Stikkord: skeivt

Lykken er å ha lesbisk los

Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.

Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.

Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv.  Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst  Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.

Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.

I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.

Fortsett å lese Lykken er å ha lesbisk los

Jenny og kjærligheten

Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.

Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.

Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.

Fortsett å lese Jenny og kjærligheten

Christine Myrvang: Tause kilders tale (anmeldelse)

«Denne boka ble trigget av et gåtefullt hull», står det som første setning i boka Tause kilders tale. Dermed har historiker Christine Myrvang satt kurs. For som hun påpeker: hull, tomrom og taushet er faktiske funn. Det gåtefulle hullet finner hun i forfatter Sigrid Undsets etterlatte brevsamling, og dette ene hullet skal vise seg å få følge av flere.

Trodde vi at vi kjente deg, nobelprisvinneren vår? Gift med og senere skilt fra maleren Anders C. Svarstad, han som i flertallet av Undsets biografier er blitt ansett som hennes store – og også eneste – kjærlighet. Sigrid Undset ble mor til tre, hun konverterte til katolisismen etter skilsmissen som 42-åring, og levde uten partner resten av livet. Dette er det store, vedtatte bildet av Undset, som Myrvang altså utfordrer med sin nye bok, der hun spør om Sigrid Undset kanskje elsket en eller flere kvinner, for eksempel svenske Andrea «Dea» Hedberg. Sigrid og Dea begynte å brevveksle som 16-åringer, og korrespondansen mellom dem var til tider intens. Og de møttes. Men hvorfor er så mange brev fjernet, og av hvem? Undset selv? Hennes etterkommere? Og hvorfor er det perioder, for eksempel da Dea giftet seg, eller senere da Sigrid traff Anders, der det plutselig ser ut til å ha vært påfallende lite kontakt mellom de to unge kvinnene? Vel, Myrvang funderer og diskuterer.

Undset jobbet som «kontordame» før hun ble forfatter, og det var i den sammenheng Myrvang først leste disse brevene, som en del av et forskningsprosjekt om kontorenes historie. Men så får hun altså los på noe helt annet, noe som hun ikke kan se at det har vært snakket om. Hun stuper som en Alice i kaninhullet ned i alt hun finner – og ikke finner – av materiale, og vi lesere blir så gjerne med på den ferden. Myrvang skriver med en smittende entusiasme og nysgjerrighet, blir mer og mer begeistret over spor hun finner etter en forfatter som ser ut til å ha tenkt og skrevet langt friere om kjønn og kjærlighet enn hva som har blitt løftet fram til nå.

Nei, Myrvang påstår ikke at Undset var lesbisk. Hun navigerer behendig rundt kategorier og identiteter av i dag, og forsøker ikke å dra Undset ut av et skap eller sette merkelapp på henne. Men Myrvang er samtidig standhaftig i sitt forsett om å se etter det andre kan ha oversett. Hele boka gjennom smetter hun inn bisetninger om folk, særlig kvinner, der hun peker på alle andre som levde liv utenfor ekteskapet, på ulikt vis. Myrvang hadde jo ikke behøvd å nevne for eksempel at en av Undsets biografer, Giske Anderson, aldri giftet seg, men hun gjør det altså. Slik minner hun oss lesere hele veien gjennom på at det fantes – og finnes – andre liv enn de som leves innenfor det heteroseksuelle parforholdet. Og slik plasserer hun Undset inn i en helt ny kulturell og tankemessig sammenheng.

Kanskje er det likevel Undsets religiøse tro snarere enn ekteskapet med Svarstad som har lagt de sterkeste føringene for hvordan både hennes liv og litteratur har blitt lest. For Undset snakket varmt om kvinnen som mor, og hun var uttalt skeptisk til Katti Anker Møllers kamp for retten til prevensjon. Men hun var faktisk ingen fanebærer for det heteroseksuelle parforholdet. Hun hadde kontakt med kvinner som levde med andre kvinner, spesielt i årene i Brooklyn under andre verdenskrig. Her hadde hun blant annet et nært vennskap med forfatteren Willa Cather, som selv delte liv og leilighet med en annen kvinne. Og hun skrev om seksualitet på lite dogmatisk – ja, snarere frigjørende –vis, også i religiøse sammenhenger.

Det å kunne se mønstre i et menneskes liv, er viktig, men også det å se alt det som bryter, alt det motsetningsfulle og kanskje litt uforståelige. Altfor mange biografier lider under en biografs ønske om å kunne jobbe fram en enkel ligning, og deretter sette to streker under et svar. Det er ikke tilfelle med Tause kilders tale. Myrvang lykkes med å holde dører åpne og inspirerer til videre dypdykk i Undsets tekster.

Skulle jeg ønsket meg noe annerledes, måtte det ha vært en annen undertittel. Hullet i brevsamlingen er på alle måter et godt startpunkt for Myrvangs detektivferd. Men hvorvidt Dea var Sigrid Undsets «store, uforløste kjærlighet» blir et for stort spørsmål å svare på, særlig ettersom Dea selv aldri blir en interessant figur i denne historien. Ettersom hennes brev til Sigrid er gått tapt, forblir hun i praksis taus, og dermed ganske konturløs og intetsigende. Nei, da er det mer givende å bli med på Myrvangs skeive lesninger av både Kristin Lavransdatters møte med alvemøen, og Olav Audunssøns fysiske basketak med andre menn. Myrvang understreker selv at hun ikke er litteraturviter, men dette er så gode lesninger at det aldri vil være mulig igjen å ikke se det hun ser her.

(Først publisert i Forskerforum 11. januar 2021.)

Kjærlighetens spilleliste

«Jag kom att tänka på en Joni Mitchell-sång», sier Elise. «Du och dina sånger», sier Dagmar. De har akkurat elsket, men nå gråter Elise. «Det är den där…. «A case of you»», sier Elise, og siterer et utdrag fra sangteksten, om å være forberedt på å blø for kjærligheten.

Anneli Furmarks grafiske roman Gå med mig till hörnet (Galago, 2020) har da også et lydspor som gir en ekstra dimensjon til boken.

Elise er historiens hovedperson. Hun er 56 år og jobber som journalist. Hun har vært gift med Henrik i 23 år, og har to voksne sønner. På en kunstutstilling en dag møter hun Dagmar, en jevnaldrende lege, gift med en annen kvinne, men med fortsatt hjemmeboende barn. Elise og Dagmar innleder snart et forhold, noe deres respektive partnere får vite om. Etter hvert innleder Henrik et forhold til en yngre kollega, og det ender med skilsmisse mellom ham og Elise.  Dagmar vil imidlertid ikke gå fra sin partner, og plutselig vet ikke Elise lenger hva hun har og hvor hun er på vei i livet. Hun har nådd fram til et hjørne, men vet ikke hvilken vei hun skal snu og hvor hun skal gå videre.

Bokens tittel, Gå med mig till hörnet, er hentet fra en Leonard Cohen-låt som vi får et lite utdrag av i epigrafen: «I’m not looking for another/ as I wander in my time / Walk me to the corner / our steps will always rhyme». Disse linjene er fra Cohens sang «Hey, That’s No Way To Say Goodbye», spilt inn første gang i 1967, og siden fremført av en rekke artister, ved siden av Cohen selv. Senere dukker sangen opp som en referanse i Furmarks historie. Elise har en spilleliste hun deler med Dagmar på en strømmetjeneste, og når hun en dag legger til denne låten på spillelisten, skaper den en åpning for å prate om det som er så vanskelig: Skal vi fortsette å treffes eller ikke?

Det var nok ikke tilfeldig at Dagmar og Elise møttes på en kunstutstilling. De er begge det Elise kaller «kulturtanter», med mange felles referanser hva angår film, bøker og musikk. Filmer som Love Actually og Brokeback Mountain nevnes, begge filmer som tar for seg den besværlige kjærligheten i alle dens former. Det samme gjør sangene som siteres, det være seg låter av Cohen, Mitchell eller for eksempel Säkert.

Kanskje er det ikke så mange som umiddelbart tar referansen til Leonard Cohens sang når de leser bokens tittel. Men så snart man blar om og leser epigrafen, får man en ide om hvor forfatteren har fått tittelen fra. Kjennere av Cohens sanger vil forstå hvilken låt de fire linjene er hentet fra. Gjør man det ikke, er sjansen uansett stor for at man assosierer noe med Cohen selv, for eksempel at han var en poet og låtskriver som sang om det boblende begjæret og den kronglete kjærligheten. Også Joni Mitchell refereres til med to sanger, «Both Sides Now» og «A Case of You», begge sørgmodige, ganske resignerte sanger om en som slikker sine sår, slik Elise må et stykke ut i historien.

På side 46 har Furmark tegnet inn noen strofer fra en sang, sammen med noen notetegn som understreker at det er musikk vi hører, eller altså leser. Vi får ikke vite hvem som synger, men teksten er på svensk. Den løper som et blått bånd over Elises hode, der hun sitter og melder med Dagmar. De lytter til den samme sangen, på hvert sitt sted, og musikken knytter dem sammen. Det er en sang Elise nettopp har lagt til spillelisten, leser vi på den foregående siden, og det er enkelt å tolke ordene i sangen som Elises uuttalte ord til Dagmar: «Får jag träffa dig i kväll?» Furmark kunne selvfølgelig lagt ordene rett i munnen på Elise, i en eller flere snakkebobler. Men gjennom å la sangen uttrykke det Elise kjenner, får forfatteren understreket båndene mellom de to kvinnene, symbolisert gjennom musikken de samlytter til, illustrert gjennom det blå tekstbåndet. Sånn sett blir ordene fra sangen mer enn bare tekst. Og samtidig får forfatteren understreket det kompliserte og uavklarte mellom dem, alt det de leter etter ordene for, ved at snakkeboblene i rutene bare er korte konstateringer av at de begge lytter. Det er musikken som snakker, de hører etter, og de vet begge at det er ikke bare å treffes i kveld. Til det er det for mange hensyn å ta.

En del lesere vil nok kjenne igjen sangen: «Får jag» med Säkert, hentet fra hennes 2010-album Facit. Kanskje har man selv noen minner til den sangen, som aktiveres ved å lese tekstutdragene. Nina Ernst skriver i Att teckna sitt jag (2017) om hvordan det i grafiske selvbiografier finnes en ambisjon om å knytte innholdet i historien til en virkelighet utenfor fortellingen. Denne ambisjonen er tydelig også i Furmarks historie, selv om den ikke framstilles som noen selvbiografi. (Hovedpersonens navn er for eksempel et annet enn forfatterens.) Men kanskje det er en biografi over oss alle Furmark har forsøkt å skrive og tegne? Hvem har ikke vært på vei mot et hjørne og ikke visst hvor veien videre gikk?

Ved å referere til fysiske gjenstander og miljøer skapes en kulturell tilhørighet til en bestemt samfunnsgruppe, tid eller tradisjon, skriver Nina Ernst. Minner vekkes til live, og referansene kan fungere som tidsmarkører, identitetsmarkører, og også klassemarkører. Ernst refererer til El Rafaie som anser intertekstualitet i skapelsen av selvbiografiske serier som et retorisk grep som inviterer til medskaping og identifikasjon hos leseren.

Men verdien av medskaping og identifikasjon behøver ikke avgrenses til lesing av selvbiografiske verk. Alle kunstneriske uttrykk krever en eller annen fortolkning mellom form og innhold. Den som ser og/eller hører må ta i bruk seg selv, sine egne sanser, erfaringer og fantasi for å få mening ut av kunsten. Det er lett å tenke seg serieromanen som et stille medium, som noe som ikke skaper lyd. Kjærlighetshistorien om Elise og Dagmar er da også tilsynelatende fortalt innenfor rammene av en tradisjonell grafisk roman, der historien trer fram for oss gjennom hva vi ser med øynene: tekst og bilder i samspill. Men både teksten og bildene kan ha lyd. Teksten i snakkeboblene kan forstørres eller forminskes, fetes opp eller fades ut, for å understreke med hvilken styrke ordene uttales. Og lyder kan illustreres ved hjelp av visuelle tegn og symboler, såkalte markeringer, slik vi ser når Elise og Dagmars lytting til Säkert-låten avbrytes av et «knack knack», som vi forstår visualiserer noen som banker på døren inn til rommet Elise befinner seg i.

Men Furmark har med utdragene av sangtekstene laget ytterligere åpninger mot det auditive. Hvem hører ikke Leonard Cohens stemme i hodet når man leser epigrafen? Trykte bøker kan gjerne sies å være et lydløst medium, men fortellingene skaper likevel lyd inne i hodet vårt.

Og de kan faktisk skape lyd også utenfor hodet. Det finnes bøker for små barn, der man kan trykke på en knapp og høre en sau breke eller en katt mjaue, mens man ser det riktige dyret avbildet, og kanskje ser bokstavene som betegner det. Furmarks bok har ingen slike knapper. Men om man flytter seg over på strømmetjenesten Spotify, vil man finne en spilleliste som forfatteren har laget, med tittel etter boken. Her ligger alle sangene som det siteres fra i boken, pluss et knippe andre med samme tematikk, altså kjærlighet. Blant sangene finner vi låten «The Wings», som var en del av soundtracket til Brokeback Mountains. Det finnes ingen henvisning i boken til denne spillelisten, men den som leter, skal tydeligvis finne. Og det er lett å tenke seg at denne listen er virkelighetens representasjon av fiktive Elises spilleliste. Det er som om Elise deler den også med oss, og ikke bare Dagmar.

Elise lever et liv der digitale medier er en selvfølgelig del av hverdagen, selv om hun selv er født lenge før internett fantes. Hun ser på Netflix-serier, kommuniserer med Dagmar via Messenger, har en Instagramkonto og hører altså på musikk på en strømmetjeneste. Hun er som en hvilken som helst forelsket tenåring, bare at hun er i femtiårene. Og nettopp alder er et tema i fortellingen, mer enn genus og seksuell identitet. Når Elise forteller en kollega om Dagmar, ler han. «Att två så pass mogna damer skulle bli så kära, ja det var väldigt skojigt tydligen», sier Elise på en venninnemiddag.

Men kjærligheten har ingen grenser. Det har vel heller ikke serieromanen. Kanskje har Furmark latt seg inspirere av en tv-serie som Skam, som tok i bruk ulike sosiale medier for å skape samhandling og dialog med seerne, inkludert en spilleliste som stadig ble oppdatert. Skam handlet om ung kjærlighet, Gå med mig… handler om moden kjærlighet. Men Elise har musikk som spenner over fem-seks desennier på sin spilleliste, og finner tydeligvis gjenklang for sine følelser hos både yngre og eldre musikere. Spillelisten kan hun bestemme over selv, i motsetning til Netflix’ algoritmer som foreslår stadig nye filmer og serier for henne som likevel ikke faller i smak. «Vad tror de om mig egentligen, tänkte hon. Vem tror de att jag är?».

Elise rommer mer enn hva noen datamaskin kan regne ut. Det gjør også kjærligheten. Og en serieroman kan favne mer enn bare tekst og bilder. Den kan også gi oss musikk.

Homo i går, skeiv i dag

Det begynte som et lite, skeivt hjørne og ble til en stor paraply. Men under paraplyen gikk diskusjonene.

23. januar 1990 døde den norske skuespilleren Arne Bang-Hansen, 78 år gammel. En lang karriere både på teatret, film og tv var over.

Arne Bang-Hansen hadde fem år tidligere fortalt offentligheten at han var homofil. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien hans, som han hadde gitt tittelen  «Fra mitt skjeve hjørne».

Det må ha vært en av de første gangene noen brukte «skjev», eller litt mindre riksmålsk: «skeiv», som en betegnelse for det å ikke være  «helt konvensjonelt innstilt i erotiske anliggender», som journalist Jan E. Hanssen kalte det i minneordet over Bang-Hansen.

Og jeg synes det er et fint sted å starte, akkurat her: Med et ord som alltid hadde vært der, men som nå plutselig fikk et nytt innhold, og som skulle bli toneangivende i det tiåret som Bang-Hansen nettopp hadde forlatt.

– Det virker som at «skeiv» veldig raskt ble akseptert av den såkalte homobevegelsen som et gangbart begrep, uten mye offentlig debatt eller intern krangel, sier Elisabeth L. Engebretsen. På 1990-tallet var hun student og aktiv i det som da het Homoversitas Osloensis, Homofil, lesbisk og bifil studentgruppe, på Universitetet i Oslo. I dag er hun  sosialantropolog  og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og har jobbet med spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet i en årrekke. Akkurat nå holder hun blant annet på med forskningsprosjektet Beyond equality. Women´s Sexual Justice Politics in Scandinavian Queer Organizing, med hovedvekt på 1980- og 1990-tallet.

– Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var en omveltningstid, der vi fikk aktivisme i form av grupper som Rosa Rebeller og initiativ som Lesbebussen, for å nevne noen eksempler. Jeg vet ikke om det var snakk om et rent generasjonsskille i den forstand, men det var i alle fall i ferd med å vokse fram nye forståelser av identiteter og dermed hvordan man så på kjønn og seksualitet. Begreper som «homo» og «lesbisk» begynte nå å vike for nye begreper.

Et eksempel var Homofilmfestivalen i Oslo, som i 1993 endret navn til Skeive filmer.

Fortsett å lese Homo i går, skeiv i dag

Yes, I am

1.

Denne teksten handler om det å komme ut. Jeg har gjort det selv. Stadig oftere lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det.

2.

I 2014 så jeg dokumentaren Regarding Susan Sontag på Skeive filmer i Oslo i 2014. Den var en åpenbaring. Hun var en åpenbaring. Jeg forelsket meg momentant. Utstrålingen hennes! Blikket! Smilet! Måten hun satt på!

Jeg skjønner godt at hun nedla både kvinner og menn for fote.

Susan Sontag kom aldri ut. Det finnes folk som ennå ikke kan tilgi henne det, femten år etter at hun døde.

3.

14. april 1997 var tv-stjernen Ellen DeGeneres på coveret av TIME Magazine i USA, med følgende melding: «Yep, I´m gay».  Den da 36 år gamle DeGeneres hadde siden 1994 vært stjerne i sin egen sitcom-serie Ellen, hvor hun spilte rollefiguren Ellen Morgan. Denne Morgan var en litt forvirret sjel i begynnelsen av trettiårene, som drev bokhandel og ellers hang med venner og familie på fritiden. Utover i sesong fire ble det stadig hintet sterkere om at Ellen Morgan var lesbisk. Til slutt kom Morgan ut, i det som har blitt kjent som «The Puppy Episode».

TIME: So, for the record, are you yourself gay?

Ellen DeGeneres: Yes. You’re the first person that I’ve—I mean I knew that I was going to—that was one of the things when I decided to have my character on the show come out, I knew I was going to have to come out too. But I didn’t want to talk about it until the show was done. (Fra intervjuet i TIME Magazine, 14.04.1997.)

Det hele var med andre ord en svært velregissert og kontrollert komme ut-seanse for både rollefiguren Ellen Morgan og opphavskvinnen selv, Ellen DeGeneres. Det begynte med oppslaget i TIME 14. april, fortsatte med et besøk i gjestestolen hos daværende talkshow-dronning Oprah Winfrey, og til slutt kom altså den todelte «The Puppy Episode» 30. april, hvor Ellen Morgan kommer ut. Her spilte for øvrig Oprah Winfrey Ellen Morgans terapeut, som for å understreke at talkshowene og terapirommene i dag er to sider av samme sak. Det er her du forløses som et fritt og helt menneske, gjennom å erkjenne og bekjenne.

Det hele – TIME-coveret, talkshowintervjuet, sitcom-episoden – har blitt ikonisk. I kåringer av de viktigste historiene om kjendiser som kommer ut, er Ellen DeGeneres´ fortsatt på topp.  Forfatteren og kulturviteren Rodger Streitmatter har omtalt det hele som «the single most public exit in gay history, changing media portrayals of lesbians in Western culture».⁠

Det som utover 2000-tallet ble det viktigste nettstedet for lesbisk populærkultur, fikk for øvrig navnet afterellen.com.

4.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynner å skrive på denne teksten 11. oktober, den datoen som siden 1988 har vært markert som National Coming Out Day. Dagen ble grunnlagt i USA, mens hiv-epidemien herjet som verst, og tausheten fra myndighetenes side om homofili generelt, og aids spesielt, var kvelende, ja, direkte drepende. 1970-tallsfeministene hadde slått fast at det personlige var politisk, og også homobevegelsen hadde gjort disse ordene til sine. Å si høyt at man var homo, ble dermed ansett som aktivisme i sin reneste form. Å komme ut av skapet ble slik oppgave nummer én for enhver homo.

Fortsett å lese Yes, I am

We love you, Miss Hannigan

Vi er en fin blanding av folk, der vi fyller opp de 1740 setene i The Palace Theatre. Barnefamiliene dominerer selvfølgelig – det er tross alt en av de mest kjente og kjære familieforestillingene som utspiller seg på scenen. Men mange av radene er også fylt opp av halvvoksne tenåringer, og lufta i det 100 år gamle teatret er ladet med pubertale hormonsvingninger. Og så er det meg, da, og noen flere som meg, som er her ene og alene for å oppleve hun som i godt voksen alder har lykkes i å bli et lesbeikon: Jane Lynch.Ja, for du husker vel scenen fra tv-serien The L Word, hvor Lynch som kvass feministisk advokat først harver verbalt over stakkars Tina, før hun plukker opp en pingpongball og sikter den rett mot en applikert livmor på veggen. Eller var den av keramikk, den der greia? Jeg kjente det uansett i livmoren selv, og det var slettes ikke ubehagelig. Det var noe med Lynch og den skreddersydde dressen, det selvsikre smilet og den sexy snerringen.

Derfor finner du meg altså her en maikveld på The Palace Theatre på Broadway. Jeg hater småjenter! brøler Lynch idet hun river opp døra og farer inn på scenen, og salen bryter ut i ellevill jubel. Miss Hannigan har gjort sin entre.

Musikalen er selvfølgelig Annie, og ja, vi må alle snufse litt når det synges om tomorrow, you’re always a day away. Og Annie er rødhåret og krøllete og foreldreløs, og livet er heller ingen lek for de andre jentene på barnehjemmet. It’s the hard-knock life. Det hjelper ikke akkurat at barnehjemsbestyrer Miss Hannigan hater småjenter og elsker flaska.

Det gjorde også Jane Lynch lenge. Elsket flaska, altså. Hun skriver om det i selvbiografien Happy Accidents som kom ut i 2011, og som jeg laster ned til ipaden samme kveld jeg har sett henne i hennes debutforestilling på Broadway. Allerede på high school gjorde hun alkohol til en fast følgesvenn, der noen øl hver dag, og av og til flere enn bare noen, ble en selvfølge. Slik fortsatte det lenge etter at hun var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Det er lett å leke hobbypsykolog og diagnostisere henne med selvhat og internalisert homofobi, og konkludere med at hun drakk seg vekk fra sitt seksuelt forvirra jeg. For veien til statusen som lesbeikon virker lang fra de temmelig desorienterte tenårene hennes i småbyen Dolton, sør for Chicago. Også i tiårene som fulgte, skulle det manglende kjærlighetslivet hennes være et tema, både for henne og omverdenen. «Du er altfor fokusert på karrieren!», sa folk stadig til henne. Selv mente hun at hun var altfor fokusert på sin egen usikkerhet når hun kom for tett på noen. Det kjennes langt mellom Lynch’ framstilling av sitt usikre selv og rollefiguren Joyce Wischnia i The L Word.

Og ja, jeg føler med henne når hun innimellom beskriver rotløsheten hun kjenner, der hun flytter fra stat til stat gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, alt etter hvor det byr seg roller. Men først og fremst fascineres jeg av historien om en som så veldig gjerne ville være skuespiller, og som slik bygget seg en karriere, birolle for birolle. Når hun i 2010 vinner både Golden Globe og Emmy for rollen som gymlæreren fra helvete: Sue Sylvester i tv-serien Glee, er hun femti år. Femti år! Mens andre (spesielt kvinnelige) skuespillere lyser opp stjernehimmelen som tjuefemåringer for så å slukne i løpet av de neste ti årene, har Lynch møysommelig jobbet seg fram og opp. Ofte får hun roller som egentlig er tiltenkt menn, men som gjøres til en kvinnerolle for kjønnsbalansens skyld. Dermed får historiene som utspiller seg på scenen eller tv-skjermen en kvinneskikkelse som gjerne bryter med stereotype framstillinger av kvinner. Ulempen er at disse kvinnene sjelden får ha et kjærlighetsliv. Når Joyce i The L Word selvsikkert nok bryter alle regler for advokat-klient-forholdet og legger an på Tina, er det faktisk første gang Jane Lynch kysser en medskuespiller.

Jane Lynch er altså 53 år gammel når hun i år debuterer på selveste Broadway, etter mer enn 35 år på scenen. Her elskes hun umiddelbart, av ungene som har kommet for å la seg frydefullt skremmes av den slemme Miss Hannigan, av tenåringene som ikke kan få nok av gymlærer Sylvester, og så jeg, da. Weeee loooove youuuuu, Miss Hannigan, tvinges barnehjemsbarna på scenen til å si. Ingen behøver å tvinge meg til å si det.

(Publisert i Blikk august 2013)

LagreLagre

Gus van Sant: Milk (anmeldelse)

Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens dokumentarklipp. En noe yngre, og tydelig preget Feinstein forteller tv-kameraene at borgermesteren George Moscone og byrådsmedlem og homoaktivist Harvey Milk har blitt skutt i rådhuset i San Fransisco. Det er formiddag 27.november 1978.

Hva ville Milk ha sagt?

Da Milk hadde amerikansk premiere i oktober, var det altså tretti år siden mordet på en av USAs fremste homoaktivister.  Og det var bare noen uker før et flertall av Californias velgere skulle si ja til Obama som president, og nei til at ekteskap skulle være gyldig også for personer av samme kjønn.  Hva ville Harvey Milk ha sagt og gjort, om han hadde våknet opp til den samme skuffelsens dag som USAs homoaktivister, onsdag 5.november 2008?

Nøkkelen til Harvey Milks politiske suksess lå i at han så alt i en sammenheng. Homoaktivisme, antirasisme, feminisme, seniorpolitikk. Utgangspunktet hans var bydelen Castro og omegn, som riktignok var mest kjent som «homostrøket», men som også favnet innbyggere av alle slag. Milk snakket til og for dem alle.

Jeg har aldri vært i San Fransisco. Har aldri ruslet ned Castro Street, eller hengt på noen av de legendariske barene der. Men Milks navn har alltid vært en del av min homoaktivistiske historie, takket være Rop Epsteins dokumentar The Times of Harvey Milk, fra 1984.

Gus van Sant har også sett den filmen, og har smidig klippet inn mye av det samme materialet i sitt eget arbeid. Men selv om Sean Penn stort sett er briljant i rollen som Milk, sitter jeg likevel skuffet igjen over hvor lite nytt van Sants film tilfører historien om Milk. En relansering av dokumentaren hadde vært en vel så verdig markering av et meningsløst jubileum.

Harvey Milk flyttet fra New York til San Francisco på begynnelsen av 1970-tallet med sin daværende kjæreste og åpnet fotobutikk i Castro Street. Da var han førti år. Med utgangspunktet i gatas ve og vel, og noe så enkelt som å lage lister over hvilke butikker som var homovennlige og hvilke som ikke var det, begynte Milk sin politiske karriere.

Han forsøkte flere ganger å få sete i San Fransiscos bystyre og lyktes endelig da valgordningen ble omgjort, slik at hver bydel stilte sine kandidater. I bydelen Castro var Milk et naturlig førstevalg. Slik ble han den første åpne homoen som fikk plass i høyere, offentlig administrasjon i USA.

Både dokumentaren og spillefilmen legger vekt på de mange støttespillerne Milk hadde i sitt politiske virke. Men merkelig nok har Gus van Sant valgt å viske Sally M. Gearhart – professor i retorikk, forfatter og en pioner innen homoaktivismen og feminismen – ut av historien.  I 1978 var hun en av Milks næreste støttespillere i kampen mot den erkekonservative, homofobe senatoren John Briggs. Han ville forby homofile og lesbiske lærere å jobbe, et forslag som gikk til folkeavstemning under tilnavnet «The Briggs Initative». I det som skulle bli en avgjørende tv-debatt, satt retorikkeksperten Gearhart ved Milks side og plukket fra hverandre Briggs argumenter. I van Sants film er Gearhart så å si tatt vekk.

Det er på flere vis symptomatisk for Milk. Sammenlignet med dokumentaren er spillefilmen i langt større grad befolket av hvite menn, og svekker dermed bildet av Milk som en mangfoldets frontkjemper, der nøkkelen til suksessen hans lå i alliansene han knyttet på kryss og tvers av kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.

Fryktet for sitt liv

Harvey Milk mottok en rekke drapstrusler etter at han engasjerte seg politisk. Året før han ble skutt, gjorde han selv et kassettopptak der han snakket om sitt liv og sine tanker, i tilfelle han skulle bli myrdet.  Han visste at som homoaktivist gjorde han seg til et lett mål for det han kalte «redde og forstyrra mennesker».

Men at det skulle bli hans tidligere kollega, det avsatte bystyremedlemmet Dan White, som skjøt, må ha kommet like overraskende på ham som på byrådsleder Dianne Feinstein og på San Fransiscos velgere.

Hva om Milk ikke hadde blitt myrdet? I forbindelse med filmpremieren stilte The Advocate en rekke framtredene homopolitikere av i dag det spørsmålet. Han ville blitt borgermester i San Fransisco, og kanskje til og med senator for California, tror de fleste. Vel å merke om han hadde klart seg gjennom 1980-årenes aids-epidemi, legger mange av dem til.

Ron Epsteins dokumentar kom ut idet ryktene om en «homsepest» virkelig hadde begynt å få fart. Kanskje er det derfor Epsteins fortelling om Milk er så avseksualisert. Gus van Sant har i langt større grad flettet inn scener fra Milks privatliv i fortellingen, uten at det gir den noe mer dybde av den grunn. Til det blir både Sean Penn og hans mannlige motspillere for anemiske og stivbeinte. Nei, det er med megafon i hånden på et torg eller med blomsterkrans om halsen i en parade at Sean Penn glitrer mest, slik også Harvey Milk gjorde.

(Publisert i Ny tid 20.02.2009.)

Natta med Nikki

Det er noen linjer jeg aldri blir helt ferdig med, fra en sang utenom det vanlige, fra et ekstraordinært album, fra en artist det ikke finnes maken til.

Det er plata «Purple Rain» av Prince, og låta «Darling Nikki». Om han som møter henne og blir forført, tilbringer en het natt med henne som han aldri skal glemme. Og så kommer det:

I cant tell u what she did 2 me
But my body will never be the same

Jeg må ha vært tolv år første gang jeg hørte «Darling Nikki». Jeg var mildt sagt ukysset, men likevel gammel nok til å tenke at wow, jeg vil også møte en som Nikki. Jeg vil også bli forført, eies en stund, for så å våkne opp morgenen etter, med en kropp som aldri blir den samme igjen.

Når jeg hører «Darling Nikki», er jeg heldige Prince i noen minutter.

Men jeg er jo ikke Prince, og Prince er ikke meg. Prince er en mann, om enn en temmelig utradisjonell mann. En som leker med kjønnskategoriene, spiller på ulike seksuelle identiteter, tøyer grensene for hva som er lov.

Selv har jeg vokst opp med budskapet om å trekke opp grenser, ikke tøye dem. På bussen jeg pleide å ta til skolen hang det lenge plakater fra Sosial- og helsedirektoratet, med bilde av en jente som tegnet opp en sirkel rundt seg. Sett dine egne grenser, het det.

Og på et tidspunkt skjønte jeg at det finnes en avgjørende forskjell mellom Prince og meg: Jeg vil alltid våkne opp morgenen etter med en kropp som aldri blir den samme igjen. For vår kulturs – og de fleste andres – historie om kvinner og kropp er at sex setter spor i oss på en måte som ikke er tilfelle for mannskropper. Det begynner med kulten rundt jomfruhinna, en myteomspunnen hudfille de færreste av oss noen gang så før den liksom var borte. Siden fortsetter det med alt man skal passe seg for: graviditet, overgrep, sykdommer, og ikke minst: ryktet ditt. Alt som gjør deg til deg, former deg, ifølge våre forestillinger om kjønn og sex.

Derfor er det så revolusjonerende når Prince synger at jo, denne natta var kroppen hans var formbar, mottakelig, åpen. Nikki erobret ham, og han lot seg erobre.

Vanligvis er det jo kvinnen som erobres. Det er rett og slett det som gjør oss til kvinner, det at vi kan tas, konsumeres og eies. Har noen hatt sex med deg, eller bare sett deg naken, så er det som om de eier en liten bit av deg. Hva skulle ellers alt hysteriet rundt nakenbilder på nettet og kikking gjennom nøkkelhull handle om?

Menn tilskrives en makt uten sidestykke, en rett til å definere deg ved hjelp av blikket og fallosen. Det horrible med voldtekt – den mannlige maskulinitetens mest ekstreme maktutøvelse – er ikke at den «tar» noe fra oss kvinner, men at den stadig gjør oss til noe som kan tas, har den amerikanske feministen Sharon Marcus påpekt. Hun mener at voldtekt er en handling som – i likhet med alle andre handlinger – gjøres og blir forståelig gjennom språket. Historiene om voldtekt beskriver derfor ikke bare noe som har funnet sted, men blir også en allegori for en kultur der det bare finnes to mulige posisjoner: mann og kvinne, overgriper og offer, subjekt og objekt.

Men det finnes forsøk på å fortelle andre historier. I sin nye bok, Den ensamma fallosen, utfordrer den svenske medieviteren Anja Hirdman våre forestillinger om «den falliske makten». Hun funderer blant annet over hvordan vi har lært oss å tolke og forstå penis som den konstante, aktive parten, og hun siterer den danske kjønnsforskeren Sarah Højgaard Cawoods omtolkning av penisen som «den som gjør» og vaginaen som «den som tar imot»: Tenk deg en hånd som holder rundt et glass. Er det ikke hånden som «gjør»? Hvorfor skal ikke da vagina kunne ses på som den aktive parten, som den som «holder» og dermed «gjør»?

Jeg ønsker meg netter med både Nikki og Prince. Jeg ønsker meg netter som setter spor, og netter som bare får gå i glemmeboken av seg selv. Jeg ønsker meg retten til å gå over mine egne grenser, og etterpå tenke at det gjør jeg ikke igjen, men nå har jeg prøvd, og det kjennes helt ok.

Jeg ønsker å se andre gå over sine grenser, hvis de vil. Jeg ønsker å ta og bli tatt, eie og bli eid for en liten stund, men når morgenen kommer, vil spørsmålet om eierskap til egen og andres kropper igjen fortone seg like absurd som alle andre spørsmål om eierskap bør gjøre.

Og selv er jeg fortsatt den samme, og likevel ikke.

(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 29.09.2008, i spalten Feminist, javisst!.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS