Urovekkende spill om sannheten (anmeldelse)

Hjorths beskriver godt kampen om fortellingene i rettssalen, men kunne gjerne selv ha utfordret fortellingene mer.

Line Norman Hjorth
Troverdighet i rettssalen. Kampen om fortellingene
Pax, 2021

I Orderud-saken var forestillinger om kjønn – om skikkelige menn og anstendige kvinner – en del av kampen om fortellingene. For var ikke Per Orderud bare en tafatt tøffel av en sønn og ektemann? Og ektefellen hans, Veronica Orderud, var ikke hun en manipulerende femme fatale? I sin egen fortelling var hun en omsorgsfull kone, søster og tante, men trodde vi nå egentlig på det?

Line Norman Hjorths bok Troverdighet i rettssalen, basert på hennes doktoravhandling, er en ganske overveldende historie fra rettssalen. Mye av det handler nok om kompleksiteten i den saken Hjorth har valgt som case, altså Orderud-saken, med tre drepte, fire tiltalte, mange spørsmål, veldig få svar.

Saken ble prøvd for retten to ganger. Hjorth henter eksemplene fra andre rettsrunde, den i Eidsivating lagmannsrett, men med første runde med som bakteppe. Dessuten spiller den massive medieomtalen inn for hvilke inntrykk den enkelte av oss har av de tiltalte, og da tenker jeg på medieoppslag både før og under rettssakene, og i ettertid. Hjorth har med andre ord mange fortellinger hun skal holde styr på overfor oss lesere. Hun lykkes imidlertid godt med å holde i alle trådene, men forsvinner selv litt for mye ut av syne.

Kvinner er generelt i markant mindretall på tiltalebenken. I Orderud-saken var de altså to, og de er til og med søstre. Hjorth gjør bruk av kriminolog May-Len Skilbreis forskning rundt forståelser av kjønn – og da først og fremst kvinnenes roller – i denne konkrete saken.

Men det Hjorth gjør som er nytt, er å knytte blant annet disse nærmest mytologiske forestillingene om kjønn som er i sving, opp til spørsmålet om troverdighet. I andre rettsrunde fikk Kristin Kirkemo redusert straffen med fem år. Hennes vitnemål var avgjørende for hvordan retten tolket det som hadde funnet sted i pinsen 1999, da ekteparet Kristian og Marie Orderud, samt deres datter Anne, ble skutt og drept.

Hjorth er førstelektor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, men har en master i filmvitenskap og har tydelig et blikk for dramaturgi og fortellingers dynamikk. I boka gjør bruk av filosofen Ludwig Wittgensteins begrep om språkspill, men bruker overraskende liten tid på å forklare hvordan vi skal forstå Wittgensteins tanker i denne sammenhengen.

Ja, det virker nesten som forståelsen av «språkspill» er mest til egen bruk, heller enn noe hun inviterer oss lesere til å være med og tenke i lys av. Undertittelen på boka er da heller ikke «spillet», men «kampen om fortellingene», og at det er kamp som foregår i rettssalen, blir tydelig. Skal vi kåre en vinner, i en sak der alle dømmes til lange straffer, må det bli Kristin Kirkemo.

Kirkemo er den unge blondinen og villfarne lillesøsteren med en livsførsel som innbefatter bruk av narkotika, omgang med kriminelle og barnevernets involvering i den lille sønnens ve og vel. Kirkemo er den som skravler i vei, forsnakker seg, og som innrømmer personlige feil og mangler.

Og likevel er hennes vitnemål avgjørende for dommen mot de andre. Hun anses som troverdig. Er det det at hun innvier tilhørerne, altså retten, i forsøket på å forstå seg selv, spør Hjorth. Er det det at hun i så måte framstår som en kontrast til søsteren Veronica Orderud, som gjennom hele saken framstår som et menneske man ikke blir klok på?

I et speil, i en gåte, heter det i et Paulus-brev, et bibelvers jeg aldri har forstått, for er ikke speil og gåte like gjerne to helt forskjellige ting? Kirkemo framstår som en som menn kan begjære, og som lovlydige kvinner kan misunne, altså en riktig kvinne. Hun får oss til å glemme vårt trivielle liv og kjenne lysten på et annet. Hun blir noe vi har lyst til å speile oss i.

