1.
Denne teksten handler om det å komme ut. Jeg har gjort det selv. Stadig oftere lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det.
2.
I 2014 så jeg dokumentaren Regarding Susan Sontag på Skeive filmer i Oslo i 2014. Den var en åpenbaring. Hun var en åpenbaring. Jeg forelsket meg momentant. Utstrålingen hennes! Blikket! Smilet! Måten hun satt på!
Jeg skjønner godt at hun nedla både kvinner og menn for fote.
Susan Sontag kom aldri ut. Det finnes folk som ennå ikke kan tilgi henne det, femten år etter at hun døde.
3.
14. april 1997 var tv-stjernen Ellen DeGeneres på coveret av TIME Magazine i USA, med følgende melding: «Yep, I´m gay». Den da 36 år gamle DeGeneres hadde siden 1994 vært stjerne i sin egen sitcom-serie Ellen, hvor hun spilte rollefiguren Ellen Morgan. Denne Morgan var en litt forvirret sjel i begynnelsen av trettiårene, som drev bokhandel og ellers hang med venner og familie på fritiden. Utover i sesong fire ble det stadig hintet sterkere om at Ellen Morgan var lesbisk. Til slutt kom Morgan ut, i det som har blitt kjent som «The Puppy Episode».
TIME: So, for the record, are you yourself gay?
Ellen DeGeneres: Yes. You’re the first person that I’ve—I mean I knew that I was going to—that was one of the things when I decided to have my character on the show come out, I knew I was going to have to come out too. But I didn’t want to talk about it until the show was done. (Fra intervjuet i TIME Magazine, 14.04.1997.)
Det hele var med andre ord en svært velregissert og kontrollert komme ut-seanse for både rollefiguren Ellen Morgan og opphavskvinnen selv, Ellen DeGeneres. Det begynte med oppslaget i TIME 14. april, fortsatte med et besøk i gjestestolen hos daværende talkshow-dronning Oprah Winfrey, og til slutt kom altså den todelte «The Puppy Episode» 30. april, hvor Ellen Morgan kommer ut. Her spilte for øvrig Oprah Winfrey Ellen Morgans terapeut, som for å understreke at talkshowene og terapirommene i dag er to sider av samme sak. Det er her du forløses som et fritt og helt menneske, gjennom å erkjenne og bekjenne.
Det hele – TIME-coveret, talkshowintervjuet, sitcom-episoden – har blitt ikonisk. I kåringer av de viktigste historiene om kjendiser som kommer ut, er Ellen DeGeneres´ fortsatt på topp. Forfatteren og kulturviteren Rodger Streitmatter har omtalt det hele som «the single most public exit in gay history, changing media portrayals of lesbians in Western culture».
Det som utover 2000-tallet ble det viktigste nettstedet for lesbisk populærkultur, fikk for øvrig navnet afterellen.com.
4.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynner å skrive på denne teksten 11. oktober, den datoen som siden 1988 har vært markert som National Coming Out Day. Dagen ble grunnlagt i USA, mens hiv-epidemien herjet som verst, og tausheten fra myndighetenes side om homofili generelt, og aids spesielt, var kvelende, ja, direkte drepende. 1970-tallsfeministene hadde slått fast at det personlige var politisk, og også homobevegelsen hadde gjort disse ordene til sine. Å si høyt at man var homo, ble dermed ansett som aktivisme i sin reneste form. Å komme ut av skapet ble slik oppgave nummer én for enhver homo.
5.
Ellen DeGeneres kunne ikke ha sagt det høyere enn hun gjorde. Jeg mener: TIME! Oprah Winfrey Show!
Men også rollefiguren Ellen Morgan sier det inn i en mikrofon. Det som egentlig er en betroelse til en hun er seksuelt interessert i, blir dermed plutselig en offentlig bekjennelse.
Plottet er som følger: Ellen har møtt Susan gjennom en felles venn, Richard. De to kvinnene finner tonen, men så forteller Susan Ellen at hun er homo, og at hun trodde at Ellen også var det. Det benekter Ellen at hun er, og later i stedet som om hun er interessert i Richard. Men i den neste terapitimen innrømmer hun overfor terapeuten at jo, det er Susan, ikke Richard, hun har følelser for.
Ellen får vite at Susan er på flyplassen og haster dit for å få sett og snakket med henne. Hun finner henne, og begynner å stotre og famle etter ordene som bekrefter at Susan hadde rett. Til slutt tar hun motet til seg og lener seg framover mot Susan og sier «I´m gay». Det hun ikke ser, er mikrofonen som flyplasspersonalet benytter seg av, og som er plassert rett foran henne. Dermed er det ikke bare Susan som hører hva Ellen sier. Ordene «I´m gay» kringkastes til hele flyplassen, mer enn høyt nok til at alle som står og venter på neste fly, får det med seg. De reagerer med noen oppmuntrende smil, men først og fremst skuldertrekk og ganske likegyldige blikk.
6.
Ha! Makan til fri fiksjon!
Folk forholder seg da ikke likegyldige til om du kommer ut eller ikke. Hadde de gjort det, hadde det jo ikke vært noe poeng i å komme ut, eller noen forventning til at du skal gjøre det.
Det kan gå ordentlig dårlig, eller det kan gå (tilsynelatende) bra. Ikke rent få opplever å bli møtt med skuffelse, iskald taushet, avvisning, utfrysing, trakassering, regelrett hets. Andre opplever heiarop og jubel.
Det å komme ut, er å gjøre ganske mange andre en tjeneste. For det første vet folk hvor de har deg. Det er alltid bra, ikke sant? For det andre kan du bidra til (streite) menneskers eget identitetsprosjekt. Du gir dem muligheten til å tåle deg, og slik ikke bare framstå som generøse, fordomsfrie og liberale overfor stakkars deg som altså har et skap du skal ut av, men også markere avstand til de som de ikke vil identifisere seg med. (Her kunne jeg hatt en lang rant om homonasjonalisme. Jeg lar det være for denne gang.) Dette er mennesker som gjerne pryder profilbildet sitt på Facebook med en regnbue gjennom juni måned, og som hiver seg med i pridefeiring og andre artigheter når de får anledning til det.
7.
42 millioner så «The Puppy Episode», noe som var et rekordhøyt antall seere. I Storbritannia var det Channel 4 som viste tv-serien. Tv-selskapet fløy like godt Ellen DeGeneres og familien hennes inn til London og holdt en svær fest for henne etter at «The Puppy Episode» var blitt vist. De viet også en hel tv-kveld til en særskilt «Coming Out Night», for å hylle DeGeneres og andre som stod fram.
Men etter at Ellen Morgan kom ut, var det en rekke amerikanske firmaer som ikke lenger ønsket å ha reklame tilknyttet tv-serien, blant dem fastfoodkjeden Wendy´s. Samtidig skal tv-selskapet ABC ha avvist annonser fra homovennlige annonsører som The Human Rights Campaign og det lesbiske reiseselskapet Olivia Cruises.
Det ble en femte sesong av Ellen, der Ellen Morgan fortsatte å komme ut, til foreldrene og til sjefen, og der hun etter hvert oppsøkte et eksplisitt homomiljø.
Men det ble med denne femte sesongen, og Ellen DeGeneres måtte livnære seg på annet vis, blant annet som stand up komiker. Først i 2003 kom hun igjen for alvor på banen, når talkshowet hennes The Ellen DeGeneres Show begynte å rulle på NBC. Nå er sesong 18 av showet under innspilling, og DeGeneres har etablert seg som USAs nye talkshowdronning, og slik overtatt tronen etter Oprah Winfrey.
Men å komme ut kostet henne altså fem år i kulda.
8.
Jeg har dager der jeg savner det å kunne ha et skall. Jeg føler meg som en eremittkreps som har forlatt et sneglehus, men ikke funnet et nytt. Eremittkrepsen kryper neppe inn et tomt sneglehus fordi den har noe å skjule, men fordi den ønsker å være i fred; føle seg beskyttet. Jeg skjønner den godt, jeg. Jeg har også lyst til å være i fred; ha noe i fred, hva nå dette «noe» enn måtte være.
9.
Det var ikke bare Ellen DeGeneres som fikk merke at åpenhet om homoseksualitet har en pris. Også Laura Dern opplevde represalier etter altså å ha gestaltet Susan, en åpen (og lykkelig) lesbisk rollefigur i Ellen. I et intervju har hun fortalt hvordan telefonen hennes var taus i over ett år. Plutselig hadde ingen noen roller de ønsket å tilby den erfarne, Oscar-nominerte skuespilleren. Unntaket var en rolle i The Baby Dance, med regi av Jodie Foster, en skuespiller og regissør som selv hadde kravet om å komme ut hengende over seg gjennom hele 1990-tallet.
10.
Å komme ut er å la andre få bestemme over deg. De andre kan velge å hylle deg eller hate deg for det.
Men det er altså de som velger. Selv må du bare deale med det du får i trynet.
11.
Laura Dern var en som hang med folk av alle slag. I Melissa Etheridges selvbiografi The Truth is… finner man et bilde av Dern og skuespillerkollega Meg Ryan som besøker Etheridge under innspilling i studio. Da hadde det gått noen år siden Etheridge, en av USAs mest kjente rockemusikere, hadde kommet ut i all offentlighet. Det var i januar 1993, i forbindelse med innsettingen av USAs nye president, Bill Clinton. En rekke homoorganisasjoner hadde vært med og jobbet for hans kandidatur, og nå inviterte de til en svær fest for å feire. Både Etheridge selv og hennes daværende partner, Julie Cypher, hadde deltatt aktivt i kampanjen, og ble invitert til festen.
Der var også sangeren k.d.lang, som hadde kommet ut offentlig som lesbisk året før. lang grep på et tidspunkt en mikrofon og fortalte mengden av festdeltakere om hvordan det å komme ut, var det beste som hadde skjedd henne. Det fikk Melissa Etheridge til å selv gripe mikrofonen og si at «Hi. I´m real proud to say I´m a lesbian». Jubel og ballonger! Dermed var hun også ute.
Noen måneder senere kom albumet Yes I Am. Tittellåta var blitt skrevet flere år tidligere, hadde vært aktuell for albumet fra året før, Never Enough, men var blitt droppet da av musikalske grunner. Nå ble den igjen aktuell.
Having just come out, I re-recorded the song and thought, «Well, why, don’t we just name the album Yes I Am, even though the song is not about my coming out or being gay. It´s a song about how I was feeling towards Julie. The words are really strong and declarative. «Am I your passion, your promise, your end? Yes I am.» It was about my commitment to Julie – about our love, about my relationship.2
Det kan så være. Men alle vi som kjøpte plata, leste nok tittelen først og fremst som et statement: «Yes, I am – a lesbian.»
12.
1990-tallet ble tiåret for en rekke epokegjørende komme ut-hendelser. I Sverige inngikk Eva Dahlgren, en av landets mest folkekjære artister, i 1996 partnerskap med musikeren og designeren Efva Attling. Da hadde ryktene gått om Dahlgren i mange, mange år, men hun hadde verken villet bekrefte eller avkrefte dem. «Det gagner ikke et menneske å stå fram før hun er moden og tør å være stolt av det hun er. Om jeg hadde stått fram tidligere, så hadde det ikke føltes verdig», sa hun i et intervju med VG i 2003. Da hadde hun åtte år med terapi bak seg.
De sendte ikke akkurat ut en pressemelding da de giftet seg, Eva og Efva. Men giftemålet ble tolket som at de nå stod fram.
Det hadde en pris.
«Efva og jeg kan nesten ikke gå ut lenger», sa Dahlgren i det samme VG-intervjuet. Medieoppmerksomheten var fortsatt enorm, seks år senere, full av sensasjonelle oppslag og falske rykter om dem begge.
13.
Hvor var du da Anders Gåsland stod fram på Lørdagsrevyen 17. oktober 1992?
Selv satt jeg i sofaen og så på, og kjente på et stort ubehag. Jeg var vitne til noe jeg tenkte var forkastelig: å tvinge noen til å snakke om sitt aller mest private liv.
Det hadde visstnok lenge gått rykter om at lederen for Kristelig Folkepartis Ungdom var homofil, og Gåsland visste om ryktene. Han ble redd for å bli outet, og valgte derfor selv å ta regien ved å stå fram i beste sendetid.
På dette tidspunktet var den såkalte Partnerskapsloven ennå bare et lovforslag, og KrF var blant de mest høylytte motstanderne av lovforslaget.
I NTB-meldingen som ble sendt ut samme kveld som innslaget på Lørdagsrevyen, ga Gåsland denne begrunnelsen for NRK-intervjuet:
– Jeg forteller om min homofile legning fordi det er så mange rykter, i partiet, i det politiske miljøet og i pressemiljøet. Det er blitt et press på meg. Jeg tror det bare var et tidsspørsmål før det ville ha kommet ut på en eller annen måte. Det er ryddig å stå fram og si det som det er.
Det ble bråk, det kom krav om at Gåsland måtte leve i sølibat skulle han fortsette å ha tillitsverv i KrFU, og han fikk signaler fra de ulike ungdomslagene i partiet om at de ikke ville gjenvelge ham som leder. Da valgkampen var i gang under ett år etter NRK-intervjuet, var Gåsland ute av politikken.
14.
Noen ganger får du med andre ord ikke en gang velge om du skal komme ut. For hånd i hånd med kravet om å stå fram, kom snart også trusselen om å bli outet, altså at noen uten din samtykke avslørte deg som homofil for offentligheten.
Outing blir gjerne et tema når noen rir to hester samtidig; når de på den ene siden står for det som anses som homofobiske holdninger og/eller politikk, samtidig som de privat lever skeivt på et eller annet vis. Altså når dobbeltmoralismen er i sving.
Men i USA (først og fremst) ble kravet om å stå fram etter hvert så sterkt at det å ikke gjøre det i seg selv ble ansett som homofobisk. Å ikke si høyt at du var homo (eller bifil) var i praksis å benekte det, altså å ljuge. Å tie stille var å svikte homokampen.
Magasinet OutWeek kom ut første gang i 1989, og skulle vise seg å bare eksistere i to år. Men spalta «Gossip Watch», ført i pennen av Michelangelo Signorile, skulle bli berømt og beryktet for hvordan man her skrev åpent om kjendisers (skeive) privatliv. Signoriles argument var – og er – at det å ikke skrive om skeive kjentfolks private liv, slik man skriver om streite, kun tjener til å gi næring til en homofobisk stillhet.
15.
Hun som pratet om det meste, men som tidde om sitt privatliv, var Susan Sontag. Fra 1960-tallet av var hun USAs ledende intellektuelle stjerne – forfatter, kritiker og essayist. Hun var blant annet den første som skrev seriøst om den skeive estetikken «camp», i 1964. I 1988 kom Aids og dens metaforer, en slags oppfølger til eller videreutvikling til Sykdom som metafor (1978), et kritisk blikk på hvordan vi skambelegger sykdom og død.
I en ny biografi om Susan Sontag bruker forfatter Benjamin Moser mye tid og krefter på det faktum at Sontag aldri snakket om seg selv, sin egen kropp, egen seksualitet, sitt eget (privat)liv. Tvert imot: Hun fikk noia om noen forsøkte å si noe høyt om det.
16.
Da jeg som 15-åring så meg nødt til å komme ut, ettersom alle rundt meg var blindet av sin egen heteroseksualitet og dermed ikke var i stand til å se nyanser i menneskene rundt dem, var ordet «lesbisk» det som lå klart til meg. Derfor tok jeg det i bruk.
Første gang jeg var på et møte i homomiljøet i Oslo, var det på et såkalt Homopolitisk forum i regi av Arbeidsgrupper for homofil og lesbisk frigjøring (AHF). Dette var i februar 1987. Temaet for møtet var ekteskap, eller snarere: hvordan jobbe opp mot beslutningstakerne for at homofilt samliv skulle kunne reguleres juridisk.
Jeg likte ordet lesbisk. Jeg gjør det ennå. Da, som nå, likte jeg tanken på å være en kvinne som elsket andre kvinner. Hvorvidt jeg noen gang kom til å ha sex med en mann, var ikke et spørsmål jeg var spesielt opptatt av. Det fikk vel tiden vise.
Men i det å kalle meg lesbisk, lå også noe annet. Jeg ville signalisere til verden at jeg ikke ønsket meg en framtid der jeg ikke var nok i meg selv. Jeg hadde ingen drømmer om hvit brudekjole og delt fødselspermisjon. Jeg ville være fri, leve mitt eget liv. Studere, jobbe, elske, lese.
Men å klatre ut av dette som ble kalt Skapet, var å klatre rett inn i et annet skap: Ekteskapet. Ja, om jeg ikke klatret rett inn i det (det var da heller ikke juridisk mulig på den tiden), kom jeg i alle fall ut til en underliggende forståelse om at dette var et nytt skap jeg med tiden ville ønske meg inn i.
17.
Den som tok forfatterportrettet av Susan Sontag til aids-boka, var stjernefotografen Annie Leibowitz. Det ble starten på et forhold som skulle vare resten av Sontags levetid. Sontag var da 55, Leibowitz var 39.
Forholdet deres var visstnok en offentlig hemmelighet. Alle visste om dem, men ingen turde å gå til det skritt å skrive om dem. Ifølge Sontags biograf Benjamin Moser skal Michelangelo Signorile ha ringt Leibowitz sitt fotostudio dag etter dag etter dag i lang tid mens han jobbet i OutWeek, for å be om en kommentar fra henne eller Sontag om forholdet deres. Ingen av dem svarte ham noen gang.
Selv fornektet Sontag gjentatte ganger overfor folk nær henne at det var noe mer enn vennskap mellom henne og Leibowitz.
Hvordan opplevde Annie det, lurer jeg på? Ble hun lei seg? Ble hun sint? Eller brydde hun seg ikke? Kanskje ikke. Kanskje var det viktigste at Susan kysset henne mykt og tok henne hardt. Kanskje var det viktigste at Susan så henne, at hun sa «You´re good, but you can be better».
– Vi brukte aldri ord som partner eller ledsager. Det høres ut som to små, gamle damer. Men jeg elsket Susan. Kall oss elskere, sa Leibowitz i et intervju med San Fransisco Chronicle i 2006.3
Så lenge Sontag levde, pratet Leibowitz heller aldri om forholdet. De bodde aldri sammen, men hadde leiligheter i samme bygningskompleks, så de kunne se over til hverandre. De reiste mye sammen. De jobbet sammen.
På et tidspunkt bestemte Leibowitz seg for at hun ville ha barn, og fikk det.
18.
Eremittkrepsen antas å leve alene, derav navnet. Ordet «eremitt» kommer fra det greske «eremos», som betyr «eneboer».
Men det er ikke sant at den lever alene. På wikipedia leser jeg at de fleste artene i eremittkrepsfamilien lever med en eller flere andre arter. Bernhardkrepsen for eksempel, den vanligste arten langs den europeiske Atlanterhavskysten, som vi finner fra Svalbard i nord til Portugal i sør, lever ofte med sjøanemoner, svamper, hydroider eller mangebørstemakk.
Man må bare se etter.
19.
Jeg ønsker meg ikke forbilder. Jeg trenger ikke ferdig opptegnede mønstre. Jeg leter ikke etter biter som skal falle på plass i meg, eller noen å speile meg i. Jeg vil ha forelskelser, forførelser. Jeg leter etter nye rom å gå inn i, nye kort å ha på hånda, nye måter å se verden på, nye samtaler.
Det er når jeg ikke vet hvor jeg har folk, når jeg ikke innbiller meg at jeg har dem, at jeg blir nysgjerrig på dem. Det er da jeg virkelig lytter til dem, leser dem, gir dem min oppmerksomhet.
20.
Det var helt sikkert ikke Ellen DeGeneres selv som bestemte tittelen på TIME-coveret, men det er likevel symptomatisk for hele komme ut-tenkningen. Hun sier ikke bare «jeg er homo». Hun sier «JA, jeg er homo».
Hun svarer på et spørsmål andre har stilt henne, som hun forventes å skulle svare på, og som det egentlig bare finnes ett rett svar på.
Også Melissa Etheridge «Yes I Am» blir et svar på det samme spørsmålet.
Susan Sontag var ikke typen som svarte på spørsmål i samtaler andre hadde initiert. Hun var derimot typen som startet samtaler, det være seg om camp, om sykdom, om aids. Og så, ja, så forlot hun samtalen og gikk videre, mens hun overlot til andre å fortsette der hun slapp.
I en eller annen sammenheng skal Sontag ha sagt: «The only interesting answers are those that destroy the questions.» Hvem i all verden kunne få seg til å tro at hun ville svare på spørsmålet om hun var homo eller ikke?
21.
Jeg syntes femte sesong av Ellen var kjedelig. Sorry, altså, men den var for homo. Det pirrende uvisse var blitt byttet ut med det politisk overtydelige. Det tiltrekkende forbudte og fortiede forsvant.
Jeg sluttet også å høre på Eva Dahlgren etter giftemålet hennes i 1996. Tro meg, jeg unner henne alt godt i livet, all kjærlighet hun – og andre – kan få. Men det suget i magen jeg fikk av å se baksiden coveret til plata Fria världen 1.989, der hun sitter i dress, med håret strøket bakover, og skyggene lekende i ansiktet, det suget har jeg ikke kjent siden privatlivet hennes ble allemannseie.
22.
I 1959 skrev Susan Sontag i dagboken:
«My desire to write is connected with my homosexuality. I need the identity as a weapon, to match the weapon that society has against me.
It doesn’t justify my homosexuality. But it would give me — I feel — a license.
[…] Being queer makes me feel more vulnerable. It increases my wish to hide, to be invisible — which I’ve always felt anyway.»
23.
Å komme ut er ikke å bli fri. Det er å bli fanget inn av nye forventninger til deg.
Når du har fortalt om deg selv, er du ikke helt din egen lenger.
En gang kom jeg i prat med en dame som fortalte at hun hadde en datter som var lesbisk, «så det vet jeg alt om». Yeah, right. Som om det bare finnes én fortelling.
Men det er jo i og for seg det det gjør, der ute, tenker jeg indignert, irritert, før jeg legger armene mine rundt en sjøanemone, og trekker henne med inn i sneglehuset, inn i et rom som bare er vårt.
(Denne teksten stod første gang på trykk i tidsskriftet MELK, 1990-tallsnummeret, 2020)