Kategoriarkiv: Kulturproduksjon

To blad Liù

Sant nok: Det er prinsesse Turandot som hersker. Men det er den kvinnelige slaven Liù som griper oss. Marita Sølberg og Eli Kristin Hanssveen har begge sin rolledebut i denne høyt elskete sopranrollen.

(Skrevet til programheftet til forestillingen Turandot, Den norske Opera og Ballett, høsten 2014. Alle foto: Erik Berg.)

– Jeg kommer nok aldri til å synge selvmordsarien på samme måte igjen. Jeg har sunget den mange ganger på konsert tidligere. Men heretter blir den annerledes. Man blir jo farget av hele rolletolkningen, av det å skulle gestalte det livet som gjennomleves i løpet av operaforestillingen, sier Eli Kristin Hanssveen, som skal alternere med Marita Sølberg i rollen som Liù.
Også Sølberg har allerede et nært forhold til de vakre ariene i Turandot. Første gang hun sang «Signore ascolta» var da hun vant Dronning Sonja internasjonale konkurranse, i 2001. «Tu che di gel sei cinta» sang hun på eksamen ved Norges musikkhøgskole i 2004. Begge er med på CD-en hun kom ut med i mars, Opera Arias.
– Liù er en litt typisk sopranrolle, som ender i en fantastisk dødsarie. Her får du virkelig Puccini på sitt beste, sier Sølberg.
Hun fikk med seg Operaens tidligere musikksjef John Fiore som musikalsk leder på CD-innspillingen. Det er også han som dirigerer Operaorkestret i oppsetningen av Turandot.
– Det er så herlig å ha ham tilbake på huset, sier Hanssveen. – Fiore betyr jo blomst, og det er nettopp det han er, en hel musikalsk oase.

Foto: Erik Berg.
Foto: Erik Berg.

Godt å synge Puccini
Selv om forestillingen inneholder en rekke kjente og kjære stykker, er Turandot likevel ikke den mest spilte operaen. Det var den siste han skrev, og som han ikke rakk å fullføre. Eleven hans, Franco Alfano, skrev en slutt noen år senere, basert på Puccinis skisser. Regissør Andreas Homoki har imidlertid valgt å slutte stykket der Puccini måtte gi tapt – med Liùs selvmord.
Men hva er det egentlig med Puccini og musikken hans?
– Puccini er usedvanlig flink til å lage opera for stemmer. Han kan det å skrive for den enkelte stemmen. De lange linjene han skaper, gjør det lett å forme musikken. Det er rett og slett godt å synge. Samtidig har han en nerve i musikken, en måte å bygge og framføre dramaet på, sier Sølberg, og får støtte av Hanssveen:
– Bare hør hvordan han gjentar temaene, prenter inn hva og hvem som kommer. Du hører jo hele handlingen i musikken! Fortsett å lese To blad Liù