Kunsten å dra på konferanse

Du fristes med gamle kollegaer, nye impulser og noen minutters taletid. Men når alt kommer til alt, er det flaksen din som avgjør hvor vellykket konferansen blir.

(Publisert i Forskerforum 5/11.)

– Hemavan er jo innih**** langt unna, da. Hvordan skal jeg egentlig komme meg dit? Jeg kjenner jeg er sliten allerede.

Det er ennå noen dager til Steinar Johansen, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning i Oslo, skal av gårde på konferanse langt nord i Sverige. Men først er det møte i Riga, og rett etter konferansen er det fotballtur til Tyskland. Med bare to fly daglig mellom Stockholm og Hemavan skal det en viss logistikk til for å få det til å gå opp.

Johansens reiserute er likevel ingenting mot den Stein Østbye, professor ved Handelshøgskolen i Tromsø, ganske snart skal ta fatt på: fly fra Tromsø til Bodø og deretter videre til Mo i Rana. Derfra skal det visstnok gå en buss over grensa, de ti milene over fjellet og inn i Västerbottens län.

Og der, omkranset av Norra Storfjället, Södra Storfjället og Artfjället, ligger Hemavan. Det lille tettstedet har 216 innbyggere, en bitte liten flyplass og et fantastisk vinterlandskap som trekker tusenvis av skiturister vinteren gjennom. Her er det the 1st Nordic Winter Conference skal avholdes to og en halv dag til ende, med Centrum för regionalvetenskap (Cerum) ved Umeå universitet som vertskap. Forskerforum blir med, for å lære litt mer om regionalforskning, og ikke minst for å være flue på veggen når det kalles inn til akademisk samlingsstund.

Lenge har du et hav av tid

Det hele begynte med en e-post for en god stund siden, slik det gjerne gjør. Det går ut et bud om en konferanse. Den har en forlokkende tittel, den holdes et artig sted hvor du kanskje aldri har vært før, med noen hot shots det hadde vært spennende å høre, så langt fram i tid at kalenderen din ennå er deilig tom.

Det følger med et call for abstracts. Jo da, du klarer alltids å knote ned noen tusen tegn om en problemstilling du helt sikkert kommer til å ha langt mer grep om innen paperet skal skrives. For du har jo ennå god tid.

Abstractet ditt blir godkjent. Du betaler konferanseavgiften.

Og så glemmer du hele greia.

Helt til det kommer en påminnelse om dette paperet, og det bare er dager igjen til avreisen.

– Noe av det som gjør konferanser viktige å dra på, er nettopp det å få tidsfrister man må forholde seg til. Det er en måte å få framdrift i det faglige arbeidet på. Selv må jeg innrømme at jeg stort sett er ute i siste liten, men det tror jeg er ganske vanlig, sier Stein Østbye.

Konferansen er i regi av den nordiske delen av European Regional Science Association, NS-RSA.

– Vi har snakket om å ha en slik nordisk konferanse en stund. Og ved å legge den til et skisted som Hemavan, og dermed kunne by på noe mer enn bare en konferansesal og hotellrom, trekker man kanskje litt ekstra med folk, sier Østbye.

Slik har det seg altså at vel seksti regionalforskere fra Norden og Øst-Europa skviser seg inn i det lille flyet fra Stockholm Arlanda, tar bussen de førti milene fra Umeå, leier seg en egen bil for å krysse landegrensene eller er den eneste passasjeren med bussen fra Mo i Rana, en vakker vinterdag i mars. Alt for å samles til konferanse.

Plutselig er du der

Vel framme tirsdag kveld rekker man en liten øl eller to i den halvtomme baren på høyfjellshotellet, som ble bygget en gang på 1950-tallet. Men så er det rett i seng og opp igjen neste morgen, til blanke ark og penn med det lokale turistbyråets logo, til registrering ogutdeling av navnekort i en lang, oransje snor og en minnepenn med ferdige papers, blant annet Stein Østbyes. Og så er vi i gang.

– Om man er i små fagmiljøer til daglig, er konferanser spesielt viktige. Man kan ikke bare sitte der på kontoret, men må komme ut og treffe folk, sier Peter De Souza. Han er utflyttet svenske og jobber som førsteamanuensis ved Avdeling for økonomi- og ledelsesfag ved Høgskolen i Hedmark, med et særlig fokus på grisgrendte strøk.

– Noen konferanser drar man på for å gjøre seg synlig. Andre ganger drar man først og fremst for å kjenne på hva som foregår akkurat nå. Jeg har ikke barn hjemme lenger, så handlingsrommet har blitt bedre. Alt i alt er jeg vel på en fire til seks konferanser i året, avhengig av budsjettrammer, sier De Souza.

Denne konferansen er imidlertid sponset av både lokale styresmakter, EU, forskningsmidler og næringslivet, så her slipper den enkelte deltaker unna med bare å betale reisen.

Og dermed er det hele i gang

Denne onsdagsmorgenen, på konferansens første dag, sitter vi lenge utsovet, frokostmette, rake i ryggen og tente. Først forteller Lars Westin, leder for Cerum ved Umeå universitet, om den svenske kolonialiseringen av Lappland og utviklingen av turistnæringen. Deretter får den langveisfarende keynote speaker-en Cornelia Butler Flora ordet. Hun er professor i sosiologi ved Iowa State University. Henne skal flere av de norske deltakerne etterpå snakke begeistret om, blant dem Knut Ingar Westeren, professor ved Avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse, Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– Det er ikke så ofte man opplever at keynote speaker-en kommer med noe som faktisk fungerer som et oppspill til konferansen, og som er fornuftig og interessant i forhold til det som kommer siden. Men Flora er en kjent kapasitet, og det var gøy å både høre og snakke med henne, selv om hun nok ikke var hovedgrunnen til at jeg dro, sier Westeren.

Og dermed er det tid for første gruppesesjon.

Først føler du deg litt fram

– Jeg liker at det blir ordentlige diskusjoner. Jeg har vært på en del møter og konferanser i Storbritannia, og der er de mye tøffere i kjeften enn hva vi er. Her i Norden er det mer sånn «Ja, du var jo flink», og så kommer det noen utsagn hvor folk egentlig er veldig kritiske, sier Steinar Johansen. Han er selv i ilden allerede på første sesjon, der han snakker om et forskningsprosjekt på Svalbard. Det ser ut til å gå helt greit.

– På slike konferanser går mye av kritikken mot de ulike innleggene på hva forskerne ikke har gjort. Det synes jeg stort sett er helt på trynet. Du får jo aldri gjort alt!

Det er tydelig at det finnes ulike gjenger på konferansen. På den ene siden har du seniorene innen nordisk regionalforskning, i hovedsak menn, folk som har kjent hverandre lenge. Så er det en gruppe unge, kvikke, kvinnelige stipendiater fra Øst-Europa, med imponerende PowerPoint-presentasjoner og stort sett glitrende engelsk. Og sist, men ikke minst, er det hjemmelaget – en stor delegasjon fra Umeå universitet, der antallet unge forskere vitner om at regionalstudier er et populært fagfelt.

– Som ung forsker står man gjerne ved siden når de store elefantene danser. Men etter hvert har man fått en faglig bredde og noe å melde, samtidig som man har blitt mer bevisst på at dialogen i seg selv er viktig. Formuleringene behøver ikke å være så perfekte lenger. De gamle grekerne hadde jo nettopp samtalene og retorikken som utgangspunkt for kunnskapsutviklingen, sier Peter De Souza.

Deretter var det å bli bedre kjent

Sosiale aktiviteter står på timeplanen etter lunsj, og flertallet av konferansedeltakerne hiver seg ut i skibakkene eller av gårde på hundesleder. En dansk professor legger sitt liv og sitt legeme i Forskerforums hender, idet han melder seg som frivillig passasjer til hundesleden vi blir satt til å føre. Og du verden som seks spreke trekkhunder kan løpe! I en svingete oppoverbakke er nordisk regionalforskning like ved å bli en forsker fattigere idet hele ekvipasjen får sleng og suser ut i fjellbjørkekrattet. Men det går bra, og etterpå hevder den danske professoren at jo da, han hadde en fin tur. Og plutselig er vi bestevenner, alle vi tilfeldige tolv som har delt noen timer og noen fartsfylte kilometer på vidda.

Utpå ettermiddagen er det fellessamling rundt middagsbordet i hotellets spisesal, som oppladning til en siste kveldssesjon. Som barnehagebarn i refleksvester er vi lett gjenkjennelige med de oransje båndene vi stadig har om halsen.

– Jeg har en fordeling på 50-50 mellom kjente og ukjente når det gjelder hvem jeg setter meg sammen med. Noen ganger velger jeg folk jeg allerede kjenner, og som holder på med prosjekter jeg vil høre mer om. Andre ganger setter jeg meg bare helt tilfeldig ned et sted. Ved ett tilfelle nå fikk jeg snakket med noen finner jeg aldri hadde truffet før, og det var artig, sier Knut Ingar Westeren.

Det er mulig det er høy after-ski-stemning i Hemavan i helgene, men denne onsdagskvelden er man henvist til hotellets bar, som fortsatt er like halvtom som kvelden før. Men da slipper man i alle fall å lure på hvor alle de andre ble av.

– Det blir veldig sosialt, siden det ikke er noe annet å foreta seg her i Hemavan enn å være sammen med de andre deltakerne, sier Westeren.

Og det blir tidlige kvelder, og det er kanskje like greit.

Det begynner å røyne litt på

For snart har det blitt torsdag morgen og konferansens andre dag. Nå er man på nikk med de fleste, man vet hvor de ulike sesjonene finner sted, og man vet kanskje også i større grad hva man får.

– Du vil sikkert merke at det på mange måter er to leirer, med kvantitativ forskning mot kvalitativ. Det er økonomene mot sosiologene og antropologene, med geografene litt midt imellom. Men skillene har blitt mindre de siste årene, sier Steinar Johansen.

Og det skal innrømmes: Disse leirene avtegner seg strengt tatt ikke særlig tydeligere her enn på hvilken som helst annen tverrfaglig konferanse. Derimot blir det etter noen timer glassklart at konferansedietten bestående av traktekaffe og drops har satt i gang en intellektuell nedsmelting i hjernen. Ennå er det lenge til lunsj. Man blir sittende og stirre apatisk på de andre tilhørerne – på henne som sitter og tegner krusedull på krusedull og lar pennen følge gamle streker om igjen og om igjen, på han som sitter og rister fraværende på knærne så hele benkeraden vibrerer, og på alle Apple-produktene det fikles tilsynelatende diskré med.

I det fjerne høres applaus fra et annet rom. Burde man heller vært der, tro? Har man valgt feil sesjon?

– Det er to kriterier ved valg av sesjon: at man er interessert i temaet, eller at det er folk man kjenner, der som forventer at man kommer. Noen ganger har man latt seg friste av en tittel eller et abstract, og så kjenner man seg litt snytt etterpå, men sånn er det bare, sier Steinar Johansen.

Men bare en siste innsats nå

Stein Østbye er innleder på en av konferansens siste sesjoner. Etterpå er han akkurat så passe fornøyd som han på forhånd hadde regnet med at han ville være.

– Jeg hadde små forventninger om å få noen fornuftige tilbakemeldinger eller diskusjon rundt det jeg la fram, og det fikk jeg ikke heller. Ikke hadde mitt innlegg noe til felles med de to andre innleggene heller. Men sånn kan det ofte være, også på større konferanser. Neste gang tror jeg at jeg vil presentere et arbeid som er mer tilpasset et bredere publikum.

Mer skuffet virket han over at en svensk kollega måtte melde forfall, slik at et avtalt prosjektmøte mellom dem og en tredje kollega fra Finland ble amputert.

– Men jeg fikk snakket litt med en økonomiprofessor fra Wales, en av de få utenlandske konferansedeltakerne. Nå teller jeg på knappene om jeg skal dra på en konferanse han er med og arrangerer i nettopp Wales, for å presentere noe der. Det er en sånn ting som litt uventet kan dukke opp gjennom arrangementer som dette.

Peter De Souza fra Høgskolen i Hedmark og Knut Ingar Westeren fra Høgskolen i Nord-Trøndelag føler derimot at de fikk god uttelling for sine papers.

– Jeg la opp til et diskuterende innlegg og fikk også en god diskusjon etterpå, blant annet med noen av de unge, friske doktorandene, sier De Souza.

– Alt var veldig passe. Det var passe mange på sesjonen og passe god tid. På mange konferanser foregår ting ofte i et voldsomt tempo, mens her fikk du tretti minutter til å presentere. Og jeg hadde et foredrag som var passe midt innenfor det som faktisk er tema for konferansen, nemlig utvikling, vekst og policy i regionene, sier Westeren.

Og brått var det hele over igjen

Konferansen avsluttes med middag og underholdning torsdag kveld. En god del skal opp i otta dagen etter, for å rekke flyet sørover kl. 06.00.

For Stein Østbye ble det imidlertid enda en skitur, forteller han på telefon uka etter.

– På turen til Hemavan ble jeg sluppet av bussen fra Mo i Rana nede i dalen, ved Ica-butikken. Bussjåføren bare pekte opp mot høyfjellshotellet der oppe i fjellsiden. Jeg forsøkte å antyde at han kunne kjøre opp dit, siden jeg var eneste passasjer, men det var det ikke snakk om. Så da ble det drosje siste biten. Totalt hadde jeg mer i drosjeregning enn i flybillett for denne turen. Hjem igjen var det jo heldig at hotellet lå oppi åsen, for da tok jeg bare på meg skiene og stod ned den lange bakken, ned til bussholdeplassen.

Enquete:

Hva er det verste som kan skje på en konferanse?

Jon Helge Lesjø
Professor, Avdeling for økonomi og organisasjonsvitenskap, Høgskolen i Lillehammer

Det er det bare fantasien som setter grenser for. Men det nest verste må være at du verken har utbytte av innlederne eller de andre deltakernes bidrag, og at forventningene ellers ikke innfris.

Ann Cecilie Bergene
Seniorforsker, Arbeidsforskningsinstituttet

Det verste har allerede hendt meg, ettersom jeg rotet så til papirene en gang at presentasjonen varte i to minutter i stedet for femten. Jeg måtte bare takke for meg og gå ned igjen. Vi var en time på overtid, så alle andre syntes vel det bare var greit.

Marit Nesje
Førsteamanuensis, Institutt for produksjonsdyrmedisin, Norges veterinærhøgskole

Det å ikke få PowerPointen til å virke var nok skrekken i større grad før enn nå. Nå er vel det verste å skulle skaffe penger til å dra på konferanse. Får man først dra, går det jo stort sett greit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *