Utstilte samer

I mange tiår var levende samer populære utstillingsobjekter. Forfatteren nyanserer bildet av en tilsynelatende fornedrende praksis.

(Først publisert i Forskerforum 06.02.2018.)

Jeg tror jeg sitter med en bok som bekrefter det magefølelsen min sier: Det er stygt å stille ut folk. Men så begynner jeg å lese.

Daniel Mortenson hadde allerede deltatt på flere utstillinger da han i 1893 sa ja til å ta med seg familien og en flokk reinsdyr til verdensutstillingen i Chicago. Der skulle han være ett av trekkplastrene i en egen «sameby».

Slike levende utstillinger av mennesker har i ettertid blitt karakterisert som utbyttende og fornedrende, skriver arkeolog Cathrine Baglo i sin nye bok, som har utgangspunkt i doktoravhandlingen fra 2011. Men fantes det også muligheter i denne praksisen, kanskje til og med en slags motmakt? Lite har vært skrevet tidligere her til lands om denne utstillingspraksisen.

Forfatteren har derfor gjort en imponerende innsats med å lete fram til navnene på de vel 400 samene fra Norge, Sverige og Finland som i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble vist fram på ulike scener i Europa og Amerika. Enda mer imponerende er bildematerialet – et vell av fotografier, postkort og faksimiler fra datidens aviser og andre skriftlige kilder.

Slik har hun også funnet stemmene deres. Mange av de utstilte fikk nemlig mye oppmerksomhet i avisene, og lot seg gjerne intervjue. For flertallet innebar et engasjement ved en utstilling gode penger. De fikk se verden, og de kom i kontakt med mennesker av alle slag.

Alt dette gjør at bildet jeg har hatt av freakshows befolket med umælende ofre, blir grundig utfordret. For var samene først og fremst utstillingsobjekter, eller kan en like gjerne si at de selv stilte seg ut?

Baglo pirker i det man kanskje tenker er gjengrodde sår, og drar av skorpene. Hun skriver fram det aktive, frivillige og gjerne også fordelaktige ved å si ja til å delta. Det er en edruelig, men likevel engasjert tekst, som ikke vil være med på at verden er svarthvit, selv om fotografiene er det. Baglo underslår ikke de problematiske sidene ved praksisen. Hun redegjør for grumsete og vitenskapelige strømninger, men først og fremst for en allmenn fascinasjon for «de andre», der ideer om «autentisitet» og «ekthet» var viktige premisser. Og hun viser også til eksempler på tarvelige arbeidsvilkår, der utstillingsdeltakerne ble lurt for penger, eller knapt fikk bevege seg utenfor utstillingsområdet.

Et interessant poeng er likevel – i dette tilfellet – at samene fikk mye oppmerksomhet og sympati internasjonalt for måten de ble behandlet på av myndighetene hjemme. Iscenesettelsen av samisk hverdagsliv på internasjonale arenaer ble en måte å formidle kunnskap på om en kultur som mange samer opplevde var under sterkt press hjemme.

Levende utstillinger ble i det store og det hele utkonkurrert i 1930-årene, da filmmediet kom og kunne bringe enda mer «autentiske» innblikk i folkegruppers hverdagsliv. Men også i dag finner vi eksempler på større eller mindre «sameleire», det være seg på Dovre eller i Karasjok, ment for turister og andre forbipasserende.

I neste bok av Baglo vil jeg gjerne høre også hva disse aktørene tenker om det å kle på seg kofta, legge lassoen over skulderen og gå ut og møte nysgjerrige blikk. Selv føler jeg meg kanskje ikke lenger moralsk forpliktet til å snu meg vekk i avsky.

De umulige linjene

De er som lange penselstrøk, linjene i «Tiger Lily» av Jirí Kylián. Så er da også dansen inspirert av Piet Mondrians  malerier. 

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

– Scenen er som en hvit kanvaslerret, sier Lorraine Blouin. Hun er i Oslo for å iscenesette Kyliáns vakre ballett fra 1994 med Nasjonalballetten.

– Fargene går først og fremst i svart og hvitt, men brytes opp av blant annet scenelyset, som skaper andre fargefelt. Slik ser du hvordan Kylián er inspirert av Mondrian. Men der maleren lett kunne skape rene linjer, er det noe helt annet for en danser å skulle gjøre det samme, sier Blouin. 

Søken etter renhet

Piet Mondrian (1872-1944) var en nederlandsk maler som forsøkte å male fram et såkalt rent maleri. Han mente at naturens former kunne reduseres til det horisontale, det vertikale og primærfargene, der alt handlet om skape harmoni i relasjonene mellom disse elementene. Slik malte han fram verk bestående av tjukke, svarte streker, med ulike felt i hvitt, og med innslag av rødt, gult og blått. Hva den som betraktet maleriene fikk ut av det hele, var fullstendig opp til den enkelte.

I 1994 var det 50 år siden Piet Mondrian gikk bort. I den anledning ble Jirí Kylián bedt om å skape en ballett til malerens minne. Og selv om det er Mondrians svært analytiske og intellektuelle tilnærming til maleriet som har inspirert selve verket, har det fått tittel etter en akvarell han malte mens han ennå arbeidet innenfor en mer realistisk tradisjon: «Tiger Lily».

– Du ser hvordan Kylián lar danserne leke seg med linjer, blant annet i form av taperemser som blir nærmest som dansepartnere for dem, sier Blouin.

Gjennom sirklene

Men en ting er å trekke opp linjer med en malepensel. Noe helt annet er det å gjøre det samme med levende, dansende kropper.

«Kroppene våre er et system av ledd og bein, der leddene bare kan skape bevegelse på ett vis: gjennom å bevege seg i sirkler», har Kylián selv sagt.  

«Tenk deg at du vil prøve å lage en tre meter lang linje mot veggen. Det kan virke enkelt sånn i første omgang. Men for å komme dit, for å få til den lange linjen, må kroppen bevege seg gjennom en rekke fysiske forflytninger og bevegelser. Mange av dem vil du ikke en gang være klar over at finner sted.» 

– En viktig del av dette verket blir dermed å utforske leddenes bevegelser, hvordan vi går gjennom hundrevis av sirkler for å skape linjer, sier Blouin.

Dansen er nøye koreografert, og hver bevegelse er instudert. Koreografien er i stor grad basert på en indre rytme, der danserne skaper dynamikken. Men de har følge av en strykekvartett på scenen, som improviserer ut fra hva de ser danserne gjør, og som bygger opp under det som skjer i verket.

En felles psyke

Kroppene våre er i evig bevegelse, langsmed to linjer, bortover eller oppover, horisontalt eller vertikalt, har Kylián sagt.

Etter hans mening er det ikke den horisontale linjen som er den viktigste, den som strekker seg fra fødsel til død. Det er den vertikale linjen, den som får oss til å strekke oss oppover, som får fram dybden i hvert øyeblikk vi lever og tror på og deler med noen vi elsker. 

– Da jeg selv danset i stykket, var jeg mest opptatt av min egen del, mine egne linjer. Nå når jeg jobber med å iscenesette verket, ser jeg helheten, og forbindelsen mellom de ulike danserne. Alt handler om hva som skjer i deg selv, også når du danser med en partner. Men alt som skjer, er en del av noe felles, en felles psyke. Jeg ser det som et verk som utforsker uroen, kampene, alt vi mennesker strever med, sier Lorraine Blouin.  


Opp mot kirsebærene

– Her nytter det ikke å danse safe. Da blir det kjedelig. Jobben min er å pushe danserne helt ut på knivseggen.

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

Kathryn Bennetts har telt etter og kommet fram til at hun iscenesetter William Forsythes mesterverk «In the Middle, Somewhat Elevated» for trettitredje gang. Alt i alt tror hun at hun har sett det oppført 600-700 ganger. 

Men det er første gang stykket vises ved Den norske opera og ballett, og også første gang Bennett er i Oslo.

– Jeg sa det til en venn av meg her om dagen, at jeg ikke kunne huske sist jeg dro til et sted hvor jeg ikke hadde vært før.

– Alt avhenger av danserne

Men nå er hun altså her, og skal instudere Forsythes grensesprengende ballett, som i 2017 kunne feire tretti år.

– «In the Middle, Somewhat Elevated» har blitt en moderne klassiker. Dagens ballettpublikum er nok et helt annet sted enn de var i 1987, men det er fortsatt en svært teknisk krevende ballett for danserne, spesielt for kvinnene på tåspiss. Hvorvidt publikum opplever det som et fantastisk eller et kjedelig stykke kommer da også helt an på danserne. Derfor er jeg her for å presse dem ut til yttergrensene. 

Hun kom selv til Stuttgart Ballett som 21-åring i 1975, og allerede første dagen i kompaniet danset hun med William Forsythe. Da var han så smått begynt å gjøre sine første koreografier. Etter ni år i kompaniet måtte Bennetts gi seg som danser på grunn av en kneskade, og ble snart i stedet en ettertraktet koreograf og pedagog, og en av William Forsythes mest betrodde iscenesettere.  

Intenst og insisterende

«In the Middle, Somewhat Elevated» ble opprinnelig koreografert for Paris Opera Ballet, på bestilling fra ballettsjef Rudolf Nureyev. Den ble skapt for noen av verdens beste dansere på det tidspunktet – som Isabelle Guérin, Sylvie Guillem, Laurent Hilaire og Manuel Legris. Året etter innlemmet Forsythe stykket i en ballett i fire akter, Impressing the Czar, men «In the Middle….» fortsatte samtidig å bli danset som et selvstendig verk.

Musikken er av William Forsythes faste musikalske følgesvenn, Thom Willems. Den er insisterende, sjokkartet og høyspent, og driver danserne framover i en intensitet som får deg til å holde pusten.

I de vel 26 minuttene stykket varer, eksploderer ni dansere – seks kvinner og tre menn – foran øynene dine. De kommer på scenen, drar din oppmerksomhet til seg, sloss om plass og publikum, før de plutselig kan forlate scenen igjen. 

– Her er det ingen historie. For meg er dette stykket først og fremst om en gruppe dansere som utfordrer hverandre til stadig å våge mer, pushe hverandre så langt det går. Det er gruppen i seg selv, og relasjonen mellom danserne, som er det viktige, sier Bennetts.

Og tittelen på verket, ja, den er et eksempel på Forsythes noe subtile humor, forteller hun. 

– I Palais Garnier, der Paris Opera Ballett har sine forestillinger, er det så mye gull. Forsythe ønsket å gjøre noe ut av alt dette gullet i forestillingen. Men på grunn av tidsnød, rakk de ikke å få ferdig scenografien slik han ønsket den til premieren. 

Derfor tok han noen forgylte kirsebær, hang dem opp i en snor på scenen, slik at de var «in the middle, somewhat elevated», som noe å strekke seg etter for danserne. 

– En usedvanlig sterk historie

– Det vi gjør, er å gi musikken mening, sier Sigrid Strøm Reibo, som med Norma får sin internasjonale debut som operaregissør.

(På trykk i programheftet til Norma, premiere 20. januar 2018, Den norske opera og ballett.)

– Når man jobber med teater, starter man langt på vei på null, kun med teksten, og skaper formen etter hvert. I opera er formen derimot allerede lagt, i form av musikken. Den gir så mange føringer. Jobben min blir da å lytte veldig nøye, finne ut hva musikken forteller oss, hvilke følelser den vil formidle, hva som skjer i scenene. Og så kan jeg jo selvfølgelig velge om jeg vil gå med musikken eller skape kontrapunkter. Men jeg må uansett forholde meg til den som en ramme for det sceniske.

Prisbelønt regissør

Sigrid Strøm Reibo er til vanlig husregissør ved Nationaltheatret. Hun har særlig utmerket seg ved å gi nytt liv og nytt uttrykk til en rekke av klassikerne. For dette har hun vært nominert til Heddaprisen en rekke ganger og vunnet to ganger, og senest i 2017 for forestillingene Orlandoved Rogaland teater og Shakespeares Som dere vilved Nationaltheatret. Samme sommer hadde hun også for første gang regien for Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet. Ibsenfortellingen kjente hun da allerede godt til, ettersom hun hadde sin debut som operaregissør med Jüri Reinveres nyskapende versjon av Peer Gynther i Bjørvika i 2014.

– Å sette opp en helt nyskrevet opera er en utfordring, på godt og vondt.  Norma derimot er jo en klassisker innen opera og bel canto-stilen. Musikken er allerede skrevet, og jeg synes den er svært vakker. Librettoen har vært veldig god å jobbe med, og jeg tror den utmerker seg innenfor denne litt strenge stilen som har et sterkt fokus på det vokale og det musikalske, med gode situasjoner og en hovedperson som har en sterk karakterutvikling i løpet av operaen.

– Samarbeidet mellom Bellini og librettist Felice Romani må være et av bel canto-historiens mest vellykkede sådanne. Det er rett og slett en veldig god historie som utspiller seg, sier Reibo. 

Et dobbeltliv

Det er Norma alt handler om, yppersteprestinnen som er leder for gallerne. Vi befinner oss rundt to tusen år tilbake i tid, i Gallia, som er okkupert av romerne. 

– Norma har avlagt et kyskhetsløfte, og forventes å leve et veldig strengt, asketisk liv i kontakt med gudene. Som yppersteprestinne er hun ikke bare gallernes religiøse, men også deres politiske leder. Det er hun som skal være i kontakt med gudene, og som er gudenes stemme på jord. Og det er dermed også hun som avgjør om gallerne skal gjøre opprør mot okkupantmakten, sier Reibo.

Men Norma har lenge levd et dobbeltliv. Hun har et forhold til den romerske landshøvdingen Pollione, fienden, og har til og med fått to barn med ham i hemmelighet. – Dette personlige forholdet blander seg snart inn i hennes politiske og religiøse virke, og skaper kaos; det forkludrer kontakten med gudene, og med folket hun skal lede.

For mens Norma sviker sitt folk, sviker Pollione henne ved å innlede et forhold til den yngre prestinnen Adalgisa.

– Også Adalgisa opplever at Gud dermed forsvinner for henne. Med ett føler de seg så små, disse to kvinnene, som begge har kastet seg ut i en veldig menneskelig historie. De skulle være større enn dette, hevet over begjær, lidenskap, sjalusi, alle disse jordiske driftene som er så fjernt fra det guddommelige.

Ingen Tristan og Isolde

Det kan virke strengt, dette skillet mellom det private og det representative. Men Sigrid Strøm Reibo ser parallellene til dagens ledere.

– Om du er president eller politisk leder på annet vis, må du i stor grad sette personlige hensyn og vinning til side, og gjøre det som er best for fellesskapet. Du er nødt til å ofre noe av deg selv for å kunne ta på deg dette ansvaret. For Norma kommer i tillegg det at hun har et ansvar som religiøs leder, noe som gjør situasjonen for henne enda mer innfløkt.

For Norma har forsøkt å være alt; gudinne, militær leder, elskerinne og mor. Hun sviker spirituelt, hun sviker sitt okkuperte folk, og hun blir selv sveket. Nå innhentes hun av sine handlinger. 

Men hva er det egentlig som skjer på slutten, når Norma går på bålet, og Pollione følger etter? Er det en Tristan og Isolde-fortelling vi er vitne til, der kjærligheten seirer til slutt?

– Nei, sier Sigrid Strøm Reibo.

– Han dør sammen med henne, men det er ikke to elskende, som forenes i døden. For Norma har endelig gått fullstendig inn i den rollen hun skulle ha hatt hele tiden, som en som lar hensynet til seg selv vike til fordel for folket. Slik blir Norma hevet over Pollione. Katarsis oppnås ved at den skyldige ofrer seg selv. Da Pollione ser hennes uselviske storhet, vekkes hans kjærlighet for henne igjen; det er den Norman han faller for. Han ber om hennes tilgivelse, og får det, men de er og forblir atskilt, og har mistet hverandre for alltid.

En egen verden

– Det er ingen realistisk verden vi entrer; det er en egen verden, med sine egne regler. Vi begynner med et kunstverk på scenen, som vi alle – utøverne og publikum sammen – observerer utenfra. Etter hvert begynner dette kunstverket å leve, og inviterer oss inn i sin verden, gjør oss til deltakere. Selv elsker jeg å bli oppslukt av en annen virkelighet, en annen verden, å få være et annet sted for en stund.

Orkestret er også enda mer til stede i denne forestillingen enn ellers, i form av videoprojiseringer på scenen.

– I operaer flest er det orkestret som er fortelleren; det er orkestret som skaper stemninger, som forteller hva som skjer både i situasjonene og i menneskene, og som binder det hele sammen. Det hadde jeg lyst til å understreke gjennom å brukde dem visuelt på scenen. 

En typisk bel canto-opera

Norma har ikke vært satt opp scenisk ved Den Norske Opera & Ballett før, og det er derfor sikkert mange blant publikum som ikke kjenner til den.

Men arier som Casta Divahar de garantert hørt før.

– Det er fantastisk å få jobbe med alle disse sangerne. Jeg blir imponert hver eneste dag over hva de får til. Dette er en typisk bel canto-opera, med stemmebriljans i hovedfokus.

Dramaturgien i historiefortellingen  veksler mellom sterke dramatiske scener, som så blir avløst av virtuose arier der handlingen stopper opp og følelsene får plass til å utbroderes, og sangerne får vist fram stemmen sin. Ufordringen er å binde det hele sammen til en helhetlig forestilling.

I skrivende stund er det meste av Reibos jobb egentlig gjort. Nå skal regien sitte, og orkestret skal få slippe til.

– Akkurat det er uvant for meg, som jobber mest med teater. Der forsøker jeg å holde prossessen åpen så lenge som mulig, slik at jeg sammen med skuespillerne kan forske i situasjonene, rommet og karakterene.. Før man har startet med prøvene vet man jo ikke hvordan den enkelte utøver vil fylle rollen, hva slags typer eller hvem de er.

Nettopp «evnen til innsiktsfull skuespillerinstruksjon» er noe av det som har vært framhevet når det gjelder Sigrid Strøm Reibo. Da hun fikk Hedda-prisen sist, skrev juryen at i hennes stykker gis hver skikkelse «nyanserte individuelle særpreg samtidig som en felles samspilt helhet ivaretas».

– Sammen har vi prøvd ut mange varianter av en rekke av scenene, før vi til slutt har funnet en løsning på dem. I opera har man kortere prøvetid enn innenfor teater, og da kan det være utfordrende å både være vel forberedt, samtidig som man sørger for å ha rom for å skape i øyeblikket.

Videre til Frankfurt

Norma er en samproduksjon med Oper Frankfurt. Det innebærer at Reibo snart drar til Frankfurt for å sette opp samme forestilling der. At den tyske oppsetningen også blir hennes internasjonale debut som operaregissør, har hun ikke rukket å tenke på.– Det blir første gang jeg gjør et stykke om igjen, i alle fall med helt nye utøvere. Så ja, dette blir virkelig Norma-året for meg.

Journalist, fagbokforfatter og kulturprodusent

Webhotell levert av Zondo Norge AS