Jakter én prosent forbedring

Hvem: Thomas Losnegard, stipendiat ved Idrettshøgskolen
Hva: studerer hva som bestemmer prestasjonen i langrenn
Hvordan: tester energiforbruk hos norske utøvere på elitenivå

(Publisert i spalten Feltrapport i Forskerforum 2/12.)

Langrennsløpere er ikke hva de var. Bjørn Dæhlie er riktignok fortsatt tidenes mestvinnende vinterolympier. Men stipendiat Thomas Losnegard tviler på at Dæhlie hadde hatt en sjanse om han hadde stilt til start på de nye sprintdistansene som har utviklet seg.

– Om du ser på Ola Vigen Hattestad, verdensmester i sprint, er han en helt annen type løper enn hva Dæhlie var. Han kan ikke gå fort på lengre distanser, men er veldig god på korte. Sprinterne er ofte tyngre og lengre samt har høyere BMI. Bjørn Dæhlie hadde en mye bedre kondisjon enn det Vigen Hattestad har, men på langt nær evnen til å skape så stor fart over to–tre minutter. Dæhlie hadde med andre ord en helt annen type utholdenhet enn Vigen Hattestad har.


Kortere og kortere

Inntil nylig var det bare distansene 10–50 km som gjaldt for mannlige skiløpere. Skirenn innebar å se langrennsløperne legge av sted til skogs for så å dukke opp i tv-bildet nå og da, eller suse forbi det bålbrennende publikummet langsmed løypa. I dag rekker man knapt å si grillpølse før løpet er kjørt, i alle fall når det sprintes.

Men det heter jo altså langrenn. Er det ikke da ganske tåpelig at løperne bare skal gå kortere og kortere?

– Jo, for så vidt. En del av de nye øvelsene er da også utviklet for å passe tv-publikummet. Samtidig har du i dag som langrennsløper større valgmuligheter enn for tjue år siden. Man spesialiserer seg mer, og dermed kan flere typer løpere hevde seg.

Skanner hele kroppen

Men hva gjør hvilke løpere gode, bortsett fra vinnervilje, et uendelig antall treningstimer og et solid støtteapparat?

Det er det Losnegard forsøker å finne mer ut av i sitt doktorgradsprosjekt.

Spesielt er han interessert i å finne ut hva som skjer i musklene til utøverne. Såkalt elektromyografi (EMG) har vært den vanligste metoden innen idrettsforskningen. Der måler du aktiviteten i muskulaturen ved hjelp av sensorer som festes på huden.

– Som de første har vi imidlertid her tatt i bruk PET-skanning under en helkropps bevegelse som langrenn, en metode som ofte brukes for å identifisere kreft. Kreftceller har nemlig en veldig stor energiomsetning. Om man injiserer et stoff i kroppen og deretter putter personen inn i en skanner, vil de cellene med størst energiomsetning lyse opp på skjermbildet, og dermed finner man kreftcellene.

Med PET-skanneren kan forskerne få et bilde av hele kroppen, og dessuten studere muskler som ligger dypere i kroppen, ikke bare i utvalgte deler av den. Losnegard og kollegaene bruker metoden for å se hvilke muskler som har vært mest aktive under en langrennsteknikk.

– Gjennom et kateter i armen på utøveren injiserer vi et slags «luresukker». Utøveren staker så i et stakeapparat en viss tid, for deretter å legges i en skanner i to timer. Mens den går fram og tilbake, får vi et veldig detaljert bilde av hele forsøkspersonens kropp og kan se hvor i kroppen sukkeret har blitt tatt opp, altså hvilke muskler som har jobbet mest.

Når vi vet det, blir det lettere å finne riktig form for eksempel styrketrening, men også om man bruker de samme musklene om man trener rolig kontra hardt. Dette er viktig informasjon når vi ønsker å trene mest mulig spesifikt på det vi skal bli gode på.

Danser og padler

Og spesifikk trening må til, blant annet for å kunne stake så mye som utøverne gjør nå. I dag finnes det løpere som staker seg gjennom hele Vasaloppet – ni mil!

– Under staking står du med skiene rett fram i løypa, og så bruker du overkroppen. Men jo fortere du staker, jo mer bruker du beina, viser det seg. For skal du skape kraft, må du bøye beina og reise deg opp. Det er det kanskje ikke så mange som tenker over. Skal du først stake under trening, kan det derfor lønne seg å trene litt tøffere og hurtigere, for da trener du musklene i beina bedre enn om du staker sakte.

Doktorgradsprosjektet tar også for seg noe litt annet, nemlig teknikkvalg i skøyting.

– Ettersom løperne befinner seg i en motbakke omtrent halvparten av tiden, blir det viktig å se hvilken skøyteteknikk som gir minst energiforbruk. Vi skiller først og fremst mellom såkalt dobbeldans og padling. Om du så på Tour de Ski, ville du se at det varierte hva løperne valgte å bruke. Det dreier seg om ulike måter å sette stavene på, enkelt sagt: På dobbeldans tar man ett stavtak for hvert skyv, mens på padling tar man bare ett stavtak på annethvert skyv. Og siden vi ser at løperne velger forskjellig teknikk under samme forhold, tenkte vi at ok, da lager vi et prosjekt der vi forsøker å finne ut hva de bør velge.

Ulike gir

Oksygenopptak er et viktig stikkord. Det er et mål for kroppens evne til å ta opp oksygen i løpet av en viss tidsperiode og kan brukes som indikator på utholdenhetsnivået – kondisjonen – og hvor mye energi løpere bruker på å forflytte seg over en gitt distanse eller tid.

I testen lar de utøverne gå på rulleskitredemølle, koblet til et apparat som måler oksygenopptaket, der både padling og dobbeldans blir testet.

– Vi er ute etter å få vite om det er noen forskjell i hvor mye energi løperen bruker avhengig av teknikk.

– Og er det det?

– Nei.

– Nei …?

– Nei, i gjennomsnitt ser vi ingen forskjell mellom teknikkene, noe som er litt motstridende i forhold til hva tidligere studier har vist. Grunnen er trolig at vi ikke forsker på mosjonister, som nok helt klart burde ha brukt padling. Eliteløpere er derimot så gjennomtrente i alle teknikker at der spiller det ingen rolle. Tvert imot er det bare bra at de veksler mellom ulike teknikker, for da bruker de ulike muskler.

– Men hva avgjør da hvilken teknikk de bruker?

– Teknikk er ofte veldig individuelt. Men løperne planlegger både i forkant av og underveis i løpet hvilke teknikker de skal bruke hvor. Hastighet er en viktig faktor. Vi sier at det finnes ulike gir i langrenn. Jo fortere det går, jo tyngre gir bruker du. Og jo fortere det går, jo mer hensiktsmessig er nok dobbeldansteknikken. Går det middels fort, kan man veksle, og er farten lav, vil sannsynligvis padling være den beste teknikken.

I Tour de Ski valgte alle padling i den såkalte Monsterbakken, ettersom farten der var veldig lav. På det bratteste måtte de til og med bruke den sakteste teknikken: «glidende fiskebein».

Byttehandel

Men hvordan får man en eliteløper med ambisiøst treningsregime og mange reisedager til å gidde å legge seg i en PET-skanner i to timer?

– Å få utøverne til å gjøre det vi vil, er kanskje den største utfordringen ved hele doktorgraden. Så vi inngår en byttehandel. Vi tilbyr tester som de er interessert i, i bytte mot at vi kan kjøre ett til to prosjekter per år der vi bruker dem som forsøkspersoner. På den måten sikrer vi at løperne er motiverte for testingen, og ikke minst at de behersker for eksempel tredemøllene våre godt.

For nei, det hadde ikke blitt det samme å hanke inn en alminnelig Birken-entusiast.

– Mye idrettsforskning handler om mosjonister og vanlig godt trente personer. I doktorgradsprosjektet mitt er det eliteløperne det handler om, norske utøvere som er helt i verdenstoppen. Eventuelle forbedringer her vil være helt forskjellige fra de man ser hos mosjonister. Blir de én prosent bedre, er det kjempebra!

Jevn interesse

Langrenn har evnet å fornye seg i tide, mener Losnegard, og dermed har interessen for sporten holdt seg.

– Men dette er ingen stor sport på verdensbasis, og det er få utøvere sammenlignet med for eksempel friidrett. Derfor er det grenser for hvor spesialisert idretten kan bli. På den andre siden var det løpere fra fem ulike land og to kontinenter som i år inntok de fem øverste plassene i Tour de Ski på herresiden. Hadde man fått med USA i større grad, ville nok det økt interessen ytterligere.

 

Prosjekt: Physiological & biomechanical determinations of performance in modern elite skiing. Institusjon: Norges idrettshøgskole (NIH). Fagretning: idrettsvitenskap. Finansiering: doktorgradsstipend, NIH. Publiseringsform: artikler, avhandling. Materiale: eliteutøvere i langrenn. Uunnværlig verktøy: rulleskitredemølle. Ny kunnskap: Anaerob kapasitet (musklenes energifrigjøring uten tilgang til oksygen) er en viktig faktor i moderne langrenn og da spesielt i sprintlangrenn.

 

Senter for trening og prestasjon

  • studerer planlegging og gjennomføring av aktivitet innen toppidrett, barneidrett, ungdomsidrett og mosjonsidrett
  • fagområdene er coaching, treningslære og bevegelseslære
  • driver forskning innen mange idretter og aktiviteter, med hovedfokus på fotball og ski
  • tolv ansatte, hvorav tre stipendiater

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *