Håndlangerne

Si «EUs rammeprogram» til forskere flest, og de blekner av skrekk. Hvordan klare å få penger ut av den kolossen? Da er det hjelpekorpset rykker ut.

(Publisert i Forskerforum 6/11.)

– Utfordringen er å få til den gode samtalen mellom administrativt tilsatte og forskere for eksempel i prosessen med å skrive søknader, sier Helene Rønning. I ett år har hun vært forskningsrådgiver ved Høgskolen i Lillehammer, som en del av høgskolens satsing på forskning, deriblant å øke andelen eksternfinansierte forskningsprosjekter.


Flittige forskere

Og hun burde ha et og annet nyttig råd å komme med. Tidligere har hun nemlig jobbet i Kunnskapsdepartementet, ved Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) i Bergen og ved EFTA i Brussel, der hun i fire år hadde ansvaret for forskningsmidlene.

– Vi er gode på mange ting her ved HiL. Alle forskerne har 45 prosent forskningstid, og med en andel på 41 prosent førstestillinger ligger vi faktisk høyere enn universitetene, forteller Rønning.

Det forskes i det hele tatt flittig i Lillehammer, og ikke minst publiseres det.

– Men vi hevder oss for lite internasjonalt. Vi skulle gjerne vært bedre på internasjonalisering, publisert mer på engelsk og vært med i flere internasjonale prosjekter, påpeker Rønning.

Det vil man altså gjøre noe med nå.

Universitetsambisjoner

Selvfølgelig hjelper det på motivasjonen at man har ambisjoner om å bli universitet. Prosjekt Innlandsuniversitetet, som jobber for en sammenslåing mellom HiL, Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen i Hedmark til ett universitet, har generert penger, blant annet til utviklingen av doktorgradsprogrammer. Å koordinere HiLs innspill i denne prosessen er en av Rønnings oppgaver.

– Vi hadde nok uansett jobbet for å løfte HiL ytterligere, men universitetsplanene bidrar til at vi satser høyt.

Høgskolens første doktorgradsprogram er på plass og driftes av Forskningssenter for barns og unges kompetanseutvikling. Kristin Solli er faglig koordinator for senteret.

– Jeg er kanskje tettere på fagmiljøet enn hva Rønning er, ettersom jeg har ansvaret for å følge opp stipendiatene. Men samarbeid er viktig, slik at høgskolens overordnete policy henger sammen med det som faktisk funker på bakken, sier Solli.

Går opp løypa

Også hun er forholdsvis ny i jobben. Fra før har hun doktorgrad i Nord-Amerika-kunnskap fra The University of Iowa.

– Nei, jeg får kanskje ikke snakket så mye om Nord-Amerika i jobben jeg har nå, men jeg får pratet mye om alt man ellers lærer seg i løpet av en ph.d. Jeg trives med denne blandingen av administrativt og faglig arbeid. Det er en del rutinearbeid som kanskje ikke høres veldig spennende ut, som å kalle inn til møter og skrive referater. Men man får samtidig god innsikt i hvordan organisasjonen fungerer, og det synes jeg er spennende. Dessuten underviser jeg i akademisk skriving for stipendiatene, og det er morsomt, forteller Solli.

Ettersom dette er det første ph.d.-programmet ved HiL, er det også med dette at rutiner og systemer risses inn.

– Vi kan være fleksible nå når vi ennå bare har ett program, og utføre oppgaver som strengt tatt ikke er vår jobb. Men etter hvert som HiL får akkreditert flere ph.d.-programmer, må systemene være på plass, så det blir klart hvem som har ansvar for hva, sier Rønning.

– Skillet mellom administrativt og faglig tilsatt blir nok ikke så veldig tydelig så lenge vi jobber slik vi gjør nå, og prøver oss fram. Det er det både fordeler og ulemper ved. Det er spennende å jobbe faglig, men samtidig må man kjenne sin begrensning. Ta for eksempel det å få utarbeidet retningslinjer for stipendiatene. Dette er administrative dokumenter, men har et faglig innhold som fagfolk må mene noe om, sier Solli.

Skremmende søknadsprosesser

Det er i det hele tatt en god del grenseoppganger som skal gås opp, også når det gjelder søknadsskriving, forteller Rønning.

– Jeg har vært rundt på høgskolen nå i vinter og snakket med de ulike forskerne. Mange av dem har høy terskel for å søke for eksempel EU-midler, ettersom de opplever at de mangler oversikten over hva som kreves. Der kan jeg bidra, ettersom jeg kjenner blant annet EUs rammeprogram. Men selve innholdet i søknaden, den faglige biten, må de stå for.

– I dagens forskningsverden legges det jo ofte stor vekt på at flere går sammen om store prosjekter, skyter Solli inn.

– Ja, det er også noe vi jobber med å få til mer av, at folk finner hverandre på tvers av fag og avdelinger, sier Rønning.

Enquete

Når hadde du sist bruk for en forskningsrådgiver?

Elisabeth Alve
Professor, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

– Slik det er nå, ordner jeg søknader selv. Men jeg skulle gjerne hatt hjelp til å budsjettere, særlig når prosjektet omfatter timelønnet arbeid og ansettelse av stipendiater og postdoktorer.

Lise Hellebø Rykkja
Forsker II, Uni Rokkansenteret

– Forskningsrådgiverne her er alltid tilgjengelige. Sist jeg sendte en søknad, for vel et halvt år siden, bistod de. Det er særlig godt å få hjelp til å utforme budsjetter og fordele midler mellom de ulike postene.

Stein Wold Østerhus
Professor, Institutt for vann- og miljøteknikk, NTNU

– Det er først og fremst ved min tidligere arbeidsplass Sintef jeg har skrevet større søknader så langt, og der skulle jeg gjerne hatt mer hjelp, for eksempel til å finne fram i jungelen av krav som stilles, og få tips om de riktige buzz-ordene og uttrykkene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *