Kunsten å veilede

Hvor hardt bør du dytte når stipendiaten skal opp og fram?

(Publisert i Forskerforum 1/12.)

– I perioder er jeg Veileder med stor V, sier Trine B. Haugen, professor i biomedisin.

– Sånn som nå det siste halvåret før Wenche leverte. Da kunne jeg sende henne tilbakemeldinger på det hun hadde skrevet, i halv to-tiden om natten, og når jeg da stod opp igjen klokken sju, hadde hun gjerne svart og var på vei for å legge seg. Og slik holdt vi på de siste ukene. Hun rakk akkurat å få levert avhandlingen innen normert tid, og dermed ble hun belønnet med seks måneders ekstra stipend. Siste dagen kjørte jeg rundt og samlet inn det som behøvdes av underskrifter, og så bar det av gårde til sekretariatet. Vi var der fem minutter før de stengte. Det hadde nok ikke gått om jeg var en person som jobbet fra åtte til fire.

Haugen er leder for to større forskningsprosjekter, og var dessuten fram til sommeren 2011 prorektor. En svært travel dame, med andre ord, slik hun selv liker å ha det.

– Men selv om hun jobber døgnet rundt, har det alltid vært mulig å få tak i henne, sier Wenche Kristiansen.

– Jeg opererer ikke med kontortider, der man får audiens mellom da og da. Jeg er derimot online, sier Haugen.

Avhengig av stipendiater

Det tok henne noen år å forstå hvorfor kollegaer fra for eksempel samfunnsvitenskap snakket så annerledes om det å veilede. De telte timer og sukket over manglende kompensasjon for arbeidet.

– Men jeg ser nå at det er snakk om ulike fagkulturer. Det blir noe annet når stipendiaten skriver en monografi eller eventuelt artikler der veilederen ikke er medforfatter. Hos oss er det gjensidige forholdet mye tydeligere. For innen medisin og naturvitenskapene blir du ingenting uten stipendiater. De bidrar til professorens karriereutvikling gjennom sitt arbeid. Det skaper et litt sunt avhengighetsforhold som jeg tror andre fag kunne ha lært noe av.

I Haugen og Kristiansens tilfelle fant de fort en god arbeidsform. Slik tilfellet gjerne er innenfor naturvitenskapene, var Kristiansen en del av et større forskningsprosjekt som allerede var i gang da hun kom inn. Hun ble en del av et team, med sine rammer og planer for progresjon.

Nå venter hun på å disputere på avhandlingen om variasjoner i kjønnshormongener hos tidligere testikkelkreftpasienter. Og hun har lært veilederen å kjenne godt nok til å ikke la seg stresse opp av e-poster som måtte hagle inn til alle døgnets tider.

– Når Trine har ekstra mye å gjøre, er det som om hun føler at hun mister kontrollen med meg. Da begynner hun å mase og sende en haug med e-post om småting. Ja ja, tenker jeg bare da, sier Kristiansen.

Ingen hjelp å få

Andre stipendiater opplever at det aldri kommer noen e-post. «Mari» ga opp hele doktorgradsprosjektet sitt innenfor matematisk-naturvitenskapelige fag etter et par år, blant annet i frustrasjon over veilederen. Det var hun selv som måtte ta initiativ til all veiledning. Ofte opplevde hun at veilederen ikke engang hadde lest det hun hadde sendt ham av tekster. Hun har likevel ikke lyst til å henge ham ut ved navn og ønsker derfor å være anonym.

– Det finnes nok av professorer som ikke lenger er noen faglige forbilder, for de forsker knapt mer selv. Men de får navnet sitt med på alt hva stipendiatene gjør, og dermed ser det ut som de har publikasjoner hvert år, noe som ikke alltid stemmer. Og likevel sitter de altså trygt der i professoratene sine. Veilederen min var en veldig hyggelig mann og en flink døråpner, som satte meg i kontakt med andre innenfor fagfeltet. Men innenfor fagfeltet jeg jobbet med, var det snarere slik at han spurte meg til råds enn at jeg fikk noen særlig hjelp.

Nå i ettertid tenker «Mari» at hun kanskje ikke er en som passer til forskning.

– Det ble ikke slik jeg opprinnelig ønsket, noe som selvfølgelig var tungt å innse. Men nå trives jeg godt utenfor akademia. Jeg så hvordan de som var med i større forskningsprosjekter, fikk mer drahjelp enn hva jeg fikk. De kunne samarbeide og støtte hverandre. Så om jeg skulle ha forsøkt igjen, måtte det ha vært som en del av et prosjekt. Eller kanskje jeg bare var for ung da jeg prøvde meg, at det var for tidlig å gå rett fra hovedfag til doktorgrad.

Kunsten å lose i havn

Erfarne skriveforskere konstaterer at det er få områder i den høyere utdanningen som er så privatiserte som forholdet mellom veileder og student. Man er så overlatt til hverandre, til de ulike timeplanene som skal samkjøres, den faglige kommunikasjonen som skal fungere, for ikke å snakke om den personlige kjemien som skal stemme. Ikke minst skal man finne det riktige vippepunktet mellom på den ene siden et kollegialt og faglig fellesskap og på den andre siden et læringsforhold.

I tre–fire år, kanskje enda lenger, handler alt om å lose stipendiaten gjennom perioder av faglig overmot, frustrasjon, nyvunnet entusiasme, sviktende selvtillit og generell akademisk angst.

Religionshistoriker Sissel Undheim disputerte i mars 2011 ved Universitetet i Bergen. Doktorgradsperioden begynte høsten 2003, og i løpet av de neste årene rakk hun å sette to barn til verden, takke ja til treårig vikariat som universitetslektor ved Universitetet i Agder fra 2008 da stipendpengene hadde tatt slutt, og opparbeide seg en god del frustrasjoner over avhandlingen som dro ut på tid.

– Men hele veien hadde jeg en veldig forståelsesfull og tålmodig veileder i professor Ingvild Sælid Gilhus. Hun viste meg stor tillit og ga meg ro til å jobbe og tenke uten å mase om tidsfrister og andre stressende krav. Hun lot seg ikke kave opp over at jeg kavet meg opp, og om hun noen gang tvilte på at jeg skulle komme i mål, skjulte hun det godt. På et tidspunkt følte jeg at jeg måtte ta opp med henne dette at hun gikk glipp av den økonomiske godtgjørelsen hun ville ha fått om jeg hadde levert på normert tid. Det føltes ubehagelig å vite at hun tapte penger på at jeg ikke leverte når jeg skulle. Men hun sa bare at det skulle jeg i hvert fall ikke tenke på, og for meg var det veldig godt å høre, sier Undheim.

Soloprosjekt

Undheim var en del av et fagmiljø, men avhandlingen var likevel et soloprosjekt, slik tilfellet gjerne er innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Og hun hadde bare denne ene veilederen, som var en erfaren professor.

– Jeg hadde hele tiden følelsen av å ha henne på min side. Men det var nok et par ganger jeg kunne ha ønsket meg en skikkelig kritisk veileder, som kunne ha slaktet meg. Eller kanskje ikke … Da hadde jeg vel gått på flere kriser.

Det var ikke det at hun noen gang virkelig tvilte på at hun skulle komme i mål. Men det tok tid å skrive.

– Veilederen kom alltid med veldig konstruktive tilbakemeldinger på tekstene mine. Og om jeg likevel valgte å ikke høre på de rådene hun ga, var det også helt greit. Stort sett endte jeg da også opp med samme konklusjoner som henne – det tok bare litt tid, uten at jeg da fikk høre at «ha ha, hva var det jeg sa, Sissel?». Men det å få gå de rundene ekstra på egen hånd var nok viktig for min egen læringsprosess.

Krisefaser

Halvard Vike er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og er godt kjent med alle snublesteinene som stipendiater flest spenner borti.

– Et doktorgradsprosjekt inneholder ofte noen krisefaser. Men det stipendiaten kan oppleve som et uttrykk for personlig svikt, kan en veileder med noen år bak seg gjenkjenne som en fase de fleste må gjennom. En god veileder bør derfor bidra så godt han eller hun kan, til å få til en samtale om eksistensielle dimensjoner ved det å skulle gjennomføre noe så stort som å skrive en doktoravhandling, sier Vike.

Om kjemien er dårlig, er det gjerne studenten som opplever det først, mener han.

– Min erfaring er at veilederen ofte kan føle at ting går bra, mens studenten ikke gjør det. Da er det en stor kostnad for studenten å skulle si at dette svinger ikke. Her på Sosialantropologisk institutt har vi vært opptatt av å skulle avprivatisere veiledningsforholdet. Studenten skal kunne snakke med flere enn bare veilederen. Doktorgradsansvarlig ved instituttet har i så måte en viktig rolle som lyttepost, og stort sett er det også en biveileder inne i bildet, forteller han.

En dobbeltrolle

«Studenten», sier han om stipendiaten. Er man ikke kollegaer?

– Rollen er tvetydig, og det er ingen tvil om at mange opplever det som vanskelig, det være seg veileder eller stipendiat. Personlig har jeg litt vanskelig for å skjønne at ikke den dobbeltrollen er en styrke. Det kollegiale kommer som regel naturlig til uttrykk, for dette er ofte folk som har gjort mye før de ble stipendiater. På doktorgradsnivå er folk gjerne så modne at de virkelig kan utfordre veilederens egen kompetanse og faglige rekkevidde. På dette nivået er det å drive med veiledning et privilegium, for man lærer så mye. Men kollega er ikke det samme som kamerat. For veiledersituasjonen utgjør også et autoritetsforhold som vekker studentstatusen til live, der det er viktig å ikke underspille den autoriteten man har som veileder.

– Hva bruker du autoriteten din til?

– Først og fremst til å si at dette er et bra utgangspunkt, men her trengs det definitivt mer. Og her eller her må du eller vi sammen tenke oss om en gang til. Sånne ting.

Vike understreker at veiledning må være noe mer enn bare en times tilbakemelding.

– Veiledning er også en samtale som kan skape felles innsikt, en felles faglig plattform og ikke minst et rom der det å ta imot råd ikke er så vondt som det i utgangspunktet kunne vært, for eksempel om man har en teoretisk uenighet.

Ingen mamma

Berit Nordahl er førsteamanuensis i landskapsplanlegging ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og ganske fersk som veileder. Hun ser at det er en utfordring å skulle være trygg på at studenten både har en god nok oversikt over feltet, samtidig som det skal være en originalitet i arbeidet.

– Man må passe seg for å gjøre studenten mest mulig lik seg selv. Hun eller han har sin form, og hvis den ikke skulle passe med min, bør det i utgangspunktet ikke være et problem. Man må bare tydeliggjøre det individuelle i prosjektet, både friheten og ansvaret.

Og nei, noen mamma har hun ikke tenkt å være for stipendiatene.

– Det er deres ansvar å komme i havn. Jeg kan hjelpe og støtte, og det er kjempeflott om vi kan skrive artikler sammen. Men jeg kan ikke bære avhandlingen for dem.

Biomedisinprofessor Trine B. Haugen blir nok heller ikke oppfattet som en typisk omsorgsperson.

– Jeg var selv doktorgradskandidat og nyutdannet forsker i et miljø som den gangen var svært mannsdominert og mye tøffere. Derfor synes jeg nok at veiledning og forskning i dag er en ganske snill og omsorgsfull sak. Dessuten tenker jeg at du gjerne må få være en som ikke uttrykker så mye omsorg, om du bare er tilgjengelig og viser faglig interesse. Det ville vært for ille om en person som ikke var spesielt utadvendt og kjærlig, ikke kunne være veileder, om vedkommende ellers var flink til å motivere faglig, sier Haugen.

Og av og til setter hun hardt mot hardt.

– Det er et par ganger jeg i frustrasjon over manglende progresjon har pekt på at jeg har fast jobb, jeg. Stipendiaten derimot skal klare å kvalifisere seg til en forskerkarriere, og da er hun eller han nødt til å konkurrere på de premissene som er i forskerverdenen. Av og til må man minne folk på det. Og det er også en form for omsorg, selv om det fort blir sett på som det motsatte.

Kilder:

Ingvild Folkvord (2005) Patentløsninger og fingerspitzengefühl. Om å veilede til PhD-graden. Trondheim, Tapir.

Stipendiaters arbeidsvilkår og karriereforventninger. Nifu-rapport 38/2009

Faktabokser

Antall veiledere

  • 53 prosent av stipendiatene har to formelle veiledere.
  • Innenfor realfag, teknologi, medisin og landbruksfag forekommer ofte tre veiledere.
  • Innen de humanistiske fagene er det fortsatt like vanlig å ha kun én veileder som å ha to.

(Nifu-rapport 38/2009)

Skifte av veileder

  • 74 prosent av stipendiatene har verken skiftet eller vurdert å skifte veileder i løpet av doktorgradsperioden.
  • 11 prosent har skiftet veileder.
  • 15 prosent har vurdert å skifte.
  • Kvinner har oftere skiftet eller vurdert å skifte veileder enn menn.

(Nifu-rapport 38/2009)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *