Hvorfor skal barnets beste alltid prøves innenfor ekteskapet?

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 07.04.2008, i spalten Feminist, javisst!)

Barne- og likestillingsministeren har satt ned et utvalg som skal gjennomgå barnelovens regler om farskap.

«Det viktigste ved denne gjennomgangen er å få et regelverk som er tilpasset de teknologiske og samfunnsmessige endringer vi har fått mht. utviklingen av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og mulighet for sikker fastsetting av farskap siden barneloven ble vedtatt i 1981.» Det sier Anniken Huitfeldt i pressemeldingen som departementet sendte ut 28.mars.

Barnets beste er nok en gang utgangspunktet, et startsted jeg vil tro ytterst få vil si seg uenige i. Nettopp derfor er det så ubegripelig at barnets beste alltid skal prøves innenfor ekteskapets trange rammer. Det henvises til «nye familiemønstre», men ingenting tyder på at disse nye mønstrene i praksis får utfordre rådende forestillinger og gjeldende lover om foreldreskap som noe som skal utøves av to foreldre – og kun to. I mandatet til det nye «farskapsutvalget» legges det heller ikke opp til noen prinsipiell diskusjon rundt hvordan foreldreskap faktisk utøves i dag, på kryss og tvers av ekteskapslovgivningen.

Nei, det er ikke meningen å helle salt i sjampanjen til de som nå feirer at forslaget om felles ekteskapslov for homofile og heterofile endelig er lagt fram. Men at foreldreskap og ekteskap går hånd i hånd er en av livets store løgner, på linje med «one size fits all». Én ting er at halvparten av alle barn i dag fødes utenfor ekteskap. En annen ting er at halvparten av alle ekteskap på et eller annet tidspunkt oppløses. Et tredje – og kanskje det viktigste poenget – er at ekteskapet uansett aldri kan favne alle de voksne som finner hverandre i et ønske om å trygge sine barns oppvekst.

Tvert imot. Hør bare her:

A bodde hos moren de første årene av sitt liv, inntil moren ble syk. A måtte dermed flytte i fosterhjem, men hadde fortsatt god kontakt med moren. Dette ble etter hvert en permanent ordning. Fosterforeldrene ville gjerne adoptere A, men det fordret at den biologiske moren sa fra seg sine foreldrerettigheter, noe ingen av partene – heller ikke A, som nå var blitt tenåring – ønsket.

Bs foreldre flyttet fra hverandre før han fylte ett år, men valgte å dele omsorgen likt. Begge foreldrene etablerte seg på nytt med nye partnere. Da Bs mor omkom i en ulykke, ønsket både faren og stefaren at den delte omsorgen skulle vedvare. Men omsorgsretten kunne ikke uten videre «overføres» fra den avdøde moren til stefaren, for dermed ville plutselig B ha to fedre. Eneste løsning ville vært at de to flyttet sammen og giftet seg med hverandre, noe disse heterofile fedrene naturlig nok ikke var særlig lystne på.

Cs to mødre lever i partnerskap, og ikke-biologisk mor har dermed adgang til å søke om stebarnsadopsjon. Men det fordrer at Cs biologiske far – som alle parter ønsker at også skal ta del i Cs oppvekst – sier fra seg sine rettigheter som juridisk forelder. Tre foreldre er nemlig én for mye.

Ds mor valgte å få barn alene etter å ha blitt gravid ved et «uhell», og barnefaren ga beskjed om at han ikke ville ha noe med ungen å gjøre. Dermed ble det morens søster som ble Ds reserveforelder. Men juridisk sett har D bare én mor, for to søstre kan ikke dele foreldreskap.

Alle disse eksemplene er hentet fra virkeligheten, en virkelighet som rommer familier og foreldreskap i alle former og fasonger. Selv i kronprinsfamilien vår vokser det jo opp et barn med mer enn to foreldre. «Queerkids og deres foreldre» kaller den svenske Dagens Nyheter-journalisten Annika Hamrud dem, i boka ved samme navn som kom ut i 2005. «Ikke-kjernefamilier» var den danske Weekendavis-journalisten Pernille Stensgaards betegnelse på de samme familiene, i boka «Mor, børn og far» fra 2003. Begge bøkene viser at det er ikke bare barn av homofile som utfordrer normene rundt den heterofile kjernefamilien. Det gjør også skilsmissebarn, fosterbarn, og barn av aleneforeldre.

Det revolusjonerende ved innføringen av kjønnsnøytralt ekteskap er at normen om at foreldrene skal være av ulikt kjønn, endelig utfordres. Men fortsatt skal foreldreskap kun omfattes av to personer, og de skal ha – eller i det minste ha hatt – sex med hverandre. Dermed er det en haug med barn som fortsatt ikke har rett til sine egne foreldre.

Hva om man i alle fall et lite, lite øyeblikk hadde klart å løfte blikket opp fra dynene og tenkt seg foreldreskap som noe mer – og til tider også helt noe annet – enn det at to voksne mennesker har sex?