Cathrine Baglo: På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika (anmeldelse)

Jeg tror jeg sitter med en bok som bekrefter det magefølelsen min sier: Det er stygt å stille ut folk. Men så begynner jeg å lese.

Daniel Mortenson hadde allerede deltatt på flere utstillinger da han i 1893 sa ja til å ta med seg familien og en flokk reinsdyr til verdensutstillingen i Chicago. Der skulle han være ett av trekkplastrene i en egen «sameby».

Slike levende utstillinger av mennesker har i ettertid blitt karakterisert som utbyttende og fornedrende, skriver arkeolog Cathrine Baglo i sin nye bok, som har utgangspunkt i doktoravhandlingen fra 2011. Men fantes det også muligheter i denne praksisen, kanskje til og med en slags motmakt? Lite har vært skrevet tidligere her til lands om denne utstillingspraksisen.

Forfatteren har derfor gjort en imponerende innsats med å lete fram til navnene på de vel 400 samene fra Norge, Sverige og Finland som i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble vist fram på ulike scener i Europa og Amerika. Enda mer imponerende er bildematerialet – et vell av fotografier, postkort og faksimiler fra datidens aviser og andre skriftlige kilder.

Slik har hun også funnet stemmene deres. Mange av de utstilte fikk nemlig mye oppmerksomhet i avisene, og lot seg gjerne intervjue. For flertallet innebar et engasjement ved en utstilling gode penger. De fikk se verden, og de kom i kontakt med mennesker av alle slag.

Alt dette gjør at bildet jeg har hatt av freakshows befolket med umælende ofre, blir grundig utfordret. For var samene først og fremst utstillingsobjekter, eller kan en like gjerne si at de selv stilte seg ut?

Baglo pirker i det man kanskje tenker er gjengrodde sår, og drar av skorpene. Hun skriver fram det aktive, frivillige og gjerne også fordelaktige ved å si ja til å delta. Det er en edruelig, men likevel engasjert tekst, som ikke vil være med på at verden er svarthvit, selv om fotografiene er det. Baglo underslår ikke de problematiske sidene ved praksisen. Hun redegjør for grumsete og vitenskapelige strømninger, men først og fremst for en allmenn fascinasjon for «de andre», der ideer om «autentisitet» og «ekthet» var viktige premisser. Og hun viser også til eksempler på tarvelige arbeidsvilkår, der utstillingsdeltakerne ble lurt for penger, eller knapt fikk bevege seg utenfor utstillingsområdet.

Et interessant poeng er likevel – i dette tilfellet – at samene fikk mye oppmerksomhet og sympati internasjonalt for måten de ble behandlet på av myndighetene hjemme. Iscenesettelsen av samisk hverdagsliv på internasjonale arenaer ble en måte å formidle kunnskap på om en kultur som mange samer opplevde var under sterkt press hjemme.

Levende utstillinger ble i det store og det hele utkonkurrert i 1930-årene, da filmmediet kom og kunne bringe enda mer «autentiske» innblikk i folkegruppers hverdagsliv. Men også i dag finner vi eksempler på større eller mindre «sameleire», det være seg på Dovre eller i Karasjok, ment for turister og andre forbipasserende.

I neste bok av Baglo vil jeg gjerne høre også hva disse aktørene tenker om det å kle på seg kofta, legge lassoen over skulderen og gå ut og møte nysgjerrige blikk. Selv føler jeg meg kanskje ikke lenger moralsk forpliktet til å snu meg vekk i avsky.

(Først publisert i Forskerforum 06.02.2018.)

Brandal, Døving og Plesner (red): Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016 (anmeldelse)

At Norge allerede lenge har vært et flerkulturelt samfunn, ble fastslått i 1998. Da ble begrepet nasjonale minoriteter innført i norsk politikk, som beskyttelse for de fem minoritetene som hadde mer enn hundre års historie i Norge: jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner. Åtte år tidligere hadde samene fått status som urfolk. Riktignok hadde minoriteters rett til å bevare egen kultur vært nedfelt i lover og internasjonale traktater allerede fra 1960-årene av. Men dette kulturelle minoritetsvernet kom gjerne i konflikt med den pågående oppbyggingen av velferdsstaten. I det nye, moderne Norge skulle nemlig alle bli bofaste, få full skolegang og fast arbeid. Og hvor mye ulikhet tåler vi egentlig?

Enten vi tilhører majoritetssamfunnet eller en av minoritetene, har vi begitt oss hit, i tur og orden. Å vandre inn og ut av Norge var i flere århundrer en ukomplisert sak, i alle fall om du bekjente deg til kristendommen. Men under første verdenskrig skjedde det en markert endring. Den nye fremmedlovgivningen av 1915 var den mest omfattende inngripen fra den norske staten siden 1600-tallet når det gjaldt å regulere hvem som hadde adgang til riket. Dermed trakk man også opp grenser for hvem som var en del av og hvem som stod utenfor det nasjonale fellesskapet. Det ble «oss» og «de fremmede».

En ny bok om norsk minoritetspolitikk begynner da også rundt 1900. Den viser hvordan det gjerne var vandringen i seg selv som var problemet, det nomadiske, uforpliktende, grenseoverskridende. Samene som var ett folk på tvers av flere landegrenser. Jødene som fantes «overalt». For ikke å snakke om de som bare kalte seg «reisende».

Det skjedde altså et klimaskifte i årene rundt første verdenskrig. Historikerne Nik. Brandal og Eirik Brazier skriver om «den store tilstrømningen av politiske flyktninger, reisende, omstreifende arbeidere og andre som søkte trygghet i Europas nordlige ytterkant». Det de riktignok ikke skriver noe om, i motsetning til hva for eksempel Knut Kjeldstadli viser i bind to av Norsk innvandringshistorie, er at det samtidig manglet arbeidskraft i norske bedrifter. Bedriftene søkte derfor etter utlendinger, først og fremst svensker, som da også utgjorde flertallet av dem som vandret inn i landet. Mange av «de fremmede» var med andre ord nyttige for oss – en stund.

Noen var imidlertid mer fremmede enn andre. Mens «taterne» først og fremst ble sett på som nordmenn med tilpasningsvansker, ble norske rom definert som for fremmede til at de i det hele tatt kunne assimileres. I 1934 ble de fire største rom-familiene i Norge utvist. Halvparten av dem led senere samme skjebne som flertallet av de norske jødene: De døde i tysk fangenskap.

«Det har […] vært et mål at erfaringene fra historien til de ‘gamle’ minoritetene skal kaste lys på statens politikk overfor mer nylig innvandrede minoriteter», heter det i forordet til boken, som er en samling artikler, skrevet hovedsakelig av historikere, sosiologer og sosialantropologer, mange av dem med tilknytning til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i Oslo. Hver for seg er kapitlene viktige bidrag til en skammelig historie, der de gjør nedslag i de ulike minoritetens skjebne. Men jeg savner en samlende stemme som tar grep, som gjør kunnskapen om fortiden om til et verktøy for å forstå vår egen samtid, og gjerne også antyde noen veier videre. For forestillinger om «de fremmede» er jo like til stede i dagens politiske debatt som tidligere, bare at nå har de – til dels – andre ansikter. Hvem skal ha adgang til riket? Hva er å være norsk? Hva kan vi kreve av tilpasninger både fra majoritetssamfunnet og minoritetsgruppenes side for at dette skal funke?

De avsluttende kapitlene i boken blir et antiklimaks. For hvordan sikrer vi at historien ikke gjentar seg, hverken for gamle eller nye minoriteter? Hva har vi med oss fra historien når vi i dag diskuterer tiggerforbud og morsmålsundervisning, Marie Amelie og Mahad A. Mahamud, for ikke å snakke om gummibåtene på Middelhavet og frykten for islamistene?

I stedet avsluttes boken med to kapitler som tar for seg lærebøkenes framstilling av Holocaust, samene og de nasjonale minoritetene. Et tredje kapittel spør hva skolen kan gjøre for å motvirke fordommer og sikre likeverd. Slik framstår skolen som den viktigste arenaen for dagens minoritetspolitikk, noe som får meg til å undres: Hvor ble det av diskusjonen rundt dagens lovverk? Hva med politiske myndigheter, fra kommunalt nivå og oppover? Mediene og samfunnsdebattantene? Å trene neste generasjon i mangfoldstenkning og likeverd, er flott, det. Men det er fortsatt først og fremst oss med stemmerett som trekker grensene mellom «oss» og «de fremmede».

(Først publisert i Forskerforum 19.06.2017.)

LagreLagre