Depresjonene herjet. Tiden strakk ikke til. Men én ting hadde professorene på 1800-tallet: prestisje.
(Publisert i Forskerforum 2/12.)
Å være professor på 1800-tallet var å være veldig mye mer enn bare universitetsansatt.
– Jeg vil vel ikke si at professorene dominerte politikken, men det er ikke så langt unna. En periode var for eksempel tre av Oslo-benkens fire stortingsrepresentanter professorer ved universitetet, forteller Jan Eivind Myhre. Han er professor i historie og har skrevet om disse «kunnskapsbærerne», professorene, i historieverket som Universitetet i Oslo nylig ga ut i forbindelse med 200-årsjubileet.
Professorene var også sentrale i de tidlige avisene, de var framtredende i organisasjonslivet, og mange var forfattere. De var kort sagt overalt. Men det kostet.
– De fleste av 1800-tallets 161 professorer ble jo gamle, så det var ikke det. Men det påfallende er at så å si alle led av dårlig psykisk helse.
Administrative åk
Kanskje var det ikke så rart at man til tider ble tung til sinns, fikk «nerver» og skrev lange brev om sin «melankoli». For når den nye nasjonen skulle bygges etter 1814, hvilte et stort ansvar på disse fremste mennenes skuldre.
– Embetsmennene styrte det norske samfunnet på 1800-tallet, og det var professorene som utdannet embetsmennene. Samtidig var også professorene selv aktive samfunnsborgere i hele dette århundret.
Men det røynet altså på innimellom for professorene, med alt det administrative arbeidet de ble forventet å ta på seg ved siden av de akademiske pliktene. Christopher Hansteen, professor i astronomi og anvendt matematikk, sukket i 1825 tungt over det «Statstieneri» som ødet hans krefter, skriver Myhre. Han var blant annet direktør for landets geografiske oppmåling. Professor i jus Claus Winter Hjelm hadde på sin side permisjon i hele 16 år fra sin stilling ved universitetet for å få fasong på revisjonen av lovverket.
Strømmet til Oslo
Det Kongelige Frederiks Universitet ble grunnlagt i 1811. To år senere startet undervisningen opp, med syv professorer og atten studenter fordelt på fire fakulteter – teologi, jus, medisin og historisk-filosofisk. De første tiårene foregikk undervisningen i leide lokaler, til det nye universitetsbygget på Karl Johans gate stod ferdig i 1852.
– Den første generasjonen vitenskapelig ansatte var selvfølgelig utdannet i København. Men det er interessant å se hvor raskt det ble Universitetet i Oslo som utdannet alle landets akademikere, med unntak av noen ingeniører, som fortsatt tok utdannelsen i utlandet.
«De hadde ingen konkurranse fra noe aristokrati, det næringsdrivende borgerskap var lenge svakt, og opposisjonen nedenfra, fra bønder, håndverkere og arbeidere, vant kraft først mot slutten av århundret», skriver Myhre.
Og så var de gjerne i slekt med hverandre.
– Av de 161 professorene som var eller hadde vært virksomme ved universitetet i 1900, var mer enn halvparten i slekt med eller inngiftet med en annen professor. Det fantes med andre ord et slags akademisk aristokrati. Landets første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, som var biolog og ble utnevnt i 1912, hadde fem professorer i familien foran seg. Hun var jo en glitrende akademiker, men det var det mange andre kvinner som også var, så det er klart at det å være født inn i en akademisk familietradisjon hjalp.
Knapt med lokaler
Det var formelt sett ved Universitetet i Oslo man fant dem, lenge det eneste universitetet i Norge. Skjønt: I praksis fant man dem nok oftest hjemme.
– Den universitetsansatte som en mann – eller etter hvert en kvinne – som går til sitt kontor, er et typisk fenomen først etter at universitetsområdet på Blindern er bygget ut, etter andre verdenskrig. Før det rommet universitetet undervisningsrom og plass til noen administrativt ansatte, men veldig få. I stedet arbeidet de hjemme. Ludvig Ludvigsen Daae, professor i historie, mente da også at det første målet for en ung historiker måtte være å få et eget hus med plass til biblioteket. Til å begynne med hadde professorene knapt laboratorier engang. Men man kunne finne dem i de ulike samlingene som vokste fram på denne tiden.
Lite tid til forskning
Om det var vanskelig å bli professor på 1800-tallet? Tja, mener Myhre.
– Konkurransen var jo mindre den gangen enn nå, og ikke minst til å begynne med. Da kalte man rett og slett inn folk som for eksempel underviste på katedralskolene. I den første tiden ble folk først og fremst lektorer. Lektoren som hadde mest ansiennitet innenfor et fag, ble omtrent automatisk professor. Det systemet ble det klaget en del på, ettersom man mente at det burde være den faglig best kvalifiserte som ble professor. Og slik ble det utover århundret.
Den første doktorgraden ble avlagt i 1817, men ellers var det langt mellom dem i første halvdel av århundret. Etter hvert steg imidlertid kravet til vitenskapelig kompetanse.
– Det fantes likevel mange gode professorer på 1800-tallet som hadde høy faglig kompetanse, men en beskjeden vitenskapelig kompetanse. Det er fordi man tenkte seg universitetet først og fremst som en embetsskole, der professorenes fremste oppgave var å undervise.
Noe kameraderi var det nok tilfeller av når professorater ble tilsatt, tror Myhre.
– Men jeg tror ikke du kan snakke om korrupsjon. Vi har Europas mest liberale og demokratiske grunnlov fra 1814 og i mange tiår framover, med et åpent system og en forholdsvis sterk yrkesetikk i embetsstanden.
Universitetsjobb en livbøye
I tiden fram til 1880 var professorene først og fremst samfunnsbærere, ifølge Myhre.
– De så på seg selv som naturlige folkelærere mer enn som forskere, og de gjenga kunnskapen mer enn de skapte den.
Et universitet med vekt på vitenskap får man derfor ikke før mot slutten av 1800-tallet.
– Da får Universitetet i Oslo til gjengjeld et ry for å være helt i verdenstoppen særlig innenfor geofagene – som geologi, isbreforskning og meteorologi.
Dyktige forfattere som ikke kunne livnære seg av det å skrive alene, kunne bli ansatt i universitetsstillinger.
– Dikteren Johan Welhaven hadde aldri noen embetseksamen, men hadde gode litteraturkunnskaper og ble professor i filosofi. Og Andreas Munch, som på midten av 1800-tallet ble ansett som den fremste dikteren etter Welhaven, ble gitt et professorat uten forelesninger for å holde seg i live. Så for noen var akademia en redning. Etter hvert ble det imidlertid vanligere å bli forfatter på heltid, og noen utvalgte fikk en dikterlønn.
Fra 1870-tallet ble det dannet en venstrebevegelse, og Stortinget ble radikalisert.
– Nå begynte Stortinget selv å tilsette en del professorer, for eksempel historikeren Ernst Sars. Dermed kom det en del mer radikale folk inn på universitetet, som ellers var en konservativ forsamling. Slike tilsettinger sluttet man imidlertid med igjen rundt århundreskiftet, og for øvrig nøt universitetet en stor frihet til å drive den undervisningen de ville.
Nerver som påskudd
Men alle disse psykiske plagene som det fortelles om, hva skyldtes de egentlig?
– Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, sier Myhre. Det er når han har lest den ene livshistorien etter den andre, at han har sett hvordan lange kurbadsopphold var en selvfølgelig del av de fleste professorenes liv, for å kurere det som omtales som «nerver», «nedbrutthet» eller «melankoli». Og man snakket om det uten blygsel.
– Men dels handler det selvfølgelig om et stort arbeidspress. Jobb og privatliv gikk i ett, og det å ha et utadrettet sosialt liv med mye selskapeligheter var en del av det å være professor. De var dessuten i et miljø preget av konkurranse og mye faglig sjalusi. Så min teori er at de brukte «nervene» strategisk, til å slippe unna oppgaver og å kunne reise vekk i perioder, for eksempel på kurbad i Tyskland
Kilder:
Myhre, Jan Eivind: Kunnskapsbærerne 1811–2011. Akademikere mellom universitet og samfunn. Unipub, 2011.
Myhre, Jan Eivind: Professorene – beregnelige og uberegnelige. Det Norske Videnskaps-Akademi. Årbok 2009.