Eivind Normann-Eide: Skjønnlitterære selvmord (anmeldelse)

Ti bøker. Ti fortellinger om selvmord og selvmordsforsøk. «Jeg forsøker å forstå, så langt det lar seg gjøre, hvordan det er å være den andre», skriver Eivind Normann-Eide i forordet til sin nye bok, Skjønnlitterære selvmord. Han er spesialist i klinisk psykologi og forsker, med lang erfaring fra selvmordsforebyggende arbeid.

Og «de andre» er i dette tilfellet hentet fra fiksjonens verden, fra fortellinger som Unge Werthers lidelser (1774) av Johann Wolfgang von Goethe til Selvmord (2007) av Édouard Levé. I enkelte av bøkene, som i Hav av tid (2002) av Merete Morken Andersen, er det de som blir igjen, som bærer fortellingen. Men i hovedsak er det de som begår selvmord, eller som vurderer å gjøre det, som er hovedpersonene.

Rundt 530 mennesker tar livet sitt hvert år her i Norge. Det er tre ganger så mange som de som dør i trafikken. Enda flere forsøker å ta livet av seg. Og rundt alle disse finnes de som er redde for hva noen de er glade i, kan bestemme seg for å gjøre. Selvmord angår med andre ord veldig mange av oss. Og Normann-Eides bok henvender seg til oss alle.

Spørsmålet er om skjønnlitteraturen også kan belyse det vi i dag vet om risikofaktorer for selvmord, og samtidig overskride faktakunnskapen med en innsikt som berører, spør Normann-Eide. Han viser blant annet til den amerikanske filosofen Martha Nussbaums forskning på skjønnlitteraturens betydning for vår evne til å sette oss inn i andres liv.

Gode forfattere evner å foregripe faglitteraturen, med nyanser i karakterenes liv og psykologi som går utenpå enhver journal og vitenskapelig artikkel, skriver han videre.

Det begynte som et essay til antologien Signatur – Nye norske stemmer i 2014. Her skrev Normann-Eide med utgangspunkt i fem dypdykk i skjønnlitteraturen. I boken som nå foreligger, har han altså hentet inn ytterligere fem verk, samtidig som han har utvidet diskusjonen rundt de fem opprinnelige.

Gjennom hele boken lar han således de ti skjønnlitterære verkene gå hånd i hånd med en gjennomgang av relevant forskning og rådende teori på området. Det er et lettfattelig og informativt overblikk vi får, der det hele munner ut i en omtenksom liste over hvor man kan søke hjelp.

Men det er da også her Normann-Eides prosjekt vekker motstand i undertegnede. Jeg opplever at noe gikk tapt på veien fra essay til bok. I førstnevnte fikk skjønnlitteraturen det meste av oppmerksomheten. I boken er det som om de litterære figurene reduseres til caser i et forelesningsmanus, til litt for gode og nyttige eksempler på rådende teorier om selvmord og risiko. Det blir noe instrumentelt over den litterære lesingen.

Jeg innser imidlertid at det er som kliniker, og ikke litteraturviter, Normann-Eide skriver, og at det da kan være vanskelig å la være å krysse av på sjekklisten over symptomer og risikofaktorer etter hvert som han leser. At historiene henger på greip for en psykolog, er muligens også en honnør til forfatterne. Men det blir for friksjonsløst, et en-til-en-forhold mellom fiksjonen og virkeligheten, der skjønnlitteraturens magi som noe overskridende, ekspanderende, blekner.

Det betyr ikke at det er en dårlig bok Normann-Eide har skrevet. Gjennomgangen av de ulike litterære verkene er gjennomarbeidet og matnyttig, og utvalget favner bredt. Og kanskje hadde jeg vært mer velvillig innstilt til prosjektet om boken bare hadde hett Selvmord, der det aldri var meningen at de skjønnlitterære skikkelsenes liv skulle være noe annet enn gode eksempler på reelle sårbarhetsfaktorer. Bruker man figurer fra fiksjonens verden til å belyse selvmordsproblematikk, slipper man jo også unna spørsmål om anonymisering og personvern. Samtidig opplever jeg de tilfellene der Normann-Eide henter eksempler fra det virkelige livet, som like engasjerende, det være seg eksempler på selvmord fra Golden Gate Bridge i San Fransisco eller omtaler av musikerne Kurt Cobain og Ian Curtis’ selvmord.

Jeg spør meg riktignok underveis om alle selvmordsforskere verden over er enige i alt, eller om det også på dette feltet er ulike skoler og motstridende teoretiske diskusjoner? Normann-Eide peker på at til tross for en mangedobling i antall studier, og økt oppmerksomhet på forebygging og behandling, ser vi i vår del av verden ingen betydelig reduksjon i antall mennesker som tar sitt liv. Behandlingsapparatet kommer med andre ord for ofte til kort. Tanken om at skjønnlitteraturen kan gi ny innsikt i menneskers aller innerste, er i så måte en god tanke. Men da må nok litteraturen møtes med en større undring og litt færre ferdige teorier.

(Først publisert i Forskerforum 10/2016).

En stillferdig professor

Det tok ikke lang tid før William Stoner var glemt av sine kollegaer. Jeg kommer derimot til å huske ham lenge.

For de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle, og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitet som har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.

Jeg fikk romanen Stoner av John Williams i julegave, etter at en entusiastisk bokhandler hadde overbevist giveren om at dette var en av årets litterære høydepunkter. Det hadde vedkommende nok rett i. Fædrelandsvennen kalte boka om William Stoner en historie om «deg og meg». Og ja, den er så visst både tidløs og universell, så tidløs at det kjennes forunderlig at det allerede er femti år siden den kom ut. I 2014 kom den for første gang på norsk.

Men samtidig er den en sjelden bok om livet i akademia.

Historien om William Stoner får meg til å tenke på noe forfatteren, filmregissøren og bibliotekaren Dag Johan Haugerud sa i et intervju med Forskerforum for noen år siden: «De fleste konfliktene folk har i hverdagen, er gjerne knyttet til arbeidsplassen. Og er man som meg opptatt av klasse, er jobb også viktig som klassemarkør.» (Forskerforum 2/13).

Like fullt er det langt mellom både bøkene og filmene om folks jobbhverdag, med mindre det er snakk om ekstraordinære karrierer av noe slag.

William Stoners karriere var ikke ekstraordinær på noe vis. Likevel er altså forfatteren John Williams roman om bondesønnen fra fattige kår som endte opp som professor ved universitetet i Colombia, noe helt for seg selv.

«Men skjønner du ikke, herr Stoner?» spurte Sloane. «Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.»
Med ett virket Sloane veldig fjern, og veggene i kontoret hans trakk seg tilbake. Stoner følte at han svevde i luften, og han hørte stemmen spørre: «Er du sikker?»
«Jeg er sikker,» sa Sloane mykt.
«Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så sikker?»
«Det er kjærlighet, herr Stoner,»sa Sloane muntert. «Du er forelsket. Det er så enkelt som det.»
Det var så enkelt som det.

Slik er det også for mange som jobber innen norsk akademia. Det handler om kjærlighet til faget. Så enkelt som det. Jeg håper de husker på det, politikerne som nå ivrer etter å ruske rundt i vilkårene for norske forskere. Jeg håper han har det i mente, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, når han med begeistring lanserer en reform av personalpolitikken, som et første skritt på veien mot det han kaller en prestasjonskultur. De fleste som går på jobb i forsknings-Norge kan sikkert drømme om en Nobelpris, men det er ikke den drømmen som driver dem i hverdagen.

William Stoner oppdager litteraturen mens han studerer til agronom. Etter det handler alt bare om tekst, språk, fag. Han bruker tid på å bli en god lærer, og når han først har funnet sin egen stil og bygget seg opp selvtillit, glitrer han. Men han har aldri noen store akademiske ambisjoner. Han er et hverdagsmenneske som bare ønsker å lese, skrive og undervise i fred.

Det får han ikke. Å, som jeg skulle ønske han hadde en fagforening, en tillitsvalgt, et fellesskap å støtte seg på, når de spisse albuene kommer fram, og renkespillene, mobbingen og truslene fra ledelsen om tvangspensjonering etter hvert tar til. Forfatteren John Williams visste nok hva han skrev om – han var selv professor ved universitetet i Denver.

Han visste at det ikke ville ende der, men han brydde seg ikke. Da Lomax på årets siste allmøte, i sin instituttrapport til kollegiet, annonserte professor William Stoners inntreden i pensjonistenes rekker ved utgangen av neste år, reiste Stoner seg og informerte de ansatte om at Lomax tok feil, at pensjoneringen ikke ville tre i kraft før to år etter tidspunktet Lomax hadde annonsert.

Stoner klarer seg, men det koster. Det koster også å gå på midlertidige kontrakter år etter år, stadig å måtte forholde seg til omstruktueringer og sammenslåinger, å måtte konkurrere med de nærmeste kollegaene om knappe midler og stillinger, å få timeplanen der man skal få nok tid til både forskning og undervisning til å gå i hop. Stoner drømmer om uker og måneder der han bare kan forske, men må sommer etter sommer bruke ferien til å undervise, for å få råd til boliglånet.

Jeg håper Stoner lå under treet denne julen også hos kunnskapsministeren.

(Først publisert som leder i Forskerforum 2/15.)

LagreLagre

Webhotell levert av Zondo Norge AS