I dag er bøkene bare et tastetrykk unna. Hva skal man med universitetsbibliotekarer og fagreferenter da?
(Publisert i Forskerforum 5/11.)
– Noen må ha kontrollen, ellers hadde nok universitetene snart sprengt innkjøpsbudsjettene, sier Ellen Solvik og Jan Olav Gatland, halvt i spøk, halvt i alvor. De er henholdsvis universitetsbibliotekar og førstebibliotekar med lang fartstid ved Bibliotek for samfunnsvitenskap og humaniora ved Universitetet i Bergen. Og nei, de tror ikke de er uunnværlige, bare veldig kjekke å ha.
Viser vei
For én ting er det økonomiske. En ivrig forsker med ubegrenset kreditt hos nettbokhandelen Amazon kunne lett blitt dyrt og ensidig. Det er jo så mange bøker, så mye å velge mellom!
Og nettopp derfor, fordi utvalget er så stort, behøves det noen kjentfolk i villniset, noen til å vise vei og holde oversikten i vrimmelen av bøker og tidsskrifter, mener universitetsbibliotekarene.
Det er ofte overraskende hvor lite selv erfarne forskere kan om søking, sier Solvik og får støtte av Gatland:
– Alle er ikke verdensmestre, selv om de har blitt professorer. Mange er så bundet opp i sin måte å gjøre ting på og blir dermed lite kreative og prøvende. Og så er det nok noen som føler at de burde kunne alt om søking på nettet, og dermed er for flaue til å be om hjelp.
Språk til besvær
De kan smykke seg med to titler: fagreferent og universitetsbibliotekar.
– I selskapslivet nytter det verken å si det ene eller det andre. Men fagreferent er jo den funksjonen vi har, mens universitetsbibliotekar bare er en stillingsbetegnelse, forklarer Gatland.
Som fagreferenter er de ansvarlige for innkjøp og såkalt samlingspleie for hver sine fag. Jan Olav Gatland har ansvaret for nordisk, fransk, kunsthistorie og teatervitenskap.
– Og jeg har arabisk, japansk, kinesisk, russisk, tysk, klassisk og litteraturvitenskap, ramser Ellen Solvik opp.
Av de fagene er det russisk som faktisk er hennes, med et hovedfag fra Universitetet i Tromsø fra 1997.
– Nei, det er ikke så lett å være meg når det gjelder kinesisk, japansk og arabisk, sier Solvik med et smil.
– I slike tilfeller må vi bare støtte oss på de faglig ansatte på instituttene. Jeg får for eksempel hjelp av en av de ansatte på arabisk til å transkribere nødvendig informasjon i nye bøker som kommer.
Rom for forskning
Fagreferentene står på mange måter i en mellomposisjon, mellom vitenskapelig og administrativt ansatte.
– Vi har for eksempel mulighet til å forske i 15 prosent, etter søknad, i inntil ett år. Det kan omfatte både bibliotekfaglige ting eller videre forskning innenfor ens eget fagfelt, forteller Gatland.
Selv har han benyttet anledningen til forskning innenfor nordistikk og teater, som er hans fagfelt.
– Jeg har laget bibliografier og også skrevet monografier eller biografier om forfattere og språkfolk, nå sist biografien om filologen og psykoterapeuten Ola Raknes. Det at jeg har prøvd å finne dette stoffet selv, enten her eller der, vil jeg si har gjort meg til en bedre fagreferent. Jeg har lært meg svært mange veier å gå i søkeprosessen.
Solviks interesse har derimot gått mer og mer mot det bibliotekfaglige.
– Jeg visste ikke hva det innebar å bli universitetsbibliotekar, den gangen jeg søkte. Da jeg begynte på russisk, var det et up and coming fag som visstnok skulle være nyttig å ha når man senere skulle ut i jobb. Slik ble det vel ikke helt, og nå i ettertid er jeg glad for at jeg valgte denne retningen. Jeg trives godt her, med alle de ulike oppgavene vi har. For jo da, jeg kan et språk som ikke de andre kan, men jeg får i liten grad lest så mye mer enn tittelbladet og innholdsfortegnelsen på de russiske bøkene jeg kjøper inn.
Vil ha mer mas
Å følge med i faget er imidlertid en viktig del av jobben, innimellom søking, innkjøp, klassifikasjon, undervisning, tjenesteutvikling og skrankevakter.
– Helst skal vi vite hva hver enkelt vitenskapelig ansatt forsker på akkurat nå, for slik å kunne kjøpe inn relevant litteratur. Men da er vi avhengige av at de kommer med forslag til oss, og det er ikke alle like flinke til. Forskerne må gjerne «mase» mer på oss, det er bare kjekt, det! Og ikke minst må en del av dem bli flinkere til å gi beskjed til oss når de har publisert noe, spesielt om det har vært i et internasjonalt tidsskrift eller en bok, sier Gatland.
E-bøkene kommer
Den stadig økende digitaliseringen av medier preger også Bibliotek for samfunnsvitenskap og humaniora.
– Jeg tror jo at vi fortsatt har bøker her om ti år, selv om det sakte, men sikkert går mot mer og mer elektronisk basert informasjon. Overgangen til elektronisk litteratur går nok saktest hos humaniora, ettersom boka står så sterkt innenfor disse fagene. Realfagene er derimot langt mer tidsskriftbaserte, og da blir det litt annerledes, sier Solvik.
Men tilbudet av e-bøker blir stadig større.
– Og den nye generasjonen studenter og forskere som etter hvert tar over, er nok langt mer villige til å lese ting på nettet. Samtidig blir jo lesebrettene stadig bedre. Så det går i den retningen, sier Solvik.
Enquete
Når hadde du sist bruk for en universitetsbibliotekar?
Joar Vittersø
Professor, Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø
– I fjor var det et tidsskrift som hadde falt ut av en abonnementspakke vi har som bibliotekarene fikk på plass igjen. Ellers bruker jeg biblioteket hele tiden via nettet, og der ligger det vel noen bibliotekartjenester bak.
Ingrid Wang Andersen
Stipendiat, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo
– Bibliotekarene våre er flinke og kan ordne det meste. Jeg hadde for eksempel nylig problemer med å spore opp et verk, ettersom jeg bare hadde en dårlig referanse. Da hjalp de meg med kildesøkene.
Anne Solbraa
Vitenskapelig assistent, Institutt for byggekunst, historie og teknologi, NTNU
– Jeg bruker biblioteket mye, men er stort sett selvhjulpen. I fjor tok jeg imidlertid kontakt med universitetsbibliotekarene for å be dem kjøpe inn en læringspakke som studentene behøvde.