Jonvik, Røssaak, Stien og Sunnanå: Kunst som deling, delingens kunst (anmeldelse)

Nye samarbeidsformer, nye tanker om hva kunst er og kan være, og ikke minst ny teknologi. Alt dette gjør at det visuelle samtidskunstfeltet i Norge er i endring, heter det i en ny rapport. «Kunsten å dele» har vært stikkordet i et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd. Og ettersom Kulturrådet har gjort det til vane å utgi sine sluttrapporter på Fagbokforlaget, skjer det også her en type deling. Flere enn bare de som skal gjøre praktisk bruk av forskningsresultatene, får tilgang til tekstene. Kunst som deling, delingens kunst er da også lesverdig også for oss som ikke har vårt daglige virke innen det visuelle samtidskunstfeltet i Norge. Her får vi vite litt mer om hvem som er up and coming akkurat nå, og hvem og hva det er som løfter disse (unge) kunstnerne fram.

Og likevel murrer jeg.

I første halvdel av rapporten møter vi fem enkeltkunstnere som presenteres med hvert sitt kapittel. Alle har sin historie og sin agenda, og har i så måte ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at de alle har en Instagramkonto jeg straks begynner å følge. I sitt kunstneriske arbeid leker de seg med ny teknologi, utforsker ideer, prøver ut nye materialer, samarbeider på tvers, vil noe, våger noe, i det hele tatt: Gjør det kunstnere har gjort til alle tider, eller…? Kanskje er det her min kunstfaglige kompetanse kommer til kort, men jeg strever altså litt med å forstå hva som er det virkelig nye i det nye.

Sosiale medier kan gi de nye kunstnerne et vindu å vise seg fram i. Et medium som Instagram kan i seg selv bli en del av det kunstneriske uttrykket, slik tilfellet er med Frida Orupabos digitale fotomontasjer. Men fortsatt spiller gallerier, kuratorer og andre kunstformidlere en viktig rolle som mellomledd mellom kunsten og publikum. Dette er temaet for andre halvdel av rapporten. Stavangers satsing på visuell kunst er viet ett kapittel. Bildet som tegnes opp av «kunstfeltets økologi», nettverk og delinger i denne byen vitner om et fruktbart mangfold som andre byer burde kunne la seg inspireres av, selv om også økonomiske, institusjonelle og praktiske utfordringer løftes fram.

Mot slutten blir en gjennomgående tendens i hele rapporten imidlertid litt for tydelig, nemlig at tekstene først og fremst er basert på informantenes egne fortellinger. Når materialet i så stor grad baserer seg på intervjuer, hadde jeg for det første ønsket meg mer bruk av direkte sitater. Nå er alle sitatene indirekte, altså at de refereres med kapittelforfatternes egne ord, noe som skyggelegger det faktum at det tross alt er subjektive versjoner av virkeligheten vi serveres. Samtidig hadde jeg gjerne sett at fortellingene hadde fått litt mer motstand. Vi hører at det er en ny tendens at kunstinstitusjonene vektlegger selvrefleksjon, men en slik øvelse har vel sine klare begrensninger. I historien om Munchmuseets store satsing «Munchmuseet i bevegelse» er det for eksempel først og fremst den ansvarlige kuratoren selv som får beskrive (suksess)prosjektet, mens forskerne nøyer seg med å trekke noen linjer til tilsvarende prosjekter og antyde noen utfordringer.

At det norske visuelle kunstfeltet er i endring, «i bevegelse», blir tydelig gjennom rapporten. Men hva som egentlig er det nye, og hvordan dette skyldes nye former for deling, forblir uklart.

(Først publisert i Forskerforum 4. september 2020.)

Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen (red.): Silver Linings. Clouds in Art and Science (anmeldelse)

Skyer har en lang historie i menneskenes liv. De er materielle fenomener, men også metaforer. De fungerer som religiøse symboler, og som et sted å dagdrømme. De markerer framskritt, men også menneskenes farlige overskridelser. Og nå i nyere tid danner de grunnlaget for den teknologiske utviklingen, i form av den digitale skyen jeg lagrer denne teksten i, underveis mens jeg skriver.

Silver Linings. Clouds in Art and Science er resultatet av et vellykket tverrfaglig samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Stavanger kunstmuseum. Å lese kapittel etter kapittel er som å ligge på bakken og se skyene der oppe sveve forbi, mens et vekslende selskap av forskere og kunstnere legger seg ned ved siden av meg, peker opp mot himmelen og sier: Se! Alle peker de i retning av noe som er nytt for meg. Det de forteller, er gjerne forankret i noe håndfast, materielt: en fagpersons virke, en bok, et eller flere kunstverk. Slik jordes selv det abstrakte og potensielt svevende i en skys historie.

Rent konkret er en sky en samling vanndråper eller iskrystaller. Men først i 1919, 150 år etter at meteorologi ble et fag i Norge, ble observering av skyer en formell del av Meteorologisk institutts virke, skriver historiker Yngve Nilsen. Å studere skyer, ved hjelp av drager og luftballonger, var lenge en dyr affære. Men den norske motstanden mot skyforskningen handlet også om nasjonens identitet som polar sjøfartsnasjon. Man nøyde seg lenge med de målingene som kunne gjøres fra bakkenivå, til lands eller til havs, og overlot ekspedisjoner til troposfæren til større og rikere nasjoner.

Til gjengjeld rettet kunstnerne gjerne blikket oppover. I malerier av både Kitty Kielland og Lars Hertervig framstår for eksempel skyer som en del av et økosystem, der de avtegner seg mot himmelen, men også speiler seg i vannet, skriver kunstviter Inger M. L. Gudmundson. I så måte fungerer de som et frampek mot en framvoksende miljøbevegelse etter andre verdenskrig, som advarte både mot skyer av sprøytemidler og sur nedbør, for ikke å snakke om atomskyer. Alle får de sine kapitler i boka, både de livgivende, og de ødeleggende skyene.

For fotograf Anders Beer Wilse var bildene hans av damplokomotivet, og ikke minst av den roterende snøplogen som gjorde Bergensbanen mulig å kjøre gjennom vinteren, først og fremst et begeistret uttrykk for moderniteten. I Wilses fotografier glir snø, maskindamp og skyer nærmest i ett. Slik kan de ses som en forlengelse av en sterk tradisjon innen spesielt amerikansk 1800-tallskunst, der toget var et kraftfullt motiv i avbildningen av Den nye verden, skriver kulturhistoriker Marie-Theres Fojuth. Men hva med nåtidens teknologiske avtrykk på himmelen – contrails – stripene som flyene lager? Vitenskapshistoriker Vladimir Jankovics løfter fram en rekke kunstnere av i dag som har sett det vakre i stripene. Men den estetiske opplevelsen utfordres av etikken, av vår kunnskap om miljøskader. Det dilemmaet unnslapp Wilses bilder i sin samtid.

Det er umulig å yte nesten 30 ulike bidragsytere rettferdighet, i det som er en usedvanlig godt redigert og kuratert antologi. Om både de fleste forskerne og kunstnerne var nye navn for meg, framstår de her med en selvfølgelighet i en fagbok om skyer.

«I’ve looked at clouds from both sides now», synger Joni Mitchell. Og jeg synger med.

(Først publisert i Forskerforum 12. juni 2020.)

Flørt mellom kunstnere og kjønnsforskere

Tanken var å skape et møtested for forskere og kunstnere. Nå er seminarrekka Sex(y) kunst ferdig, og snart blir det bok.

(Først publisert hos Kjønnsforskning.no 11. oktober 2005.)

– I møtet med kunststudenter hadde jeg merket meg hvordan mange jobbet med uttrykk som hadde med kjønn og seksualitet å gjøre. Men det var lite diskusjon og teori om temaet å ta utgangspunkt i, noe jeg savnet vel så mye som studentene, sier Christel Sverre, billedkunstner, kurator og nåværende rektor ved Mølla kunstskole.

Sammen med medieviter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen etablerte hun derfor et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Bergen og Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, med delfinansiering fra Norges forskningsråd. Målet var et “laboratorium for teori og praksis”, der studenter, profesjonelle kunstnere og forskere kunne møtes og utveksle tanker og erfaringer.

Pendlet mellom Bergen og Oslo

To av de fem seminarene under tittelen Sex(y) kunst ble holdt i Bergen, resten i Oslo, for slik å nå bredest mulig ut. En hard kjerne på 15-20 pendlet mellom de to byene og fikk med seg alle seminarene. Kunststudenter og kjønnsforskere utgjorde de to største gruppene.

– Det finnes en del kunstnere som ikke ønsker å fokusere på at de arbeider med kjønn og seksualitet fordi det fortsatt oppfattes som litt ubehagelig og risikofylt. Andre er derimot veldig tydelige på og opptatte av, at de jobber med kjønnsproblematikk, sier Christel Sverre.

Hennes inntrykk etter mange års kontakt med kunststudenter er at guttene har kommet på banen nå.

– De har begynt å jobbe med kjønn uten å føle seg hemmet av de historiske feministiske føringene som enkelte av deres kvinnelige medstudenter muligens opplever. Jentene har kanskje mødre som var aktive i kvinnekampen, og da ønsker de ofte selv å være noe annet. Samtidig har det de siste 10-15 årene vært et veldig fokus på kropp, identitet og kjønn i kunsten, og fra slutten av 80-tallet har de kvinnelige kunstnerne generelt fått en helt annen posisjon innenfor kunstfeltet. Det er fortsatt menn som får mest prestisje og oppmerksomhet, men kvinnene posisjonerer seg også tydelig nå, påpeker Sverre.

Trenger flere møtepunkter

Hun hadde gjerne sett at kunstnere og forskere jobbet mer sammen, eller i alle fall visste om hverandre i større grad. – I kunsten har det de siste årene vært et veldig fokus på teori og det å kunne sette det man gjør kunstnerisk inn i en sammenheng, gjerne med utgangspunkt i teori. Samtidig danner jo mye av det som skapes av kunst grunnlag for forskning. Men likevel skulle vi gjerne sett at det fantes flere møtepunkter mellom kunstnerne og forskerne, sier Sverre.

Wencke Mühleisen understreker at Sex(y) kunst ikke først og fremst har vært en studie i representativ likestilling.

– At kvinner er underrepresentert på alle nivåer i kunstfeltet vet vi. I dette prosjektet har vi mest vært interesserte i ulike tilnærmingsmåter til emnet kjønn og seksualitet, både innen kunst og i forskning, understreker Mühleisen.

Hun mener det ikke går an å tenke seksualitet uten å tenke kjønn i vårt samfunn, og at det ikke går an å tenke kjønn uten å tenke seksualitet.

– Selv om det merkelig nok finnes kjønnsforskere og kunstnere som gjør det, påpeker Mühleisen.

Og så kan man spørre seg hva seksualitet egentlig er. – Det vet vi faktisk ikke så mye om, selv om vi har noen anelser. Det er et fagoverskridende tema, der kunnskapsproduksjonen delvis har vært begrenset til naturvitenskap, medisinen og psykiatrien og ellers hatt relativt magre kår. Innen kjønnsforskningen er dette heldigvis i ferd med å endre seg blant annet på grunn av queerforskningens insistering på å tenke kjønn og seksualitet sammen. I kunstfeltet har de siste års kroppsfokus ført til større teoretisk oppmerksomhet overfor disse temaene. Vi vet i alle fall med sikkerhet at seksualiteten er et avgjørende område for reguleringen av kulturen og samfunnet. Derfor er det også så viktig å studere, sier kjønnsforskeren.

Mangfoldighet av kunstnere

Blant kunstnerne som er invitert til å snakke om sitt arbeide er forfatter Lars Ramslie, journalist og kunstner Charlotte Thiis Evensen, billedkunstnerne Vanessa Baird og Mette Hellenes, skuespiller og performancekunstner Kate Pendry, multikunstner Tommy Olsson, humorist og programleder Christine Koht, og fotograf Maya Økland.

– Det har vært morsomt for meg som forsker å starte et prosjekt som ikke var så strengt definert som det forskningsprosjekter gjerne pleier å være. Det har i stedet vært knyttet til en ide om og en lyst til, å skape et møtepunkt og en åpen prosess, sier Mühleisen.

De fem seminarene har bestått av tradisjonelle foredrag, workshops hvor alle har fått eksperimentere, og møter med kunstnere der de har kunnet presentere sine arbeider og diskutere dem.

– Samtidig har seminarene vært en spennende måte å dekonstruere hverandres felter på. Om man spissformulerer det hele, kan man kanskje sette kunst og forskning opp mot hverandre; det kunstneriske arbeidet handler tilsynelatende om intuisjon, kreativitet, prosesser og følelser, mens den akademiske er preget av struktur, rasjonalitet, logikk, stringens. Men så stemmer dette likevel ikke, for kunnskapsproduksjonen er jo i høy grad preget av kreativitet, subjektivitet og intuisjon, samtidig som man finner en stor grad av planlegging, intensjon og rasjonalitet i kunstproduksjonen, sier Wencke Mühleisen.

Dessuten driver begge felt med former for kunnskapsproduksjon som bidrar til å legge rammer for mulighetene til innsikt, kunnskap og dermed også politikk.

Annerledes avslutningsseminar

Det siste seminaret i rekka skilte seg imidlertid ut fra de foregående ved å peile seg inn mot en diskusjon om det de prosjektansvarlige hadde kalt “feministiske strategier”.

– Vi ville jo ikke feige ut, så vi tenkte at OK, nå organiserer vi et seminar med fokus på, kjønnsurettferdighet og representasjon. For kjønn og seksualitet knyttet til det politiske feltet har absolutt vært et gjennomgangstema, uten at vi har hatt som mål å skape et program. Jeg er veldig glad for at vi hadde det siste seminaret, for selv om den representative urettferdigheten egentlig er noe vi allerede vet mye om, må man igjen og igjen slå i bordet og påpeke dette. Men vi har altså ikke hatt noen forpliktelser til å formulere et mål, så oppsummeringene etter seminarrekka er alt annet enn en høringsuttalelse, ler Mühleisen.

Også Christel Sverre mener det var riktig å avslutte den ellers åpne og utforskende serien av seminarer med å forsøke å avdekke strategier.

– Målet vårt var ikke nødvendigvis å utarbeide strategier, men å avdekke om slike allerede fantes. Er det fortsatt nødvendig å diskutere ut fra et kvinneperspektiv, spurte vi, og ba så ulike kvinnelige kunstnere og forskere om å avlevere såkalte tilstandsrapporter fra felten.

Og svaret fra billedkunstner og skribent Beathe C. Rønning, produsent, musiker og stipendiat Anne Lorenzen, og regissør, manusforfatter og dramatiker Ingebjørg Torgersen, ble et ganske entydig ja: Det behøves fortsatt feministiske strategier. Dette handler om å kreve representativ likestilling på alle nivåer, men også om å kreve plass til kjønn og seksualitet som tema i forskning og undervisning. – Andre strategier går ut på å kreve eksperimentelle praksiser og metoder som rikker konvensjonene ved kunstlærestedene og i akademia. Men hvilke strategier den enkelte velger å benytte seg av, varierer sterkt, blant annet etter tid og sted, sier Sverre.

Bokutgivelse

Det var lenge snakk om å la seminarene ende opp med en kunstutstilling, men i stedet blir det tekst og kunstutstilling i bokform, på Pax forlag neste år.

– Når vi nå skal tenke bokutgivelse, nullstiller vi oss igjen. Boka blir altså ingen oppsummering av seminarene, men en forlengelse av dem, en ny prosess. Vi håper å skape både teoretiske, kreative tekster og original kunst, men fremdeles innenfor temaene kjønn og seksualitet – i veldig vid forstand, sier Mühleisen og Sverre.