Fortellinger om kjærlighet

(Nei, Gunvor Hofmo og Ruth Maier var ikke Romeo og Julie.)

Det er fortsatt epidemi, smittevern og restriksjoner. Årets forsommer tilbringes derfor stort sett på de luftige kvadratmeterne jeg har utafor stua, som jeg har døpt om til Le Balcon i et forsøk på å komme i sydenstemning. Og på en balkong må man lese Romeo og Julie, så da gjør jeg det. Det er ennå tidlig i juni, jeg tenker å bruke Shakespeares drama fra slutten av 1500-tallet på et skrivekurs jeg skal holde denne sommeren for ungdomsskoleelever. Vi skal snakke om hvordan man starter og slutter en fortelling, om helter og motivasjon, om hjelpere og motstandere, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

I en lesepause knipser jeg et bilde av boka og blomsterkassene, får med et lite glimt av Mjøsa, og legger ut bildet på Instastory. «En hilsen fra Le Balcon!» Smilefjes. Snart skriver en venninne av meg at «Not to spoil the ending for you, honey, but they both die at the end». Gråtefjes. Blunkefjes. Og jeg vet jo det, at de dør på slutten, både Romeo og Julie, alle vet det, ungene på skrivekurset vet det sikkert også, og min venninne vet at jeg vet. Og hun vet også at jeg foretrekker å lese om folk som klarer seg. Likevel leser jeg dramaet, fordi det regnes som en av verdens store kjærlighetsfortellinger, og er det noe jeg liker, og sikkert de unge tenåringene også, så er det fortellinger om kjærlighet.

Noen mil nord for balkongen min ligger Biristrand. Der møttes Gunvor Hofmo og Ruth Maier november 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært her i landet i nesten to år, en kunstnerisk anlagt og intellektuelt nysgjerrig 21-åring. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.

Foto av Gunvor Hofmo: Gyldendal norsk forlag

«For meg er Gunvor og Ruth en annen versjon av Romeo og Julie», sier dikteren Jan Erik Vold til Klassekampen 30. juni 2021. «Vi har ingenting i norsk litteratur som engang fjernt minner om dette. Og så mye mørkere enn Shakespeare.»

Og i et intervju med tidsskriftet Rushprint forteller regissør Elsa Kvamme om dokumentaren hun holder på med om Hofmo og Maier. «Det er jo en slags Romeo og Julie-historie, hvor det ikke er familiestrid som dreper Ruth, men drømmen om et «hvitt» samfunn, fritt for «jødiske parasitter».»

Og jeg vil ingenting annet enn at vi snakker om Gunvor og Ruth, og likevel – eller nettopp derfor – skurrer det for meg når vi setter dem på en scene og ser på dem med William Shakespeares blikk.

Min venninne, hun som sender meldinger til meg på Instagram, var en jeg hadde en fling med en gang, for lenge siden, før Instagram fantes. Nå er hun bare en venninne, en god sådan. Og jeg synes alltid det er litt rart å skrive ordet «venninne», for det er et ord med et ullent vedheng om du er kvinne og lever skeivt. Det er et ord som gjerne framføres av folk rundt meg med flakkende blikk og nervøs munn, ofte med en ørliten pause i setningen før nettopp «venninne». De mener det godt, de vil så vel, men så vet de jo ikke helt, da. Hva skal man egentlig kalle sånne som dere?

Og jeg forstår dem jo. Om det stemmer at inuittene har 300 ord for snø, så burde jammen skeive kvinner hatt minst like mange ord til å betegne relasjonene oss imellom. Jeg har aldri vært i det samme slags forholdet to ganger, og når kan man egentlig være sikker på at man faktisk har et forhold?

Og fordi jeg er så glad i fortellinger om kjærlighet, har jeg stadig et intenst behov for å lese dem sakte og spørrende. På hvilken måte er dette en fortelling om kjærlighet? Julie og Romeo. En trettenåring og en syttenåring, som kjenner hverandre i tre dager, der man til slutt står igjen med seks døde mennesker, hovedpersonene inkludert. Hvorfor kaller vi det en fortelling om kjærlighet?

Gunvor og Ruth hadde heldigvis mer enn tre dager sammen. De hadde to år. På Biristrand ble de i fire-fem måneder, så videre til en annen arbeidsleir i Rogaland noen måneder. Deretter dro de ut på eventyr rundt om i landet, bodde og jobbet i Trondheim en stund, for så å dra ned til Oslo. De krangler intenst, kutter kontakten, for så å finne sammen igjen, drar på nye turer, hele tiden med krigen som en tjukk tåke rundt dem. De er som to små biter eggeskall i en bolle med eggehvite, umulige å få helt tak i, hvor mye jeg enn prøver, stadig på gli mot og fra hverandre. I to år er de i den samme bollen. De er der sammen, og hva dette hvite mellom dem er, er det jo bare de som kan si noe om, men at det er kjærlighet, i en eller annen form, er tydelig. Det viktige er vel uansett at de er der i denne bollen, sammen.

Men så er det torsdag 26. november 1942, dagen vi nå har begynt å kalle Donau-dagen, for å minnes alle de jødene vi vendte ryggen og sendte med skipet Donau til konsentrasjonsleirene. Ruth er en av de som blir arrestert, deportert og gasset i hjel i Auschwitz.

Og alt dette om Gunvor og Ruth vet vi fordi Jan Erik Vold har gjort det nærmest til et livsverk å skrive fram historiene deres, snakke med folk, samle papirer, lete etter spor i arkivene, få oversatt Ruths dagbøker fra tysk til norsk, være redaktør for et utall bøker som løfter dem fram på ulikt vis. I 2000 kom han med Mørkets sangerske, om Hofmos liv og diktning, og i 2007 var han redaktør for den norske oversettelsen av Ruths dagbøker. Nå, i 2021, tar jeg med meg en bearbeidet utgave av biografien om Hofmo ut på balkongen, og leser. 30. juni var det hundre år siden hun ble født, og Vold gir ut Venn, jeg har våket. Gunvor Hofmo 1921-1995 på selve dagen.

Men det er ikke slik i fortellingen om Gunvor og Ruth at «they both die at the end». Det er bare Ruth som dør (og det er mer enn ille nok, det). Gunvor lever videre. Og hun skal leve i 53 år til, og i de årene skal hun forvandle et personlig tap og et privat traume til et stort og viktig litterært tema i en offentlighet der tausheten råder. Og hun skal leve med alvorlig psykisk sykdom, hun skal gå gjennom selvdestruktive perioder, hun skal på et tidspunkt forsøke å ta livet av seg, men hun skal likevel fortsette å leve. Skrivingen reddet henne, mener Jan Erik Vold, og det tror jeg han har rett i.

Og likevel, i historien om Gunvor Hofmo er det mange som stopper der, når Ruth dør. Som om livet tar slutt ikke bare for Ruth, men for dem begge. Som om det ikke var et liv som fulgte etter dette, for Gunvor. I den tegnete serien Dekknavn Smørblomst fra 2020, der historien om Gunvor og Ruth er en av flere fortellinger, ender historien på kaia idet Donau seiler av sted, og Gunvor får en lapp i hånda, en siste hilsen fra Ruth. I Otto Homlungs dramatisering av Hofmo og Maiers liv, Tvillingsjeler fra 2013, gestaltes Gunvor både i en eldre og en yngre versjon. Når den aldrende Gunvor får ordet i siste scene, er det med ordene: Så kom da gribber!/Sus med ville skrik/igjennom regn og storm/og hakk meg opp, et lik,/og sleng meg så for orm/og la meg ligge der:/Ynkelig som ikke/er livet nær!  Men disse linjene er fra diktet «I en mørk natt», hentet fra Hofmos debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Å legge de ordene i munnen på den eldre Gunvor og la dem avslutte fortellingen om livet hennes, er som å la henne forbli 25 år hele livet.

Historien om Gunvor og Ruth er ikke bare blitt sammenlignet med Romeo og Julie. Mange har også sett i retning av legenden om Orfeus og Eurydike, trolig også Hofmo selv, slik som i diktet «Sangeren…» fra samlingen Fuglen fra 1990. Orfeus spilte og sang så vakkert at selv steiner og trær flyttet seg etter musikken hans. Han spilte sikkert på bryllupsdagen sin også, da Eurydike ble hans. Men ikke før var de gift, så tråkket Eurydike på en giftig slange, ble bitt og døde. Orfeus kom seg ned i underverdenen, til dødsriket Hades, og fikk ved hjelp av den overjordisk vakre musikken han spilte, overtalt gudene til å få med seg Eurydike tilbake til de levende igjen. Betingelsen var at han ikke snudde seg mot henne før de begge var vel tilbake i lyset. Men så gjorde han det likevel, snudde seg, og dermed mistet han Eurydike for alltid.

Platon skal ha ledd foraktelig av hele Orfeus-fortellingen og spurt hvorfor han ikke bare tok livet av seg? Da hadde han jo kunnet forenes med Eurydike der nede i dødsriket for evig.  Selv ler jeg ikke av Orfeus, men så tror jeg heller ikke på et liv etter døden hvor man møtes igjen, og kanskje klarte heller ikke Gunvor å tro på noe slikt. Så hun gjør som Orfeus, hun lever videre, og det tenker jeg jo er en viktig del av fortellingen om henne. Man kan ikke bare stoppe i 1942.

Jan Erik Vold både stopper — og gjør det likevel ikke — i sin historie om Gunvor Hofmo. Det er som om han ikke helt vet selv hvor han vil videre. Han går tett på det hun skriver, og ser (ikke overraskende) Ruth i det meste. Men det er forskjell på å skrive om lyrikeren Hofmo og mennesket Gunvor, og det er forskjell på å diskutere noens dikt og å fortelle om noens liv. Et kunstnervirke er aldri alt ved et liv. I diktningen kan Hofmo rope fortvilet ut at det er ikke er noen hverdag mer, men i livet er det hverdager. Det er timer som går, gleder og besvær, merkedager og høytider, en ny bok å lese, en favorittbluse og et yndlingsprogram på radioen, og det er andre mennesker. Selv i sykdom og sorg, ja, selv på Gaustad sykehus, er det hverdager, og det er i hverdagene våre vi lever, alle sammen.

I min hverdag akkurat nå har restriksjonene som føltes som en unntakstilstand i fjor, blitt en vanesak. Jeg liker meg der ute på balkongen. Og jeg konstaterer at Shakespeare aldri skrev noen balkong inn i Romeo og Julie. Den detaljen var det en regissør som la til på et tidspunkt, fordi det er praktisk at Julie ikke bare står i et vindu og snakker. Og siden har balkongen blitt værende, og i dag sitter teaterpublikummet og bare venter på nettopp balkongscenen og de vakre ordene som skal sies mellom de to unge som nettopp har møttes, og som snart skal dø.

Men den som iscenesetter en historie, kan gjøre flere valg enn bare å føye på en balkong. På slutten av 1700-tallet skrev skuespiller og teatersjef David Garrick karakteren Rosalind ut av Romeo og Julie. Hva skulle man med henne, Romeos første forelskelse? Hun er uansett fort glemt idet Romeo får øye på Julie. Først på midten av 1800-tallet kom hun inn igjen på scenen, takket være den amerikanske skuespilleren Charlotte Cushman. Inger Merete Hobbelstad skriver at gjeninnsettelsen av Rosalind kan tolkes som en aksept av at en forelskelse kan være oppriktig selv om den forelskede tidligere i livet har festet seg ved en annen, eller at den forelskede senere vil feste seg ved en ny person. Man kan jo tenke tanken at det som var mellom Romeo og Julie, ikke var liv laga i det lange løp, og at en av dem, eller begge, hadde endt opp med en annen, om de ikke hadde gått i døden, begge to. Og henter vi fram historien om Orfeus igjen, så ser vi at også han kunne ha flere enn Eurydike i livet sitt. I poeten Fanokles’ versjon av myten slutter ikke Orfeus’ historie med tapet av Eurydike. Etter hva han har vært gjennom, lover Orfeus seg selv å aldri ha noe mer med kvinner å gjøre, og forelsker seg nå i stedet i den unge mannen Kalaïs. Det er det som blir hans død, idet en gruppe kvinner, som blir rasende over å bli avvist av Orfeus, dreper ham.

Gunvor Hofmo møtte Astrid Tollefsen i 1947. Første gang vi hører om henne i Venn, jeg har våket skriver Jan Erik Vold at Astrid er en som Gunvor har «kampert med i tre-fire år. Men forholdet er ved å bli anstrengt: Hofmo mener seg plagiert og frastjålet både ideer og formuleringer.» Vold omtaler forholdet mellom dem som et «vennskap» som innebærer at de «reiser og tidvis bor sammen» fram til 1953.

Gunvor og Astrid etablerer seg begge som lyrikere rett etter krigen. Gunvor gir ut sin første diktsamling i 1946, Astrid i 1947. Hva Astrid har erfart i årene før, vet vi lite om. Astrid Tollefsens liv er det rett og slett skrevet minimalt om. Men vi vet hvordan Gunvor skal måtte leve videre uten Ruth, som hun nå må innse er en av de over 6 millioner ofrene for nazismen. Hun skal likevel se etter – og tro at hun ser – Ruth i andre mennesker, i andre byer. Ved ett tilfelle skal hun få det for seg at Ruth ligger i en brannkum på hjørnet av Drammensveien og Bygdøy allé. Gunvor skal etter hvert kjenne seg forfulgt, hun skal høre stemmer, kjenne stråling, føle at hun blir forgiftet, og hun skal tro at Astrid er i ferd med å stjele identiteten hennes. Tidlig på sommeren 1953 får Gunvor et sammenbrudd og får snart diagnosen schizofrenia, paranoid form. Vi får aldri vite om hun hadde blitt syk uansett om hun hadde mistet Ruth eller ikke, for hvor og når begynner egentlig sykdom?

Hvem er Astrid i Gunvors liv? Det vet vi også lite om, men vi vet at de delte hverdagene i flere år. Man pleier å kalle to som gjør det, for kjærester. Da jeg gikk på videregående, husker jeg norsklæreren min omtalte de to som et par. Ruth Maier ble bare nevnt som en ungdomsvenninne med en tragisk skjebne. Siden er det som om Astrid og Ruth har byttet plass i den offentlige fortellingen om Gunvor Hofmo, og jeg lurer på om det virkelig ikke er rom til dem begge? I Volds versjon føles det ikke slik. Portrettet hans av Astrid er ikke pent, han skildrer henne som en snylter, en usympatisk og upålitelig eldre kvinne med en patetisk drøm om å bli dikter, som altså skal få både Kritikerprisen og Kulturrådets bokpris i 1967 for diktsamlingen Hendelser, men som likevel faller helt gjennom når Vold sammenligner hennes utgivelser med Hofmos diktning. Det er som om Vold synes Astrid bare er til bry i fortellingen om Gunvor, og at han derfor vil viske henne ut, som en annen Rosalind, som om ingen andre enn Ruth kan være av betydning for Gunvor. Men det er vel uansett ikke Astrid Tollefsens skyld at hun ikke er Ruth Maier? Å bo med en som er hjemsøkt av fortiden, og som er i ferd med å bli alvorlig psykisk syk, må ha vært vondt, og hvem spurte noen gang etter Astrids versjon av det som skjedde mellom disse to da det toppet seg? Vi er vel mange som har forsøkt å være meglere i en konflikt mellom to personer, og som vet at når det står på som verst, må man ofte velge side, bli partisk, bare for å få de to fra hverandre, fordi noe annet nytter ikke, der og da. Først når alt har roet seg, kan man få et større og mer nyansert bilde av det hele. Inger Hagerup var der for Gunvor. Jeg håper noen var der for Astrid.

Og hvorfor har Vold dette sterke opphenget i aldersforskjellen mellom Gunvor og Astrid? Det er da nok av kjærlighetskonstellasjoner i norsk kulturliv både da og nå hvor den ene er betraktelig eldre enn den andre. Eller er det avgjørende da at det er en mann som er den eldste?  Vold omtaler forfatterkollega Tarjei Vesaas som en «bror» for Gunvor, men når Vesaas, som var født samme år som Astrid Tollefsen, kan være en bror for Gunvor, kan vel Astrid være en kjæreste? Det er lett å være homovennlig så lenge det er snakk om to unge og konvensjonelt attraktive kvinner, men når kjærligheten utfordrer normene på annet vis, hva da? Jeg tenker meg Gunvor – og Astrid, og også Ruth – som modige nok til selv å tegne opp rammene for eget kjærlighetsliv. Skeive forhold leves ut på så mange måter, og var det tilfeldig at det var nettopp en lesbisk kvinne – altså Charlotte Cushman – som hentet Rosalind inn igjen i Romeo og Julie? Fortellingene våre om kjærlighet må kunne romme alt dette, også alt det som vi kanskje selv ikke forstår, alt det ukjente og det motstridende, alt som bryter med det «vanlige», og også alt det som ikke er, som man skulle ønske var der, og som kanskje likevel er der, i alle fall for den ene, for alt dette er også fortellinger om kjærlighet.

I Verona er det også epidemi og restriksjoner, og derfor får Romeo aldri budet som skal fortelle om Julies plan for de to unge elskende. I stedet får han et dødsbudskap, og hvordan skal han kunne vite at det er feil, at Julie ikke er død, at hun bare har tatt et sovemiddel?

Og er dette egentlig en historie jeg har lyst til å fortelle ungene på skrivekurset? En tretten- og en syttenåring. Tre dager. Seks døde. Hva tenker jeg at de skal få ut av den fortellingen?

Og Ruth var jo ikke Eurydike. Hun tråkket ikke på en slange som uheldigvis lå der i gresset. Hun ble drept med overlegg. Og ingen domstol kan gjøre Ruth levende igjen, men den kunne i alle fall ha forsøkt å gjøre urett til rett. Vi har egne saler hvor retten skal finne sted. Men i etterkrigs-Norge snakker man ikke om den norske antisemittismen, og alle anstendige nordmenn er hetero. Jeg ser for meg hvordan Gunvor Hofmo strir med å få åpnet et vindu, lete etter en luke for å få oksygen. Der, i taket finner hun en, og når hun snakker, er det oppover, mot himmelen. Hun skriver til en gud, raser og ber, som om det ikke er vi mennesker, vi som står rundt, som må ta ansvar for de destruktive kreftene vi setter i sving.

Hva skjedde etter at Romeo og Julie var funnet døde? Satte medlemmer av familiene Capulet og Montague seg ned, snakket sammen og ble enige om at slik som dette kunne de ikke fortsette? Vel, de reiste en statue i gull av både ham og henne, for å minnes, slik Ruth Maier nå har fått en egen snublestein i Dalsbergstien 3 i Oslo. Å ikke glemme er alltid første bud. Men viktigst av alt: Pappa Capulet tar pappa Montague i hånda og  ber om fred, mens fyrst Escalus ber alle gå hjem og diskutere det som har skjedd. For noen skal få nåde, noen skal få dom. Noen skal stilles til ansvar.

«Jeg skal alltid huske hvordan han døde», sier 16 år gamle Starr. «Men jeg gir aldri opp håpet om en lykkeligere slutt.» Historien om Starr, fortalt av amerikanske Angie Thomas i romanen The Hate U Give, ble straks en del av leselisten for folk som vil forstå bevegelser som Black Lives Matter, da den kom ut i 2017. Thomas kunne ha sluttet historien med at Khalil blir skutt og drept av en hvit politimann. Men i stedet begynner fortellingen der, idet Starr er vitne til det som skjer. Døden er slutten for enkeltmennesker, men noen skal alltid leve videre, og hva gjør de med det tapet de har lidd? Khalil har vært en venn av Starr siden barndommen, og sorgen, sinnet, men også redselen, får henne til å engasjere seg politisk i kampen mot rasismen. Et uopprettelig tap blir motivasjon til å handle og skape en endring. For slik er det: Avmakt kan bli til motmakt, om ikke alltid for den som bærer de største traumene, så i alle fall for de som står rundt, for oss andre. Vi skal begrave de døde og aldri glemme dem, men vi skal også reparere de levende og sørge for at urett ikke får gjenta seg.

Og bare levende mennesker skriver lyrikk, og Gunvor fortsetter å leve. Hun er merket av sorg, kvestet av skyldfølelse, fortvilet av savn, men også full av trass og motstand. Og hun skal verne om seg og sitt, snu seg bort fra oss, men hun skal fortsette å leve, og hun skal skrive. Selv om vi ikke får adgang til livet hennes, betyr ikke det at det ikke er et liv. Og noen glimt får vi jo av en annen enn den evig sørgende i disse tiårene. Hun er ute med venner og kaster lange blikk i retning to kvinner som flørter med hverandre, hun flørter selv med Inger Hagerup på en fest, hun prøver kjærligheten på ny, med Astrid, og hun insisterer på å kle seg i herrebukser i en tid der selv Kim Friele trekker i skjørt. Og hun skal gi ut fem diktsamlinger før hun forsvinner fra offentligheten i seksten år, og så kommer hun tilbake. Hun har fortsatt noe hun vil si oss og gi oss, og når denne nye, produktive perioden begynner, er hun femti år gammel, like gammel som Astrid Tollefsen var da hun møtte Gunvor og ga ut sin første diktsamling. For livet tar heldigvis sjelden slutt når man er 25 år, eller tretten, eller sytten. Det har ennå bare så vidt begynt.

Og Astrid Tollefsen flytter etter hvert til Oppland, og blir boende der resten av livet. Jeg finner henne i gamle skattelister. På begynnelsen av 1960-tallet bor hun noen år i Wergelands gate på Gjøvik, i nummer 2. Det er blokka ved siden av meg. Jeg prøver å se henne for meg, ute på balkongen med de blå kantene, kanskje leser hun en bok. Hvordan hadde det vært å ringe på hos henne, invitere seg selv inn og spørre: Hva er din fortelling om kjærlighet? Men jeg er seksti år for seint ute.

Og det blir ikke til at jeg gjenforteller Romeo og Julie til ungene på skrivekurset. I stedet snakker vi om The Hate U Give, om Khalil og Starr, om hjelpere og motstandere, om helter og motivasjon, om hvordan man starter og slutter en fortelling, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

(Takk til Kristin Fridtun, Tone Hellesund, Anna Nafstad, Annika Wattne Rodriguez og Gry Strømme som leste og kommenterte teksten underveis.)

Kilder:

  • Berntzen, Arve Omtvedt (2009) Orfeus og tekster fra den orfiske tradisjon. Verdens hellige skrifter. Oslo, De norske bokklubbene.
  • «Formidlet smerte og sorg» av Selma Stormyren Larsen. Klassekampen, 30. juni 2021.
  • Hofmo, Gunvor (1990) Fuglen. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  • Hofmo, Gunvor (1946) Jeg vil hjem til menneskene. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  • Hobbelstad, Inger Merete (2016) Å leve med Shakespeare. Essays. Oslo, Tiden forlag.
  • Homlung, Otto (2013) Tvillingsjeler. Manus, Riksteatret. Lånt ved Nasjonalbiblioteket.
  • Idriss, Marjam og Tranung, Stian (2020) Dekknavn Smørblomst. Oslo, Melk forlag.
  • Levin, Irene (2020) Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  • Oppland fylkes adressebok. Med skatteligninger (1961/1962). Vol 16. Trondheim, Moe & Co.
  • Shakespeare, William (1595-96) Romeo og Julie. Gjendiktet av André Bjerke (1970). Oslo, Aschehoug forlag.
  • Thomas, Angie (2017) The Hate U Give. Norsk oversettelse ved Vibeke Saugestad (2018). Oslo, Gyldendal.
  • «Tragisk krigsromanse blir film» av redaksjonen. Rushprint, 30. juli 2021.
  • Vold, Jan Erik (2000) Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  • Vold, Jan Erik (red.) (2007) Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  • Vold, Jan Erik (2021) «Venn, jeg har våket». Gunvor Hofmo 1921-1995. Oslo, Gyldendal norsk forlag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.