Det er kjekt å kjenne folk, og noen er det ekstra kjekt å kjenne. I dagens akademia kommer man ikke utenom nettverk.
(Publisert i Forskerforum 4/11.)
– Jeg har mange nettverk som er viktige for meg og mitt arbeid. Og jeg bruker dem helt bevisst i mitt virke her på sentret, sier Nils Chr. Stenseth. Han er professor i biologi og leder for Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo. At han dessuten er Norges eneste nåværende medlem av det franske vitenskapsakademiet, og også medlem av Academia Europaea, Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, gjør ham nok ikke mindre ettertraktet som en man gjerne vil kjenne.
Også Kari Melby kan til tider kjenne seg omsvermet. Hun er professor i historie, prorektor for forskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og sitter i Hovedstyret i Forskningsrådet og leder Divisjonsstyret for vitenskap.
– Selvfølgelig er jeg en det er nyttig å kjenne. Men jeg er ingens talsperson eller tillitsvalgt, understreker hun.
Lett å få nettverkspenger
Noen ganger kjennes det som om alt nå handler om nettverksbygging, også i akademia.
– Både Forskningsrådet, Nordisk råd og europeiske institusjoner har det siste tiåret vært rause med penger til konferanser og workshoper. Det er nesten så det har vært lettere å få penger til å bygge forskningsnettverk enn til å forske, sier May-Len Skilbrei, sosiolog og instituttsjef ved Forskningsstiftelsen Fafo.
Og man skal nok lete lenge etter noen som mener det er hensiktsmessig for en forsker å sitte på en stubbe i skogen og la dagene gå i all ensomhet.
– Alle jobber jo med sine egne trær. Men skal man få til en skog, må man jobbe i nettverk, sier for eksempel Arne Flåøyen, avdelingsdirektør ved Veterinærinstituttet i Oslo.
Nettverk er rett og slett noe alle er enige om at er bra å ha.
Men til hva?
– For det første blir man stadig mer spesialisert innenfor de fleste disipliner, påpeker Arne Flåøyen.
– Man graver seg dypt ned i et spesialområde. Da behøver man et koblingspunkt i form av et forskerfellesskap, for å løfte kunnskapen man har, opp og sette den inn i en sammenheng. Bare slik kan man oppnå forskningsmessige gjennombrudd og framgang.
Dessuten krever veldig mange av problemstillingene man jobber med i dag, en flerfaglig tilnærming, i alle fall innenfor den anvendte forskningen, sier Flåøyen.
– Her på veterinærmedisin ser vi for eksempel et stadig større behov for å jobbe opp mot eksperter innen helse- og samfunnsøkonomi når vi forsker på sykdom hos laksefisk i oppdrett, for å kunne si noe om konsekvensene av sykdommene og tiltakene vi jobber med. Kompleksiteten i problemstillingene må med andre ord løses gjennom nettverk med forskere med ulik fagkompetanse.
Sist, men ikke minst er de høyteknologiske instrumentene som er i bruk spesielt innenfor naturvitenskapelige og medisinske fag, så dyre at man må være flere om dem.
– Gjennom nettverk kan man ligge i forkant av den teknologiske utviklingen og få tilgang til det beste utstyret. Det er rett og slett for ressurskrevende å skulle være på topp om man er helt alene.
En del av dannelsen
Det er for eksempel når man trenger tilgang til et spesielt laboratorium at det er kjekt å kjenne Nils Chr. Stenseth.
– Da ringer eller sender jeg en e-post og sier at jeg har en medarbeider som trenger tilgang til slik og slik teknisk utstyr. På denne måten forsøker jeg å være en døråpner, spesielt for de yngre medarbeiderne, forteller han.
Stenseth er voksen og dreven i gamet. Gunhild Kvåle er derimot helt i starten av sin forskerkarriere, som stipendiat ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder.
– Jeg tenker på nettverk først og fremst som et sted der en kan få tilgang til diskusjoner som går, som kanskje ikke eksplisitt kommer til uttrykk i for eksempel forskningsartikler. Jeg vil jo gjerne få oversikt over de ulike fagposisjonene og -historien. Nå er ikke nettverksbygging noe man egentlig snakker så mye om, i alle fall ikke med det ordet. Kanskje særlig for folk innen humaniora er ordet «nettverk» knyttet til en litt instrumentell bruk av mennesker. Men selve fenomenet finnes jo. Det ligger dessuten et element av dannelse i det å bli med i nettverk, det å skulle bli en deltaker i forskersamfunnet, sier Kvåle.
Hun regner seg selv til gruppen av de mer sjenerte. Men hun blir stadig bedre til å ta initiativ overfor folk hun har lyst til å bli kjent med, etter hvert som hun får mer faglig ballast og selvtillit.
– Sunt bondevett og alminnelig hyggelighet er vel først og fremst det som skal til. Dessuten er det ikke nødvendigvis de største navnene som er de skumleste menneskene. De fleste etablerte forskere opplever jeg som imøtekommende, åpne mennesker med en raushet for nye og andre perspektiver.
Verdensomspennende, men nært
Når faget er nordisk, behøver man kanskje ikke dra langt for å møte andre som en kan nettverke faglig med. Men om man forsker på prostitusjon og menneskehandel, slik May-Len Skilbrei gjør, kan de nærmeste kollegaene befinne seg på den andre siden av jordkloden.
– Vi er så få på dette feltet her i Norge, og jeg trenger jo noen å prate med! Derfor er jeg avhengig av et internasjonalt miljø.
En gang dro hun på en konferanse i New York bare for å treffe Julia O’Connell Davidson, verdens viktigste prostitusjonsforsker, ifølge Skilbrei.
– Det var ikke sånn at jeg tenkte at henne ville det jammen være lurt å snakke med siden hun er så mektig. Jeg hadde bare lyst til å treffe henne. Så jeg dro, møtte henne på konferansen og dro hjem igjen. Det bekjentskapet har åpnet mange nye dører for meg. Vi har siden vært sammen på seminarer og workshoper flere ganger, og gjennom henne har jeg blitt kjent med andre som jeg har søkt forskningsmidler med. Takket være rause midler har vi altså kunnet invitere folk som henne hit til Norge for å delta på faglig interessante konferanser, og slik knytte enda tettere nettverk, sier Skilbrei.
Kunsten å kreditere
For senterleder Nils Chr. Stenseth er det viktig å kreditere andre – alltid. Ingen skal kunne si at han stjeler.
– Jeg har jo gjort karriere gjennom å bruke andres data, og dem har jeg fått tilgang til dels gjennom andres nettverk som har hjulpet meg, og dels gjennom egne. Jeg nevner alltid de som har bidratt med data i artikler og slik, og som oftest står de som medforfattere. Dermed får jeg lett tilgang til andres data også neste gang.
Han mener i det hele tatt at det er bedre å gå i kompaniskap enn å konkurrere. Begge parter tjener på det.
– Forskning er så konkurranseorientert, der vi alle sammen skal være best i klassen. Men det er vanskelig å være god alene, for det er så mange smarte folk der ute.
Men risikerer man ikke da at noen bare kan surfe på andres arbeid?
Nei, å få adgang til nettverk handler til syvende og sist om å framstå som faglig troverdig, mener Arne Flåøyen ved Veterinærinstuttet.
– Du må levere! Du kan nok selge deg inn til overpris i første runde, men du kommer til å bli avslørt, og da flyter du ikke lenge, sier han og får støtte fra Kari Melby ved NTNU:
– Hvem vil samarbeide med noen som ikke bidrar? Da trer vitenskapssamfunnets egen justis inn.
Fortsatt lov å være sær?
Så et samstemt hurra for samarbeid, med andre ord.
Men hva med einstøingene, da? Er deres dager i akademia talte?
– Det er viktig å respektere både de sosialt innstilte og einstøingene. Fra tid til annen er det nettopp de som går sine helt egne veier, som står for de store faglige gjennombruddene, mener Stenseth.
Melby minner om at mange universitetsforskere klager over at de føler seg ensomme, og at ingen ser dem.
– Og ensomhet i akademia er en vond følelse. Men samtidig er det sikkert noen alenegåere som trives best med å være akkurat det, og som gjør det bra. Det skal være rom på et stort universitet også for de som foretrekker å sitte i enerom og skrive sine bøker – vi skal ikke presse en mal over alle, sier hun
Skitne spill og skjulte rom
Ok, så er alt fint og flott. Men egentlig lurer vi mest på hva som skjer i de uformelle nettverkene, på bakrommene, gjennom kameraderiet og de skitne spillene om knappe ressurser …?
Nei, den slags var det kanskje mer av før, tror Trine Syvertsen, medieviter og dekan ved HF-fakultetet i Oslo. Men akademia har endret seg.
– De siste årene har det funnet sted en profesjonalisering, eller det en del kaller byråkratisering. Midler må lyses åpent ut, stillinger utlyses også internasjonalt, tilsettingsprosessene er grundigere, og kvalifikasjoner generelt er blitt viktigere. Jeg tror bekjentskaper og forbindelser var viktigere før. Om du skal ha en fast stilling ved universitetet, kommer du ikke unna at du må ha publisert tilstrekkelig, gjøre en bra prøveforelesning og slike ting.
Men jo, det er mange bakrom også i akademia, mener Syvertsen.
– Det ville vært naivt å si noe annet. Men da jeg først begynte å jobbe universitetspolitisk for en god del år siden, følte jeg at prosessene var mer interne og kriteriene for ressursfordeling mer uklare, og at lobbyvirksomhet og nettverk dermed var mye mer avgjørende.
Det er imidlertid et område der nettverk fortsatt er viktige, og det er ved valg til lederstillinger i akademia, mener Syvertsen.
– Når det er valgkamper, ser man jo nettverk i sving, fra studietiden, politisk virksomhet, gammelt vennskap, fra Vitenskapsakademiet eller fra tidligere valgkamper. Sånn må det vel bare være. Det disse nettverkene gjør, er nok først og fremst å mobilisere folk. Har du lyst til å bli dekan eller rektor, bør du med andre ord bygge nettverk, ellers vil jo ingen oppdage deg. Men til syvende og sist handler det også her om at du skal ha gjort en solid innsats i en ordentlig sammenheng, sier Syvertsen.
Ingen stråmann
Kari Melby kan ikke se at noen skulle ha hatt fordel av å «hjelpe» henne fram til de posisjonene hun har i dag, det være seg i Forskningsrådet eller ved NTNU.
– En kvinnelig humanist fra Midt-Norge? Nei, jeg tror jeg er der jeg er, fordi jeg er helt alminnelig fornuftig og brukbar.
Og hun har ingen problemer med at andre gjerne vil ha hennes oppmerksomhet.
– Jeg vil gjerne ha råd, respons, kontakter og tips fra folk, og jeg legger mye vekt på å være ute i fagmiljøene. Og med mine verv i Forskningsrådet er det veldig naturlig at folk kontakter meg og tar opp saker som angår Forskningsrådets arbeid. Det er denne kontakten utad som gjør meg i stand til å ivareta mine verv. Men jeg taler ikke på vegne verken av fagfelt, personer eller institusjoner. Oppgaven min er å ta vare på helheten, understreker Kari Melby.
I likhet med dekan Trine Syvertsen mener hun prosessene er langt åpnere i dag enn hva de var tidligere.
– Jeg har blant annet forsket på norske organisasjoner i gamle dager, før andre verdenskrig, og de var sjelden særlig demokratiske. Der satt lederne i førti år og var eneherskere. Kravene til medbestemmelser, medvirkning og demokrati er derimot sterke i dag i vår sektor. Vi informerer, og vi kjører prosesser. Samtidig er det mer aksept for et strategisk lederskap, altså at vi har ledere som ikke bare er tillitsvalgte, men som har et lederansvar og må ta noen beslutninger.
Seniorene må ta ansvar
«Hei, du må hilse på Gunhild.» Slike introduksjoner, besørget av veiledere og mer erfarne kollegaer, er den beste hjelpen stipendiat Gunhild Kvåle kan få.
– Det er gjerne ikke mer som skal til for at man blir faglig interessant, sier hun.
Prorektor Kari Melby understreker da også at det å sørge for å introdusere de unge akademikerne til relevante fagmiljøer er et senioransvar.
– Her ved NTNU lager vi nå en felles standard for doktorgradsutdanningen vår. Der framhever vi at det å sørge for en god integrasjon i fagmiljøet og introduksjon til de relevante fagdebattene er en viktig del av veilederrollen.
Og spør du Melby, er man egentlig for dårlige til å framsnakke i akademia.
– Man skal liksom ikke nevne at noen har gitt ut en bok, fordi det sitter noen på et annet kontor som har jobbet med å skulle gi ut en bok i tre år. Akademia skal være så egalitært, og det fører til at vi blir knepne med ros. Jeg synes rett og slett at vi har en ganske lite utviklet kultur for bekreftelse og feiring.
For det er ingen grunn til å være gjerrig på utvekslingen av faglige krediteringer og kunnskap, ifølge Nils Chr. Stenseth.
– Penger er en endelig mengde, ikke sant? Om noen får kontroll over mye penger, får andre mindre. Slik er det ikke med kunnskap. Det er ingen endelig ressurs, tvert imot, og dermed gir nettverk innen akademia stor merverdi. Du får som regel mer tilbake enn du gir.
Enquete:
Har faglige nettverk vært viktige for deg?
Arne Rettedal
førsteamanuensis, Institutt for data- og elektroteknikk, Universitetet i Stavanger
– På 1990-tallet var det bare tre–fire miljø i Europa som utviklet treningssimulatorer i medisin, og sammen startet vi nettverket Sesam. Når du jobber med tverrfaglig forskning innen medisinsk teknikk, er kontakt med internasjonale miljø helt avgjørende.
Jostein Skurdal
forskningsdirektør, Høgskolen i Oslo
– Jeg har vært medlem i International Association of Astacology i mange år. Gjennom dette nettverket laget vi en gruppe av forskere fra USA, England og Norge som skrev to artikler i Fisheries om effekter av introduksjoner av ferskvannskreps.
Randi Koppen
professor ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen
– Vi har etablert et viktig nettverk rundt forskergruppen Litteratur og vitenskap ved instituttet, noe som har resultert i felles forskningspublikasjoner og flere konferanser. I dette tverrfaglige og internasjonale nettverket skapes stadig nye ideer.