Alle innlegg av Siri

Kjapp guide til harriet holter

Personfokuset tar overhånd i denne pamfletten om en av kjønnsforskningens pionerer.

(Først publisert i Forskerforum 13. mars 2020.)

«Today everything exists to end in a photography», skrev essayisten Susan Sontag i 1977, i On Photography. Aldri har hun vel hatt mer rett enn nå, mer enn førti år senere, når ingenting har skjedd om det ikke er avbildet.

Men Harriet Holter ville ikke bli tatt bilde av da hun i 1996, året før hun døde, ble intervjuet av Klassekampen. Hun ville de skulle bruke et foto de allerede hadde, fra tolv år tilbake.

Og det er her forfatter og kjønnsforsker Anne Bitsch begynner sin fortelling om Holter, en av de virkelige banebrytende innen samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning. Bitsch lar seg overraske over det hun tolker som Holters forfengelighet – hun ville ikke at avisens lesere skulle se at hun var blitt gammel, syk og sårbar, er Bitsch’ teori.

Nå er det uansett ikke Holter, men Bitsch selv, som er portrettert på coveret av den lille pamfletten som har kommet ut i Nasjonalbibliotekets nye serie «NBs populære», der de trykker opp foredrag som har vært holdt. Forsidetegningen skaper en viss forvirring innledningsvis hos undertegnede om hvem som egentlig er bokas subjekt, Bitsch eller Holter?

Men jo da, det er Holter som har hovedrollen i de rundt førti sidene som tar for seg hennes akademiske karriere. Det er som en slags guidet tur gjennom et livsverk, der vi blir minnet på høydepunktene hos en som gjennom hele livet beholdt en sterkt faglig nysgjerrighet, og som hele tiden forsøkte å forstå maktstrukturene, både i familiene og på arbeidsplassene.

Problemet er imidlertid at Bitsch insisterer på å lese Holter inn i sitt bilde, som når hun kommenterer at forskeren den siste delen av karrieren jobbet med problemstillinger knyttet til seksuell trakassering i arbeidslivet. «Det er som om den sårbare kroppen trenger seg på mot slutten av livet og karrieren», skriver Bitsch. Men handlet det ikke mest om tiden, om at offentligheten, inkludert forskerne, i løpet av 1980- og 1990-årene (endelig) begynte å befatte seg med seksuelle overgrep?

Forfatteren argumenterer i feministisk tradisjon for at det personlige er politisk, og dermed viktig. «Så selv i en undersøkelse av Harriet Holters bidrag til forskning på familie, makt og kjønn, kommer vi ikke utenom hennes private og familiemessige forhold. Og vi kommer heller ikke utenom kroppen, eller kanskje snarere kroppens politikk», skriver Bitsch. Hun har selv skrevet både personlig og privat da hun skrev om morens omsorgssvikt i boka Går du nå, er du ikke lenger min datter. Den fikk hun høyst fortjent Kritikerprisen for.

Og likevel er jeg, etter endt lesning av Holter-pamfletten, ikke overbevist om at min forståelse av Holters bidrag til samfunnsforskningen er betinget av hva jeg muligens vet om hennes privatliv og forhold til kropp og utseende. Tvert imot: Jeg kjenner generelt på en overveldende metthetsfølelse hva angår informasjon om folks privatliv. Jeg ser ikke helt at også forskere nå skal måtte «bjuda på» alt man måtte ha av skam og sårbarhet, og at det nødvendigvis vil gi ytterligere dybde og mening til deres arbeid.

«Noen endelig forklaring på mysteriet om Harriet Holters motvilje mot å bli portrettert, finnes neppe», avslutter Bitsch. Og det er helt greit, spør du meg. For Holters artikler og bøker finnes, og det er det viktigste.