En altfor sann fortelling

– Tenk at en mann står bak denne historien om en ung kvinne! Det imponerer meg, sier regissør Isabella Bywater. 

(På trykk i programheftet for Suor Angelica, februar 2019, Den norske opera og ballett.)

I fjor høst kunne man se og høre to av de tre kortoperaene som sammen utgjør Il trittico av Puccini. Nå har turen kommet til det midterste stykket, hvor vi altså skal inn i et nonnekloster. Om du tenker deg operatrilogien Il tritticosom et triptykon, en tredelt altertavle med to sidefløyer og et midtparti, da utgjør Suor Angelica nettopp dette midtpartiet. 

– «Su-or», demonstrerer Isabella Bywater for meg. 

– Det betyr «søster». De fleste uttaler det feil, som «sœur» på fransk. Men italiensk skal uttales med hver eneste stavelse.

Puccini hadde faktisk en søster som var i kloster. Det er ikke hennes historie vi blir fortalt, men Bywater tror at komponisten må ha hørt om et tilfelle som Angelicas, enten han nå hadde lest om det i avisene, eller hørt folk snakke. 

– Dette er det eneste stykket hans hvor han ikke baserer seg på en allerede nedskrevet historie, slik tilfellet var med blant annet de to andre stykkene i trilogien  – Il tabarro og Gianni Schicchi. Og når man vet at Puccini bare var interessert i historier han kunne hente fra virkeligheten, og ikke fra mytologien for eksempel, får det meg til å gruble fælt på hvor han fikk ideen til stykket fra.

Mødrehjem

Angelica er trolig bare en ung tenåringsjente da hun kommer til klosteret. Hun blir sendt dit fordi hun er gravid, men barnet blir tatt fra henne rett etter fødselen.

Selv trengte ikke Bywater lete lenge for å finne paralleller til en tid hun selv kjenner godt til.

– Originalt foregår historien på 1800-tallet. Jeg har imidlertid lagt historien til det som kan være Irland på begynnelsen av 1960-tallet. Det er en periode som kjennes nærme i tid, ettersom dette var min barndom. Og i Irland, i likhet med i mange andre land, fantes det steder som dette klosteret, som drev mødrehjem.

Hit kom kvinnene som var blitt gravide utenfor ekteskap. Helt fram til midten av 1990-tallet var skammen så stor at den katolske kirken forviste de gravide kvinnene til å føde i skjul.

– Vi vet at mange kvinner ble fratatt barna sine. Var barna sunne og friske, kunne de bli regelrett solgt til amerikanske par som ville adoptere dem, forteller Bywater, og minner om den groteske historien som ble kjent i 2017, også gjennom norske medier. Utenfor mødrehjemmet som mellom 1925 og 1961 ble drevet av den irske nonneordenen Bon Secours-søstrene i Tuam i Irland, ble det funnet en underjordisk betongtank. Den skjulte 796 spedbarn, som hadde dødd på dette hjemmet. (Se egen artikkel.)..

Gravid mot sin vilje

– Jeg tenker meg at Angelica er en jente fra en streng, katolsk familie, slik de fleste var på den tiden. Og så er min overbevisning at hun har blitt gravid mot sin vilje, at noen har tvunget seg på henne, for ikke på noe tidspunkt ymtes det om en kjæreste av noe slag. Hadde en slik funnets, er jeg sikker på at Puccini hadde gjort noe ut av ham i historien. Og det at det ikke ble noe ekteskap da det ble oppdaget at Angelica var gravid, tyder på at barnefaren er en hun ikke kunne ha giftet seg med. 

Vi får aldri vite hvem som var far til Angelicas barn, men Isabella Bywater har sine mistanker: Onkelen, han som var gift med morens søster, fyrstinnen.

– I strenge religiøse miljøer kan kvinnen bli framstilt som en fristerinne, bare ved å finnes. Angelica har bodd hos tanten og onkelen, og jeg kan tenke meg at om tanten da forstår at jenta er gravid med onkelen, selv om det er som følge av det vi vil mene er voldtekt, vil hun straffe Angelica vel så mye som hun straffer sin egen mann. At barnet er resultatet av et slikt illegitimt forhold, kan også forklare at Angelica sendes i klosteret for å føde og siden gjemmes unna.

Utnytter prologen

Nå som sist har Bywater ansvaret for ikke bare regien, men også scenografi og kostymer. Og slik som sist gjør hun et grep for at publikum raskt skal komme inn i historien. For når en operaforestilling som Suor Angelica bare varer en knapp time, må publikums følelsesmessige engasjement vekkes så tidlig som mulig, for at de skal rekke å interessere seg for det som skjer på scenen.

Derfor utnytter Bywater den ellers skjøre, vakre prologen til å vise fram det vonde.

– Det jeg iscenesetter der, er Angelicas minne av at babyen hennes blir tatt fra henne. 

Når vi så møter Angelica i dag, er hun sannsynligvis allerede langt nede. I en av ariene hun synger, kan teksten minne om noe den eldre kvinnen Frugola synger i Il tabarro, altså det første Il Trittico-stykket.

– Mens Frugola synger om dødens velsignede frigiving, synger Angelica at «la morte è vita bella». «Døden er det vakre livet», forklarer Bywater.

– Jeg tenker meg at hun har hatt det ordentlig dårlig i klosteret så langt. Typisk for den tiden var jo å straffe jenter for dårlig oppførsel. Du hadde vært «slem». Ingen brydde seg om hvorfor og hvordan du ble gravid. Det er de som sier at Puccini var en sentimental komponist. Men en fortvilet kvinne som forvises til et kloster etter å ha blitt gravid utenfor ekteskap; hva er sentimentalt med det?

Journalist, fagbokforfatter og kulturprodusent

Webhotell levert av Zondo Norge AS