Verken lokkes eller skremmes av pensjon

Forskere over 55 år har blitt brekkstang i pensjonsdebatten. Men selv sitter seniorene stort sett helt i ro.

(Publisert i Forskerforum 9/11)

– Nei, det er sjelden vi får søkere i aldersgruppen 55 + når vi lyser ut vitenskapelige stillinger, sier HR-konsulent Anne Toril Grinaker ved Institutt for energiteknikk (IFE). Dette er et av en håndfull private forskningsinstitutter med medlemskap i Statens pensjonskasse (SPK). De ansatte har dermed en ytelsesbasert pensjonsordning som regnes som den billigste og beste – for arbeidstakerne.

Og man skulle jo tro at da ville de søke seg hit, de som ikke allerede har en god pensjonsordning, og som har 10–15 år igjen av forskerkarrieren.

Men nei.

– Er det snakk om lederstillinger, for eksempel forskningsdirektør, kan aldersgruppen 55 + være representert blant søkerne, men sjelden til rene forskerstillinger, sier Grinaker.


– Risikabelt

Ann-Helén Bay, direktør ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), pekte i et intervju i Forskerforum 8/11  på at ulike pensjonsordninger står i veien for seniorers mobilitet mellom ulike deler av forskningssektoren.

– Det kan være veldig risikabelt å ansette en som har lang opptjening i SPK og høy lønn. Vi vegrer oss derfor for å ansette noen fra universitets- og høgskolesektoren som er 55 +, sa Bay.

Høye pensjonskostnader som påvirker instituttsektorens rammevilkår og konkurranseevne, var i bunn og grunn hennes store bekymring. Men det var søkere fra UoH-sektoren over 55 år som fikk oppmerksomheten.

– Ingen problemstilling

En ringerunde til et utvalg forskningsinstitutter med medlemskap i SPK eller tilsvarende i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) bekrefter at jo, det er en ordning som lett blir dyr for arbeidsgiverne.

– Men jeg vil ikke dermed si at vi vegrer oss for å ansette forskere over 55 år. Det er en problemstilling vi i praksis har hatt i liten grad, ettersom det er så liten mobilitet i forskerstaben som har nådd dette alderssjiktet. Her hos oss har vi hatt én avgang og én nytilsetting i alderen 55 + de siste seks årene, sier Agnes Landstad, direktør ved Vestlandsforsking.

– Skulle vi få søkere som er 55 +, kommer de først og fremst fra instituttsektoren og ikke fra UoH-sektoren. Det er jo tvert imot der mange ønsker å ende opp, sier instituttsjef Hilde Lorentzen ved Norsk institutt for by- og regionforskning.

Også Sveinung Skule, direktør ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu), mener at problemstillingen rundt dyre pensjonsordninger er viktig.

– Men pensjon har likevel ikke vært noe stort tema hos oss i forbindelse med mobilitet, sier han.

– Vil gjerne ha seniorene

Norsk institutt for naturforskning (Nina) meldte seg ut av SPK og gikk over til en innskuddsbasert pensjonsordning for noen år siden.

– Men vi opplever ikke at vi har færre søkere generelt av den grunn. Mobiliteten er uansett lav blant seniorforskerne, og det er synd, for erfarne og modne forskere vil vi gjerne ha. Men jeg tror ikke pensjon er avgjørende for de som søker, sier Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i Nina.

Andre gulrøtter

En rask kikk i Forskerforbundets medlemsmasse bekrefter inntrykket «alle» vi har snakket med, har: Få forskere over 55 år bytter arbeidsgiver. Og for de som gjør det, er det andre motiv enn pensjonsordninger som trekkes fram.

– Jeg flyttet på meg først og fremst for å slippe unna det vanvittige søknadskjøret, der jobben min hele tiden stod på spill. Pensjon tenkte jeg ikke noe særlig på, sier Thorvald Sirnes, førsteamanuensis i filosofi. Han er født i 1956 og gikk fra Rokkansenteret til Universitetet i Bergen i 2008.

– For meg var det faglige utfordringer og mer frihet til skriving som gjorde at jeg søkte meg til NTNU. Men jeg skal tilbake til Agderforskning om noen år, og der er de i ferd med å innføre AFP, så forskjellene mellom arbeidsgiverne mine er ikke lenger stor, sier Winfried Ellingsen, førsteamanuensis i geografi, 1955-årgang.

– Jeg ble ferdig med doktorgraden ved Universitetet i Oslo i 2009, og var først og fremst ute etter en jobb. Og når jeg da fikk tilbud om et treårig engasjement ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus), som har et forskningsmiljø jeg gjerne ville være en del av, var pensjonsordninger en underordnet faktor, sier forsker Astrid Skatvedt, 1956-årgang.

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *