James Godbolt: Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020 (anmeldelse)

Tanken er god: En bok som samler erfaringer med femti års kommunalt arbeid for et etnisk, kulturelt og religiøst mangfoldig Drammen. For Drammen er demografiens Buzz Aldrin: Den kommunen med nest flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, bare slått av Oslo. Men det er hovedstaden man hører om, det er Groruddalen og Søndre Nordstrand som skildres i bøker, filmer og dokumentarer. Tante Ulrikkes vei på Stovner er i ferd med å bli en adresse man er stolt av. Lauritz Hervigs vei på Fjell i Drammen sliter derimot fortsatt med imaget.

Ikke dermed sagt at ikke mye har blitt skrevet om Drammen, både i mediene og i forskningsøyemed. Historiker James Godbolt har mye skriftlig materiale å lene seg på, i sin gjennomgang av integreringsarbeidet på alle livets arenaer: arbeidslivet, skolen, fritiden, politikken. Særlig har Drammen utmerket seg som en kommune som lenge holdt hardt på verdien av morsmålsundervisning, langt på vei med egenutviklet pedagogikk.

Men etter hvert som jeg leser Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020, stiger forundringen: Hvor blir det av stemmene til innvandrerne og flyktningene selv og deres etterkommere? Hvorfor er det i all hovedsak de etnisk norske som får bære fortellingene, det være seg om Fjell skole, boligbyggepolitikken eller moskedebattene? Når målet er en bok om «hvordan nordmenn og innvandrere i fellesskap har skapt et nytt samfunn», ja, da må det flere historier til enn de norske. De som slipper til av minoritetsstemmer, er først og fremst noen få politikere, indirekte sitert gjennom medieklipp fra den gang da. Hvorfor er ikke disse – og andre fra de etniske minoritetene – kilder av i dag? I så måte føler jeg meg lurt av forsidebildet, som viser seks menn som har vandret opp til fjelltoppen Krøkla. I billedhenvisningen får vi vite at bildet er lånt av den tyrkiske Samlar-foreningen. Av klesstilen kan vi jo gjette på at disse seks gutta er representanter for de tyrkiske arbeidsinnvandrerne som kom til Drammen på 1970-tallet, og altså utgjorde en av kommunens første etniske minoriteter. Men de får aldri noe navn, de seks. Jeg skulle jo gjerne hørt deres egne historier, om hvordan de – også i overført forstand – klatret seg oppover.

Og når jeg kommer til kapittel 10 i denne detaljrike mursteinen av en bok, steiler jeg. Her er det det religiøse mangfoldet som diskuteres, blant annet med en mellomtittel som lyder «Den seigliva religiøsiteten i framtida – totalitær eller tolerant?». «Seigliva»? Er det et mål i integreringsarbeidet at folk legger vekk troen og blir sekulære? Og litt før, i omtalen av debatten rundt koranskoler, heter det at «Drammenserne kunne ikke unngå å legge merke til at imamen ikke kunne et kløyva ord norsk, sjøl etter 20 års opphold i landet. De muslimske mødrene og barna slo ring om den siktede imamen.»  Hvem er disse drammenserne, og regnes ikke de muslimske mødrene og barna blant dem, spør jeg meg. Og hører virkelig en slik tendensiøs framstilling av en uenighet hjemme i en faglig fundert bok? Ikke finner jeg noen kildehenvisning til utsagnene heller.

Mangfoldsarbeid i kommune-Norge har langt på vei vært tuftet på idealisme, velvilje, prøving og feiling. Godbolts bok gir velfortjent honnør til mange kommunalt ansatte med gode intensjoner, stor arbeidsinnsats og verdifulle erfaringer. Men hvor ble det av innvandrerne og flyktningene selv i alt mylderet?

(Først publisert i Forskerforum 2. desember 2020.)

Knut Kolnar: Å leve på lånt begjær (anmeldelse)

Forsiden på Å leve på lånt begjær er full av hull. Både tittel og forfatternavn er nemlig markert ved hjelp av utstansede bokstaver, som får farge og innhold av boksiden som følger. Slik blir både «lånt begjær» og «Knut Kolnar» noe som skal fylles med mening. Hei, Freud, tenker jeg straks, og jeg skal snart kjenne trang til å gå i polemikk med både psykoanalysen og Kolnar selv.

For det som fyller ut hullene, er åtte «beretninger» om det forbrukende mennesket. I løpet av de vel 260 sidene som følger, får vi høre om hvordan reklamen, populærkulturen og sosiale medier bygger opp under våre forventninger til hva livet har å by på. Vi vet ikke hva vi vil ha før noen andre viser oss det, og da hermer vi, vi låner andres begjær, er Kolnars tese. Han lener seg med andre ord på den franske teoretikeren René Girards ide om det mimetiske begjær, en ide som ble utformet delvis i forlengelse av, delvis i opposisjon til Freuds teorier om begjær. Ifølge Girard er ikke mennesket i stand til å begjære noe med utgangspunkt i seg selv. Det behøves alltid en annen som kan peke ut hva som er verdt å begjære.
Og det er her jeg får lyst til å rekke opp hånda. For er det virkelig slik at begjær ene og alene kan forstås som et uttrykk for et tomrom som skal fylles? Ja, blir svaret i Kolnars bok, hvor det som kjennetegner mennesket, er at vi er på evig jakt, drevet av en aldri avtagende sult.
Det er jo ikke det at jeg er voldsomt uenig i noe av det Kolnar skriver. Hvordan kan jeg være det, når han henter velformulerte og innsiktsfulle sitater om menneskets skrøpelige beskaffenhet fra et vell av kjente og mindre kjente tenkere og forfattere? Men det er som å havne ved siden av noen på fest som har mye på hjertet, og som du først nikker ivrig og enig til, men så, når monologen aldri tar slutt, gjør deg ør i hodet og trøtt i nakken av all nikkingen. Og ikke minst: Du får lyst til å nyansere bildet.

Ja, vi er svake, vi mennesker, men vi er da også ganske sterke? Og ja, vi er grådige, men også ganske greie? Vi er i det hele tatt langt mer komplekse enn hva jeg synes Kolnar får fram, og det er vel også det som er utfordringen når vi skal meisle ut politiske agendaer. Ta den republikanske presidenten Herbert Hoover, som Kolnar siterer på at i 1928 priste PR- og reklamefolk ved å si at «dere har tatt over jobben med å skape begjær og har forvandlet folk til lykkemaskiner i kontinuerlig bevegelse, maskiner som har blitt nøkkelen til økonomisk framgang». Kolnar nevner imidlertid ikke at samme mann også var opptatt av å stille sult, og derfor stod bak et omfattende hjelpeprogram for å fø amerikanere og europeere etter første verdenskrig. Var det lånt begjær som drev han til et slikt engasjement, er det kanskje mer enn begjær som driver oss mennesker, eller kan kanskje begjær også forstås som noe livgivende, skapende, positivt?

Den største svakheten i Kolnars dystopi er likevel den totale mangelen på politisk og økonomisk maktanalyse. Når han skriver at «forbrukersamfunnets programmering av bevisstheten […] gjør at vi kontinuerlig begjærer det nye for det nyes skyld», hvem er det han da egentlig mener står bak og er programmerere? Hvem tjener på at vi etter sigende aldri blir fornøyde, og hva skal vi gjøre med det? Det er dessverre ikke spørsmål Kolnar stiller, og heller ikke forsøker å gi noen svar på.

(Først publisert i Forskerforum 10. november 2020.)

Live Hov: Kunstnere og yrkeskvinner. Norges første skuespillerinner (anmeldelse)

Det var ikke lite Morgenbladets anmelder i 1879 forventet seg av en som skulle gestalte Lona Hessel i Samfundets Støtter. Det da to år gamle Ibsen-stykket hadde premiere på Christiania Theater, og det var selveste Lucie Wolf, en av 1800-tallets største kvinnelige skuespillere, som ga liv til Lona. «En næsten matrosmæssig Djærvhed i Holdning og Fremtræden i Ord og Manerer skal parres saaledes med ægte Kvindelighed, at den saa langtfra at blive frastødende tvertimod virker sympathisk», skrev anmelderen. Og han konkluderte «Fru Wolf klarer disse Vanskeligheder».

Live Hov, professor i teatervitenskap, har i mange år skrevet fram de kvinnelige skuespillernes historie, eller «skuespillerinnene», som hun konsekvent omtaler dem som. I siste halvdel av 1800-tallet får Norge profesjonelle, permanente teaterhus, og dermed også faste ensembler. Samtidig får vi Ibsen og Bjørnson, som skal prege scenekunsten både som dramatikere og regissører, og for sistnevntes del: som teatersjef.

Mot dette bakteppet skildrer Hov først karrierene til åtte utvalgte kvinnelige skuespillere, blant annet Lucie Wolf. Deretter skifter hun perspektiv, og skildrer vilkårene for skuespillerinnene generelt, på tvers av karrierene. Hun tar for seg lønn og sosial status, rolletyper og personlige forutsetninger. Slik skriver hun fram historiene til et knippe kvinnelige pionerer.

Men får jeg en større forståelse av teaterfaget i siste halvdel av 1800-tallet? Se, det er jeg litt mer i tvil om. Til det opplever jeg at fortellingen er for summarisk og svevende. Forfatteren selv, med all sin fagkunnskap, kunne vært det tyngdepunktet som forankret denne historiske gjennomgangen i nåtidens forståelse av hva godt teater er. I stedet blir det for mange sitater, for mange medieklipp fulle av blomstrende vendinger, og ikke minst: så mange fremmede og til tider pussige anskuelser, jamfør Morgenbladets anmelder, som forventer «ægte Kvindelighed». Jeg har rett og slett problemer med å se både teatret og skuespillerne for meg.

I det avsluttende kapitlet spør da også Hov om hvor gode de omtalte kvinnelige pionerene egentlig var? «Det kommer an på øynene som ser – eller øynene som så», svarer hun selv. Jeg hadde ønsket at dette spørsmålet ble stilt allerede i de innledende kapitlene, for senere å diskuteres mer inngående. For ja, teater er øyeblikkets kunst, og ingen av oss, verken Hov, undertegnede eller noen andre levende mennesker av i dag, så noen gang Lucie Wolf på scenen. Så hva skal vi huske henne for, og hvorfor? For å svare på det, kreves et fastere blikk på stoffet, og et tvisyn som fanger inn ikke bare hva som ble forventet av en skuespillerinne den gangen, men også hva som kreves for å være verdt å minnes i dag.

Selv kommer jeg først og fremst til å huske skuespillerinnenes lønnskrav, som viser seg å være en overraskende interessant del av Hovs materiale. I arkivet etter Christiania Theater, som stengte i 1899, finnes det en rekke brev skrevet av mer eller mindre desperate kvinnelige (og sikkert også mannlige) skuespillere. De ber om å få lønn for den jobben de faktisk gjør, eventuelt høyere lønn. Her kommer man tett på den enkelte, her luftes drømmer og ambisjoner, og her aner man en linje fram til store deler av dagens kulturliv, der kunstnere også i dag kjemper for retten til en anstendig lønn for strevet.

(Først publisert i Forskerforum 13. oktober 2020.)