Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter. Vi blir det.
På 1980-tallet hadde vi O-fag på barneskolen. Her hørte vi for første gang om oldtidens hippokratiske lære, om viktigheten av balanse mellom de fire kroppsvæskene slim, gul galle, svart galle og blod. De igjen tilsvarte de fire elementene luft, vann, ild og jord. Hippokrates´ teori var at for mye blod skapte sangvinikere, for mye gul galle kolerikere, for mye svart galle melankolikere og for mye slim flegmatikere. En medisinsk teori som sikkert var banebrytende på mange måter den gangen Hippokrates lanserte den, men som i dag er fullstendig passé. Selv vi elleveåringene lo.
Men så ble vi småfreakete, hennafargete tenåringer og tegnet yin/yang-merker på sekkene med sprittusj. I en følelsesmessig kaotisk tilværelse var det greit med noe som var svart/hvitt, lyst/mørkt, mann/kvinne, godt/vondt. Ingen gjorde oss oppmerksomme på hvordan vi slik forenklet et eldgammelt kinesisk symbol hentet fra en filosofi med mange lag, hvordan vi gjorde figuren til en todimensjonal og tom klisje.
Ingen sa noe, for hvorfor skulle de det? Å komplisere en virkelighetsforståelse er jo bare…. kompliserende. La oss heller gå for det enkle.
Og akkurat så enkelt blir det når Aftenposten skriver at «guttene taper på feminiseringen i klasserommet», så enkelt at jeg lurer på om det egentlig er noen vits. Vi kommer oss jo aldri ut av dette sporet, denne håpløse likestillingsdebatten, som er fullstendig fanget i et polarisert og gjennomheteroseksualisert system, der hele tankegangen hviler på den innskrenkende ideen om menns og kvinners ulikheter. Vi tror det har funnet sted en revolusjon de siste tretti årene, mens sannheten er at vi tråkker i de samme enspora løypene som vi har gjort i tusenvis av år.
«Feminisering» – hva betyr egentlig det? At klasserommet får en total makeover, med rosa tyllgardiner og duftlys? At man må ha småblomstrete kjole for å få trå over dørstokken?
Nei, det handler om at undervisningsformene nå passer «bedre for jentene enn for guttene», får pedagogikkforskeren si til Aftenposten, uten ett eneste motspørsmål. Bytt ut ordene «jentene» og «guttene» med «hvite» og «svarte», og se hvor det bærer. Hvordan er det mulig å framsette slike kjønnsstereotype påstander i 2008?
«I dag har svært mange av oppgavene en fortolkende karakter, noe som passer jenter fra middelklassen best. Praktiske oppgaver, som ofte passer gutter fra arbeiderklassen best, blir nedprioritert så lenge både lærerkollegiet og byråkratiet har en så stor kvinnedominans», sier forskeren Aftenposten har snakket med.
Og jeg lurer på hvor jeg skal begynne. Skal jeg grøsse over den føydale tankegangen som ligger bak dette klasseperspektivet? Skal jeg for hundrede gang forundres over at folk fra den hvite middelklassen så ufortrødent tillater seg å stemple «de andre» som nettopp «de andre»? Skal jeg nok en gang konstatere at begrepene «maskulinitet» og «femininitet» er best egnet til å beskrive sin egen ubrukelighet? For det første fordi vi likevel aldri vil bli enige om hva som skal regnes som «maskulint» og «feminint». For det andre fordi de lurer deg til å tro at de sier noe om hvem og hva du er.
For vi blir da ikke dårligere til å snekre om vi også lærer oss å strikke? Vi blir ikke mindre handlingsorienterte av å trenes i å vise omsorg? Vi kan godt lære oss både å åpne munnen og ta plass når det trengs, og samtidig lære å holde munn og lytte til andre når det er det som behøves. Vi har bruk for både å kunne løse oppgaver av fortolkende karakter, og mer praktiske oppgaver. Og da mener jeg oss alle, uavhengig av kjønn og klasse.
Dessuten var vel noe av poenget med den norske offentlige skolen at den skulle bidra til å vise ut skiller mellom elever med ulik økonomisk, kulturel og sosial kapital, ikke bekrefte dem? Vi fødes ikke som arbeiderklassegutter og middelklassejenter, vi blir det.
Vi har sluttet å tro på viktigheten av balansen mellom de fire kroppsvæskene. I stedet faller vi på kne i andektighet overfor gener, hormoner og kjønnsorganer. Vi tror at evner og kvaliteter kan knyttes til biologiske kropper. Vi tror at menn er menn og kvinner er kvinner, og banaliseres oss selv og hverandre inntil det skandaløse.
Dermed kan en forestilling om en pågående «feminisering» slå rot i den norske offentligheten, velte seg inn som Hufsa i Mummidalene og mørklegge det som før var lys, liv og lærelyst. Som en gift i et ellers naturlig, avbalansert og harmonisk legeme.
(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 27.10.2008, i spalten Feminist, javisst!.)