Den norske bokbransjen var like etnisk enfoldig da som nå. Men i en bokhandel i Oslo fantes Pat. Det gjorde hele forskjellen for en hvit vestkantjente som meg.
(På trykk i Klassekampen 17. mars 2021)
Avdelingen for engelskspråklige bøker var helt innerst i butikken. Der var også Pat. Det var 1987, jeg var 16 år, og hadde bestemt meg for at jeg skulle bli en sånn som helt frivillig leste bøker på engelsk.
Året før hadde jeg gjort det slutt med de to store fortellingene i vår kultur: den om Jesus som vår frelser, og den om mann og barn som meningen med livet. Jeg hadde meldt meg ut av statskirken og blitt med i ungdomsgruppa i Det norske forbundet av 1948. Men det var ikke nok. Jeg behøvde noe mer. Jeg trengte noen nye fortellinger, og de skulle altså være på engelsk. Jeg anså det for å kle mitt nye jeg best.
Derfor befant jeg meg denne høstdagen i Qvist bokhandel på Drammensveien i Oslo. Noen hadde nemlig sagt at her hadde de et bra utvalg av engelskspråklige titler. Hva liker du å lese, spurte Pat meg, da jeg ba henne om noen anbefalinger. Jeg hadde vært forberedt på det spørsmålet, og hadde gledet meg til litt sånn nonsjalant å nevne at jo, Rosens navn av Umberto Eco og Åndenes hus av Isabel Allende. Voksenbøker, begge to, tenkte jeg for meg selv etter å ha lirt av meg titlene. Stolt.
Jaha. Men hvilken bok har du lest flest ganger i livet, spurte Pat meg så, der jeg sto i Esprit-genseren min og prøvde å være en annen enn den jeg var. Og det var noe ved det seige blikket hennes som gjorde at jeg ikke klarte å ljuge, så jeg innrømmet: Huset på prærien-bøkene. Barnebøker. Flaut. Da så hun enda noen sekunder på meg, jeg tror kanskje hun smilte litt, og så gikk hun bort til hylla og tok ut en bok. Les denne, sa hun.
Det var «The Color Purple» av Alice Walker.
I år kommer den i ny norsk oversettelse. I den forrige oversettelsen var det svarte sørstatsspråket byttet ut med Senja-dialekt. Det må være lov å si at det funket dårlig. Samtidig oversettes endelig Zami av Audre Lorde, den neste boka Pat anbefalte meg. Den tredje hun plukket fram, var Beloved av Toni Morrison, Elskede, gitt ut på norsk først fem år senere. I dag er jeg selv en som pusher bøker på folk, slik Pat gjorde, og mange leser engelsk, men ikke alle får det til eller orker.
Jeg kan bli helt motløs innimellom, når jeg ser hva som oversettes av anemisk samlebåndslitteratur, mens de bøkene som kan gjøre en forskjell, forblir for de få, for de av oss med selvtillit nok til å gyve løs. Hvor blir det for eksempel av Octavia E. Butler på norsk? Aldri har vel hennes historier om kjønn og etnisitet vært viktigere.
Hver gang diskusjonen går om representativitet og mangfold, forundres jeg over en del av argumentasjonen, også den velvillig innstilte. Det skjer for eksempel i transdebatter, i diskusjoner om normering av kropper og funksjonsevne, og ikke minst i debatten om den kritthvite bokbransjen. Da er det som regel et «vi» som snakker, om «dem», minoritetene, de som vi aller nådigst kan rydde litt plass til, være litt greie med. For de må jo ha noen bøker å kjenne seg igjen i, stakkars.
Og ja, man trenger å kunne speile seg. Det er vel derfor jeg selv leser mer skeiv litteratur enn gjennomsnittet. Men man, «vi», alle, trenger i høyeste grad også noe annet, fortellinger om noe mer enn oss selv og våre begrensete liv, om vi ikke skal bli gående fullstendig i ring inne i vår egen stue. Da må det finnes bøker om noe annet enn «oss», og det må finnes folk som finner de bøkene, og det er ofte to sider av samme sak.
Så jeg leste altså «The Color Purple», min første voksenbok på engelsk, med litt strev. Hele romanen er formet som brev, og purpurfargen skimrer gjennom hele boka. Først ser jeg den bare i de blålilla merkene på kropper som har blitt slått, men etter hvert tar fargen annen form, som små glimt av noe sjeldent og dyrebart som hovedpersonen Celie er i stand til å få øye på, hegne om, skrive fram. I begynnelsen adresserer Celie brevene til Gud, men venter seg ikke noen svar. Hun skriver vel egentlig til seg selv, tenker jeg når jeg leser, for å bli tydeligere for seg selv, i et samfunn der så mange forakter henne, fordi hun er stygg, fordi hun er feig, fordi hun er ingen. Men man kan ikke skrive brev til seg selv, man må ha en imaginær leser, og for Celie blir denne leseren Gud. En stund i alle fall.
Snart innleder hun et forhold til jazzsangerinnen Shug, og jeg kjente meg både avslørt og bekreftet av Pat. Hadde hun virkelig skjønt hvem jeg var, eller var det bare tilfeldig, dette her?
Jeg dro tilbake til Qvist bokhandel, jeg ville ha mer av det samme, mer av både det vonde og det vakre, mer av en skrivende Celie og en jazzsyngende Shug. Og det med jazz skjønte Pat best av alle seg på, hun som var mor til en jazzmusiker og som året etter, da jeg hadde julejobb i pakkedisken hos nettopp Qvist, spilte Jan Garbarek for meg i lunsjpausen. Til gjengjeld spilte jeg Tracy Chapman for henne. Chapmans første plate hadde surret i det uendelige på mørkerommet på folkehøyskolen hvor jeg gikk medielinja, og jeg kjenner fortsatt lukta av framkallingsvæske når jeg hører «Talkin’ Bout a Revolution». Da jeg noen år senere hørte de første ryktene om at Tracy Chapman og Alice Walker hadde blitt et par, var det som om noe gikk opp i en høyere enhet for meg.
Men nå var det ennå 1987, og jeg hadde fått sagt til Pat at jeg vil ha noe i samme gate som The Color Purple, «fortellinger om kvinner», var nok det jeg sa. Hun sa at jo da, hun trodde hun visste om en bok som ville passe for meg, hun skulle bestille den inn, de hadde den visst ikke uten videre hos Qvist. Noen uker senere hentet jeg «Zami: A New Spelling of my Name», Audre Lordes selvbiografiske roman fra 1982, om å vokse opp i fattige kår i New York på 1930- og 1940-tallet, om å ville skrive, om å finne andre kvinner å elske, om det skeive utelivet i New York etter andre verdenskrig. Selv listet jeg meg nå og da inn på Metropol i Akersgata, satt fortapt i et hjørne med brusen min, snakket ikke med noen, og tok siste ordinære buss hjem til CD-spilleren og bøkene. Greenwich Village og festene der kjentes langt unna. Men Audre Lordes bok var ikke bare den første jeg leste hvor folk levde et likefremt lesbisk liv og ikke kunne tenke seg noe annet. Den ble også et kræsjkurs i feminisme, i motstridende og overlappende identiteter – svart, skeiv, fattig, kvinne. Jeg vet ikke om jeg skjønte det da, men Zami er en eneste lang argumentasjon for at vi alle blir til i hverandres fellesskap. Jeg trodde greia var å «komme ut», bale meg fram til klarhet i all ensomhet. I Zami kom man derimot inn, inn i en sammenheng, og fant seg selv der.
Nei da, det var ikke bare svarte, kvinnelige forfattere Pat fikk meg til å lese. Jeg h usker også John Updike. Alice Hoffman. Men mest av alt husker jeg likevel Beloved av Toni Morrison, som kom ut nettopp dette året, 1987. Romanen tar til i 1873, samtidig som Laura Ingalls er på vei vestover sammen med Ma og Pa og Mary og Carrie, til en prærie der det foreløpig ikke bor andre, «bare indianere». I Beloved flerret Toni Morrison bildet mitt av 1800-tallets USA fullstendig i filler, idet hun lar den rømte slavekvinnen Sethe krysse Ohio River for å komme seg over til en stat der hun kan ha håp om å være fri, det vil si eie seg selv. Så dreper Sethe sitt nest yngste barn, i kjærlighet, og alt jeg inntil da hadde lært om rett og galt, måtte læres på ny.
Pat – Patricia Shaw – var selv datter av en forfatter. Moren hennes, Esther Popel, var en del av den såkalte Harlem Renaissance, den afroamerikanske kulturelle oppblomstringen som fant sted i New York på 1920- og 1930-tallet. Her var Popel venn med folk som Langston Hughes, frekventerte Georgia Douglas Johnsons litterære salong i Washington, og publiserte selv en rekke dikt. I 1915 ble hun, som den første svarte kvinnen, uteksaminert fra Dickinson, et universitet i Pennsylvania med røtter helt tilbake til 1783. Popel jobbet som lærer i mange år og var spesielt aktiv i arbeidet for at svarte kvinner skulle få utdannelse. Og hun ville at datteren Pat også skulle gå på Dickinson. Men da Pat ble nektet å bo på campus sammen med de hvite studentene, takket hun nei og valgte i stedet Howard, et tradisjonelt afroamerikansk universitet i Washington.
I 1947 kom Pat Shaw for første gang til Norge, som student ved sommerskolen ved Universitetet i Oslo. I 1953 kom hun tilbake hit, som den første afroamerikanske Fulbright-stipendiaten. Så ble hun værende her, giftet seg, fikk barn, jobbet, fikk sånne som meg til å lese bøker jeg ikke visste at jeg lette etter. Hun døde i 2014, 88 år gammel.
«This is not a story to pass on», heter det helt til slutt i Beloved, etter at Morrison har gjort nettopp det: fortalt historien om hva som skjer når mennesker skamslås og skjendes utvendig som innvendig. Sammen med Walker og Lorde viste hun meg mennesker fra innsiden. Der inne tror jeg egentlig at jeg aldri hadde vært før. De ga også mine hvite privilegier en utilgivelig historie, men når boka var ferdig lest, kunne jeg likevel kjenne på en slags ufortjent nåde. Og de beskrev alle viljen til liv, kjærligheten, purpurfargen, så jeg selv hadde noe å ta med meg videre.
Pat Shaw er da også en historie å fortelle videre. Hun gjorde en forskjell.
Fordi hun var Pat, ga hun meg, en hvit vestkantjente, fortellinger ingen andre hadde pekt meg i retning mot, og som jeg ikke visste at jeg trengte. Men det gjorde jeg jo.