Det begynte som et lite, skeivt hjørne og ble til en stor paraply. Men under paraplyen gikk diskusjonene.
23. januar 1990 døde den norske skuespilleren Arne Bang-Hansen, 78 år gammel. En lang karriere både på teatret, film og tv var over.
Arne Bang-Hansen hadde fem år tidligere fortalt offentligheten at han var homofil. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien hans, som han hadde gitt tittelen «Fra mitt skjeve hjørne».
Det må ha vært en av de første gangene noen brukte «skjev», eller litt mindre riksmålsk: «skeiv», som en betegnelse for det å ikke være «helt konvensjonelt innstilt i erotiske anliggender», som journalist Jan E. Hanssen kalte det i minneordet over Bang-Hansen.
Og jeg synes det er et fint sted å starte, akkurat her: Med et ord som alltid hadde vært der, men som nå plutselig fikk et nytt innhold, og som skulle bli toneangivende i det tiåret som Bang-Hansen nettopp hadde forlatt.
– Det virker som at «skeiv» veldig raskt ble akseptert av den såkalte homobevegelsen som et gangbart begrep, uten mye offentlig debatt eller intern krangel, sier Elisabeth L. Engebretsen. På 1990-tallet var hun student og aktiv i det som da het Homoversitas Osloensis, Homofil, lesbisk og bifil studentgruppe, på Universitetet i Oslo. I dag er hun sosialantropolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og har jobbet med spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet i en årrekke. Akkurat nå holder hun blant annet på med forskningsprosjektet Beyond equality. Women´s Sexual Justice Politics in Scandinavian Queer Organizing, med hovedvekt på 1980- og 1990-tallet.
– Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var en omveltningstid, der vi fikk aktivisme i form av grupper som Rosa Rebeller og initiativ som Lesbebussen, for å nevne noen eksempler. Jeg vet ikke om det var snakk om et rent generasjonsskille i den forstand, men det var i alle fall i ferd med å vokse fram nye forståelser av identiteter og dermed hvordan man så på kjønn og seksualitet. Begreper som «homo» og «lesbisk» begynte nå å vike for nye begreper.
Et eksempel var Homofilmfestivalen i Oslo, som i 1993 endret navn til Skeive filmer.
– Slik jeg husker det, lå det en slags faglig diskusjon bak navneskiftet, forteller Anne Mette Johnsen.
– Vi som satt i styret, hadde fått interesse for queer teori. Og så var nok diskusjonen farget av at det var mange lesber i styret, som lurte på hvorfor alt skulle hete «homo». Det var ikke et ord vi lesbene nødvendigvis kjente oss igjen i alltid. Da vi bestemte oss for å bruke «skeiv» i navnet, tenkte vi at det også omfattet det meste, også trans. Sist, men ikke minst, var det et poeng for oss å markere avstand til den tradisjonelle «homorørsla». Vi ville ikke være en undergruppe av Landsforeningen for homofil og lesbisk frigjøring (LLH), men en selvstendig filmklubb blant andre i Filmklubbforbundet.
Queer teori, ja. Forbildet til ordet «skeiv» er selvfølgelig det engelske ordet «queer». Det hadde eksistert lenge som et skjellsord da en gruppe unge aktivister tok det i bruk og gjorde det til sitt i kjølvannet av hiv-epidemien.
– Det var vel sånn at mye av det som skjedde med hiv-arbeidet på 1980-tallet, bredte grunnen for mye av den skeive teorien? Da begynte man å snakke om «menn som har sex med menn» i stedet for om «homofile menn», man begynte å snakke om hva folk gjorde snarere enn om hva de var eller kalte seg?
– Ja, hele hiv-/aids-arbeidet var kjempeviktig for den skeive kampen. Dette var jo også en kamp som bandt store deler av aktivismen i den vestlige verdenen sammen, samtidig som den også splittet deler av den, sier Engebretsen.
I 1990 ble en anonym flyer med tittelen «We´re Here. We´re Queer. Get Used To It» delt ut i 15 000 eksemplarer rundt Gay Pride i New York. Teksten i flyeren var gjennomsyret av et sinne over at man som homo ble behandlet som annenrangs borger med hensyn til både politisk makt og definisjonsmakt.
Bak flyeren stod en gruppe som kalte seg Queer Nation. De var en gjeng unge aktivister som også var aktive i ACT-UP, en aidsaktivistisk organisasjon. ACT-UP hadde i løpet av kort tid blitt viden kjent som følge av diverse spektakulære aksjoner, som for eksempel å kjempe seg inn i tv-studioer og der avbryte nyhetssendinger. Målet var å bryte den tausheten de mente rådet rundt hiv og aids og sykdommens ofre, men også rundt sex som sådan. Aktivistene ville ikke gå med på at det skulle være greit å være homo, bare man ikke snakket om det, altså at man ikke plaget noen med sexlivet sitt.
– Jeg har lest gjennom en del av tiårets utgaver av Løvetann, sier Engebretsen.
– Dette tidsskriftet ble opprinnelig gitt ut av Arbeidsgrupper for homofil og lesbisk frigjøring (AHF), og var et litt intellektuelt tidsskrift med en del teoretiske og akademisk rettet diskusjoner. Og det jeg synes er interessant, er hvordan nettopp sex og seksualitet blir løftet fram som et politisk minefelt, og som noe man mente det var viktig og riktig å ta for seg inn på 1990-tallet.
Engebretsen trekker blant annet fram en artikkel av sosiolog Merethe Giertsen, som mener at det Norge trenger, er en seksualpolitisk strategi, som utfordrer heteroseksualiteten.
Giertsen skriver for eksempel: «Forskningen har ikke slått fast at homoseksualitet er en legning. Jeg vet at svært mange burde hatt bedre muligheter til å kunne leve et verdig liv med sin homoseksualitet, og jeg synes alle burde ha en reell valgmulighet på seksualområdet. Det har vi ikke fordi vi har et samfunn hvor makthaverne, og flere enn dem, mener at heteroseksualitet er det naturlige og det som er det ønskverdige. Det må være et tankekors at politikere som støtter partnerskapsloven gjør dette fordi heteroseksualiteten ikke blir truet. Skal homokampen komme videre, må heteroseksualiteten trues.» (Løvetann 6/1992).
– Det å si at heteroseksualiteten må trues… Det blir ikke mer skeivt enn som så, sier Engebretsen.
Et bakteppe for Giertsens innlegg i Løvetann er den såkalte Partnerskapsloven som ble heftig diskutert gjennom 1992, og som så ble vedtatt og trådte i kraft våren 1993. Den ga to av samme kjønn adgang til å regulere sitt samliv juridisk.
«Økt oppmerksomhet om homoseksualitet er bra, rettigheter er og bra. Men har man også i dag i iveren etter å aksepteres svelget politikernes tankeskjema om at det finnes to grupper; de heteroseksuelle som de ønsker og de avvikende homoseksuelle? For politikerne vil ikke med partnerskapsloven fremme homoseksualitet, eller en homoseksuell livsstil, som et alternativ og å få slutt på den heteroseksuelle indoktrinering som finner sted. Flere politikere har uttalt at de støtter partnerskapsloven fordi de mener homofili er en medfødt legning, og da kan de slappe av fordi det betyr for de at homoseksualitet ikke smitter og at heteroseksualiteten dermed ikke trues. Det er det som gjør at de kan støtte partnerskapsloven», skriver Giertsen (Løvetann 6/92).
– Flere har pekt på hvordan det overordnede fokuset på partnerskapsloven i bevegelsen også ble en måte å privatisere sex på. Alt ble kjærlighetsbasert, basert på det monogame «ekteskapelige» forholdet, og man slapp å snakke høyt om sex og tematisere seksuelt mangfold, sier Engebretsen.
– På en måte ble debatten lagt død med gjennomslaget for partnerskapsloven, og de mer seksualpolitiske motstemmene marginalisert.
Samtidig som aktivistene i Queer Nation delte ut sine løpesedler sommeren 1990, kom den amerikanske filosofen og litteraturviteren Judith Buttler med sin epokegjørende bok, Gender Trouble. I 1993 kom så Bodies That Matter. Disse to bøkene er grunnsteiner i såkalt queer theory, eller skeiv teori, som det kalles på norsk. Her løfter hun fram og analyserer seksualitet som noe som i stor grad betinges av kulturelle forestillinger om kjønn. Ifølge Butler handler vi ikke på bestemte måter fordi vi føler oss som kvinner eller menn. Tvert imot: Vi føler oss som kvinner eller menn fordi vi agerer på bestemte måter.
Butler, og andre queerteoretikere, vil derfor være opptatt av at inndelinger av mennesker i kategorier som heterofil og homofil, normal og avvikende, slik vi gjør i dagens samfunn, bare er en av mange måter å forstå og fortolke kjønn og seksuell tiltrekning på. Forestillinger om at man er «født homo» eller «født hetero» blir derfor avvist av queerteoretikerne.
1992 var ikke bare året for partnerskapsdebatt, men også for en ny organisasjon. 29. november 1992 ble Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) opprettet ved at ulike organisasjoner gikk sammen; organisasjoner som av ulike grunner inntil da hadde virket hver for seg. Det nye LLH ble en organisasjon som vokste seg sterkere og ble stadig mer slagkraftig. Sakte, men sikkert kunne man notere seg ulike formelle seire, som partnerskapsloven, rett til stebarnsadopsjon, kjønnsnøytral ekteskapslov osv.
– Gjennom å samle alle de mindre gruppene, sementere noen diskusjoner og danne LLH, fikk man nok et mer samlet politisk fokus. Man ble trolig opptatt av å skape en helhetlig forståelse av bevegelsen. For oss som har en mer queerpolitisk inngang til det hele, er det interessant å se hvor raskt partnerskapsloven kom og ble en viktig seier for den nye bevegelsen. Det var en assimileringspolitisk strategi som vant, på bekostning av en mer grunnleggende skeiv systemkritikk, slik som den Giertsen forsøkte å fremme i Løvetann-innlegget, sier Engebretsen.
Hun peker på det hun mener er en veldig norsk og sosialdemokratisk tilnærming til også spørsmålet om seksuell identitet. Der skal alle tilsynelatende med, men uten at man tar høyde for at strategien også skaper ytterligere marginalisering og ekskludering av de som ikke vil eller kan passe inn i den fremvoksende bevegelsen.
– Samtidig kom det et helt nytt vokabular inn i den norske virkeligheten, som «pride» og «parade». På mange måter feiret man på et vis at man langt på vei hadde kjempet ferdig. Termene var dessuten veldig inviterende, med fokus på fest og feiring, og gjorde det mulig å tiltrekke seg majoritetsbefolkningen, i stedet for å støte den vekk med sinna, politisk kritikk som gjorde folk ubekvemme.
Alle skulle altså med. Men samtidig: I dannelsen av den nye organisasjonen hadde det vært diskusjon om hvorvidt bifile skulle inkluderes i navnet. Det ble nedstemt, og først i 2008 ble organisasjonen hetende Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.
Hanna Hilt satt i styret for det som ble kalt Homodagene i Oslo på den tiden, og registrerte den for henne overraskende store motstanden mot å inkludere bifile.
– Vi visste at Homofilmfestivalen var i ferd med å endre navn til Skeive filmer, og da bestemte vi å også endre navnet på Homodagene til Skeive dager, ettersom vi opplevde at det navnet favnet langt flere, forteller Hilt.
LLH skulle oppleve flere navnedebatten i tiårene som fulgte, og i 2016 skiftet organisasjonen navn til FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Elisabeth Engebretsen ser at skeiv kan fungere godt som et paraplybegrep, eller en fellesnevner for alt som er anti-normativt.
– Men det er viktig å huske på at noe av ambisjonen med queer teori var at den forholdt seg til og kritiserte flere maktstrukturer samtidig, som for eksempel etnisitet, klasse, og sivilstatus. Når «skeiv» blir nok en stabil identitetskategori som egentlig betyr f.eks. homofil hvit mann, blir jo ordet «skeiv» helt meningsløst, i hvert fall politisk sett, og man kan like gjerne si «homo». I bunnen av queerteorien ligger jo en dyp kritikk av den tradisjonelle identitetspolitikken som var basert på en oppfatning av kjønn og seksualitet som stabile, essensielle kvaliteter ved ens personlige identitet.
Engebretsen peker på at vi i dag ser, som en motvekt til denne tendensen til popularisering og depolitisering av «queer»-begrepet, tendenser til å tenke i form av allianser og solidaritet på tvers av utsatte posisjoner, særlig med hensyn til rasisme, kjønnsmangfold, klimakrise, migrasjon og asyl.
– Det er kanskje her det queerpolitiske potensialet for å skape meningsfull og varig endring er størst i dag.
(Denne teksten stod første gang på trykk i tidsskriftet MELK, 1990-tallsnummeret, 2020)