Heteronormativitet for nybegynnere

I 95 uker lå «Mi pia. Din gutt» av og med Ola Bremens på Norsktoppen, fjorten av dem på førsteplassen. Ennå spilles den ukentlig på P1. Og folket jubler.

(På trykk i Fett 1/2006.)

Låta er en utsøkt miks av biologisme, kristenkonservativ familiepolitikk, patriarkalsk sjåvinisme og utdaterte kjønnsroller. Kort sagt: En oppvisning i heteronormativitet, velegnet også for nybegynnere.

Vi tar det hele punkt for punkt. Syng gjerne med!

Heilt sia første skapardag,
var det bestemt at vi to skulle vær i lag.
Du e mi pia, æ e din gutt.

1. Først av alt: Etablert forestillingen om to motsatte kjønn. Mann/kvinne. Pia/gutt. Mor/far. Mars/Venus. Bare slik kan du i neste omgang rotfeste forestillingen om heteroseksualiteten og dens fortreffelighet.

Vi hør kverandre tel med hud og hår.

Æ trur det e i Første Mosebok det står,
at du e mi pia, æ e din gutt.

2. Å kunne henvise til pålitelige, skriftlige kilder er viktig, ja, slik at du har belegg når du påstår at slik som dette har det alltid vært (og derfor skal det jo også fortsatt være sånn).

Nei, der e nok ikkje fnugg i det heile tatt
av tvil i denne ting,
i tidenes morgen vart vi smidd i hop,
som en stor og skinnanes ring:

3. Sukk, finnes det noe vakrere symbol for den monogame, livsvarige, heteroseksuelle kjærligheten enn «en stor og skinnanes ring»? Å smis samen med hud og hår, der man ikke vet hvor den ene begynner og den andre slutter, der to blir én (og med det samme etternavnet, fortrinnsvis hans), det kaller vi ekte kjærlighet, det.

Ja, under de turkise sandalan du har
e det fresa inn ei melding, og den e klar:
Du e mi pia, æ e din gutt.

4. Men en ring på fingeren hennes oppleves ikke alltid som tilstrekkelig, nei. Hadde hun vært ei ku, kunne du ha svidd bumerket ditt inn i øret hennes. Eller du kunne ha forlangt at underlivet hennes ble snurpet igjen i god tid før bryllupsnatta, slik menn i enkelte andre kulturer gjerne gjør. Men i det likestilte, politisk korrekte Norge anno 2005 er det nok best å nøye seg med sandalene hennes, ja.

Alle store byan på planeten vår
har grafitti der den samme lille teksten står
Du e mi pia, æ e din gutt.
På NRK og CNN og BBC e det det det koke ned til
ut av det de har å si.
Du e mi pia, æ e din gutt.
Du finn det i filma og romana og novella
og teaterstykka og slikt.
William Shakespeare og Hemingway og Hamsun,
de si’r det alle på likt.

5. Føler du at du kommer til kort med argumenter fra de tidligere nevnte hellige skrifter (for eksempel i møte med ateister), har den vestlige kulturhistorien og din egen samtdig gitt deg et vell av andre kilder å øse av når du skal legitimere heteroseksualitetens fortrinn og overlegenhet. Å vise til grafitti og tv er kult – det viser at du taler ungdommens språk.
Utvalget av forfattere her er kanskje noe mer tvilsomt (selv om Bremnes skal ha kred for bare å nevne mannlige sådanne). Shakespeare og kjønn, liksom.

At i hainnveska di av krokodilleskinn
ligg ein lapp som du har skreve
med lebestiften din
at du e mi pia, æ e din gutt.

6. Etter en kort rundtur i heteronormativitetens logikk er vi altså tilbake igjen der vi startet, med dikotomien pia/gutt. Og det er bra at Bremnes tar en ekstra runde på dette punktet, for vi ser i disse dager et urovekkende antall mennesker sette spørsmålstegn ved hele ideen om kjønn som sådan, og det er ganske skremmende.

Men bare gjør som Ola Bremnes: Utstyr henne med kvinnelige markører (turkise sandaler, krokodilleskinnsveske og leppestift). Gjør henne til en riktig, feminin kvinne, verdt å elskes av en riktig, heteroseksuell mann, og derfor også verdt en san som kan ligge 95 uker på Norsktoppen.

OG SÅ TAR VI DEN EN GANG TIL, DERE!!!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *