Homo i går, skeiv i dag

Det begynte som et lite, skeivt hjørne og ble til en stor paraply. Men under paraplyen gikk diskusjonene.

23. januar 1990 døde den norske skuespilleren Arne Bang-Hansen, 78 år gammel. En lang karriere både på teatret, film og tv var over.

Arne Bang-Hansen hadde fem år tidligere fortalt offentligheten at han var homofil. Det skjedde i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien hans, som han hadde gitt tittelen  «Fra mitt skjeve hjørne».

Det må ha vært en av de første gangene noen brukte «skjev», eller litt mindre riksmålsk: «skeiv», som en betegnelse for det å ikke være  «helt konvensjonelt innstilt i erotiske anliggender», som journalist Jan E. Hanssen kalte det i minneordet over Bang-Hansen.

Og jeg synes det er et fint sted å starte, akkurat her: Med et ord som alltid hadde vært der, men som nå plutselig fikk et nytt innhold, og som skulle bli toneangivende i det tiåret som Bang-Hansen nettopp hadde forlatt.

– Det virker som at «skeiv» veldig raskt ble akseptert av den såkalte homobevegelsen som et gangbart begrep, uten mye offentlig debatt eller intern krangel, sier Elisabeth L. Engebretsen. På 1990-tallet var hun student og aktiv i det som da het Homoversitas Osloensis, Homofil, lesbisk og bifil studentgruppe, på Universitetet i Oslo. I dag er hun  sosialantropolog  og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og har jobbet med spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet i en årrekke. Akkurat nå holder hun blant annet på med forskningsprosjektet Beyond equality. Women´s Sexual Justice Politics in Scandinavian Queer Organizing, med hovedvekt på 1980- og 1990-tallet.

– Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var en omveltningstid, der vi fikk aktivisme i form av grupper som Rosa Rebeller og initiativ som Lesbebussen, for å nevne noen eksempler. Jeg vet ikke om det var snakk om et rent generasjonsskille i den forstand, men det var i alle fall i ferd med å vokse fram nye forståelser av identiteter og dermed hvordan man så på kjønn og seksualitet. Begreper som «homo» og «lesbisk» begynte nå å vike for nye begreper.

Et eksempel var Homofilmfestivalen i Oslo, som i 1993 endret navn til Skeive filmer.

Fortsett å lese Homo i går, skeiv i dag

Yes, I am

1.

Denne teksten handler om det å komme ut. Jeg har gjort det selv. Stadig oftere lurer jeg på hvorfor jeg gjorde det.

2.

I 2014 så jeg dokumentaren Regarding Susan Sontag på Skeive filmer i Oslo i 2014. Den var en åpenbaring. Hun var en åpenbaring. Jeg forelsket meg momentant. Utstrålingen hennes! Blikket! Smilet! Måten hun satt på!

Jeg skjønner godt at hun nedla både kvinner og menn for fote.

Susan Sontag kom aldri ut. Det finnes folk som ennå ikke kan tilgi henne det, femten år etter at hun døde.

3.

14. april 1997 var tv-stjernen Ellen DeGeneres på coveret av TIME Magazine i USA, med følgende melding: «Yep, I´m gay».  Den da 36 år gamle DeGeneres hadde siden 1994 vært stjerne i sin egen sitcom-serie Ellen, hvor hun spilte rollefiguren Ellen Morgan. Denne Morgan var en litt forvirret sjel i begynnelsen av trettiårene, som drev bokhandel og ellers hang med venner og familie på fritiden. Utover i sesong fire ble det stadig hintet sterkere om at Ellen Morgan var lesbisk. Til slutt kom Morgan ut, i det som har blitt kjent som «The Puppy Episode».

TIME: So, for the record, are you yourself gay?

Ellen DeGeneres: Yes. You’re the first person that I’ve—I mean I knew that I was going to—that was one of the things when I decided to have my character on the show come out, I knew I was going to have to come out too. But I didn’t want to talk about it until the show was done. (Fra intervjuet i TIME Magazine, 14.04.1997.)

Det hele var med andre ord en svært velregissert og kontrollert komme ut-seanse for både rollefiguren Ellen Morgan og opphavskvinnen selv, Ellen DeGeneres. Det begynte med oppslaget i TIME 14. april, fortsatte med et besøk i gjestestolen hos daværende talkshow-dronning Oprah Winfrey, og til slutt kom altså den todelte «The Puppy Episode» 30. april, hvor Ellen Morgan kommer ut. Her spilte for øvrig Oprah Winfrey Ellen Morgans terapeut, som for å understreke at talkshowene og terapirommene i dag er to sider av samme sak. Det er her du forløses som et fritt og helt menneske, gjennom å erkjenne og bekjenne.

Det hele – TIME-coveret, talkshowintervjuet, sitcom-episoden – har blitt ikonisk. I kåringer av de viktigste historiene om kjendiser som kommer ut, er Ellen DeGeneres´ fortsatt på topp.  Forfatteren og kulturviteren Rodger Streitmatter har omtalt det hele som «the single most public exit in gay history, changing media portrayals of lesbians in Western culture».

Det som utover 2000-tallet ble det viktigste nettstedet for lesbisk populærkultur, fikk for øvrig navnet afterellen.com.

4.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg begynner å skrive på denne teksten 11. oktober, den datoen som siden 1988 har vært markert som National Coming Out Day. Dagen ble grunnlagt i USA, mens hiv-epidemien herjet som verst, og tausheten fra myndighetenes side om homofili generelt, og aids spesielt, var kvelende, ja, direkte drepende. 1970-tallsfeministene hadde slått fast at det personlige var politisk, og også homobevegelsen hadde gjort disse ordene til sine. Å si høyt at man var homo, ble dermed ansett som aktivisme i sin reneste form. Å komme ut av skapet ble slik oppgave nummer én for enhver homo.

Fortsett å lese Yes, I am

Gus van Sant: Milk (anmeldelse)

Jeg visste jeg hadde sett henne før – Dianne Feinstein, seremonimesteren under innsettelsen av Barack Obama. Det var selvfølgelig i Gus van Sants nye film Milk, i ett av filmens dokumentarklipp. En noe yngre, og tydelig preget Feinstein forteller tv-kameraene at borgermesteren George Moscone og byrådsmedlem og homoaktivist Harvey Milk har blitt skutt i rådhuset i San Fransisco. Det er formiddag 27.november 1978.

Hva ville Milk ha sagt?

Da Milk hadde amerikansk premiere i oktober, var det altså tretti år siden mordet på en av USAs fremste homoaktivister.  Og det var bare noen uker før et flertall av Californias velgere skulle si ja til Obama som president, og nei til at ekteskap skulle være gyldig også for personer av samme kjønn.  Hva ville Harvey Milk ha sagt og gjort, om han hadde våknet opp til den samme skuffelsens dag som USAs homoaktivister, onsdag 5.november 2008?

Nøkkelen til Harvey Milks politiske suksess lå i at han så alt i en sammenheng. Homoaktivisme, antirasisme, feminisme, seniorpolitikk. Utgangspunktet hans var bydelen Castro og omegn, som riktignok var mest kjent som «homostrøket», men som også favnet innbyggere av alle slag. Milk snakket til og for dem alle.

Jeg har aldri vært i San Fransisco. Har aldri ruslet ned Castro Street, eller hengt på noen av de legendariske barene der. Men Milks navn har alltid vært en del av min homoaktivistiske historie, takket være Rop Epsteins dokumentar The Times of Harvey Milk, fra 1984.

Gus van Sant har også sett den filmen, og har smidig klippet inn mye av det samme materialet i sitt eget arbeid. Men selv om Sean Penn stort sett er briljant i rollen som Milk, sitter jeg likevel skuffet igjen over hvor lite nytt van Sants film tilfører historien om Milk. En relansering av dokumentaren hadde vært en vel så verdig markering av et meningsløst jubileum.

Harvey Milk flyttet fra New York til San Francisco på begynnelsen av 1970-tallet med sin daværende kjæreste og åpnet fotobutikk i Castro Street. Da var han førti år. Med utgangspunktet i gatas ve og vel, og noe så enkelt som å lage lister over hvilke butikker som var homovennlige og hvilke som ikke var det, begynte Milk sin politiske karriere.

Han forsøkte flere ganger å få sete i San Fransiscos bystyre og lyktes endelig da valgordningen ble omgjort, slik at hver bydel stilte sine kandidater. I bydelen Castro var Milk et naturlig førstevalg. Slik ble han den første åpne homoen som fikk plass i høyere, offentlig administrasjon i USA.

Både dokumentaren og spillefilmen legger vekt på de mange støttespillerne Milk hadde i sitt politiske virke. Men merkelig nok har Gus van Sant valgt å viske Sally M. Gearhart – professor i retorikk, forfatter og en pioner innen homoaktivismen og feminismen – ut av historien.  I 1978 var hun en av Milks næreste støttespillere i kampen mot den erkekonservative, homofobe senatoren John Briggs. Han ville forby homofile og lesbiske lærere å jobbe, et forslag som gikk til folkeavstemning under tilnavnet «The Briggs Initative». I det som skulle bli en avgjørende tv-debatt, satt retorikkeksperten Gearhart ved Milks side og plukket fra hverandre Briggs argumenter. I van Sants film er Gearhart så å si tatt vekk.

Det er på flere vis symptomatisk for Milk. Sammenlignet med dokumentaren er spillefilmen i langt større grad befolket av hvite menn, og svekker dermed bildet av Milk som en mangfoldets frontkjemper, der nøkkelen til suksessen hans lå i alliansene han knyttet på kryss og tvers av kjønn, etnisitet, klasse og seksualitet.

Fryktet for sitt liv

Harvey Milk mottok en rekke drapstrusler etter at han engasjerte seg politisk. Året før han ble skutt, gjorde han selv et kassettopptak der han snakket om sitt liv og sine tanker, i tilfelle han skulle bli myrdet.  Han visste at som homoaktivist gjorde han seg til et lett mål for det han kalte «redde og forstyrra mennesker».

Men at det skulle bli hans tidligere kollega, det avsatte bystyremedlemmet Dan White, som skjøt, må ha kommet like overraskende på ham som på byrådsleder Dianne Feinstein og på San Fransiscos velgere.

Hva om Milk ikke hadde blitt myrdet? I forbindelse med filmpremieren stilte The Advocate en rekke framtredene homopolitikere av i dag det spørsmålet. Han ville blitt borgermester i San Fransisco, og kanskje til og med senator for California, tror de fleste. Vel å merke om han hadde klart seg gjennom 1980-årenes aids-epidemi, legger mange av dem til.

Ron Epsteins dokumentar kom ut idet ryktene om en «homsepest» virkelig hadde begynt å få fart. Kanskje er det derfor Epsteins fortelling om Milk er så avseksualisert. Gus van Sant har i langt større grad flettet inn scener fra Milks privatliv i fortellingen, uten at det gir den noe mer dybde av den grunn. Til det blir både Sean Penn og hans mannlige motspillere for anemiske og stivbeinte. Nei, det er med megafon i hånden på et torg eller med blomsterkrans om halsen i en parade at Sean Penn glitrer mest, slik også Harvey Milk gjorde.

(Publisert i Ny tid 20.02.2009.)

Webhotell levert av Zondo Norge AS