Alle innlegg av Siri

Omstart

Om verden går under, blir i alle fall denne boka stående som et vellykket eksempel på tverrfaglighet.

(Først publisert i Forskerforum 13.12.2018.)

Tilfeldigvis begynner jeg på Kollaps samme uke som norske myndigheter går ut og sier at alle bør ha jodtabletter i huset i tilfelle en atomulykke. Oppfordringen får meg til å kjenne meg på randen av fremtiden, for å stjele undertittelen fra nevnte bok.

Nettopp derfor er det forunderlig hvor beroliget jeg føler meg etter faktisk å ha lest denne samlingen av tekster om hva som skjer når vi tvinges til å se begynnelsen på slutten i øynene.

Atten forskere, fra både humaniora, samfunns- og naturvitenskapene, ser nærmere på noen av kollapsene vi står overfor, med utgangspunkt i dagens klimatiske og økologiske kriser. Boka har blitt til i kjølvannet av utstillingen ved samme navn ved Kulturhistorisk museum i Oslo (KHM) i 2017. Resultatet er en oppløftende, men også tankevekkende bok om det moderne menneskets utrettelige arbeid med å sage av greina vi sitter på, men også om mulighetene som ligger i fallet vi eventuelt gjør mot bakken.

De to redaktørene, rådgiver Petter Bjerregaard fra KHM og folklorist Kyrre Kverndokk, skriver innledningsvis at de «har ønsket å holde gapene mellom fagene åpne». Men det er lenge siden jeg har lest noe der tverrfagligheten har fungert så godt som i Kollaps. Man får den sjeldne følelsen av at bidragsyterne har lest hverandre underveis, eller i alle fall snakket sammen.

Noen viktige referanser, begreper og kilder går igjen på tvers av fagene, som en gjenstand som hentes fram gang på gang, men som studeres fra ulike kanter. Den viktigste fellesreferansen er antropocen, betegnelsen for den epoken vi er inne i nå, der menneskene ikke bare lever i naturen, men ugjenkallelig påvirker den. At dette bærer galt av sted, har både forskere og miljøaktivister snakket om i flere tiår nå. Men hvorfor hører vi ikke etter og faktisk gjør noe?

For det første fordi dommedag er varslet såpass mange ganger nå, at folk flest til slutt ikke tror på det lenger. Antropolog Thomas Hylland Eriksen forteller hvordan man i 1970-årene sa at kloden kom til å være ubeboelig ved århundreskiftet, og her er vi altså ennå. Kristian Bjørkdahl fra Senter for utvikling og miljø skriver om hvordan klimapolitikkens vitenskapelighet – alle grafer og tørre rapporter – bare gjør folk flest svimle, ikke handlekraftige, og snarere har en avpolitiserende enn mobiliserende effekt. Og biolog Dag Hessen imøtegår forestillingen om at vi er på vei «utfor stupet», men ja, ned i en dyp, mørk dal bærer det nok, i alle fall for menneskets og en del andre arters del. Men gjør det noe for kloden som sådan? Neppe.

Ingen av bidragsyterne sår tvil om at store økologiske endringer er i ferd med å skje. Dette er ikke klimaskeptikernes bok. Forskerne går imidlertid i rette med dommedagsprofetiene, og mener de er overdrevne, og i alle fall lite produktive politisk.

Noen tjener imidlertid på at vi blir redde. Kverndokk viser hvordan medienes rapportering fra orkanen i New Orleans i 2005 bar preg av postapokalyptiske fantasier. Særlig svarte innbyggere ble sirklet inn som voldsutøvere og plyndrere, noe som legitimerte en krigslignende inngripen fra politiets og det militærets side. Men forskning viser altså at katastrofesituasjoner ikke nødvendigvis fører til en alles krig mot alle. Tvert imot: Nye fellesskapsbånd kan oppstå når samfunnsstrukturene kollapser, fortrøstningsfullt nok.

Vakre veier

En tankevekkende bok om skjønnheten snarere enn slitet ved den omfattende veibyggingen i Norge på slutten av 1800-tallet.

(Først publisert i Forskerforum 11.10.2018.)

Mon tro hva Knud Knudsen ville tenkt om debatten for et par år siden rundt «monstermastene», eller de evig omstridte vindmøllene? Ville han sett skjønnheten i dem, storheten i alt hva mennesket får til? Ville han pakket drakjerra og slept med seg det omfattende fotoutstyret for å fange samspillet mellom natur og teknologi? 

Knud Knudsen (1832–1915) var en pioner innen fotografering, og drev lenge et fotofirma i Bergen. I 2013 ble fotografiene og negativene som er bevart etter ham, inkludert i Norges dokumentarv. Og det var først og fremst landskap han tok bilder av. Knudsen var enormt fascinert av den teknologiske utviklingen som fant sted i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, og viet mye tid til å fotografere alle de nye veiene som ble anlagt i denne perioden. Mange av bildene ble solgt som postkort, eller trykket i reisebrosjyrer.

«Veien, reisen, landskapet» er da også undertittelen Torild Gjesvik har gitt boka si om Knudsen. Hun er kunsthistoriker, med en doktorgrad fra før om nettopp veier i norsk 1800-talls kunst.

Gjesvik har formet boka hun har skrevet, som et kaleidoskop, der hun for hvert kapittel henter fram nye bilder, men også går tilbake til tidligere viste bilder og diskuterer dem fra ulike innfallsvinkler, gjennom bruk av kunst- og kulturhistorie, fotohistorie, samferdselshistorie og landskapsteori. Og det er når Gjesvik setter Knudsens bilder inn i en kunsthistorisk sammenheng, og trekker linjer både bakover og framover i tid, til andre kunstnere og andre idealer, at boka er på sitt beste.

Levd liv er selvfølgelig aldri kjedelig å lese om, og det er greit nok å høre om Knudsens karriere som fruktdyrker og etter hvert som innehaver av et fremgangsrikt fotofirma. Det er bare det at arbeidene hans er enda mer interessante. Ved andre gangs lesing av boka tar jeg meg derfor i å skumme utålmodig gjennom det innledende biografiske kapitlet, for jeg vil heller ut på veiene, og inn i bildene. Veiene gjorde landskapet tilgjengelig, og skapte utsiktspunkter som landskapet kunne oppleves fra. Men de var også i seg selv en del av den estetiske opplevelsen, påpeker Gjesvik.

I ryggen har Knudsen hele den romantiske perioden, der naturen var svimlende storslått og mennesket lite og langt på vei prisgitt naturen. Men synet på natur er i endring, og troen på menneskets evner har vokst. I Knudsens bilder går natur og ingeniørkunst hånd i hånd, slik tidsånden tilsa. Vi befinner oss i optimismens høytid, der naturen og det moderne livet i alle fall tilsynelatende er på lag.

Jeg kjenner da også på en uventet entusiasme overfor alle disse avbildete, svingete veiene som skjærer seg inn i landskapene, som et ornament, for å bruke Gjesviks uttrykk. Skjønt, «skjærer seg» … Slik de framstår i Knudsens bilder, føyer veiene seg inn i landskapet snarere enn å med vold tvinge seg fram. I en billedserie fra for eksempel 1880-årenes Nærøydal, der E16 går i dag, danner fallet i fossen en slags overraskende harmoni i møtet med den nylagte veien. Det er som om det alltid var meningen at de to – veien og fossen – skulle møtes akkurat her. Gjesvik hjelper oss å lese bildene, noen ganger som selvstendige verk, andre ganger som deler av en kunsthistorisk dialog med for eksempel romantikkens malere. Mange av Knudsens bilder viser motiver som andre kunstnere også har vært fascinerte av. J.C. Dahls maleri «Fra Stalheim», med mektige fjell og store stup, regnes for eksempel som en av romantikkens fremste eksempler på hvordan det sublime, oversanselige, nesten skrekkinngytende synet på natur gjorde seg gjeldende. I Knudsens avbildninger fra det samme området er naturen langt mindre mektig og overveldende. Mennesket har vokst nok til å kunne sette tydelige spor, i form av veien som sirkler seg ned gjennom dalen, og som også blir et dominerende motiv i bildene.

Det er for øvrig gøy å lese om hvordan idealer for veibygging endret seg mot slutten av det 19. århundret. Fra ca. 1760 til 1850 rådet det såkalte «franske prinsipp», der veiene ble lagt i mest mulig rette strekker. Det fungerte bra så lenge terrenget var flatt og fint, men resulterte i noen heidundrandes stupbratte veier rett opp og ned i de mer krevende områdene, for eksempel Kvamskleiva i Valdres.

Så endret idealene seg, og man begynte å ta mer hensyn til terrenget. De slyngede veiene ble snart det de traktet etter, både ingeniørene og estetikerne, det være seg i parkanlegg eller i fjellheimen. Det er disse buktende uttrykkene for en ny tid som Knudsen har fanget med kameraet. Nettopp det vakre ved veiene er det som blir så tydelig i bildene hans. Det er vel også derfor vi fortsatt sender postkort med bilde av Trollstigen.

tre møter med døden

– Døden er en fellesnevner i de tre historien som utgjør Il Trittico. Og under alle dødsfallene vaker spørsmålet: Finnes det en gud eller ikke?

(På trykk i programheftet for Il Tabarro/Gianni Schicchi, oktober 2018, Den norske opera og ballett.)

Regissør Isabella Bywater har tenkt mye på hvordan hun skulle presentere de tre operaene som utgjør den såkalte Il Trittico. For ved første øyekast har ikke Il Tabarro, Suor Angelica og Gianni Schicchi så veldig mye til felles. Joda, alle tre er korte, én times operaer. Alle tre ble til mot slutten av Giacomo Puccinis karriere som komponist, det vil si under og etter første verdenskrig. Og alle kjennetegnes av den usigelig vakre musikken som er Puccinis kjennemerke.

– Men hvordan skulle jeg binde dem sammen? Skulle jeg legge dem alle til samme tidsperiode, selv om de opprinnelig er lagt til ulike tiår? Eller skulle jeg kanskje la noen av karakterene være gjennomgangsfigurer i alle tre historiene?

Men hun endte med å la døden få være gjennomgangsfiguren. 

– Det var egentlig den eneste lenken jeg virkelig fant. Alle tre historiene handler om mennesker, og om død. I det første stykket er det en død baby. I det andre stykket er det en død person på grunn av en baby. Og i det tredje stykket er det en gammel person som dør. Historiene er veldig katolske, og under alt som fortelles ligger spørsmålet om hvorvid det finnes en gud eller ikke, sier Bywater.

Notatbøkene hun har liggende foran seg på bordet, er tettskrevne, men skriften er jevn og lett å lese. På disse sidene har hun samlet alle tankene hun har om Il Trittico, som hun ikke bare regisserer, men også står for kostymer og scenografi til.

– Puccini er helt brilliant hva angår å skape stemninger og å få fram følelser, uten at han graver seg ned i noe av dette. Det er nok av operakomponister som serverer deg en masse følelser, men de gir deg egentlig ingen historie. Der er det Puccini får til begge deler. Han kan rett og slett kunsten å fortelle.

Noe av det Bywater gjør som regissør, er å gjøre enkelte ting i historien tydeligere.  Barnet som dør i Il Tabarro er en avgjørende del av historien, mener hun. Men dødsfallet nevnes bare i en bisetning, og om noen i publikum akkurat da er opptatt av å ta seg en pastill, kan de lett gå glipp av den viktige detaljen. Derfor er en barnekiste en viktig del av scenen, helt fra start.

I Gianni Schicchi gjør hun noe av det samme, idet vi får se den gamle mannen alt dreier seg om, før han er død. 

– Jeg hadde lyst til å at publikum skulle få møte ham før han døde, sier Bywater.

– Man trenger å få en følelse av hva slags mann han var. Det er da også det som er jobben min som regissør: å gi publikum nok informasjon til å så tidlig som mulig engasjere seg i historien. Det blir ekstra viktig når verket bare varer en times tid. Jeg mener, i for eksempel Tosca, har du bedre tid på deg til å vekke folks engasjement. Men her, i Il Trittico, må publikum kjapt begynne å bry seg om minst én av skikkelsene på scenen. Om de ikke blir engasjert før de siste fem minuttene av forestillingen, er det jo helt bortkastet.

Hun forteller at da hun startet «i denne businessen» i England for 30 år siden, så man litt skrått på Puccini. 

– Man anså ham for å være litt vel lett… Easy listening, you know. Type Classic FM. Og ja, han er lett, men det betyr ikke at han ikke også er veldig dyktig. Selv om han tilhørte borgerskapet, den intellektuelle middelklassen, levde han helt tydelig ikke i noen boblem. Han omgikkes folk fra ulike miljøer, var en god observatør, og framstår derfor veldig overbevisende i sin skildring av fattigdom, noe vi også ser i La Boheme, som han hadde komponert tidligere.

Det finnes likevel de som mener Puccini er sentimentalitetens komponist. 

– Men en fortvilet kvinne som forvises til et kloster etter å ha blitt gravid utenfor ekteskap… Hva er sentimentalt med det? 

Suor Angelica, som handler om nettopp denne unge kvinnen, er den tredje operaen i Puccinis triptykon. Den spilles til våren, mens det denne høsten er Il Tabarro og Gianni Schicchi som vises sammen.

– Jeg har hele tiden visst at Suor Angelica skulle spilles alene, og at det derfor måtte kunne stå på egne bein. Og det gjør det uten problemer. Det er en sterk historie, om en tid som ikke er så langt tilbake, i alle fall ikke i Storbritannia. Et godt stykke ut på 1970-tallet ble gravide kvinner sendt i kloster for å føde i smug. Opprinnelig foregår historien på slutten av 1800-tallet, men jeg ville legge den til en nærmere fortid, til 1960-tallet, for å gi den et ekstra lag av smerte. Jeg tenker jo at det vil være mange i publikum som ikke nødvendigvis selv har vært i den situasjonen, men som husker den tiden. 

Puccini skrev Suor Angelica etter Il Tabarro

– Men de to stykkene er de som er mest like hverandre. Gianni Schicchi er jo en mørk komedie, og dermed fungerer det bedre å ha den sammen med Il Tabarro i denne omgang. For alle tre historiene skal fungere selvstendig, understreker Bywater.

Il Tabarro er lagt til Puccinis egen samtid. Gianni Schicci er derimot flyttet fram til 1970-tallet, nettopp fordi den er en komedie. 

– Men ikke en lystig sådan, altså. Den er jo basert på et utdrag fra Dantes Inferno, og mørkere enn det får du det ikke. 

Bywater synes imidlertid at humor er vanskelig å plassere i en tid som hun ikke selv – og publikum – har et forhold til.

– I en forestilling med så mye sitcom-aktig humor, er man avhengig av at folk ganske snart forstår typegalleriet. Når historien er lagt til 1970-tallet, som i dette tilfellet, er det mye lettere for publikum å gjenkjenne de ulike karakterene bare på klærne. Jeg mener: Hvordan kjenner du igjen en snobb hvis han bare er en av mange i 1300-talls antrekk?

I mer enn tre tiår har Isabella Bywater gitt teater- og etter hvert operaforestillinger en visuell utforming. Lenge var hun «bare» scenograf og kostymedesigner. 

– Da jeg begynte i denne bransjen, jobbet jeg først og fremst med teater. Og der fikk jeg som designer ofte følelsen av å være i veien. Holdningene har nok endret seg litt, men lenge var designeren en som skulle ses, men ikke høres. Jeg ble så smått ganske ganske rastløs over å ikke også få gjøre regi, men som småbarnsmor tenkte jeg samtidig at det uansett ville blitt for mye jobb. 

Men i operaverdenen var ting annerledes, forteller Bywater, og etter hvert trivdes hun best her.

– Innen opera legger man mye større vekt på det visuelle, og jeg kunne utfolde meg mer. Jeg følte at jeg ble tatt langt mer på alvor, også av regissøren, og hadde mer innflytelse på den ferdige forestillingen. Dermed klarte jeg også å holde trangen til å regissere stangen ennå en stund. 

Men så kom en henvendelse Mariinsky-teatret i St.Petersburg: Ville Bywater ha både design og regi på Faust?

– Det var en svær oppsetning! Det var jo Russland, dette her. Jeg måtte bare kaste meg ut i det. Og siden det gikk bra, var det ingen vei tilbake etter det. Nå vil jeg bare også regissere.

– Men du holder fast ved å stå for kostyme og scenografi også?

– Ja, det er jo krevende å skulle holde i så mange tråder. Men jeg har ikke lyst til å gi slipp på designen. Det er tross alt fortsatt der jeg har mest erfaring. Så får jeg heller jobbe for å få en fast assistent etter hvert, som kan avlaste meg på en del av det som må gjøres.

– Det er vel litt i Puccinis ånd, dette her, det å tenke helhetlig? Han var inspirert av Wagners tanker om «Gesamtkunstwerk» – at det ikke bare handlet om musikken, men at alle elementer måtte fungere sammen for å skape den totale opplevelsen?

– Absolutt. Samtidig er jeg veldig bevisst på at en forestilling ikke først og fremst skal være design, som det så er satt musikk til. Det visuelle skal gjøre det lettere å høre musikken, og enklere å forstå historien. 

Og nei, hun mener ikke at det alltid er en god ide å gjøre alt selv.

– Det er mye godt å si om samarbeid. Når det fungerer, får du mer enn summen av hver enkelt. På den andre siden: Når det ikke fungerer, får du mindre enn summen… Men jeg prøver alltid å finne folk jeg kan jobbe med, og som har gode innspill å komme med, det være seg sangere eller folk i crewet. For jeg liker jo å samarbeide! Men samtidig liker jeg også å ha kontroll og være sjefen.

Mangfold på museet

Du har selvfølgelig gjort det mange ganger – gått inn på et tun, over en dørstokk, opp en trapp for å kikke inn på liv vi har levd – og lever. Museene våre er populære utfluktsmål, ikke minst nå i ferieukene som venter oss.

(Først publisert i Forskerforum 28.06.2018.)

Men hvem og hva møter deg egentlig? Hvem sine liv er det som får plass på våre ulike kulturhistoriske museer? Og med hvilke ord fortelles hvilke fortellinger?

I 2006 ble det såkalte Mangfoldsnettverket opprettet etter avtale med Kulturrådet. Hensikten med nettverket har vært å løfte fram kompetansen blant museer som jobber aktivt med minoritetstematikk og kulturelt mangfold. Nå har ni museer bidratt med artikler til en bok som drøfter det inkluderingsarbeidet som pågår.

Det er da også en bok som bør nå ut langt utover museumssektoren. De diskusjonene som finner sted mellom permene her, om inkludering, ekskludering, mangfold og makt, har relevans på alle områder der mennesker møtes. Spesielt gir Thomas Michael Walle fra Musea i Sogn og Fjordane sitt kapittel om «museale inkluderingsstrategier» mye å tygge på. Han problematiserer hele inkluderingsbegrepet, der fokuset på minoritetene altfor lett forblir et sidespor og ikke får utfordre tenkningen rundt majoritetskulturenes selvfølgelighet som sådan.

Den kritiske tonen til det som foregår av inkluderingsarbeid ved museene, er for øvrig symptomatisk for hele boka. Artiklene er i stor grad skrevet av konservatorene og formidlerne bak de ulike utstillingene, og likevel er det langt unna selvskrytet og de ubetingete suksesshistoriene. Derimot sitter selvkritikken løst over alt man kunne ha gjort annerledes, og alt som ikke funket, for eksempel i dialogen med representanter for minoritetsgruppene. Det er så jeg innimellom får lyst til å stryke artikkelforfatterne på kinnet og si at så ille var det vel ikke?

Samtidig hadde et litt større mangfold blant artikkelforfatterne gjort seg. For det er et paradoks at de som skriver om det mangfoldsarbeidet som har vært gjort så langt, selv tilhører majoritetsbefolkningen, om de er en aldri så ydmyk utgave av denne.

Men altså: Som lesere inviteres vi med på et utvalg ulike utstillinger fra de siste årene, det være seg skaut-utstillingen «Blyge blikk» ved Nasjonalgalleriet i 2011, fokuset på Varangerhuset – en kombinasjon av bolig og fjøs – i Vadsø i 2016, eller «Våre hellige rom» ved Interkulturelt museum i Oslo 2007-2014. Særlig har etniske minoriteter som skogfinnene og tater-/romanifolket vært viet økende oppmerksomhet, og tre av artiklene forteller om arbeidet med å inkludere og løfte fram disse kulturene ved like mange museer. Her hadde jeg gjerne sett en fjerde tekst som knadde sammen erfaringene fra de tre ulike utstillingene og fikk fram fellesnevnere og forskjeller. For i disse tekstene blir det spesielt tydelig det som nesten alltid er svakheten ved artikkelsamlinger: Det blir mange gjentakelser, samtidig som man savner en tydeligere struktur og helhet. Jeg blir også sittende og lure på hvor man tenker at veien går videre? Tidligere nevnte Walle våger seg frampå med spørsmålet om det velvillige inkluderingsarbeidet er en måte for museene å verne seg selv mot kritikk på. Burde de heller se det produktive i friksjon og motstand? Se, det hører jeg gjerne en bredere diskusjon om.

Bettum/Maliniemi/Walle (red.)
Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis.
Museumsforlaget, 2018

Nyttig rapport, kjedelig bok

Levekårsundersøkelsen for kulturtidsskrifter er ikke akkurat lystig lesning.

(Først publisert i Forskerforum 20.04.2018.)

Jeg kvier meg lenge for å kalle det en bok. Til det er tekstene i Kulturtidsskriftene altfor lite bearbeidet, og sideuttegningen for døll. Hvorfor Kulturrådet ikke bare trykket det hele opp som en alminnelig forskningsrapport, er meg en gåte. Og når Fagbokforlaget har valgt å gi det hele ut som en bok, hvorfor ikke legge litt mer omtanke i å omdanne tørre kapitteltekster til en spenstig helhet? Om de trenger tips til å gjøre det billig, men likevel kreativt, er det bare å spørre landets redaktører av kulturtidsskrifter.

De to som driver kulturtidsskriftet MELK, for eksempel. Jeg måtte smile av bildet de nylig la ut på Instagram. En sovende redaktør ligger over skrivebordet, med en solid stabel A4-konvolutter med håndskrevne adresser ved siden av seg. Det er tid for å sende ut et nytt nummer av ett av landets yngste kulturtidsskrifter, og enn så lenge kan de bare drømme om en distribusjonsordning et fattig, lite tidsskrift måtte ha råd til. Så da er det bare å ta pennen fatt for redaktørene og skrive på konvolutten til 450 abonnenter.

MELK er imidlertid heldige. De er i 2018 blant de utvalgte, ett av 14 tidsskrifter som omfattes av Kulturrådets innkjøpsordning for kulturtidsskrifter, og som derfor vil bli å finne rundt om på landets folkebiblioteker.

Men funker de, disse støtteordningene for kulturtidsskriftene, eller burde Kulturrådet sette inn noen andre tiltak? Det er spørsmålet som stilles i Kulturtidsskriftene, en slags levekårsundersøkelse av noen av de mest utsultede meningsbærerne vi har her til lands.  Et knippe forskere ved Høgskolen i Volda har fått i oppdrag å utrede situasjonen deres, og begynner rapporten med å forsøke å definere hva et kulturtidsskrift egentlig er, en innsirkling som oppleves mer som et pliktløp enn som særlig avklarende. På et tidspunkt begynner jeg å lete gjennom rapporten etter en oversikt over de 14–15 tidsskriftene som en gang i året velges inn under Kulturrådets innkjøpsordning. Bare en enkel liste hadde gjort det ganske utydelige subjektet «kulturtidsskrift» litt mer tydelig, gitt det et ansikt. Men ingen oversikt over tidsskrifter som får støtte, er å finne.

Kulturtidsskriftene faller mellom flere stoler, og må slåss seg imellom om de knappe midlene som er stilt til rådighet. For ikke er de bøker, og ikke er de aviser. Ikke gir de noe særlig uttelling i tellekantsystemet, og de færreste har råd til å honorere bidragsyterne. Og likevel finnes det altså en liten flora av kulturtidsskrifter som på ren trass kommer ut, år etter år.

I en undersøkelse fra 2005 ble det avdekket at den mest typiske tidsskriftskribenten var en forsker, fulgt av en student. I den nye undersøkelsen er det derimot langt mellom vitenskapelig ansatte som velger å publisere i et kulturtidsskrift. Forskerne bak rapporten peker på endringene som har funnet sted i akademia siden 2005, der publisering i vitenskapelige tidsskrifter nå favoriseres. I stedet er det vi andre, vi halvstuderte, skrivende røverne – redaktører, journalister og kritikere, utøvende kunstnere og forfattere – som fyller side etter side i tidsskriftene.

Samtidig forsøker tidsskriftene å tilpasse seg en ny digital hverdag, for eksempel gjennom å publisere tekster vekselsvis på papir og på nett. Det gjør noe med tekstene – de blir mindre tidløse, mer aktualitetsorienterte, kort sagt: mer journalistiske. Hva skjer da med tidsskriftenes egenart som arenaer for lange, langsomme tanker?

Bjarne Riiser Gundersens kapittel, der han analyserer og diskuterer tre utvalgte tidsskrifter  – Kunstkritikk og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Samtiden – er vel verdt lesinga. De to førstnevnte ser ut til å inneha en solid posisjon innenfor sine fagfelt, takket være en tydelig redaksjonell profil og skribenter med kred. Det pekes på hvordan velfundert faglig kritikk har tapt terreng de siste årene i mediene for øvrig, og da blir tidsskrifter som disse stadig viktigere. Samtiden kan derimot se ut til å ha mistet noe av sin relevans i det norske medie- og debattlandskapet, der tenketanker og blogger har fått en stadig større plass, og artikler fra internasjonale medier deles fortere enn du rekker å trykke «oppdater».

Bør du lese Kulturtidsskriftene? Jeg vet ikke helt, jeg. Den er vel først og fremst av interesse for dem som skal bevilge penger, eller krangle om dem. Kanskje du heller skal bruke tiden på å faktisk lese et kulturtidsskrift? For jeg tipper at du er som meg, som gjerne heier på alle disse små arrige villnissene i det mediale økosystemet, men som ender opp med å la dem støve ned i en pøl av dårlig samvittighet, mens du sjekker siste nytt på sosiale medier. Og imens sover en utslitt tidsskriftredaktør ved siden av en haug med konvolutter.