En stillferdig professor

Det tok ikke lang tid før William Stoner var glemt av sine kollegaer. Jeg kommer derimot til å huske ham lenge.

For de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle, og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitet som har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.

Jeg fikk romanen Stoner av John Williams i julegave, etter at en entusiastisk bokhandler hadde overbevist giveren om at dette var en av årets litterære høydepunkter. Det hadde vedkommende nok rett i. Fædrelandsvennen kalte boka om William Stoner en historie om «deg og meg». Og ja, den er så visst både tidløs og universell, så tidløs at det kjennes forunderlig at det allerede er femti år siden den kom ut. I 2014 kom den for første gang på norsk.

Men samtidig er den en sjelden bok om livet i akademia.

Historien om William Stoner får meg til å tenke på noe forfatteren, filmregissøren og bibliotekaren Dag Johan Haugerud sa i et intervju med Forskerforum for noen år siden: «De fleste konfliktene folk har i hverdagen, er gjerne knyttet til arbeidsplassen. Og er man som meg opptatt av klasse, er jobb også viktig som klassemarkør.» (Forskerforum 2/13).

Like fullt er det langt mellom både bøkene og filmene om folks jobbhverdag, med mindre det er snakk om ekstraordinære karrierer av noe slag.

William Stoners karriere var ikke ekstraordinær på noe vis. Likevel er altså forfatteren John Williams roman om bondesønnen fra fattige kår som endte opp som professor ved universitetet i Colombia, noe helt for seg selv.

«Men skjønner du ikke, herr Stoner?» spurte Sloane. «Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.»
Med ett virket Sloane veldig fjern, og veggene i kontoret hans trakk seg tilbake. Stoner følte at han svevde i luften, og han hørte stemmen spørre: «Er du sikker?»
«Jeg er sikker,» sa Sloane mykt.
«Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så sikker?»
«Det er kjærlighet, herr Stoner,»sa Sloane muntert. «Du er forelsket. Det er så enkelt som det.»
Det var så enkelt som det.

Slik er det også for mange som jobber innen norsk akademia. Det handler om kjærlighet til faget. Så enkelt som det. Jeg håper de husker på det, politikerne som nå ivrer etter å ruske rundt i vilkårene for norske forskere. Jeg håper han har det i mente, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, når han med begeistring lanserer en reform av personalpolitikken, som et første skritt på veien mot det han kaller en prestasjonskultur. De fleste som går på jobb i forsknings-Norge kan sikkert drømme om en Nobelpris, men det er ikke den drømmen som driver dem i hverdagen.

William Stoner oppdager litteraturen mens han studerer til agronom. Etter det handler alt bare om tekst, språk, fag. Han bruker tid på å bli en god lærer, og når han først har funnet sin egen stil og bygget seg opp selvtillit, glitrer han. Men han har aldri noen store akademiske ambisjoner. Han er et hverdagsmenneske som bare ønsker å lese, skrive og undervise i fred.

Det får han ikke. Å, som jeg skulle ønske han hadde en fagforening, en tillitsvalgt, et fellesskap å støtte seg på, når de spisse albuene kommer fram, og renkespillene, mobbingen og truslene fra ledelsen om tvangspensjonering etter hvert tar til. Forfatteren John Williams visste nok hva han skrev om – han var selv professor ved universitetet i Denver.

Han visste at det ikke ville ende der, men han brydde seg ikke. Da Lomax på årets siste allmøte, i sin instituttrapport til kollegiet, annonserte professor William Stoners inntreden i pensjonistenes rekker ved utgangen av neste år, reiste Stoner seg og informerte de ansatte om at Lomax tok feil, at pensjoneringen ikke ville tre i kraft før to år etter tidspunktet Lomax hadde annonsert.

Stoner klarer seg, men det koster. Det koster også å gå på midlertidige kontrakter år etter år, stadig å måtte forholde seg til omstruktueringer og sammenslåinger, å måtte konkurrere med de nærmeste kollegaene om knappe midler og stillinger, å få timeplanen der man skal få nok tid til både forskning og undervisning til å gå i hop. Stoner drømmer om uker og måneder der han bare kan forske, men må sommer etter sommer bruke ferien til å undervise, for å få råd til boliglånet.

Jeg håper Stoner lå under treet denne julen også hos kunnskapsministeren.

(Først publisert som leder i Forskerforum 2/15.)

LagreLagre

Hatets retorikk

Hvem skriver brev til Tatiana Vinnitjenko?

Det ble skrevet 23. november 1911, og deretter arkivert for ettertiden. I desember 2014 fikk det plutselig nytt liv i sosiale medier, Albert Einsteins brev til Marie Curie.

Man kunne i og for seg lese det i norsk oversettelse allerede i 2010, i Walter Isaacsons utmerkete biografi om nettopp Einstein. Bakgrunnen for brevet var forholdet mellom enken Marie Curie og den gifte kollegaen Paul Langevin. Samtidig som det ble kjent at Curie for andre gang var tildelt nobelprisen, denne gangen i kjemi, ble detaljer rundt forholdet mellom henne og Langevin gjort offentlig av tabloidpressen. Forholdet skapte oppstyr, og da var det at Einstein grep pennen:

«[J]eg er så rasende over den plumpe måten som offentligheten for tiden våger å beskjeftige seg med Dem på, at jeg absolutt må gi denne følelsen luft. Jeg føler meg nødsaget til å fortelle Dem hvor høyt jeg har kommet til å verdsette Deres forstand, Deres handlekraft og Deres ærlighet, og at jeg priser meg lykkelig over å ha gjort Deres personlige bekjentskap i Brussel. Enhver som ikke hører med blant de krypdyrene, er så sannelig glad, nå som før, over å ha slike personligheter som Dem, og Langevin også, virkelige mennesker som man føler seg priviligert over å ha kontakt med. Hvis det pakket fortsetter å beskjeftige seg med Dem, så la simpelthen bare være å lese det sludderet, og overlat det til de krypdyrene det er smurt sammen for. (Isaacson 2010, s. 191).»

Men det var ikke bare Einstein som skrev til Marie Curie. Det kom også en rekke andre brev, det ene mindre hyggelig enn det andre. Ett av dem var fra et medlem av Svenska Akademien. Han foreslo at hun ikke skulle møte opp for å motta nobelprisen, som følge av alt oppstyret rundt hennes forhold til Langevin.

Tro hvor mange mannlige nobelprisvinnere som ville ha fått et tilsvarende brev?

Marie Curie hevet seg imidlertid etter beste evne over alt bråket, og dro til Stockholm for å motta prisen. Hennes svar til motstanderne var at «jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom mitt vitenskapelige arbeid og det som foregår i mitt privatliv».

Nå, mer enn hundre år senere, er det Tatiana Vinnitjenko som hetses for sitt privatliv.

Også journalist Börge Nilsson skrev et brev. Han spikket fram noen høflige formuleringer og printet det ut på offisielt Forskerforum-papir, for så å sende det til ledelsen ved Northern (Arctic) Federal University (Narfu), slik han fikk beskjed om å gjøre. Er det virkelig et problem for universitetet at ansatte engasjerer seg i menneskerettighetsarbeid på fritiden, lurte han på.

Han fikk aldri noe svar.

Universitetslærer Tatiana Vinnitjenko kan enn så lenge fortsette å undervise i russisk og lingvistikk ved Narfu, men bare om hun slutter å være aktiv i den ideelle organisasjonen Rakurs, som jobber for bedre vilkår for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Organisasjonens medlemmer trues av både politi og politiske ekstremister, men det er Vinnitjenko og andre universitetsansatte som får svi. Professor Oleg Kljuenkov fikk sparken 18. juni 2014. Nå er Vinnitjenko redd det er hennes tur neste gang.

Hvem skriver brev til Vinnitjenko og Kljuenkov og støtter dem i kampen mot alle disse «krypdyrene» Einstein skrev om? Burde jeg gjøre det?

Idet dette nummeret av Forskerforum går i trykk, er året der vi feiret to hundre år med grunnloven, omme. Paragraf 100, som sikrer oss ytringsfrihet, har vært blant de bejublede delene av feiringen.

Men med ytringsfriheten følger et ytringsansvar, hevder lingvisten Anne Birgitta Nilsen. Hennes bok Hatprat er anmeldt på boksidene i dette nummeret. Hun definerer hatretorikk som «nedsettende språkbruk, som kan vekke eller forsterke negative følelser, holdninger eller oppfatninger overfor en gruppe mennesker med utgangspunkt i rase, kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet, funksjonshemming, seksuell orientering eller annen gruppetilhørighet». Rådene hun gir mot slutten av boken for hvordan vi skal møte hatretorikken, er stilet til hver og en av oss. For hatretorikken er ikke bare rettet mot et offer, ifølge Nilsen, men også mot et bredt, ukritisk publikum.

Så kanskje nyttårsforsettet mitt for 2015 skal være å skrive et brev, til støtte i kampen mot krypdyrene.

(Først publisert som leder i Forskerforum 1/15.)

LagreLagre

We love you, Miss Hannigan

Vi er en fin blanding av folk, der vi fyller opp de 1740 setene i The Palace Theatre. Barnefamiliene dominerer selvfølgelig – det er tross alt en av de mest kjente og kjære familieforestillingene som utspiller seg på scenen. Men mange av radene er også fylt opp av halvvoksne tenåringer, og lufta i det 100 år gamle teatret er ladet med pubertale hormonsvingninger. Og så er det meg, da, og noen flere som meg, som er her ene og alene for å oppleve hun som i godt voksen alder har lykkes i å bli et lesbeikon: Jane Lynch.Ja, for du husker vel scenen fra tv-serien The L Word, hvor Lynch som kvass feministisk advokat først harver verbalt over stakkars Tina, før hun plukker opp en pingpongball og sikter den rett mot en applikert livmor på veggen. Eller var den av keramikk, den der greia? Jeg kjente det uansett i livmoren selv, og det var slettes ikke ubehagelig. Det var noe med Lynch og den skreddersydde dressen, det selvsikre smilet og den sexy snerringen.

Derfor finner du meg altså her en maikveld på The Palace Theatre på Broadway. Jeg hater småjenter! brøler Lynch idet hun river opp døra og farer inn på scenen, og salen bryter ut i ellevill jubel. Miss Hannigan har gjort sin entre.

Musikalen er selvfølgelig Annie, og ja, vi må alle snufse litt når det synges om tomorrow, you’re always a day away. Og Annie er rødhåret og krøllete og foreldreløs, og livet er heller ingen lek for de andre jentene på barnehjemmet. It’s the hard-knock life. Det hjelper ikke akkurat at barnehjemsbestyrer Miss Hannigan hater småjenter og elsker flaska.

Det gjorde også Jane Lynch lenge. Elsket flaska, altså. Hun skriver om det i selvbiografien Happy Accidents som kom ut i 2011, og som jeg laster ned til ipaden samme kveld jeg har sett henne i hennes debutforestilling på Broadway. Allerede på high school gjorde hun alkohol til en fast følgesvenn, der noen øl hver dag, og av og til flere enn bare noen, ble en selvfølge. Slik fortsatte det lenge etter at hun var blitt voksen og flyttet hjemmefra. Det er lett å leke hobbypsykolog og diagnostisere henne med selvhat og internalisert homofobi, og konkludere med at hun drakk seg vekk fra sitt seksuelt forvirra jeg. For veien til statusen som lesbeikon virker lang fra de temmelig desorienterte tenårene hennes i småbyen Dolton, sør for Chicago. Også i tiårene som fulgte, skulle det manglende kjærlighetslivet hennes være et tema, både for henne og omverdenen. «Du er altfor fokusert på karrieren!», sa folk stadig til henne. Selv mente hun at hun var altfor fokusert på sin egen usikkerhet når hun kom for tett på noen. Det kjennes langt mellom Lynch’ framstilling av sitt usikre selv og rollefiguren Joyce Wischnia i The L Word.

Og ja, jeg føler med henne når hun innimellom beskriver rotløsheten hun kjenner, der hun flytter fra stat til stat gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, alt etter hvor det byr seg roller. Men først og fremst fascineres jeg av historien om en som så veldig gjerne ville være skuespiller, og som slik bygget seg en karriere, birolle for birolle. Når hun i 2010 vinner både Golden Globe og Emmy for rollen som gymlæreren fra helvete: Sue Sylvester i tv-serien Glee, er hun femti år. Femti år! Mens andre (spesielt kvinnelige) skuespillere lyser opp stjernehimmelen som tjuefemåringer for så å slukne i løpet av de neste ti årene, har Lynch møysommelig jobbet seg fram og opp. Ofte får hun roller som egentlig er tiltenkt menn, men som gjøres til en kvinnerolle for kjønnsbalansens skyld. Dermed får historiene som utspiller seg på scenen eller tv-skjermen en kvinneskikkelse som gjerne bryter med stereotype framstillinger av kvinner. Ulempen er at disse kvinnene sjelden får ha et kjærlighetsliv. Når Joyce i The L Word selvsikkert nok bryter alle regler for advokat-klient-forholdet og legger an på Tina, er det faktisk første gang Jane Lynch kysser en medskuespiller.

Jane Lynch er altså 53 år gammel når hun i år debuterer på selveste Broadway, etter mer enn 35 år på scenen. Her elskes hun umiddelbart, av ungene som har kommet for å la seg frydefullt skremmes av den slemme Miss Hannigan, av tenåringene som ikke kan få nok av gymlærer Sylvester, og så jeg, da. Weeee loooove youuuuu, Miss Hannigan, tvinges barnehjemsbarna på scenen til å si. Ingen behøver å tvinge meg til å si det.

(Publisert i Blikk august 2013)

LagreLagre