Jon Michelet kritiserer framstillingen av privat hevn i «Menn som hater kvinner». En lærebok i etikk, svarer teolog Paal Leer-Salvesen.
«Det som blir så trøblete for meg, er at Stieg Larsson ikke på noe punkt markerer den minste kritiske distanse til Lisbeth Salanders handlemåte. Han går god for den,» skrev Jon Michelet i Klassekampen fredag. Han har lest Stieg Larsson første kriminalroman, «Menn som hater kvinner», som kom på norsk i fjor. Her tar den kvinnelige hovedpersonen hevn over en overgriper ved å lamme ham med en elektrosjokkpistol, tatovere ham (uten bedøvelse) og siden ta kontroll over livet hans. «Bør vi ikke være motstandere av privat hevn av den typen Salander gjennomfører,» spør Michelet, og mener at kritikerne har kastet terningene på autopilot uten å drøfte Larssons bøker grundig nok.
Teolog og forfatter Paul Leer-Salvesen er enig med Michelet at vi må kunne diskutere etikken også i kriminalromaner. Samtidig kaller han Stieg Larssons verk for intet mindre enn «lærebøker i etikk», og ser ikke helt hvordan boken kan leses som et forsvar for privat hevn og lynsjing.
– «Menn som hater kvinner» er en drivende god bok, blant annet fordi den løfter fram nettopp temaet «den private hevnen» til debatt. Lisbeth Salander er et voldsoffer som har mistet all tiltro til rettsstaten og det sivile samfunnets institusjoner, ettersom disse ikke har kommet henne i møte på noe vis. For henne blir den private hevnen et alternativ. Men så er neste spørsmål om vi som lesere aksepterer alternativet, nemlig den private hevnen. Der vil jeg selvsagt svare et rungende nei, det gjør jeg ikke. Larssons oppgave som forfatter er imidlertid å skildre den private hevnen, ikke forsvare den.
Ikke dokumentar
Litteraturanmelder Ingrid Brekke i Aftenposten er en av de mange som har jublet over Stieg Larsson krimromaner om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Hun mener det må være lov å skrive og lese en roman der man heier på en hevner, uten at det betyr at man ville gjort det samme i virkeligheten.
– Jeg er helt sikkert enig i Jon Michelets syn på privat hevn. Men dette er en roman, og det skjer en masse i romaner som man som leser ikke støtter utenfor fiksjonen. Når jeg har rost denne kriminalromanen, er det ikke fordi jeg går god for alle handlingene. Det gode med fiksjon er nettopp å få lov til å føle og reagere på en slik måte som man strengt tatt ikke ville kunne godta i samfunnet ellers. Først og fremst er dette spennende underholdning, og så kan tenkning rundt moralske spørsmål være bonus for dem som er opptatt av det i en sammenheng som dette.
Feministisk perspektiv
Ingrid Brekke peker på det sterke feministiske perspektivet i Larssons bøker.
– Det er ikke mange krimbøker jeg kan lese uten å sitte og irritere meg over stereotype framstillinger av kvinner. Stieg Larssons romaner er imidlertid blottet for slike ting, og gir oss i stedet en fabelaktig helt i Salander, som riktignok går over grensa, men man heier likevel på henne.
Også litteraturviter Kaja Andrine Hultgren heier på Salander. Hultgren har jobbet spesielt med kjønn og kriminallitteratur, og gjorde i fjor ferdig masteroppgaven «En etterforskning av kjønn i fire norske kriminalromaner fra 2000-tallet.»
– Etter mitt syn er Stieg Larssons fokus i historien om Lisbeth Salander behandlingen av de svake i samfunnet, og hvilke konsekvenser denne behandlingen får. Salander har vært utsatt for overgrep av det etablerte rettssystemet, og da er hevnen en naturlig konsekvens av dette. Det ville vært utenfor hennes karakter å gå til politiet for å anmelde det hun har vært gjennom. Larsson viser hvordan kvinner som har blitt utsatt for overgrep kan ende opp med å føle seg maktesløse overfor politi og påtalemyndigheter. Når det er sagt, er det å ta loven i egne hender selvsagt ikke noe som kan forsvares. Men Larsson går til det ekstreme for å få fram et poeng. Samtidig er jo ikke Salander noen uproblematisk heltinne. Handlingene hennes blir problematisert gjennom det livet hun lever og de reaksjonene hun får fra samfunnet på denne livsførselen. Hun er et utskudd, med et liv som det vel ikke er noen som ønsker seg.
Stieg Larsson skal ikke ha ønsket å gi ut «Menn som hater kvinner» før han hadde skrevet alle de tre bøkene som nå utgjør den såkalte «Millennium»-trilogien. Han døde imidlertid før den første romanen kom ut.
Hevnerens hevn
Jon Michelet peker på at advokaten som blir gjenstand for Salanders hevn, forsvinner ut av historien. Men han dukker i høyeste grad opp igjen i neste roman, «Jenta som lekte med ilden», for å hevne Salanders hevn. Men tatoveringen hun har svidd inn i huden hans – «Jeg er et sadistisk svin, et krek og en voldtektsmann» – blir ikke advokaten kvitt så lett.
– Larsson lar Salander merke advokaten for livet gjennom tatoveringen, slik kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep merkes for livet, sier Kaja Andrine Hultgren, som tror at det muligens er lettere å heie på en kvinnelig hevner enn en mannlig.
– Kvinner har tradisjonelt blitt sett på som noe som skal forsvares og beskyttes. Derfor reagerer vi kanskje også sterkere på overgrep begått mot en kvinne.
Paul Leer-Salvesen mener at «Menn som hater kvinner» er en støtteerklæring til rettsstaten, snarere enn et forsøk på å undergrave den.
– På sett og vis er romanen en parallell til debatten som har gått i sommer om alle de uoppklarte voldtektene, og statistikkene som viser at altfor mange av voldtektsanmeldelsene ikke fører fram til domfellelse. Dette er en dypt alvorlig sak for samfunnet, og vi må spørre oss om det finnes alternative oppgjørsformer for ikke å la ofrene i stikken. På sitt beste fritar rettsstaten ofrene for å måtte ta hevnen i egne hender. Sier vi derimot at den private hevnen er eneste alternativ, har vi latt voldsofrene i stikken. Det er å si at enhver er sin egen lykkes smed, også som offer, og et slikt samfunn vil ikke jeg bo i, sier han.
(På trykk i Klassekampen 24.07.2007.)