Svartseerne

Noe kan alltid gå galt. HMS-arbeidernes viktigste jobb er å tenke det verste, hele tiden.

(Publisert i Forskerforum 3/11.)

– Mange forskere lever for det de jobber med, og har holdt på med det samme i en årrekke. Da er det lett å oppleve mange av forskriftene og retningslinjene som veldig byråkratiske, sier Nina Brochs Klausen. Hun er HMS-koordinator ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Likevel mener både hun og bedriftssykepleier Margunn Losnegard Karlsen at forskere flest er opptatt av helse, miljø og sikkerhet – altså HMS. De er ikke i tvil om at det er langt tryggere å være forsker i dag enn hva det var tidligere. Men man kan likevel alltid bli bedre.

Veiledere, ikke ansvarlige

– Jeg har hørt mange si at «jeg vet jo at jeg jobber trygt. Men jeg er ikke så sikker på at kollegaen min gjør det.» Man jobber så tett på laboratoriene. Får man da inn en som man er usikker på om følger forskriftene, vil det skape uro blant alle, sier Losnegard Karlsen.

Vi kommer i skade for å titulere dem HMS-ansvarlige, noe både Karlsen og Klausen er raskt ute med å påpeke at de ikke er.

– Ansvaret for HMS ligger hos ledelsen, på institutt-, faktultets- og institusjonsnivå. Min jobb er å stille spørsmål som får den enkelte ansatte til å reflektere over sine egne arbeidsmåter, slik at de ikke blir syke, sier Margunn Losnegard Karlsen. Hun har lang erfaring som bedriftssykepleier, de siste fire årene ved NTNU.

Retningslinjer i store størrelser

Nina Brochs Klausen er utdannet tekniker innen kjemi. Rollen som HMS-koordinator ved Institutt for kjemi har hun hatt i ett år. Før det var hun lokalt hovedverneombud på fakultetet i to perioder, og verneombud enda lenger. Ved NTNU har hun vært siden 1996.

– Alle kjemikaliene våre innebærer mange utfordringer. Kan de forskjellige kjemikaliene stå lagret sammen, eller vil de reagere med hverandre? Et annet problem er å tilpasse retningslinjer som i utgangspunktet er utformet med tanke på industrien, til forskningen. Det er forskjell på å skulle bruke hundre kilo av et stoff og 10 milligram. Men retningslinjene er de samme, og da kan de lett oppleves som veldig byråkratiske, påpeker Klausen.

Må tenke seg det utenkelige

Tenk om noen hadde passet litt på for eksempel Marie Curie der hun jobbet seg til døde på laboratoriet ved Sorbonne-universitetet i Paris, med forbrente fingertupper og svekkede øyne. Tenk om man hadde visst hva man i dag vet om konsekvensene av stråling.

Den såkalte Rosenborg-saken utgjør et vannskille i HMS-arbeidet, ikke bare ved NTNU, men i norsk akademia. En rapport fra 2007 pekte på en opphopning av hematologisk kreft blant ansatte og stipendiater som hadde vært ved Rosenborg-laboratoriene ved NTNU på 1980- og 1990-tallet. Et ekspertutvalg konkluderte senere med at man ikke kunne fastslå med sikkerhet at arbeidsmiljøet hadde vært kreftfremkallende.

– Vi er en forskningsenhet der vi lager nye ting, nye forbindelser. Da er det viktig å fronte føre-var-prinsippet, sier Klausen og får støtte av Karlsen:

– Det er spennende, men også veldig vanskelig å jobbe forebyggende. Du skal tenke deg scenarioer som forhåpentligvis ikke blir en realitet. Utfordringen er å gi de ansatte følelsen av at scenarioene faktisk kan angå dem.

Alle under samme avtrekksvifte

At vi faktisk vet om for eksempel radioaktiv stråling i dag, er takket være forskere som nettopp Marie Curie. Hun ble trolig selv et offer for egne forskningsmetoder da hun døde av leukemi 67 år gammel. Men historiene om forskere som bruker sin egen kropp nærmest som forskningsobjekt og tyller i seg formalin for å se hva som skjer, har ingen rot i virkeligheten, skal vi tro Karlsen og Klausen.

– Spesielt yngre forskere etterspør systemer, sikkert som følge av Rosenborg-saken. Stadig flere kvinner i fertil alder blant studenter og ansatte bidrar sikkert også til en økt bevissthet. Og så har man nok blitt mer åpne for alt vi faktisk ikke vet om langsiktige konsekvenser, sier Nina Brochs Klausen.

For HMS-arbeiderne er det ingen forskjell på vitenskapelig og teknisk-administrativt ansatte. En ingeniør er like utsatt for kjemikalier som en professor, og universitetets rørlegger må beskyttes like godt mot bakterier som det de på laboratoriet blir.

Heller sprøyte enn samtale

Jo mer konkrete tiltakene er, jo bedre, er imidlertid Margunn Losnegard Karlsens erfaring.

– Alle som for eksempel skal jobbe med forsøksdyr og dermed trenger en stivkrampevaksine, møter opp som avtalt hos meg. Men å få dem til å komme til en samtale om mulige allergier overfor disse forsøksdyrene er vanskeligere, enda risikoen er mye større for at de rammes av det, enn av stivkrampe.

HMS-arbeid handler selvfølgelig ikke bare om fysisk sikkerhet. Men Klausen og Karlsen innrømmer at det er lett å fokusere nettopp på det fysiske, kanskje på bekostning av det psykososiale.

– Kjemikalier kan du tross alt ganske enkelt beskytte deg mot. Det er vanskeligere å beskytte seg mot de psykososiale forholdene, sier Klausen.

Enquete:

Når hadde du sist nytte av en HMS-arbeider?

Benedicte Lie
Førsteamanuensis, Avdeling for medisinsk genetikk, Universitetet i Oslo

– Jeg ble tatt med på legevakten en gang jeg fikk saltsyre på haken mens jeg var student og jobbet på laboratoriet. Og så var det en innom en gang for å sjekke om jeg satt riktig og for å justere dataskjermen. Men ellers har jeg hatt lite med dem å gjøre.

Jakob Utgård
Stipendiat, Institutt for markedsføring, BI

– Jeg har aldri hatt med noen å gjøre her som jobber med HMS i løpet av det halvannet året jeg har vært stipendiat.

Jan Julusmoen
Førstelektor, allmennlærerutdanningen, Høgskolen i Sogn og Fjordane

– Jeg pleier å ordne slike ting selv, enten det gjelder lamper, stol eller arbeidsforhold. HMS-arbeiderne er jo innom meg av og til, fyller ut skjemaer og snakker med meg, men jeg har aldri brukt dem til noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *