Verden sett opp-nedenfra

(Først publisert i Klassekampen 27.07.2007.)

I dag har høstens guleste filmeventyr premiere: Animasjonsfilmen «The Simpsons» er ventet å trekke et stort publikum, og først og ivrigst i køen er tv-seriens mange norske fans. En av dem er Rocky-redaktør Erik Møller Solheim, og han framhever rolleleken i serien som dens ypperste kvalitet.- Jeg synes at mange av de beste scenen i Simpsons-serien er de der pappa Homer skal forsøke å være et overhode og en autoritet overfor datteren Lisa, som er så utrolig mye mer intelligent enn ham.

Slik er det også ellers i byen Springfield der familien bor, påpeker Solheim: Jo mer makt og jo høyere opp i samfunnssystemet man er, jo dummere er man.

– Det blir noe karnevalistisk over det hele, når de der nede er smartere enn de der oppe. Dette er dessuten The Simpsons på sitt mest satiriske og beste, når virkeligheten vrenges, og autoritetskritikken blir tydelig, om enn subtil.

Fungerer bredt

Solheim oppdaget serien da søsteren kom hjem fra USA tidlig på 90-tallet med kofferten full av Simpsons-effekter.

– Da var jeg elleve år. I begynnelsen var jeg mest opptatt av Marge og Homers sønn Bart, men sakte, men sikkert forstod jeg stadig mer av universet. Det er vel slik de fleste har det med den serien. Den fungerer så ekstremt bredt, og man behøver ikke å forstå det satiriske budskapet for å sette pris på serien. Det holder å se den som en overflatisk slapstick-event.

Han er imidlertid skuffet over de senere års sesonger av tv-serien, men håper at filmen som har premiere i kveld, viser gode, gamle Simpsons-takter.

– Etter årtusenskiftet skjedde det endringer i serien som forandret på det jeg mener er grunnoppskriften på en god satire. Serieskaperne begynte å sprenge rammene de selv hadde satt, og det morsomme bildet av den dysfunksjonelle familien fungerte ikke like godt lenger.

Ifølge Solheim er serien bygget opp med et univers som har en intern troverdighet, der figurene agerer innenfor det som er karakterenes og dette universets rammer.

– Men når de plutselig begynner å dyrke de rare sidene ved figurene, renner satireelementet ut i sanden. Da er det ikke lenger snakk om en dysfunksjonell familie, men en sirkustropp. Når det gjelder Simpsons føler jeg at det må et fundament av normalitet og troverdig til for at satiren skal fungere, sier Solheim.

Lang historie

«The Simpsons»-serien er en såkalt sitcom, en situasjonskomedie med det samme persongalleriet gjennom hele serien, men der episodene stort sett kan ses uavhengig av hverandre. «The Flintstones» regnes som en av de første animerte sitcom-ene, mens Simpsons er den som har gått lengst på amerikansk tv. Første episode hadde premiere på Fox Broadcasting Company 17.desember 1989.

«The Cosby Show», som var en dundersuksess også på norsk tv på 1980-tallet, dannet mønster for en rekke familieorienterte sitcoms i årene etterpå. Men snart ble man lei av de vellykkede familiene à la Cosby, og de dysfunksjonelle familiene ble et tema.

Tegneserieekspert

Tonje Tornes peker på «The Simpsons» som «The Cosby Shows» rake motsetning.

– Det er mange som har ment at tv-serien «Våre verste år» («Married… With Children») er Cosbys motstykke. Men i denne serien hater jo alle hverandre, mens medlemmene av Simpson-familien har en kjærlighet til hverandre. Men det som skiller dem fra The Cosbys er den fremtredende egoismen. Bill Cosby lærte ungene sine å være snille og selvrealiserende, mens Homer Simpson lærer sine barn å først og fremst tenke på seg selv, og å bruke tiden på såkalte uviktige ting, som å se tv og drikke øl. Samtidig rommer Simpson-familien karakterer som jeg tror alle kan kjenne seg litt igjen i.

Vil sette strek nå

Erik Møller Solheim hadde gjerne sett at det ble satt strek for «The Simpsons» nå.

– Jeg sier dette med tungt hjerte, men jeg skulle egentlig ha ønsket at de ga seg allerede for åtte år siden. Hver karakter er en liten økobalanse, og endrer du på den, visner andre deler av karakteren bort. Det har blant annet skjedd med Homer Simpson. Han er en egoist, en livsnyter og en fråtser, men han har et hjerte av gull innerst inne. Det gjør ham til en nydelig, kompleks figur. Men på et tidspunkt begynte de å redusere ham til en dum fyr som bare gjorde en masse umotiverte, ville ting, og da var det ikke så morsomt lenger.

Solheim trekker i stedet fram serien «Family Guy», som mange ser som en outrert versjon av The Simpsons.

– Serien er på en måte en pastisj over «The Simpsons» med en tilsvarende familiekonstellasjon, men helt fullstendig rabiat. Det er blod og gørr og fullstendig kompromissløst. Men når det er fullstendig galskap fra første øyeblikk, er det på en måte ingenting å ødelegge. Dit kommer aldri «The Simpsons» med den seer-gruppa de har i dag. De har begynt et sted og fått et publikum, som gir dem et visst ansvar for å følge opp, og det ansvaret er det ikke bare å løpe fra.

Drøyere og dårligere

Tonje Tornes ser imidlertid gjerne at «The Simpsons» får fortsette.

– Det at «Family Guy» er så mye drøyere, gjør den i mine øyne litt dårligere. Det er så lett å ty til spy og sex. Det som bærer Simpson-serien, er at historiefortellingen er så genial. Du vet aldri hva som kommer til å skje i en episode. Homer kan gå ut på gata og få en klinkekule i hodet, og det kan utløse 3. verdenskrig. Samtidig endrer Simpsons-universet seg litt etter litt, der karakterer dør og slikt.

Tornes synes det er interessant at av de store, amerikanske blockbusterne er det bare animasjonsfilmene som er systemkritiske.

– «South Park» og «Team America» er to eksempler på det, ved siden av «The Simpsons. Det er akkurat som om amerikanerne kan le av hysterisk samfunnskritikk så lenge det er snakk om animert film. Det forundrer meg litt, for dette er jo ganske provoserende saker. Men det virker som om humor og animasjon ikke rikker ved æresfølelsen deres, slik en levende film hadde gjort. Tenk deg en amerikansk spillefilm med en president som var helt idiot ?

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *