Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen (red.): Silver Linings. Clouds in Art and Science (anmeldelse)

Skyer har en lang historie i menneskenes liv. De er materielle fenomener, men også metaforer. De fungerer som religiøse symboler, og som et sted å dagdrømme. De markerer framskritt, men også menneskenes farlige overskridelser. Og nå i nyere tid danner de grunnlaget for den teknologiske utviklingen, i form av den digitale skyen jeg lagrer denne teksten i, underveis mens jeg skriver.

Silver Linings. Clouds in Art and Science er resultatet av et vellykket tverrfaglig samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Stavanger kunstmuseum. Å lese kapittel etter kapittel er som å ligge på bakken og se skyene der oppe sveve forbi, mens et vekslende selskap av forskere og kunstnere legger seg ned ved siden av meg, peker opp mot himmelen og sier: Se! Alle peker de i retning av noe som er nytt for meg. Det de forteller, er gjerne forankret i noe håndfast, materielt: en fagpersons virke, en bok, et eller flere kunstverk. Slik jordes selv det abstrakte og potensielt svevende i en skys historie.

Rent konkret er en sky en samling vanndråper eller iskrystaller. Men først i 1919, 150 år etter at meteorologi ble et fag i Norge, ble observering av skyer en formell del av Meteorologisk institutts virke, skriver historiker Yngve Nilsen. Å studere skyer, ved hjelp av drager og luftballonger, var lenge en dyr affære. Men den norske motstanden mot skyforskningen handlet også om nasjonens identitet som polar sjøfartsnasjon. Man nøyde seg lenge med de målingene som kunne gjøres fra bakkenivå, til lands eller til havs, og overlot ekspedisjoner til troposfæren til større og rikere nasjoner.

Til gjengjeld rettet kunstnerne gjerne blikket oppover. I malerier av både Kitty Kielland og Lars Hertervig framstår for eksempel skyer som en del av et økosystem, der de avtegner seg mot himmelen, men også speiler seg i vannet, skriver kunstviter Inger M. L. Gudmundson. I så måte fungerer de som et frampek mot en framvoksende miljøbevegelse etter andre verdenskrig, som advarte både mot skyer av sprøytemidler og sur nedbør, for ikke å snakke om atomskyer. Alle får de sine kapitler i boka, både de livgivende, og de ødeleggende skyene.

For fotograf Anders Beer Wilse var bildene hans av damplokomotivet, og ikke minst av den roterende snøplogen som gjorde Bergensbanen mulig å kjøre gjennom vinteren, først og fremst et begeistret uttrykk for moderniteten. I Wilses fotografier glir snø, maskindamp og skyer nærmest i ett. Slik kan de ses som en forlengelse av en sterk tradisjon innen spesielt amerikansk 1800-tallskunst, der toget var et kraftfullt motiv i avbildningen av Den nye verden, skriver kulturhistoriker Marie-Theres Fojuth. Men hva med nåtidens teknologiske avtrykk på himmelen – contrails – stripene som flyene lager? Vitenskapshistoriker Vladimir Jankovics løfter fram en rekke kunstnere av i dag som har sett det vakre i stripene. Men den estetiske opplevelsen utfordres av etikken, av vår kunnskap om miljøskader. Det dilemmaet unnslapp Wilses bilder i sin samtid.

Det er umulig å yte nesten 30 ulike bidragsytere rettferdighet, i det som er en usedvanlig godt redigert og kuratert antologi. Om både de fleste forskerne og kunstnerne var nye navn for meg, framstår de her med en selvfølgelighet i en fagbok om skyer.

«I’ve looked at clouds from both sides now», synger Joni Mitchell. Og jeg synger med.

(Først publisert i Forskerforum 12. juni 2020.)

Harald Høiback: Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte (anmeldelse)

En oberstløytnant med doktorgrad i filosofi, med doktriner og militær idehistorie som spesialfelt, skriver en bok om museer. Resultatet er både ny kunnskap i rikt monn, og stor begeistring hos undertegnede!

Harald Høiback er selv nestkommanderende ved Forsvarets museer, men de første museene, slik vi forstår dem i dag, var naturvitenskapelige (The Ashmolean og British Museum) og kunstsamlinger (Louvre). Opplysningstid, oppdagelsesreiser og organisert samlervirksomhet gikk hånd i hånd, og overklassen investerte penger og plass i allskens gjenstander. Men først når et museum er åpent for folk flest, kan det altså regnes som noe mer enn bare en interessant samling.

Kunnskap og begeistrings fremste kvalitet er at den på en uanstrengt måte løfter fram og vurderer museenes virke fra alle bauger og kanter. Det skjer både bakover i tid, og med blikk for det mangfoldet av museer som finnes, og de ulike premissene de drives på. Det er som om forfatteren holder opp et kaleidoskop foran øynene våre, sier at dette er én måte å sortere dem på: for eksempel etter hvilke museer som stiller ut det som er laget for å forandre verden (for eksempel bruksgjenstander), eller de som stiller ut det som er laget for å forandre vårt syn på verden (for eksempel kunst). Så vrir han på kaleidoskopet og sier at dette er en annen sortering: de som stiller ut det som er og har vært (for eksempel historiske museer), de som er opptatt av det grensesprengende og imponerende (for eksempel tekniske museer), og de som interesserer seg for det ubehagelige, marginale eller usynlige (for eksempel fredsmuseer). Og så vrir han igjen på skopet… Slik bygger han et flerdimensjonalt bilde av et museumslandskap der alle, små og store, finner sin berettigede plass.

Det er denne første delen av boka, den som tar for seg museenes historie og utvikling, som fenger aller mest. I andre del tar Høiback for seg museumsvirksomhet i praksis, hvor han går samlings-, utstillings-, forsknings- og formidlingsarbeidet nærmere etter i sømmene. Kunnskap og begeistring er jo først og fremst en (sannsynligvis etterlengtet) innføringsbok i museologi, og som sådan skrevet med museumsansatte for øye. For en leser som plutselig ikke husker så mange av de utstillingene hun selv har vært på, blir enkelte av disse kapitlene i overkant oppramsende og ordrike. Det hadde nok hjulpet om forfatteren hadde hatt flere konkrete eksempler, der han med utgangspunkt i faktiske utstillinger her til lands drøftet for eksempel god og mindre god bruk av moderne teknologi i utstillingsøyemed.

At teksten likevel flyter fint, til tross for mye informasjon på knappe tre hundre sider, skyldes at Høiback fører et usedvanlig godt språk. Han siterer ubesværet og veksler godt mellom ulike kilder, og har formuleringer som får meg til å stoppe opp i lesingen og smile. Etter den franske revolusjonen ble museumsdørene slått opp også for «lekfolk, lasaroner og lurv». Puritanerne vil hevde at nymotens museer viet sære ting som småflasker eller isbreer, har like lite til felles med skikkelige museer som «et blikkspann har med et symfoniorkester». Og en anmelder må ha i bakhodet at det nytter ikke å «riste i et pæretre og bli skuffet om det ikke faller ned epler». Jeg legger meg det på minnet!

(Først publisert i Forskerforum 3.april. 2020.)

Brenna og Hauan (red.): Kjønn på museum

De færreste menn går til Sydpolen. Selv på Roald Amundsens tid var det nok langt vanligere for menn å lage mat enn det var å dra på polferd. Så hvorfor blir det første sett på som et brudd på mannlighet, mens det siste blir en bekreftelse? 

Kjønn er et veldig stort tema, og bare «født sånn / blitt sånn»-spørsmålet er nok til å få krangelen i gang. Selv er jeg ikke så opptatt av akkurat den dimensjonen, for å ha sagt det, men blir derimot stadig overrasket når kjønn reduseres til to entydige og gjensidig utelukkende kategorier. Som om det ikke er mange måter å være både kvinne og mann på, pluss alt imellom.

I så måte burde jeg bli begeistret for Kjønn på museum, et knippe selvransakende tekster fra museumsverdenen. Her diskuteres kjønn fra både den ene, andre og tredje innfallsvinkelen, gjerne i lys av kryssende maktstrukturer, som for eksempel etnisitet.

Når jeg likevel, med en litt utålmodig bevegelse, lukker igjen boka etter endt lesning, er det fordi jeg tenker at her kunne artikkelforfatterne ha utfordret seg selv enda litt mer.

Et flertall av artiklene går ulike utstillinger, hovedsakelig fra Tromsø-museene, nærmere etter i sømmene. Antologien er da også et resultat av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet sin satsing for å styrke kjønnsperspektiver i forskning og utdanning. Brita Brenna ble tilsatt i et professor II-engasjement ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, og er redaktør for antologien sammen med kollega Marit Anne Hauan.

Fra 1970-årene av begynte debattene og praksisene ved de kulturhistoriske museene å handle om å inkludere kvinners og andre marginale gruppers liv – slik de gjorde i humaniora for øvrig. Kjønn på museum inneholder flere eksempler på slik skriving av kvinnehistorie, med innbakt kritikk av snever, mannsdominert synsvinkel og hegemoni på kunnskap. Torbjørn Alm skriver om betydningen av informantenes kjønn når formålet er å samle inn kunnskap om planters egenskaper. Ved at veldig mange av botanikerne lenge var menn, fikk for eksempel planter som ifølge folketroen kunne lindre menssmerter eller lette fødsler, lite oppmerksomhet.

Trude Fonnelands tekst viser på sin side at dette enøyde blikket fortsatt må utfordres. Hun har tatt for seg to ulike utstillinger som med førti års mellomrom kjønner noaiden som maskulin, enda en rekke kilder forteller at også kvinner gjennom tidene har vært slike samiske sjamaner. Hun spør seg hvorfor utstillinger om samisk religiøs praksis fortsetter å usynliggjøre kvinnenes rolle på dette feltet, selv i våre dager. Blir museumsfolk selv fristet til å skape «mesterfortellinger», der marginaliserte gruppers historie framstilles som mest mulig entydige og dermed begripbare for majoritetsbefolkningen?

Å skrive fram kvinners bidrag til samfunnet er altså et sted å begynne for et museum, en jobb som tydeligvis fortsatt må gjøres. Eller man kan, som flere av artiklene gjør, se på hvordan kjønn framstilles i ulike utstillinger, enten det er russiske sjømenn eller samiske kvinner det handler om. Da må man imidlertid sikre seg at vi alle er enige i hva vi legger i begreper som for eksempel «kvinnelig» og «mannlig». Er vi virkelig det, lurer jeg på. Lena Aarekols artikkel om Roald Amundsens og hans husmoderlige sysler på polferd (lage mat, stoppe strømper) utfordrer ifølge forfatteren stereotype bilder av Amundsen som alfahann. Eller er det hva vi legger i begreper som «alfahann» og «mannlighet», som utfordres?

Redaktørene skriver innledningsvis at «vi har ingen ønsker om å si at noen perspektiver er riktigere enn andre – det kommer an på hva man studerer – og derfor opererer vi altså med en bred definisjon av kjønn og et inkluderende kjønnsforskningsbegrep». Og det er lov, det. Jeg savner likevel noen møtepunkter artiklene imellom, noen felles forståelser av kjønn, som så gjerne kunne blitt utfordret og motsagt, for all del, men hvor man i alle fall fikk følelsen av at tekstene snakket med hverandre, og ikke bare i hver sin retning. Og jeg skulle gjerne sett en litt mer kritisk tilnærming til hele kjønnsbegrepet – ikke for å avskaffe det, bevares, men for å se om det virkelig rommer så mye som vi prøver å legge i det. Anita Maurstad har for eksempel en svært lesverdig gjennomgang av utstillingen Se torsken fra 2008, der hun som produsent tar selvkritikk på at de overså at torsk er kjønnete vesener. Den ble konsekvent omtalt som nettopp «den». Mens vi deler dyr på land inn i hun- og hannkjønn, forblir de under vann stort sett ukjønna, og dermed individer som ikke er handlende subjekter, mener hun. De blir rett og slett bare mat for oss mennesker. Men hva om de hadde omtalt torsken som «hen», da? Ja, jeg bare spør, jeg.

(Først publisert i Forskerforum 15.01.2019)

Bettum, Maliniemi, Walle (red.): Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis (anmeldelse)

Du har selvfølgelig gjort det mange ganger – gått inn på et tun, over en dørstokk, opp en trapp for å kikke inn på liv vi har levd – og lever. Museene våre er populære utfluktsmål, ikke minst nå i ferieukene som venter oss.

Men hvem og hva møter deg egentlig? Hvem sine liv er det som får plass på våre ulike kulturhistoriske museer? Og med hvilke ord fortelles hvilke fortellinger?

I 2006 ble det såkalte Mangfoldsnettverket opprettet etter avtale med Kulturrådet. Hensikten med nettverket har vært å løfte fram kompetansen blant museer som jobber aktivt med minoritetstematikk og kulturelt mangfold. Nå har ni museer bidratt med artikler til en bok som drøfter det inkluderingsarbeidet som pågår.

Det er da også en bok som bør nå ut langt utover museumssektoren. De diskusjonene som finner sted mellom permene her, om inkludering, ekskludering, mangfold og makt, har relevans på alle områder der mennesker møtes. Spesielt gir Thomas Michael Walle fra Musea i Sogn og Fjordane sitt kapittel om «museale inkluderingsstrategier» mye å tygge på. Han problematiserer hele inkluderingsbegrepet, der fokuset på minoritetene altfor lett forblir et sidespor og ikke får utfordre tenkningen rundt majoritetskulturenes selvfølgelighet som sådan.

Den kritiske tonen til det som foregår av inkluderingsarbeid ved museene, er for øvrig symptomatisk for hele boka. Artiklene er i stor grad skrevet av konservatorene og formidlerne bak de ulike utstillingene, og likevel er det langt unna selvskrytet og de ubetingete suksesshistoriene. Derimot sitter selvkritikken løst over alt man kunne ha gjort annerledes, og alt som ikke funket, for eksempel i dialogen med representanter for minoritetsgruppene. Det er så jeg innimellom får lyst til å stryke artikkelforfatterne på kinnet og si at så ille var det vel ikke?

Samtidig hadde et litt større mangfold blant artikkelforfatterne gjort seg. For det er et paradoks at de som skriver om det mangfoldsarbeidet som har vært gjort så langt, selv tilhører majoritetsbefolkningen, om de er en aldri så ydmyk utgave av denne.

Men altså: Som lesere inviteres vi med på et utvalg ulike utstillinger fra de siste årene, det være seg skaut-utstillingen «Blyge blikk» ved Nasjonalgalleriet i 2011, fokuset på Varangerhuset – en kombinasjon av bolig og fjøs – i Vadsø i 2016, eller «Våre hellige rom» ved Interkulturelt museum i Oslo 2007-2014. Særlig har etniske minoriteter som skogfinnene og tater-/romanifolket vært viet økende oppmerksomhet, og tre av artiklene forteller om arbeidet med å inkludere og løfte fram disse kulturene ved like mange museer. Her hadde jeg gjerne sett en fjerde tekst som knadde sammen erfaringene fra de tre ulike utstillingene og fikk fram fellesnevnere og forskjeller. For i disse tekstene blir det spesielt tydelig det som nesten alltid er svakheten ved artikkelsamlinger: Det blir mange gjentakelser, samtidig som man savner en tydeligere struktur og helhet. Jeg blir også sittende og lure på hvor man tenker at veien går videre? Tidligere nevnte Walle våger seg frampå med spørsmålet om det velvillige inkluderingsarbeidet er en måte for museene å verne seg selv mot kritikk på. Burde de heller se det produktive i friksjon og motstand? Se, det hører jeg gjerne en bredere diskusjon om.

(Først publisert i Forskerforum 28.06.2018.)

Cathrine Baglo: På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika (anmeldelse)

Jeg tror jeg sitter med en bok som bekrefter det magefølelsen min sier: Det er stygt å stille ut folk. Men så begynner jeg å lese.

Daniel Mortenson hadde allerede deltatt på flere utstillinger da han i 1893 sa ja til å ta med seg familien og en flokk reinsdyr til verdensutstillingen i Chicago. Der skulle han være ett av trekkplastrene i en egen «sameby».

Slike levende utstillinger av mennesker har i ettertid blitt karakterisert som utbyttende og fornedrende, skriver arkeolog Cathrine Baglo i sin nye bok, som har utgangspunkt i doktoravhandlingen fra 2011. Men fantes det også muligheter i denne praksisen, kanskje til og med en slags motmakt? Lite har vært skrevet tidligere her til lands om denne utstillingspraksisen.

Forfatteren har derfor gjort en imponerende innsats med å lete fram til navnene på de vel 400 samene fra Norge, Sverige og Finland som i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble vist fram på ulike scener i Europa og Amerika. Enda mer imponerende er bildematerialet – et vell av fotografier, postkort og faksimiler fra datidens aviser og andre skriftlige kilder.

Slik har hun også funnet stemmene deres. Mange av de utstilte fikk nemlig mye oppmerksomhet i avisene, og lot seg gjerne intervjue. For flertallet innebar et engasjement ved en utstilling gode penger. De fikk se verden, og de kom i kontakt med mennesker av alle slag.

Alt dette gjør at bildet jeg har hatt av freakshows befolket med umælende ofre, blir grundig utfordret. For var samene først og fremst utstillingsobjekter, eller kan en like gjerne si at de selv stilte seg ut?

Baglo pirker i det man kanskje tenker er gjengrodde sår, og drar av skorpene. Hun skriver fram det aktive, frivillige og gjerne også fordelaktige ved å si ja til å delta. Det er en edruelig, men likevel engasjert tekst, som ikke vil være med på at verden er svarthvit, selv om fotografiene er det. Baglo underslår ikke de problematiske sidene ved praksisen. Hun redegjør for grumsete og vitenskapelige strømninger, men først og fremst for en allmenn fascinasjon for «de andre», der ideer om «autentisitet» og «ekthet» var viktige premisser. Og hun viser også til eksempler på tarvelige arbeidsvilkår, der utstillingsdeltakerne ble lurt for penger, eller knapt fikk bevege seg utenfor utstillingsområdet.

Et interessant poeng er likevel – i dette tilfellet – at samene fikk mye oppmerksomhet og sympati internasjonalt for måten de ble behandlet på av myndighetene hjemme. Iscenesettelsen av samisk hverdagsliv på internasjonale arenaer ble en måte å formidle kunnskap på om en kultur som mange samer opplevde var under sterkt press hjemme.

Levende utstillinger ble i det store og det hele utkonkurrert i 1930-årene, da filmmediet kom og kunne bringe enda mer «autentiske» innblikk i folkegruppers hverdagsliv. Men også i dag finner vi eksempler på større eller mindre «sameleire», det være seg på Dovre eller i Karasjok, ment for turister og andre forbipasserende.

I neste bok av Baglo vil jeg gjerne høre også hva disse aktørene tenker om det å kle på seg kofta, legge lassoen over skulderen og gå ut og møte nysgjerrige blikk. Selv føler jeg meg kanskje ikke lenger moralsk forpliktet til å snu meg vekk i avsky.

(Først publisert i Forskerforum 06.02.2018.)