Men Veronica Orderud forblir en gåte. Vi klarer ikke å plassere henne innenfor noen av de forståelsesrammene som mytologiske fortellinger tilsynelatende har å by på. Bidro slike forestillinger til å opplyse saken, eller forhindret de tvert imot en nyansert forståelse som er nødvendig for å kunne ta stilling til troverdighet, spør da også Hjorth på en av de siste sidene. Jeg skulle ønske hun hadde løftet fram det spørsmålet mye tidligere.

Det er jo her hun inviterer oss til å tenke. Litt for lenge gjennom boka blir vi nok en gang bare tilskuere i en sak der mange har mye å vinne. Standardiserte fortellinger og karakterer har en særlig overbevisningskraft, skriver Hjorth, ikke fordi de er mer sanne, men fordi de er velkjente og lett fordøyelige. Hva innebærer det da for rettssikkerheten, og for idealet om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist, at man på tiltalebenken må slåss mot fordummende og reduserende forestillinger om kjønn og kjønnsroller, slik tilfellet åpenbart var i Orderud-saken?

(Først publisert i Forskerforum 4. november 2021.)

9

Motiverende nedtelling til 2070 (anmeldelse)

Endelig en klimabok med tro på framtiden.

Bjørn H. Samset
2070. Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den
Cappelen Damm, 2021

Klimaforskningens kjernefortelling er at jorden er i ferd med å bli varmere, en utvikling som går stadig fortere. Men denne kjernefortellingen er ikke nok, påpeker Bjørn H. Samset, fysikeren som har blitt en av landets mest profilerte klimaforskere og formidlere, virksom ved Cicero Senter for klimaforskning.

Kjernefortellingen er for enkel og kjedelig. For de viktige fortellingene i livet er de som taler til noe dypt i oss, og som driver oss til å se livene våre på nye måter. Det gjør ikke denne kjernefortellingen, mener Samset. Derfor funker den ikke når målet er å få oss til å ta grep og klare å bevare biosfæren så det fortsatt blir levelig på jorda for framtidige generasjoner.

Klimakrisen framstilles gjerne i form av dystopier. I sin nye bok, 2070, gjør Samset det motsatte – han skriver fram en utopi. Boka hans er tilegnet «Kim, i alle dine mange avskygninger», et tenkt menneske vi ikke får vite noe biografisk om, ikke engang kjønn, og som derfor kan være oss alle. Kim er hovedpersonen i tiende og siste del av boka, der Samset gir oss tiår for tiår fram mot 2070 og hvilke valg vi kan og bør ta, om vi skal stoppe og helst snu utviklingen mot en klimakrise. Hør bare:

I 2030-årene risikerer vi handelskrig på grunn av global matmangel, men da lykkes vi med å legge om til et mer bærekraftig kosthold. I 2050-årene er ikke mat lenger et problem, men derimot ekstremregnet, og etter hvert kommer de virkelig store hetebølgene, og da skal vi få kjørt oss. Men så begynner de omfattende politiske reguleringene av industrien å gi resultater. Når 2070 opprinner, har vi dermed utrolig nok nådd målet om netto null-utslipp.

En naiv og idyllisk science fiction-fortelling, kaller Dagbladets anmelder gjennomgangen, men den funker for meg, rett og slett fordi Samset gir oss en framtid. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en klimabok som skisserer opp så store rom for mulige og realiserbare endringer. Den tenkte framtiden har sine periodevise utfordringer, for all del, med store flyktningestrømmer, krav til oss alle om å kunne omstille oss, og knapphet på enkelte matvarer (so long, avokado!). Men det er likevel en framtid jeg har lyst til å ta del i, fordi her har noen – vi alle – tatt grep og satt kurs.

Og ja, Samset kommer også klimaskeptikerne i møte ved å ta motargumentene deres på alvor. Gjennom kapittel for kapittel forklarer han med tålmodig innestemme hva det er forskningen vet om klimaendringene, og ikke minst hva man ikke vet. Han evner å gi rom til usikkerheten i scenarioene som tegnes opp, og viser at det er jo nettopp i usikkerhetene mye av håpet ligger.

«Alt du lurer på om klimakrisen» er undertittelen på boka, og for en gangs skyld tenker jeg at markedsavdelingen i forlaget ikke har smurt for tjukt på. De 463 sidene som boka favner, er lettleste innføringer både i debattene som går, og i naturvitenskapene som ligger til grunn for klimaforskningen. Etter endt lesning har både handelsvinder, tilbakekoblinger og aerosoler blitt en del av undertegnedes begrepsapparat. Jeg savner imidlertid et stikkordregister, for jeg måtte lete lenge etter hva nå de livsviktige skyene het igjen (stratokumulus!). En indeks hadde gjort boka også til det oppslagsverket den kan bli.

(Først publisert i Forskerforum 8. oktober 2021.)

James Godbolt: Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020 (anmeldelse)

Tanken er god: En bok som samler erfaringer med femti års kommunalt arbeid for et etnisk, kulturelt og religiøst mangfoldig Drammen. For Drammen er demografiens Buzz Aldrin: Den kommunen med nest flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, bare slått av Oslo. Men det er hovedstaden man hører om, det er Groruddalen og Søndre Nordstrand som skildres i bøker, filmer og dokumentarer. Tante Ulrikkes vei på Stovner er i ferd med å bli en adresse man er stolt av. Lauritz Hervigs vei på Fjell i Drammen sliter derimot fortsatt med imaget.

Ikke dermed sagt at ikke mye har blitt skrevet om Drammen, både i mediene og i forskningsøyemed. Historiker James Godbolt har mye skriftlig materiale å lene seg på, i sin gjennomgang av integreringsarbeidet på alle livets arenaer: arbeidslivet, skolen, fritiden, politikken. Særlig har Drammen utmerket seg som en kommune som lenge holdt hardt på verdien av morsmålsundervisning, langt på vei med egenutviklet pedagogikk.

Men etter hvert som jeg leser Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020, stiger forundringen: Hvor blir det av stemmene til innvandrerne og flyktningene selv og deres etterkommere? Hvorfor er det i all hovedsak de etnisk norske som får bære fortellingene, det være seg om Fjell skole, boligbyggepolitikken eller moskedebattene? Når målet er en bok om «hvordan nordmenn og innvandrere i fellesskap har skapt et nytt samfunn», ja, da må det flere historier til enn de norske. De som slipper til av minoritetsstemmer, er først og fremst noen få politikere, indirekte sitert gjennom medieklipp fra den gang da. Hvorfor er ikke disse – og andre fra de etniske minoritetene – kilder av i dag? I så måte føler jeg meg lurt av forsidebildet, som viser seks menn som har vandret opp til fjelltoppen Krøkla. I billedhenvisningen får vi vite at bildet er lånt av den tyrkiske Samlar-foreningen. Av klesstilen kan vi jo gjette på at disse seks gutta er representanter for de tyrkiske arbeidsinnvandrerne som kom til Drammen på 1970-tallet, og altså utgjorde en av kommunens første etniske minoriteter. Men de får aldri noe navn, de seks. Jeg skulle jo gjerne hørt deres egne historier, om hvordan de – også i overført forstand – klatret seg oppover.

Og når jeg kommer til kapittel 10 i denne detaljrike mursteinen av en bok, steiler jeg. Her er det det religiøse mangfoldet som diskuteres, blant annet med en mellomtittel som lyder «Den seigliva religiøsiteten i framtida – totalitær eller tolerant?». «Seigliva»? Er det et mål i integreringsarbeidet at folk legger vekk troen og blir sekulære? Og litt før, i omtalen av debatten rundt koranskoler, heter det at «Drammenserne kunne ikke unngå å legge merke til at imamen ikke kunne et kløyva ord norsk, sjøl etter 20 års opphold i landet. De muslimske mødrene og barna slo ring om den siktede imamen.»  Hvem er disse drammenserne, og regnes ikke de muslimske mødrene og barna blant dem, spør jeg meg. Og hører virkelig en slik tendensiøs framstilling av en uenighet hjemme i en faglig fundert bok? Ikke finner jeg noen kildehenvisning til utsagnene heller.

Mangfoldsarbeid i kommune-Norge har langt på vei vært tuftet på idealisme, velvilje, prøving og feiling. Godbolts bok gir velfortjent honnør til mange kommunalt ansatte med gode intensjoner, stor arbeidsinnsats og verdifulle erfaringer. Men hvor ble det av innvandrerne og flyktningene selv i alt mylderet?

(Først publisert i Forskerforum 2. desember 2020.)

Knut Kolnar: Å leve på lånt begjær (anmeldelse)

Forsiden på Å leve på lånt begjær er full av hull. Både tittel og forfatternavn er nemlig markert ved hjelp av utstansede bokstaver, som får farge og innhold av boksiden som følger. Slik blir både «lånt begjær» og «Knut Kolnar» noe som skal fylles med mening. Hei, Freud, tenker jeg straks, og jeg skal snart kjenne trang til å gå i polemikk med både psykoanalysen og Kolnar selv.

For det som fyller ut hullene, er åtte «beretninger» om det forbrukende mennesket. I løpet av de vel 260 sidene som følger, får vi høre om hvordan reklamen, populærkulturen og sosiale medier bygger opp under våre forventninger til hva livet har å by på. Vi vet ikke hva vi vil ha før noen andre viser oss det, og da hermer vi, vi låner andres begjær, er Kolnars tese. Han lener seg med andre ord på den franske teoretikeren René Girards ide om det mimetiske begjær, en ide som ble utformet delvis i forlengelse av, delvis i opposisjon til Freuds teorier om begjær. Ifølge Girard er ikke mennesket i stand til å begjære noe med utgangspunkt i seg selv. Det behøves alltid en annen som kan peke ut hva som er verdt å begjære.
Og det er her jeg får lyst til å rekke opp hånda. For er det virkelig slik at begjær ene og alene kan forstås som et uttrykk for et tomrom som skal fylles? Ja, blir svaret i Kolnars bok, hvor det som kjennetegner mennesket, er at vi er på evig jakt, drevet av en aldri avtagende sult.
Det er jo ikke det at jeg er voldsomt uenig i noe av det Kolnar skriver. Hvordan kan jeg være det, når han henter velformulerte og innsiktsfulle sitater om menneskets skrøpelige beskaffenhet fra et vell av kjente og mindre kjente tenkere og forfattere? Men det er som å havne ved siden av noen på fest som har mye på hjertet, og som du først nikker ivrig og enig til, men så, når monologen aldri tar slutt, gjør deg ør i hodet og trøtt i nakken av all nikkingen. Og ikke minst: Du får lyst til å nyansere bildet.

Ja, vi er svake, vi mennesker, men vi er da også ganske sterke? Og ja, vi er grådige, men også ganske greie? Vi er i det hele tatt langt mer komplekse enn hva jeg synes Kolnar får fram, og det er vel også det som er utfordringen når vi skal meisle ut politiske agendaer. Ta den republikanske presidenten Herbert Hoover, som Kolnar siterer på at i 1928 priste PR- og reklamefolk ved å si at «dere har tatt over jobben med å skape begjær og har forvandlet folk til lykkemaskiner i kontinuerlig bevegelse, maskiner som har blitt nøkkelen til økonomisk framgang». Kolnar nevner imidlertid ikke at samme mann også var opptatt av å stille sult, og derfor stod bak et omfattende hjelpeprogram for å fø amerikanere og europeere etter første verdenskrig. Var det lånt begjær som drev han til et slikt engasjement, er det kanskje mer enn begjær som driver oss mennesker, eller kan kanskje begjær også forstås som noe livgivende, skapende, positivt?

Den største svakheten i Kolnars dystopi er likevel den totale mangelen på politisk og økonomisk maktanalyse. Når han skriver at «forbrukersamfunnets programmering av bevisstheten […] gjør at vi kontinuerlig begjærer det nye for det nyes skyld», hvem er det han da egentlig mener står bak og er programmerere? Hvem tjener på at vi etter sigende aldri blir fornøyde, og hva skal vi gjøre med det? Det er dessverre ikke spørsmål Kolnar stiller, og heller ikke forsøker å gi noen svar på.

(Først publisert i Forskerforum 10. november 2020.)

Live Hov: Kunstnere og yrkeskvinner. Norges første skuespillerinner (anmeldelse)

Det var ikke lite Morgenbladets anmelder i 1879 forventet seg av en som skulle gestalte Lona Hessel i Samfundets Støtter. Det da to år gamle Ibsen-stykket hadde premiere på Christiania Theater, og det var selveste Lucie Wolf, en av 1800-tallets største kvinnelige skuespillere, som ga liv til Lona. «En næsten matrosmæssig Djærvhed i Holdning og Fremtræden i Ord og Manerer skal parres saaledes med ægte Kvindelighed, at den saa langtfra at blive frastødende tvertimod virker sympathisk», skrev anmelderen. Og han konkluderte «Fru Wolf klarer disse Vanskeligheder».

Live Hov, professor i teatervitenskap, har i mange år skrevet fram de kvinnelige skuespillernes historie, eller «skuespillerinnene», som hun konsekvent omtaler dem som. I siste halvdel av 1800-tallet får Norge profesjonelle, permanente teaterhus, og dermed også faste ensembler. Samtidig får vi Ibsen og Bjørnson, som skal prege scenekunsten både som dramatikere og regissører, og for sistnevntes del: som teatersjef.

Mot dette bakteppet skildrer Hov først karrierene til åtte utvalgte kvinnelige skuespillere, blant annet Lucie Wolf. Deretter skifter hun perspektiv, og skildrer vilkårene for skuespillerinnene generelt, på tvers av karrierene. Hun tar for seg lønn og sosial status, rolletyper og personlige forutsetninger. Slik skriver hun fram historiene til et knippe kvinnelige pionerer.

Men får jeg en større forståelse av teaterfaget i siste halvdel av 1800-tallet? Se, det er jeg litt mer i tvil om. Til det opplever jeg at fortellingen er for summarisk og svevende. Forfatteren selv, med all sin fagkunnskap, kunne vært det tyngdepunktet som forankret denne historiske gjennomgangen i nåtidens forståelse av hva godt teater er. I stedet blir det for mange sitater, for mange medieklipp fulle av blomstrende vendinger, og ikke minst: så mange fremmede og til tider pussige anskuelser, jamfør Morgenbladets anmelder, som forventer «ægte Kvindelighed». Jeg har rett og slett problemer med å se både teatret og skuespillerne for meg.

I det avsluttende kapitlet spør da også Hov om hvor gode de omtalte kvinnelige pionerene egentlig var? «Det kommer an på øynene som ser – eller øynene som så», svarer hun selv. Jeg hadde ønsket at dette spørsmålet ble stilt allerede i de innledende kapitlene, for senere å diskuteres mer inngående. For ja, teater er øyeblikkets kunst, og ingen av oss, verken Hov, undertegnede eller noen andre levende mennesker av i dag, så noen gang Lucie Wolf på scenen. Så hva skal vi huske henne for, og hvorfor? For å svare på det, kreves et fastere blikk på stoffet, og et tvisyn som fanger inn ikke bare hva som ble forventet av en skuespillerinne den gangen, men også hva som kreves for å være verdt å minnes i dag.

Selv kommer jeg først og fremst til å huske skuespillerinnenes lønnskrav, som viser seg å være en overraskende interessant del av Hovs materiale. I arkivet etter Christiania Theater, som stengte i 1899, finnes det en rekke brev skrevet av mer eller mindre desperate kvinnelige (og sikkert også mannlige) skuespillere. De ber om å få lønn for den jobben de faktisk gjør, eventuelt høyere lønn. Her kommer man tett på den enkelte, her luftes drømmer og ambisjoner, og her aner man en linje fram til store deler av dagens kulturliv, der kunstnere også i dag kjemper for retten til en anstendig lønn for strevet.

(Først publisert i Forskerforum 13. oktober 2020.)