We love you, Miss Hannigan

Vi er en fin blanding av folk, der vi fyller opp de 1740 setene i The Palace Theatre. Barnefamiliene dominerer selvfølgelig – det er tross alt en av de mest kjente og kjære familieforestillingene som utspiller seg på scenen. Men mange av radene er også fylt opp av halvvoksne tenåringer, og lufta i det 100 år gamle teatret er ladet med pubertale hormonsvingninger. Og så er det meg, da, og noen flere som meg, som er her ene og alene for å oppleve hun som i godt voksen alder har lykkes i å bli et lesbeikon: Jane Lynch.

(Publisert i Blikk august 2013)

Ja, for du husker vel scenen fra tv-serien The L Word, hvor Lynch som kvass feministisk advokat først harver verbalt over stakkars Tina, før hun plukker opp en pingpongball og sikter den rett mot en applikert livmor på veggen. Eller var den av keramikk, den der greia? Jeg kjente det uansett i livmoren selv, og det var slettes ikke ubehagelig. Det var noe med Lynch og den skreddersydde dressen, det selvsikre smilet og den sexy snerringen.

Derfor finner du meg altså her en maikveld på The Palace Theatre på Broadway. Jeg hater småjenter! brøler Lynch idet hun river opp døra og farer inn på scenen, og salen bryter ut i ellevill jubel. Miss Hannigan har gjort sin entre.

Musikalen er selvfølgelig Annie, og ja, vi må alle snufse litt når det synges om tomorrow, you’re always a day away. Og Annie er rødhåret og krøllete og foreldreløs, og livet er heller ingen lek for de andre jentene på barnehjemmet. It’s the hard-knock life. Det hjelper ikke akkurat at barnehjemsbestyrer Miss Hannigan hater småjenter og elsker flaska.

Det gjorde også Jane Lynch lenge. Elsket flaska, altså. Hun skriver om det i selvbiografien Happy Accidents som kom ut i 2011, og som jeg laster ned til ipaden samme kveld jeg har sett henne i hennes debutforestilling på Broadway. Allerede på high school gjorde hun alkohol til en fast følgesvenn, der noen øl hver dag, og av og til flere enn bare noen, ble en selvfølge. Slik fortsatte det lenge etter at hun var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Det er lett å leke hobbypsykolog og diagnostisere henne med selvhat og internalisert homofobi, og konkludere med at hun drakk seg vekk fra sitt seksuelt forvirra jeg. For veien til statusen som lesbeikon virker lang fra de temmelig desorienterte tenårene hennes i småbyen Dolton, sør for Chicago. Også i tiårene som fulgte, skulle det manglende kjærlighetslivet hennes være et tema, både for henne og omverdenen. «Du er altfor fokusert på karrieren!», sa folk stadig til henne. Selv mente hun at hun var altfor fokusert på sin egen usikkerhet når hun kom for tett på noen. Det kjennes langt mellom Lynch’ framstilling av sitt usikre selv og rollefiguren Joyce Wischnia i The L Word.

Og ja, jeg føler med henne når hun innimellom beskriver rotløsheten hun kjenner, der hun flytter fra stat til stat gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, alt etter hvor det byr seg roller. Men først og fremst fascineres jeg av historien om en som så veldig gjerne ville være skuespiller, og som slik bygget seg en karriere, birolle for birolle. Når hun i 2010 vinner både Golden Globe og Emmy for rollen som gymlæreren fra helvete: Sue Sylvester i tv-serien Glee, er hun femti år. Femti år! Mens andre (spesielt kvinnelige) skuespillere lyser opp stjernehimmelen som tjuefemåringer for så å slukne i løpet av de neste ti årene, har Lynch møysommelig jobbet seg fram og opp. Ofte får hun roller som egentlig er tiltenkt menn, men som gjøres til en kvinnerolle for kjønnsbalansens skyld. Dermed får historiene som utspiller seg på scenen eller tv-skjermen en kvinneskikkelse som gjerne bryter med stereotype framstillinger av kvinner. Ulempen er at disse kvinnene sjelden får ha et kjærlighetsliv. Når Joyce i The L Word selvsikkert nok bryter alle regler for advokat-klient-forholdet og legger an på Tina, er det faktisk første gang Jane Lynch kysser en medskuespiller.

Jane Lynch er altså 53 år gammel når hun i år debuterer på selveste Broadway, etter mer enn 35 år på scenen. Her elskes hun umiddelbart, av ungene som har kommet for å la seg frydefullt skremmes av den slemme Miss Hannigan, av tenåringene som ikke kan få nok av gymlærer Sylvester, og så jeg, da. Weeee loooove youuuuu, Miss Hannigan, tvinges barnehjemsbarna på scenen til å si. Ingen behøver å tvinge meg til å si det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *