Selvfølgelig er det faglig lurt med et opphold som gjesteforsker i utlandet. Men hvor gjør man av ungene i mellomtiden?
(Publisert i Forskerforum 10/11.)
– Vi får det bare ikke til, sier Cecilie Flo Jahreie, postdoktor ved InterMedia, Universitetet i Oslo.
Ja, hun skulle gjerne hatt et utenlandsopphold både da hun var stipendiat, og nå som postdoktor. Ikke at noen har formulert det som et krav til henne, men det ligger jo der, som et mer eller mindre uttalt ønske fra institusjonen.
Store ambisjoner
For internasjonalisering er et ord som går igjen, både i festtaler og i de fleste universitetene og høyskolenes strategiplaner. Man vil ha sine forskere ut i verden, slik at de kan knytte seg til internasjonale nettverk, få nye faglige perspektiver og kanskje også bidra til mer oppmerksomhet om egen institusjon.
Ved NTNU i Trondheim har ledelsen endog nedfelt at internasjonal mobilitet for studenter og forskere er en hovedprioritet i universitetets internasjonale samarbeid. Når søknad om forskningstermin skal vurderes, vil forskerens planer om internasjonalisering komme med i betraktningen.
– Men forskerstaben består ikke lenger bare av menn med hjemmeværende koner. Det er ikke så enkelt å dra utenlands i dag, når begge stort sett er i jobb og man gjerne har barn å ta hensyn til. Og hva med de som har delt omsorg for barn? Eller som har gamle foreldre som trenger pleie og omsorg? spør Liv Berit Augestad. Hun er professor i bevegelsesvitenskap og er styreleder for Forskerforbundet ved NTNU. Og hun understreker at hun er tilhenger av å oppfordre forskere til å reise ut. Men samtidig er hun opptatt av livsfasepolitikk og ser at et krav om utenlandsopphold kan få uheldige konsekvenser for en del forskere.
Ikke bare å dra
For Cecilie Flo Jahreie var det altså ikke ønsket det stod på. Men hun har en ektefelle som også har en jobb å skjøtte, samt to barn.
– Da jeg var stipendiat, var mannen min økonomisjef i en liten bedrift, og da er det ikke bare å sette inn en vikar. Dessuten tjente selvfølgelig han mer enn meg, og om vi da bare skulle ha klart oss på min stipendiatlønn, ville det blitt veldig dyrt. Det kommer lett så mange andre utgifter i tillegg. Det endte med at jeg hadde en periode på seks uker alene i Oxford, der jeg dro hjem annenhver helg.
Nå har mannen skiftet jobb og er i et firma med kontorer over det meste av verden.
– Dermed kunne han kanskje jobbet ved et annet kontor for en periode. Men i mellomtiden har eldstejenta begynt på skolen, og hun har en del særskilte behov som krever et tilrettelagt opplegg med spesialpedagog og lignende. For hennes skyld er det derfor uaktuelt å skulle plassere henne i en ny skole i et annet land, sier Jahreie.
Lever i en annen verden
Signe Knappskog er HR-rådgiver ved Universitetet i Bergen (UiB). Hun konstaterer at forskere som vil ut, stort sett er avhengige av å finne fram til løsninger på alle praktiske problemer selv.
– Bare det å beholde barnehageplassen kan være en utfordring om man tar barnet ut for en periode.
Også ved NTNU blir det litt langt mellom overordnete ønsker og det mer konkrete planet, slår internasjonal HR-rådgiver Marit Svendsen fast.
– Det er bra å legge ambisiøse planer, men vi må bli flinkere til å følge opp i praksis. Universitetene lever i en helt annen verden om man sammenligner dem med en god del private bedrifter og den tilretteleggingen som skjer der når ansatte utstasjoneres, sier hun.
Som en følge av NTNUs ambisjoner om økt forskermobilitet har HR-avdelingen derfor signalisert at det er behov for å få på plass en policy som også omhandler bedre praktisk og økonomisk tilrettelegging i forbindelse med forskertermin utenlands.
– I dag varierer det mellom fakultetene og forskningsmiljøene hvor mye tilskudd man måtte få i form av stipend og andre godtgjørelser. Kanskje bør vi etablere flere felles økonomiske ordninger for ansatte som reiser ut, funderer Svendsen.
Usikre betingelser
Også HR-personalet selv behøver skolering og bedre informasjon for å kunne svare på alle de praktiske spørsmålene som dukker opp. Barnetrygd er en snublestein.
– Nav internasjonalt sier at i utgangspunktet er reglene like, men at det er opp til det lokale kontoret. Tilbakemeldinger vi får fra våre forskere som har reist til USA, er at noen får med seg barnetrygden og andre ikke. Dette er derfor ett av flere spørsmål vi vil ta opp med Nav, forteller Svendsen.