevares, men for å se om det virkelig rommer så mye som vi prøver å legge i det. Anita Maurstad har for eksempel en svært lesverdig gjennomgang av utstillingen Se torsken fra 2008, der hun som produsent tar selvkritikk på at de overså at torsk er kjønnete vesener. Den ble konsekvent omtalt som nettopp «den». Mens vi deler dyr på land inn i hun- og hannkjønn, forblir de under vann stort sett ukjønna, og dermed individer som ikke er handlende subjekter, mener hun. De blir rett og slett bare mat for oss mennesker. Men hva om de hadde omtalt torsken som «hen», da? Ja, jeg bare spør, jeg.

(Først publisert i Forskerforum 15.01.2019)