Ikke helt som andre kvinner

– Flere av de kvinnelige studentene jeg har intervjuet drar en grense mot «normale» eller «tradisjonelle» kvinner og sier at de selv ikke er slik. De er annerledes. Det forteller Anna T. Danielsson som i sin avhandling ser på hvordan man gjør seg selv til fysiker.

(Først publisert hos Kif-info 04.06.2009.)

“Lisa” er en av et knippe fysikkstudenter som fysikkdidaktikeren Anna T. Danielsson ved Uppsala universitet har intervjuet i forbindelse med sin doktoravhandling Doing Physics – Doing Gender. Danielsson har forsket på hvordan fysikkstudenter og doktorgradsstipendiater forholder seg til identiteten “fysiker” og hvordan de gjør den identiteten til sin egen. Ett av de sentrale spørsmålene hun stiller er hvilke krysningspunkter og konflikter som finnes mellom det å “gjøre” kjønn og det å “gjøre” fysiker.

– Flere av de kvinnelige studentene jeg har intervjuet drar en grense mot “normale” eller “tradisjonelle” kvinner og sier at de selv ikke er slik. De er annerledes. Derfor kan de selv finne en plass innenfor fysikken, sier Danielsson.

Objektivitetens høyborg

På den ene siden holder fysikeren hus i objektivitetens høyborg, tilsynelatende helt upåvirket av sosiale strukturer. På den andre siden er fysikken et svært mannsdominert fag. Slik oppstår en spenning som Danielsson kaller “fysikkens kjønnsladning”.

– Kjønn blir på en måte veldig synlig i en disiplin der kjønnsbalansen er så skeiv. Men samtidig gjør man i liten grad kjønn synlig. Da jeg studerte historie hadde vi jo egne kurs i “kvinnehistorie”. Men innen fysikk tenker man at faget er upåvirket av sosiale strukturer, som for eksempel kjønn. Det finner i det hele tatt få diskusjoner om faget på et metanivå.

Danielsson selv ser imidlertid på faget med et tvisyn. Hun har en magistergrad innrettet mot eksperimentell fysikk, samtidig som hun har hun studert didaktikk underveis og jobbet som lærer. Dessuten har hun studert historie på grunnivå og er spesielt interessert i fysikkhistorie. Sist, men ikke minst har hun gjennom engasjementet i studentforeningen befattet seg med spørsmål knyttet til den skeive kjønnsbalansen på faget.

– Jeg synes nettopp disse tverrfaglige krysningene er veldig spennende. Dessuten er det jo slik at når man selv er kvinne og studerer fysikk, er det nærliggende å interessere seg for kjønnsperspektivet ved faget. Kvinner utgjør bare vel 20 prosent av studentene, så vi er veldig synlige. Men det kan være vanskelig som student å se de sosiale strukturene, for dette faget skal jo være nøytralt, der det eneste som skal telle er hvor flink man er i faget, konstaterer hun.

Et klassespørsmål

“Lisa” begrunner sitt utradisjonelle valg av fag ikke bare med at hun er en utradisjonell kvinne, men også at hun begynte sent på studiene.

– Hun tror ikke hun kunne ha gjort det samme studievalget tidligere. Nå er hun mer voksen og selvstendig, og kjenner seg selv bedre. Dermed kan hun i større grad velge ut fra hva hun faktisk er interessert i, sier Danielsson.

For selv om det var kjønn som var Danielssons utgangsperspektiv, ble også både alder og klasse sentrale perspektiver gjennom studentenes fortellinger.

– Det er selvfølgelig samspillet mellom kjønn, klasse og alder som er det interessante.  Men mens flere av guttene stilte seg ganske uforstående til spørsmål rundt kjønn og fysikk, var klasse og fysikk noe flere snakket om. For et par av dem handlet det om å komme fra arbeiderklassebakgrunn og skulle passe inn i akademia generelt og på fysikkfaget spesielt.

Neglelakk og hårspray

Det laborative arbeidet gir imidlertid muligheter for ulike måter å gjøre seg til fysiker på, påpeker Danielsson.

– I laboratoriet finnes det et rom for å være hendig og ha interesse for mekking og annet praktisk arbeid. Det gjorde at gutter som ellers ikke nødvendigvis kunne føle seg hjemme i akademia likevel kunne komme langt med de kunnskapene, ferdighetene og interessene de allerede hadde. Samtidig innså de jo at ja, det laborative arbeidet er viktig i fysikken. Men det gir ikke status, slik den analytiske delen gjør.

Samtidig råder det en forestilling på fysikkfaget om at kvinner som gruppe har mindre erfaringer med det å mekke – det være seg med Mecano eller bil, og det anses gjerne som et problem. Det å skaffe jentene denne erfaringen blir dermed et ledd i arbeidet med å få til en bedre kjønnsbalanse på faget.

– Andre tiltak for å få flere kvinner inn er å forsøke å forandre innholdet i fysikken. I det anerkjente tidsskriftet The Physic Teacher var det for eksempel en artikkel av en fysikklærer som hadde utviklet det han mente var leksjoner for “the less able female students”. Ett av forslagene hans var å fokusere på hvordan neglelakk, hårspray og slike ting fungerer, forteller Danielsson med et smil, før hun fortsetter:

– Problemet med å sette i gang slike tiltak er jo at man dermed gjør kvinner enda mer avvikende i forhold til fysikkfaget.

Strenge krav

Danielsson lot seg overraske mest over hvor strenge rammer spesielt grunnstudentene satte for hva en fysiker er, og hvor sterke ideer de hadde om hva det er å være fysiker. Selv på doktorgradsnivå var det flere som nølte med å kalle seg selv for “fysiker”.

– Man tenker at dette er en enkelt definert betegnelse, at det som skal til er for eksempel at man har en master i fysikk. Men gjennom intervjuene ble det veldig tydelig at det er mange grensedragninger som finner sted. Fysikk framstår som et veldig statusladet fag der man helst skal ha lang erfaring, noe som kan gjøre det vanskelig å identifisere seg med det. En del av de intervjuede gir uttrykk for at de ikke kjenner seg igjen i hvordan medstudentene prater om det å “gjøre” seg til fysiker. Dessuten finnes altså denne spenningen, spesielt på grunnivået, om hvorvidt lab-arbeidet egentlig handler om praktisk arbeid eller om det er mer analyserende og teoretisk. Mange mener at det håndfaste og praktiske er helt uvesentlig i fysikk, mens andre mener det utgjør kjernen i faget.

Diskuter fysikkfaget

Fortsett disse diskusjonene, men denne gangen i klasserommet. Det er Anna T. Danielssons råd til de som jobber med å rekruttere flere kvinner til fysikkfaget, og ikke minst: med å få dem til å bli der.

– Man må gå dypere inn i spørsmålet om hvordan studentene ser på seg selv og på faget. Og så bør man undervise mer om fysikk, og ikke bare fysikk i seg selv. Det viktige må ikke bare være at studentene forstår innholdet i faget, men også fagets betingelser, historie, filosofi og kultur. Studentene selv har en veldig individualistisk forklaringsmodell for sin egen karriere, der det eneste som spiller en rolle er hvor dyktig man er faglig. Og selv om flere av dem på et nivå kan påpeke at det finnes strukturelle hindre, formet av for eksempel kjønn eller klasse, så mener de at om man bare er flink nok, klarer man å komme forbi disse hindrene. Jeg tenker derfor at det ville være styrkende for disse studentene å også få andre verktøy til å kunne se på sin egen tilværelse som fysiker, sier Danielsson.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *