Fortellingen om Gidske Anderson

(Publisert i utstillingskatalogen til «De Te Fabula Narratur» («Det er deg historien handler om»), Kunstplass/Historisk museum Oslo, sommeren 2021.)

En dag leser jeg en setning i en bok, og plutselig snur jeg meg helt om, begynner å gå bakover i tiden, på leting etter en historie om et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg tenker at likevel har noe med meg å gjøre.

Noe sånt som dette skjer meg stadig. Jeg dras brått mot noe, og jeg tenker at det er dette som er magnetisme, elektriske ladninger i bevegelse. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjent disse kreftene trekke i meg, de er noe som får meg opp og i gang, vender på meg, dytter meg i ryggen: Dit!

Jeg drev egentlig og lette etter noe annet, bladde litt på måfå i boka jeg hadde i hendene, og så falt blikket mitt på noen ord et stykke ned på siden: Hun var «en lesbisk pariserinne fra Oslo», står det, og jeg bare vet at nå kommer jeg ikke til å kunne tenke på så mye annet med det aller første. En lesbisk, en pariserinne, og alt dette fra Oslo, og så navnet, da: Gidske Anderson.

Anderson, Anderson, tenker jeg oppildnet, hvem var nå hun igjen? Og noen bilder kommer til meg, noen svart/hvite, selv om de kan jo i ikke være så gamle, det er Gidske Anderson i selskap med Dalai Lama, Rigoberta Menchú, Elie Wiesel. Anderson satt i Nobelkomiteen fra 1981, var leder ett år, og det er egentlig alt jeg husker, men så døde hun da også i 1993.

I år er det hundre år siden hun ble født, leser jeg på nettet.

Og det er så mange som blir født hvert år, og så mange som dør, og hvorfor skal vi huske noen framfor andre? Gidske Anderson er i selskap med 702 andre mennesker når jeg googler «fødsler 1921», og navnene på de andre i Wikipedia-oversikten er stort sett totalt ukjente for meg. Men hvor mange av dem var lesbiske pariserinner fra Oslo, spør jeg meg, og klikker meg inn igjen på siden som handler om Gidske Anderson.

Der står det ingenting om lesbisk, men en del om Paris, og litt om Oslo. Hun ble født der, eller altså i Kristiania, som byen skulle hete enda noen år, og selv skulle hun hete Gidske Olivia. Hun var datter av Yngve Anderson, står det, og når jeg klikker videre, får jeg vite at han var kunstner, det vil si maler. Men moren må jeg lete etter navnet på andre steder, urimelig nok, men hun het altså også Gidske – Halvorsen – og jammen het ikke mormor også Gidske – Rasmussen. Og mormor var prestefrue fra Ryfylke, og mor var brukskunstner, og er det rart at Gidske Anderson først ønsket å bli billedkunstner. Hun hadde tydeligvis det skapende talentet i seg fra begge kanter. På hjemmesiden til et antikvariat finner jeg en barnebok fra 1940 som hun har illustrert, Petter Grei og Ekornet, med tekst av Ruth Sommerfeldt Jacobsen. Da er Gidske 19 år gammel.

Men det er som et skrivende og snakkende menneske, som pennen og stemmen fra Paris og etter hvert New York, hun skal bli kjent for det norske folk, det vil si for generasjonene over meg. Hun ble Arbeiderbladets korrespondent, og også radiomedarbeider for NRK, og hele veien skrev hun både skjønnlitterært og sakprosa ved siden av. I Norsk biografisk leksikon leser jeg at hun rakk å bli hedret med Europabevegelsens journalistpris, Sarpsborg-prisen for lyrikk, Norsk Lytterforenings ærespris, Gyldendals pris og Oslo Riksmålsforenings pressepris «Gullpennen».

Alle visste at Gidske Anderson var lesbisk, sier en skeiv bekjent av meg, hun er riktignok en del år eldre enn meg. Visste alle det? Ikke jeg! Og jeg liker å vite sånt, jeg.

Jeg logger meg inn på Biblioteksøk og bestiller alt jeg kan finne som Anderson noen gang skrev i bokform. Tre diktsamlinger, tre reiseskildringer, tre biografier, en roman, noen debattbøker, en sykdomsberettelse. Jeg leser alt, men det er reiseskildringene jeg leser flere ganger. Herregud, nå må denne koronaen snart ta slutt, så man kan reise som frie mennesker igjen. Kunne gå seg eventyrlig vill i en ukjent by. Se noen andre slags melkekartonger i butikkene. Gjøre nye bekjentskaper på en bar. Den første boka handler om de første årene i Paris, de to andre om tiden i USA, vandringer i Norge, bilturer i Frankrike. I disse to siste bøkene er det hele veien et «vi», men ikke noe mer. Ikke noe navn, ikke noe pronomen. Kanskje tenker hun at alle andre allerede vet hvem «vi» er?

Men hva har man venner til, om ikke for å skulle hjelpe til med å grave litt på nettet? For nå har jeg los, lesbisk los, og da kan ingenting stoppe meg. Og se der: Min venn med bedre søkekompetanse enn meg graver fram og mailer meg dødsannonsen for Gidske Anderson, og der står en kvinne ved navn Kirsten som nærmeste pårørende. Og snart sender han meg også bilde av gravsteinen på Vestre Gravlund, med fire navn: Gidske Anderson, Kirsten Ohm, og det jeg tenker er en bror av Gidske, samt kona hans.

Gidske og Kirsten. «Vi».

Andre menneskers liv er selvfølgelig til syvende og sist deres egne. Jeg har strengt tatt ikke noe med hvem Gidske Anderson reiste med. Men jeg vet at jeg hadde visst det om det var Karsten, og ikke Kirsten hun tilbrakte alle disse årene i Frankrike, USA og Norge med. Da hadde det stått i Wikipedia-artikkelen. For Kirsten Ohm var i likhet med Gidske Anderson ingen hvem som helst. Også hun har en egen side på Wikipedia, ettersom hun var vår første kvinnelige ambassadør. Fra 1961 til 1964 var hun ambassadesekretær ved Norges ambassade i Paris, og jeg gjetter på at det var i disse årene hun og Gidske traff hverandre. I alle fall flyttet Gidske tilfeldigvis til New York i 1964, samme år som Kirsten ble ambassadesekretær der, ved Norges delegasjon til FN. I 1972 ble Kirsten så ambassadør i Paris, så da bar det tilbake dit for dem, og sånn holdt de på, flyttet på seg, sammen. Innimellom og til slutt bodde de i Oslo, i Huitfeldts gate 11, der Selskabet for Oslo byes vel nå har satt opp en blå plakett til minne om Kirsten Ohm, men det kunne jo stått Gidske Anderson der også, da.

For det er jo dette vi gjør, hele tiden, forteller historier om oss selv og hverandre. Vi reiser statuer, setter opp plaketter, skriver Wikipediabiografier og gir ut bøker om kjente mennesker. Men altfor mye av det skeive plukkes vekk, særlig det gøye og givende skeive. Når jeg sier at jeg blir sprø av at skeive liv underkommuniseres, står folk klare med alle motargumentene: Respekt for andre menneskers privatliv. Motvilje mot å oute noen. Folk skal da selv få velge hva de vil fortelle til hvem. Må jeg være så opphengt i andre folks sexliv? Men det er ikke inn på soverommene jeg vil, det som foregår der er sjelden særlig interessant for andre enn de involverte. Jeg vil vite hvem folk hang med, hvor de hang, hva de snakket om, hvilke stjerner de så på himmelen og som ledet dem videre. I mine mest konspiratoriske stunder, og de er faktisk ikke så få, tenker jeg at denne motstanden mot å fortelle om det givende skeive vel så gjerne handler om redsel fra det streite majoritetssamfunnets side for å påpeke det åpenbare: Folk som lever skeivt, lever ofte veldig spennende liv. Det kan man tydeligvis ikke si høyt, for da kommer enda flere til å ville leve skeivt, og det finnes en grense, en kvote, slik det gjør for alle minoriteter. Du skal få være den avvikeren du er, men bare så lenge du lover å være i solid mindretall, og ikke minst å ha det litt dårligere enn hva normalen tilsier. Husk at det skeive alltid skal være second choice.

Men det skeive i meg – hva nå enn det er, hvordan det enn ble en del av meg – er en av mine sterkeste drivkrefter i livet.

For det er ikke sant, det der, at å leve skeivt er ensbetydende med å sitte på bunnen av Ensomhetens brønn, med et barberblad i hånden. Alt var ikke elendig før, like lite som at alt er helt greit nå. Det finnes fortellinger av alle slag om skeive liv til alle tider, og vi må da kunne fortelle dem alle.

Slik som Jan E. Hansen, mangeårig kulturjournalist i Aftenposten, altså gjør helt bramfritt og befriende når han omtaler Gidske Anderson som en «lesbisk pariserinne fra Oslo», og man skjønner at han mener det som et stort og begeistret kompliment. Han skriver det i noe som må være et slags minneord over Anderson, han kjente henne tydeligvis, og det står på trykk i boka De døde fra 1996. Og likevel står det bare «ugift» i all personalia senere over Gidske Anderson. Hun var så langt fra ugift, om enn ikke gift.

Og jeg faller selvfølgelig for de ordene i Hansens fortelling fordi de er alt hva jeg skulle ønske jeg selv var, og noe av det er jeg allerede. Enkelte dager er andres menneskers liv en glassflate å speile seg i. Andre dager er de et vindu å slå opp på vidt gap, så man får noe nytt å feste blikket på. Jeg blir til i denne vekslingen mellom gjenkjennelse og ekspansjon, mellom å bli bekreftet og utfordret.

Jeg skulle ønske jeg også hadde dratt til Paris og blitt pariserinne da jeg var 27 år, slik Anderson gjorde. Men jeg gjorde andre ting, og man får stort sett bare gjort én ting av gangen. Heldigvis lever andre mennesker sine liv, og de livene kan man kikke inn og leve litt med i. Så jeg titter inn i Andersons liv, jeg setter en fot i døråpningen, inn i året 1948, og planen hennes er egentlig å bli i Paris i seks måneder, men så blir hun der i hele seksten år, i første omgang. I reiseskildringen Mennesker i Paris, som kom ut første gang i 1964, skriver hun:

«Jeg valgte Paris. Når jeg skulle ut og se verden for alvor, så var det dit jeg ville. Jeg vet ikke egentlig hvorfor, men det var på et vis selvfølgelig.»

For selvfølgelig ville hun til Paris, Europas kulturelle hovedstad! Det er riktignok en skitten, grå og trøstesløs by som møter henne først. Det regner når hun ankommer, og hun ender opp på det billigste hotellrommet hun kan finne, et trekantet rom der den nakne elektriske lampen henger ned fra taket «i en lang miserabel elektrisk ledning grågrønn av støv og elde».

Hun føler seg fortapt, skriver hun, men så kommer hun seg ut i gatene. «Jeg gikk i timevis den første aftenen i Paris og lette meg frem til en norsk venn jeg hadde adressen til. Og jeg oppdaget i disse første timene det Paris som jeg skulle bli så knyttet til.»

Og jeg går med henne i gatene, og ja, jeg dør etter å få vite hvem denne norske vennen var. Kan det ha vært Inger Sitter, diskuterer jeg med meg selv. Hun var riktignok åtte år yngre enn Anderson, men hun hadde allerede lagt sin elsk på byen, og hun og Anderson skulle bli en del av den samme kretsen i Paris. Og Inger Sitter skulle bli sammen med Carl Nesjar som også kom til byen noen år senere, og Nesjar har tatt flere av bildene i Gidskes Mennesker i Paris. Jeg tipper det er han som har tatt det som blir coverbildet på 1991-utgaven av boka, selv om det merkelig nok ikke står navnet hans på det. Det viser to mennesker, en kvinne og en mann, som sitter tett sammen på en bar, og sigarettrøyken stiger opp mellom dem. Jeg har sett flere bilder av Nesjar der han har latt seg fascinere av nettopp røyk. Og det må jo være Gidske som er kvinnen på bildet, det ligner, så det kan ikke være hun som har tatt bildet, selv om hun var en ivrig fotograf, hun også.

Og mannen må bildet må jo være Jimmy, den amerikanske forfatteren og aktivisten James Baldwin. Han kommer også til Paris denne seinhøsten 1948. Det er første gang Anderson møter en svart person. De fant virkelig hverandre, disse to, på tvers av bakgrunn og hudfarge. Senere skal Baldwin si at Anderson var med på å redde ham fra et kronisk hat mot hvite.

Anderson selv skriver ikke noe om at Jimmy var skeiv, men derimot om hvordan hun kunne sitte i timevis og høre på når han pratet. «Jeg var fascinert av den ferd han hadde begitt seg ut på. Jeg hadde stor sympati for ham, men det var noe meget mer og på et vis noe helt annet enn sympati som gjorde at jeg fulgte hans ferd med slik årvåkenhet. Jeg følte meg i slekt med ham. Denne jakten etter en identitet i en verden som flykter fra identitet, dette å måtte kjempe seg til å bli akseptert slik man var og for å komme løs fra mytene andre har skapt om en, denne angsten for å se bakover i sin egen fortid og den samtidige visshet om at hvis man ikke gjorde det, ville man bli en av de døde sjeler – alt dette følte jeg meg i slekt med.»

Anderson forteller om hvordan hun oppsøker Baldwin ikke så lenge etter at de har blitt kjent med hverandre, en gang hun har fryktelig kjærlighetssorg. «Min historie var fort fortalt. Et brudd mellom to mennesker kan i all sin brutale enkelhet fortelles i få ord. Jimmy så på meg, og det sorte ansiktet hans ble blygrått. Synet av et annet høyst virkelig menneske likesom rystet meg ut av min forstenede tilstand. Og jeg begynte å snakke om jeg aldri hadde snakket til noe menneske i mitt liv. Jimmy var i første omgang forbauset. Men så hørte han bare på meg tålmodig og liksom omstendelig, som ble et gammelt og kjent spill om mennesket spilt for hans øyne. Og så sa han: «Come on, baby, let us have a drink!»

Var det Irene hun sørget over, funderer jeg på? Hun skriver mye om henne, både her og andre steder. Irene var en tsjekkisk flyktning med en datter hun måtte sette i fosterhjem i Paris mens hun selv tjente til livets opphold. De to kvinnene møtes på et litt lugubert utested. «Irene påstod at det var noe kjent ved meg, noe hjemlig, og at det var derfor hun hadde begynt å snakke med meg den kvelden», skriver Anderson. Men dette vonde bruddet som fant sted, skjedde i en stor lys leilighet, skriver Anderson, og Irene bodde jo trangt og mørkt, så nei, det må ha vært en annen enn henne.

Ja, jeg funderer og spekulerer, og det er det eneste jeg kan gjøre, for enn så lenge vet jeg jo ikke, og trolig får jeg aldri vite det, selv om jeg leter videre. Men jo mindre jeg vet, jo mer kan jeg dikte.

Og jo mer jeg legger til og trekker fra, jo mer handler dette egentlig om meg, ikke om Gidske Anderson. For min historie om Gidske Anderson er vel så mye historien om meg selv, hvem jeg er, og hvem jeg skulle ønske jeg var, og underveis lærer jeg meg selv bedre å kjenne. Jeg begynner å lese Baldwins essays med noen nye tanker i hodet. Jeg blir minnet på en egen kjærlighetssorg, men mest av alt på hvem som tok imot meg når jeg kom gråtende, og dro meg ut på en drink. Og jeg smiler overrasket over at et ord som «pariserinne» skulle gi meg sånn hjerteklapp. Kanskje jeg må til Paris igjen, når slikt er tillatt, denne gangen med Gidske Aderson som følge? Kanskje denne byen, som inntil nå har fortont seg som en overlegen, ugjestmild og overfull storby for meg, nå vil åpne seg? Eller er det jeg som må åpne meg, vende på meg, se i annen retning enn jeg har gjort så langt?

Alt kan selvfølgelig ikke diktes. Noen ting er hugget i stein, som det at det 4. november 2021 er hundre år siden Giske Anderson ble født, og at hun dro til Paris seinhøsten 1948 og ble værende og møtte mennesker hun siden skulle skrive om. Og det er et faktum at faren het Yngve og var maler, men også moren var et faktum, og hun er ikke en del av den historien andre forteller om Gidske Anderson, slik heller ikke Kirsten Ohm er. Og kan ikke det å trekke fra være vel så mye diktning som det å legge til? For det finnes et «vi» i Andersons historie, og det ordet er hennes eget, og likevel er det ikke med når andre forteller historien om henne videre, og hvor sann blir den historien da?

Så da forteller jeg denne historien, min historie om Gidske Anderson, historien om et «vi», fordi jeg er meg, det vil si en som er opptatt av slike «vi», og fordi jeg tenker – nei, jeg vet – at historien om enkeltpersoner alltid er historien om flere enn én.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.