Stikkord: Gidske Anderson

Lykken er å ha lesbisk los

Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.

Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.

Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv.  Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst  Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.

Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.

I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.

Fortsett å lese Lykken er å ha lesbisk los

Fortellingen om Gidske Anderson

(Publisert i utstillingskatalogen til «De Te Fabula Narratur» («Det er deg historien handler om»), Kunstplass/Historisk museum Oslo, sommeren 2021.)

En dag leser jeg en setning i en bok, og plutselig snur jeg meg helt om, begynner å gå bakover i tiden, på leting etter en historie om et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg tenker at likevel har noe med meg å gjøre.

Noe sånt som dette skjer meg stadig. Jeg dras brått mot noe, og jeg tenker at det er dette som er magnetisme, elektriske ladninger i bevegelse. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjent disse kreftene trekke i meg, de er noe som får meg opp og i gang, vender på meg, dytter meg i ryggen: Dit!

Jeg drev egentlig og lette etter noe annet, bladde litt på måfå i boka jeg hadde i hendene, og så falt blikket mitt på noen ord et stykke ned på siden: Hun var «en lesbisk pariserinne fra Oslo», står det, og jeg bare vet at nå kommer jeg ikke til å kunne tenke på så mye annet med det aller første. En lesbisk, en pariserinne, og alt dette fra Oslo, og så navnet, da: Gidske Anderson.

Anderson, Anderson, tenker jeg oppildnet, hvem var nå hun igjen? Og noen bilder kommer til meg, noen svart/hvite, selv om de kan jo i ikke være så gamle, det er Gidske Anderson i selskap med Dalai Lama, Rigoberta Menchú, Elie Wiesel. Anderson satt i Nobelkomiteen fra 1981, var leder ett år, og det er egentlig alt jeg husker, men så døde hun da også i 1993.

I år er det hundre år siden hun ble født, leser jeg på nettet.

Og det er så mange som blir født hvert år, og så mange som dør, og hvorfor skal vi huske noen framfor andre? Gidske Anderson er i selskap med 702 andre mennesker når jeg googler «fødsler 1921», og navnene på de andre i Wikipedia-oversikten er stort sett totalt ukjente for meg. Men hvor mange av dem var lesbiske pariserinner fra Oslo, spør jeg meg, og klikker meg inn igjen på siden som handler om Gidske Anderson.

Fortsett å lese Fortellingen om Gidske Anderson
Webhotell levert av Zondo Norge AS