rundtur på museene

En vidtfavnende og engasjerende bok som viser fram museene fra alle tenkelige vinkler.

(Først publisert i Forskerforum 3.april. 2020.)

En oberstløytnant med doktorgrad i filosofi, med doktriner og militær idehistorie som spesialfelt, skriver en bok om museer. Resultatet er både ny kunnskap i rikt monn, og stor begeistring hos undertegnede!

Harald Høiback er selv nestkommanderende ved Forsvarets museer, men de første museene, slik vi forstår dem i dag, var naturvitenskapelige (The Ashmolean og British Museum) og kunstsamlinger (Louvre). Opplysningstid, oppdagelsesreiser og organisert samlervirksomhet gikk hånd i hånd, og overklassen investerte penger og plass i allskens gjenstander. Men først når et museum er åpent for folk flest, kan det altså regnes som noe mer enn bare en interessant samling.

Denne bokas fremste kvalitet er at den på en uanstrengt måte løfter fram og vurderer museenes virke fra alle bauger og kanter. Det skjer både bakover i tid, og med blikk for det mangfoldet av museer som finnes, og de ulike premissene de drives på. Det er som om forfatteren holder opp et kaleidoskop foran øynene våre, sier at dette er én måte å sortere dem på: for eksempel etter hvilke museer som stiller ut det som er laget for å forandre verden (for eksempel bruksgjenstander), eller de som stiller ut det som er laget for å forandre vårt syn på verden (for eksempel kunst). Så vrir han på kaleidoskopet og sier at dette er en annen sortering: de som stiller ut det som er og har vært (for eksempel historiske museer), de som er opptatt av det grensesprengende og imponerende (for eksempel tekniske museer), og de som interesserer seg for det ubehagelige, marginale eller usynlige (for eksempel fredsmuseer). Og så vrir han igjen på skopet… Slik bygger han et flerdimensjonalt bilde av et museumslandskap der alle, små og store, finner sin berettigede plass.

Det er denne første delen av boka, den som tar for seg museenes historie og utvikling, som fenger aller mest. I andre del tar Høiback for seg museumsvirksomhet i praksis, hvor han går samlings-, utstillings-, forsknings- og formidlingsarbeidet nærmere etter i sømmene. Kunnskap og begeistring er jo først og fremst en (sannsynligvis etterlengtet) innføringsbok i museologi, og som sådan skrevet med museumsansatte for øye. For en leser som plutselig ikke husker så mange av de utstillingene hun selv har vært på, blir enkelte av disse kapitlene i overkant oppramsende og ordrike. Det hadde nok hjulpet om forfatteren hadde hatt flere konkrete eksempler, der han med utgangspunkt i faktiske utstillinger her til lands drøftet for eksempel god og mindre god bruk av moderne teknologi i utstillingsøyemed.

At teksten likevel flyter fint, til tross for mye informasjon på knappe tre hundre sider, skyldes at Høiback fører et usedvanlig godt språk. Han siterer ubesværet og veksler godt mellom ulike kilder, og har formuleringer som får meg til å stoppe opp i lesingen og smile. Etter den franske revolusjonen ble museumsdørene slått opp også for «lekfolk, lasaroner og lurv». Puritanerne vil hevde at nymotens museer viet sære ting som småflasker eller isbreer, har like lite til felles med skikkelige museer som «et blikkspann har med et symfoniorkester». Og en anmelder må ha i bakhodet at det nytter ikke å «riste i et pæretre og bli skuffet om det ikke faller ned epler». Jeg legger meg det på minnet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *