Fortellinger om kjærlighet

(Nei, Gunvor Hofmo og Ruth Maier var ikke Romeo og Julie.)

Det er fortsatt epidemi, smittevern og restriksjoner. Årets forsommer tilbringes derfor stort sett på de luftige kvadratmeterne jeg har utafor stua, som jeg har døpt om til Le Balcon i et forsøk på å komme i sydenstemning. Og på en balkong må man lese Romeo og Julie, så da gjør jeg det. Det er ennå tidlig i juni, jeg tenker å bruke Shakespeares drama fra slutten av 1500-tallet på et skrivekurs jeg skal holde denne sommeren for ungdomsskoleelever. Vi skal snakke om hvordan man starter og slutter en fortelling, om helter og motivasjon, om hjelpere og motstandere, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

I en lesepause knipser jeg et bilde av boka og blomsterkassene, får med et lite glimt av Mjøsa, og legger ut bildet på Instastory. «En hilsen fra Le Balcon!» Smilefjes. Snart skriver en venninne av meg at «Not to spoil the ending for you, honey, but they both die at the end». Gråtefjes. Blunkefjes. Og jeg vet jo det, at de dør på slutten, både Romeo og Julie, alle vet det, ungene på skrivekurset vet det sikkert også, og min venninne vet at jeg vet. Og hun vet også at jeg foretrekker å lese om folk som klarer seg. Likevel leser jeg dramaet, fordi det regnes som en av verdens store kjærlighetsfortellinger, og er det noe jeg liker, og sikkert de unge tenåringene også, så er det fortellinger om kjærlighet.

Noen mil nord for balkongen min ligger Biristrand. Der møttes Gunvor Hofmo og Ruth Maier november 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært her i landet i nesten to år, en kunstnerisk anlagt og intellektuelt nysgjerrig 21-åring. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.

Foto av Gunvor Hofmo: Gyldendal norsk forlag

«For meg er Gunvor og Ruth en annen versjon av Romeo og Julie», sier dikteren Jan Erik Vold til Klassekampen 30. juni 2021. «Vi har ingenting i norsk litteratur som engang fjernt minner om dette. Og så mye mørkere enn Shakespeare.»

Og i et intervju med tidsskriftet Rushprint forteller regissør Elsa Kvamme om dokumentaren hun holder på med om Hofmo og Maier. «Det er jo en slags Romeo og Julie-historie, hvor det ikke er familiestrid som dreper Ruth, men drømmen om et «hvitt» samfunn, fritt for «jødiske parasitter».»

Og jeg vil ingenting annet enn at vi snakker om Gunvor og Ruth, og likevel – eller nettopp derfor – skurrer det for meg når vi setter dem på en scene og ser på dem med William Shakespeares blikk.

Fortsett å lese Fortellinger om kjærlighet

Fortellingen om Gidske Anderson

(Publisert i utstillingskatalogen til «De Te Fabula Narratur» («Det er deg historien handler om»), Kunstplass/Historisk museum Oslo, sommeren 2021.)

En dag leser jeg en setning i en bok, og plutselig snur jeg meg helt om, begynner å gå bakover i tiden, på leting etter en historie om et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg tenker at likevel har noe med meg å gjøre.

Noe sånt som dette skjer meg stadig. Jeg dras brått mot noe, og jeg tenker at det er dette som er magnetisme, elektriske ladninger i bevegelse. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjent disse kreftene trekke i meg, de er noe som får meg opp og i gang, vender på meg, dytter meg i ryggen: Dit!

Jeg drev egentlig og lette etter noe annet, bladde litt på måfå i boka jeg hadde i hendene, og så falt blikket mitt på noen ord et stykke ned på siden: Hun var «en lesbisk pariserinne fra Oslo», står det, og jeg bare vet at nå kommer jeg ikke til å kunne tenke på så mye annet med det aller første. En lesbisk, en pariserinne, og alt dette fra Oslo, og så navnet, da: Gidske Anderson.

Anderson, Anderson, tenker jeg oppildnet, hvem var nå hun igjen? Og noen bilder kommer til meg, noen svart/hvite, selv om de kan jo i ikke være så gamle, det er Gidske Anderson i selskap med Dalai Lama, Rigoberta Menchú, Elie Wiesel. Anderson satt i Nobelkomiteen fra 1981, var leder ett år, og det er egentlig alt jeg husker, men så døde hun da også i 1993.

I år er det hundre år siden hun ble født, leser jeg på nettet.

Og det er så mange som blir født hvert år, og så mange som dør, og hvorfor skal vi huske noen framfor andre? Gidske Anderson er i selskap med 702 andre mennesker når jeg googler «fødsler 1921», og navnene på de andre i Wikipedia-oversikten er stort sett totalt ukjente for meg. Men hvor mange av dem var lesbiske pariserinner fra Oslo, spør jeg meg, og klikker meg inn igjen på siden som handler om Gidske Anderson.

Fortsett å lese Fortellingen om Gidske Anderson

En annen enn den jeg var

Den norske bokbransjen var like etnisk enfoldig da som nå. Men i en bokhandel i Oslo fantes Pat. Det gjorde hele forskjellen for en hvit vestkantjente som meg.

(På trykk i Klassekampen 17. mars 2021)

Avdelingen for engelskspråklige bøker var helt innerst i butikken. Der var også Pat. Det var 1987, jeg var 16 år, og hadde bestemt meg for at jeg skulle bli en sånn som helt frivillig leste bøker på engelsk.

Året før hadde jeg gjort det slutt med de to store fortellingene i vår kultur: den om Jesus som vår frelser, og den om mann og barn som meningen med livet. Jeg hadde meldt meg ut av statskirken og blitt med i ungdomsgruppa i Det norske forbundet av 1948. Men det var ikke nok. Jeg behøvde noe mer. Jeg trengte noen nye fortellinger, og de skulle altså være på engelsk. Jeg anså det for å kle mitt nye jeg best.

Derfor befant jeg meg denne høstdagen i Qvist bokhandel på Drammensveien i Oslo. Noen hadde nemlig sagt at her hadde de et bra utvalg av engelskspråklige titler. Hva liker du å lese, spurte Pat meg, da jeg ba henne om noen anbefalinger. Jeg hadde vært forberedt på det spørsmålet, og hadde gledet meg til litt sånn nonsjalant å nevne at jo, Rosens navn av Umberto Eco og Åndenes hus av Isabel Allende. Voksenbøker, begge to, tenkte jeg for meg selv etter å ha lirt av meg titlene. Stolt.

Jaha. Men hvilken bok har du lest flest ganger i livet, spurte Pat meg så, der jeg sto i Esprit-genseren min og prøvde å være en annen enn den jeg var. Og det var noe ved det seige blikket hennes som gjorde at jeg ikke klarte å ljuge, så jeg innrømmet: Huset på prærien-bøkene. Barnebøker. Flaut. Da så hun enda noen sekunder på meg, jeg tror kanskje hun smilte litt, og så gikk hun bort til hylla og tok ut en bok. Les denne, sa hun.

Det var «The Color Purple» av Alice Walker.

Fortsett å lese En annen enn den jeg var

Solveig Østrem: Å skrive akademisk

Det skrives mange bøker om det å skrive. Bare i Forskerforum anmeldte vi to slike bøker høsten 2020, rettet mot forskere som vil trene seg i kunsten. Det vitner selvfølgelig om hvor viktig nettopp den skriftlige forskningsformidlingen er, men kanskje også om hvordan mange strever med å finne seg til rette blant tellekanter og tidsskriftmaler.

Det litt forunderlige er at veldig mange av bøkene om skriving lider under det samme problemet som tidsskriftsartiklene de ønsker å forbedre, nemlig uskarpt fokus. Så også med Solveig Østrems nyeste bok, Å skrive akademisk. En veiviser for forskere. Her er det absolutt gull å finne, men dessverre også såpass mye gråstein at du skal være en tålmodig leser før det begynner å glitre. For denne leserens vedkommende skjedde det fra kapittel sju og utover. Da begynte til gjengjeld de glade utropstegnene i margen å stå tett.

Forfatteren understreker selv at hun ikke har til hensikt å presentere en oppskrift for akademisk skriving. Like fullt oppleves de vel 80 første sidene som gammelt nytt, når vi minnes på kraften i gode argumenter, avgrensning, struktur og sjangerkrav. Alt dette bør vel være selvfølgeligheter for enhver fra masternivå og oppover. Østrem lener seg her tungt på andre som har skrevet om akademisk skriving, og hun selv forsvinner langt på vei ut av syne.

Men så kommer hun på banen og rydder solid plass for det som tydeligvis er hennes egne kjepphester, og det gjør hun godt. I kapitlet om god henvisningsskikk tar hun tak i hangen mange forskere har til å sette inn klynger av referanser for den minste ting, også selvfølgeligheter, trolig for å framstå som seriøse og beleste. Og referansene er gjerne så generelle at man må lese en hel bok for å finne tilbake til det som det refereres til, og er man uheldig, risikerer man da å oppdage at den som refereres, er feilsitert eller feiltolket. Østrem gjør bruk av en rekke eksempler hentet fra anonymiserte forskertekster, der det hun oppsummerer som manglende sidehenvisninger, namedropping, manipulerende siteringer og uklar kildebruk, skaper et tillitsbrudd med den som leser teksten. Hvordan skal man da kunne stole på det som står der?

Også kapittelet om å skrive ut fra et empirisk materiale får meg til å sette meg bedre til rette i stolen. Igjen gjør bruken av konkrete eksempler at teksten ikke bare blir velmenende og formanende prat, men at reelle, gjenkjennbare problemstillinger vaskes fram. Østrem er blant annet opptatt av at den som skriver, må ha tålmodighet til å vente med diskusjonen av funnene til selve analysen er gjennomført. Dette er i tråd med den såkalte IMRAD-modellen, som har utgangspunkt i naturvitenskapelige disipliner. Hun påpeker at i tidsskriftartikler er det lett å finne eksempler på at konklusjoner og sammenfatninger kommer før lesere får vite hva som er grunnlaget for disse. Men, får jeg lyst til å innvende her, «det viktigste først» er et mantra i den mediale virkeligheten utenfor akademia, og det med god grunn. Folk, inkludert forskere, har dårlig tid når de leser, og en av konsekvensene av tellekantsystemet er vel at aldri har så mange skrevet, og så få lest det du skrev. Da kan det kanskje være på sin plass å tenke litt nytt om strukturering av også akademiske tekster, eller hva?

(Først publisert i Forskerforum 11.februar 2021.)

Christine Myrvang: Tause kilders tale

«Denne boka ble trigget av et gåtefullt hull», står det som første setning i boka Tause kilders tale. Dermed har historiker Christine Myrvang satt kurs. For som hun påpeker: hull, tomrom og taushet er faktiske funn. Det gåtefulle hullet finner hun i forfatter Sigrid Undsets etterlatte brevsamling, og dette ene hullet skal vise seg å få følge av flere.

Trodde vi at vi kjente deg, nobelprisvinneren vår? Gift med og senere skilt fra maleren Anders C. Svarstad, han som i flertallet av Undsets biografier er blitt ansett som hennes store – og også eneste – kjærlighet. Sigrid Undset ble mor til tre, hun konverterte til katolisismen etter skilsmissen som 42-åring, og levde uten partner resten av livet. Dette er det store, vedtatte bildet av Undset, som Myrvang altså utfordrer med sin nye bok, der hun spør om Sigrid Undset kanskje elsket en eller flere kvinner, for eksempel svenske Andrea «Dea» Hedberg. Sigrid og Dea begynte å brevveksle som 16-åringer, og korrespondansen mellom dem var til tider intens. Og de møttes. Men hvorfor er så mange brev fjernet, og av hvem? Undset selv? Hennes etterkommere? Og hvorfor er det perioder, for eksempel da Dea giftet seg, eller senere da Sigrid traff Anders, der det plutselig ser ut til å ha vært påfallende lite kontakt mellom de to unge kvinnene? Vel, Myrvang funderer og diskuterer.

Undset jobbet som «kontordame» før hun ble forfatter, og det var i den sammenheng Myrvang først leste disse brevene, som en del av et forskningsprosjekt om kontorenes historie. Men så får hun altså los på noe helt annet, noe som hun ikke kan se at det har vært snakket om. Hun stuper som en Alice i kaninhullet ned i alt hun finner – og ikke finner – av materiale, og vi lesere blir så gjerne med på den ferden. Myrvang skriver med en smittende entusiasme og nysgjerrighet, blir mer og mer begeistret over spor hun finner etter en forfatter som ser ut til å ha tenkt og skrevet langt friere om kjønn og kjærlighet enn hva som har blitt løftet fram til nå.

Nei, Myrvang påstår ikke at Undset var lesbisk. Hun navigerer behendig rundt kategorier og identiteter av i dag, og forsøker ikke å dra Undset ut av et skap eller sette merkelapp på henne. Men Myrvang er samtidig standhaftig i sitt forsett om å se etter det andre kan ha oversett. Hele boka gjennom smetter hun inn bisetninger om folk, særlig kvinner, der hun peker på alle andre som levde liv utenfor ekteskapet, på ulikt vis. Myrvang hadde jo ikke behøvd å nevne for eksempel at en av Undsets biografer, Giske Anderson, aldri giftet seg, men hun gjør det altså. Slik minner hun oss lesere hele veien gjennom på at det fantes – og finnes – andre liv enn de som leves innenfor det heteroseksuelle parforholdet. Og slik plasserer hun Undset inn i en helt ny kulturell og tankemessig sammenheng.

Kanskje er det likevel Undsets religiøse tro snarere enn ekteskapet med Svarstad som har lagt de sterkeste føringene for hvordan både hennes liv og litteratur har blitt lest. For Undset snakket varmt om kvinnen som mor, og hun var uttalt skeptisk til Katti Anker Møllers kamp for retten til prevensjon. Men hun var faktisk ingen fanebærer for det heteroseksuelle parforholdet. Hun hadde kontakt med kvinner som levde med andre kvinner, spesielt i årene i Brooklyn under andre verdenskrig. Her hadde hun blant annet et nært vennskap med forfatteren Willa Cather, som selv delte liv og leilighet med en annen kvinne. Og hun skrev om seksualitet på lite dogmatisk – ja, snarere frigjørende –vis, også i religiøse sammenhenger.

Det å kunne se mønstre i et menneskes liv, er viktig, men også det å se alt det som bryter, alt det motsetningsfulle og kanskje litt uforståelige. Altfor mange biografier lider under en biografs ønske om å kunne jobbe fram en enkel ligning, og deretter sette to streker under et svar. Det er ikke tilfelle med Tause kilders tale. Myrvang lykkes med å holde dører åpne og inspirerer til videre dypdykk i Undsets tekster.

Skulle jeg ønsket meg noe annerledes, måtte det ha vært en annen undertittel. Hullet i brevsamlingen er på alle måter et godt startpunkt for Myrvangs detektivferd. Men hvorvidt Dea var Sigrid Undsets «store, uforløste kjærlighet» blir et for stort spørsmål å svare på, særlig ettersom Dea selv aldri blir en interessant figur i denne historien. Ettersom hennes brev til Sigrid er gått tapt, forblir hun i praksis taus, og dermed ganske konturløs og intetsigende. Nei, da er det mer givende å bli med på Myrvangs skeive lesninger av både Kristin Lavransdatters møte med alvemøen, og Olav Audunssøns fysiske basketak med andre menn. Myrvang understreker selv at hun ikke er litteraturviter, men dette er så gode lesninger at det aldri vil være mulig igjen å ikke se det hun ser her.

(Først publisert i Forskerforum 11. januar 2021.)

Kjærlighetens spilleliste

«Jag kom att tänka på en Joni Mitchell-sång», sier Elise. «Du och dina sånger», sier Dagmar. De har akkurat elsket, men nå gråter Elise. «Det är den där…. «A case of you»», sier Elise, og siterer et utdrag fra sangteksten, om å være forberedt på å blø for kjærligheten.

Anneli Furmarks grafiske roman Gå med mig till hörnet (Galago, 2020) har da også et lydspor som gir en ekstra dimensjon til boken.

Elise er historiens hovedperson. Hun er 56 år og jobber som journalist. Hun har vært gift med Henrik i 23 år, og har to voksne sønner. På en kunstutstilling en dag møter hun Dagmar, en jevnaldrende lege, gift med en annen kvinne, men med fortsatt hjemmeboende barn. Elise og Dagmar innleder snart et forhold, noe deres respektive partnere får vite om. Etter hvert innleder Henrik et forhold til en yngre kollega, og det ender med skilsmisse mellom ham og Elise.  Dagmar vil imidlertid ikke gå fra sin partner, og plutselig vet ikke Elise lenger hva hun har og hvor hun er på vei i livet. Hun har nådd fram til et hjørne, men vet ikke hvilken vei hun skal snu og hvor hun skal gå videre.

Bokens tittel, Gå med mig till hörnet, er hentet fra en Leonard Cohen-låt som vi får et lite utdrag av i epigrafen: «I’m not looking for another/ as I wander in my time / Walk me to the corner / our steps will always rhyme». Disse linjene er fra Cohens sang «Hey, That’s No Way To Say Goodbye», spilt inn første gang i 1967, og siden fremført av en rekke artister, ved siden av Cohen selv. Senere dukker sangen opp som en referanse i Furmarks historie. Elise har en spilleliste hun deler med Dagmar på en strømmetjeneste, og når hun en dag legger til denne låten på spillelisten, skaper den en åpning for å prate om det som er så vanskelig: Skal vi fortsette å treffes eller ikke?

Det var nok ikke tilfeldig at Dagmar og Elise møttes på en kunstutstilling. De er begge det Elise kaller «kulturtanter», med mange felles referanser hva angår film, bøker og musikk. Filmer som Love Actually og Brokeback Mountain nevnes, begge filmer som tar for seg den besværlige kjærligheten i alle dens former. Det samme gjør sangene som siteres, det være seg låter av Cohen, Mitchell eller for eksempel Säkert.

Kanskje er det ikke så mange som umiddelbart tar referansen til Leonard Cohens sang når de leser bokens tittel. Men så snart man blar om og leser epigrafen, får man en ide om hvor forfatteren har fått tittelen fra. Kjennere av Cohens sanger vil forstå hvilken låt de fire linjene er hentet fra. Gjør man det ikke, er sjansen uansett stor for at man assosierer noe med Cohen selv, for eksempel at han var en poet og låtskriver som sang om det boblende begjæret og den kronglete kjærligheten. Også Joni Mitchell refereres til med to sanger, «Both Sides Now» og «A Case of You», begge sørgmodige, ganske resignerte sanger om en som slikker sine sår, slik Elise må et stykke ut i historien.

På side 46 har Furmark tegnet inn noen strofer fra en sang, sammen med noen notetegn som understreker at det er musikk vi hører, eller altså leser. Vi får ikke vite hvem som synger, men teksten er på svensk. Den løper som et blått bånd over Elises hode, der hun sitter og melder med Dagmar. De lytter til den samme sangen, på hvert sitt sted, og musikken knytter dem sammen. Det er en sang Elise nettopp har lagt til spillelisten, leser vi på den foregående siden, og det er enkelt å tolke ordene i sangen som Elises uuttalte ord til Dagmar: «Får jag träffa dig i kväll?» Furmark kunne selvfølgelig lagt ordene rett i munnen på Elise, i en eller flere snakkebobler. Men gjennom å la sangen uttrykke det Elise kjenner, får forfatteren understreket båndene mellom de to kvinnene, symbolisert gjennom musikken de samlytter til, illustrert gjennom det blå tekstbåndet. Sånn sett blir ordene fra sangen mer enn bare tekst. Og samtidig får forfatteren understreket det kompliserte og uavklarte mellom dem, alt det de leter etter ordene for, ved at snakkeboblene i rutene bare er korte konstateringer av at de begge lytter. Det er musikken som snakker, de hører etter, og de vet begge at det er ikke bare å treffes i kveld. Til det er det for mange hensyn å ta.

En del lesere vil nok kjenne igjen sangen: «Får jag» med Säkert, hentet fra hennes 2010-album Facit. Kanskje har man selv noen minner til den sangen, som aktiveres ved å lese tekstutdragene. Nina Ernst skriver i Att teckna sitt jag (2017) om hvordan det i grafiske selvbiografier finnes en ambisjon om å knytte innholdet i historien til en virkelighet utenfor fortellingen. Denne ambisjonen er tydelig også i Furmarks historie, selv om den ikke framstilles som noen selvbiografi. (Hovedpersonens navn er for eksempel et annet enn forfatterens.) Men kanskje det er en biografi over oss alle Furmark har forsøkt å skrive og tegne? Hvem har ikke vært på vei mot et hjørne og ikke visst hvor veien videre gikk?

Ved å referere til fysiske gjenstander og miljøer skapes en kulturell tilhørighet til en bestemt samfunnsgruppe, tid eller tradisjon, skriver Nina Ernst. Minner vekkes til live, og referansene kan fungere som tidsmarkører, identitetsmarkører, og også klassemarkører. Ernst refererer til El Rafaie som anser intertekstualitet i skapelsen av selvbiografiske serier som et retorisk grep som inviterer til medskaping og identifikasjon hos leseren.

Men verdien av medskaping og identifikasjon behøver ikke avgrenses til lesing av selvbiografiske verk. Alle kunstneriske uttrykk krever en eller annen fortolkning mellom form og innhold. Den som ser og/eller hører må ta i bruk seg selv, sine egne sanser, erfaringer og fantasi for å få mening ut av kunsten. Det er lett å tenke seg serieromanen som et stille medium, som noe som ikke skaper lyd. Kjærlighetshistorien om Elise og Dagmar er da også tilsynelatende fortalt innenfor rammene av en tradisjonell grafisk roman, der historien trer fram for oss gjennom hva vi ser med øynene: tekst og bilder i samspill. Men både teksten og bildene kan ha lyd. Teksten i snakkeboblene kan forstørres eller forminskes, fetes opp eller fades ut, for å understreke med hvilken styrke ordene uttales. Og lyder kan illustreres ved hjelp av visuelle tegn og symboler, såkalte markeringer, slik vi ser når Elise og Dagmars lytting til Säkert-låten avbrytes av et «knack knack», som vi forstår visualiserer noen som banker på døren inn til rommet Elise befinner seg i.

Men Furmark har med utdragene av sangtekstene laget ytterligere åpninger mot det auditive. Hvem hører ikke Leonard Cohens stemme i hodet når man leser epigrafen? Trykte bøker kan gjerne sies å være et lydløst medium, men fortellingene skaper likevel lyd inne i hodet vårt.

Og de kan faktisk skape lyd også utenfor hodet. Det finnes bøker for små barn, der man kan trykke på en knapp og høre en sau breke eller en katt mjaue, mens man ser det riktige dyret avbildet, og kanskje ser bokstavene som betegner det. Furmarks bok har ingen slike knapper. Men om man flytter seg over på strømmetjenesten Spotify, vil man finne en spilleliste som forfatteren har laget, med tittel etter boken. Her ligger alle sangene som det siteres fra i boken, pluss et knippe andre med samme tematikk, altså kjærlighet. Blant sangene finner vi låten «The Wings», som var en del av soundtracket til Brokeback Mountains. Det finnes ingen henvisning i boken til denne spillelisten, men den som leter, skal tydeligvis finne. Og det er lett å tenke seg at denne listen er virkelighetens representasjon av fiktive Elises spilleliste. Det er som om Elise deler den også med oss, og ikke bare Dagmar.

Elise lever et liv der digitale medier er en selvfølgelig del av hverdagen, selv om hun selv er født lenge før internett fantes. Hun ser på Netflix-serier, kommuniserer med Dagmar via Messenger, har en Instagramkonto og hører altså på musikk på en strømmetjeneste. Hun er som en hvilken som helst forelsket tenåring, bare at hun er i femtiårene. Og nettopp alder er et tema i fortellingen, mer enn genus og seksuell identitet. Når Elise forteller en kollega om Dagmar, ler han. «Att två så pass mogna damer skulle bli så kära, ja det var väldigt skojigt tydligen», sier Elise på en venninnemiddag.

Men kjærligheten har ingen grenser. Det har vel heller ikke serieromanen. Kanskje har Furmark latt seg inspirere av en tv-serie som Skam, som tok i bruk ulike sosiale medier for å skape samhandling og dialog med seerne, inkludert en spilleliste som stadig ble oppdatert. Skam handlet om ung kjærlighet, Gå med mig… handler om moden kjærlighet. Men Elise har musikk som spenner over fem-seks desennier på sin spilleliste, og finner tydeligvis gjenklang for sine følelser hos både yngre og eldre musikere. Spillelisten kan hun bestemme over selv, i motsetning til Netflix’ algoritmer som foreslår stadig nye filmer og serier for henne som likevel ikke faller i smak. «Vad tror de om mig egentligen, tänkte hon. Vem tror de att jag är?».

Elise rommer mer enn hva noen datamaskin kan regne ut. Det gjør også kjærligheten. Og en serieroman kan favne mer enn bare tekst og bilder. Den kan også gi oss musikk.

James Godbolt: Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020 (anmeldelse)

Tanken er god: En bok som samler erfaringer med femti års kommunalt arbeid for et etnisk, kulturelt og religiøst mangfoldig Drammen. For Drammen er demografiens Buzz Aldrin: Den kommunen med nest flest innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, bare slått av Oslo. Men det er hovedstaden man hører om, det er Groruddalen og Søndre Nordstrand som skildres i bøker, filmer og dokumentarer. Tante Ulrikkes vei på Stovner er i ferd med å bli en adresse man er stolt av. Lauritz Hervigs vei på Fjell i Drammen sliter derimot fortsatt med imaget.

Ikke dermed sagt at ikke mye har blitt skrevet om Drammen, både i mediene og i forskningsøyemed. Historiker James Godbolt har mye skriftlig materiale å lene seg på, i sin gjennomgang av integreringsarbeidet på alle livets arenaer: arbeidslivet, skolen, fritiden, politikken. Særlig har Drammen utmerket seg som en kommune som lenge holdt hardt på verdien av morsmålsundervisning, langt på vei med egenutviklet pedagogikk.

Men etter hvert som jeg leser Nesten norsk. Det flerkulturelle Drammen 1970-2020, stiger forundringen: Hvor blir det av stemmene til innvandrerne og flyktningene selv og deres etterkommere? Hvorfor er det i all hovedsak de etnisk norske som får bære fortellingene, det være seg om Fjell skole, boligbyggepolitikken eller moskedebattene? Når målet er en bok om «hvordan nordmenn og innvandrere i fellesskap har skapt et nytt samfunn», ja, da må det flere historier til enn de norske. De som slipper til av minoritetsstemmer, er først og fremst noen få politikere, indirekte sitert gjennom medieklipp fra den gang da. Hvorfor er ikke disse – og andre fra de etniske minoritetene – kilder av i dag? I så måte føler jeg meg lurt av forsidebildet, som viser seks menn som har vandret opp til fjelltoppen Krøkla. I billedhenvisningen får vi vite at bildet er lånt av den tyrkiske Samlar-foreningen. Av klesstilen kan vi jo gjette på at disse seks gutta er representanter for de tyrkiske arbeidsinnvandrerne som kom til Drammen på 1970-tallet, og altså utgjorde en av kommunens første etniske minoriteter. Men de får aldri noe navn, de seks. Jeg skulle jo gjerne hørt deres egne historier, om hvordan de – også i overført forstand – klatret seg oppover.

Og når jeg kommer til kapittel 10 i denne detaljrike mursteinen av en bok, steiler jeg. Her er det det religiøse mangfoldet som diskuteres, blant annet med en mellomtittel som lyder «Den seigliva religiøsiteten i framtida – totalitær eller tolerant?». «Seigliva»? Er det et mål i integreringsarbeidet at folk legger vekk troen og blir sekulære? Og litt før, i omtalen av debatten rundt koranskoler, heter det at «Drammenserne kunne ikke unngå å legge merke til at imamen ikke kunne et kløyva ord norsk, sjøl etter 20 års opphold i landet. De muslimske mødrene og barna slo ring om den siktede imamen.»  Hvem er disse drammenserne, og regnes ikke de muslimske mødrene og barna blant dem, spør jeg meg. Og hører virkelig en slik tendensiøs framstilling av en uenighet hjemme i en faglig fundert bok? Ikke finner jeg noen kildehenvisning til utsagnene heller.

Mangfoldsarbeid i kommune-Norge har langt på vei vært tuftet på idealisme, velvilje, prøving og feiling. Godbolts bok gir velfortjent honnør til mange kommunalt ansatte med gode intensjoner, stor arbeidsinnsats og verdifulle erfaringer. Men hvor ble det av innvandrerne og flyktningene selv i alt mylderet?

(Først publisert i Forskerforum 2. desember 2020.)

Knut Kolnar: Å leve på lånt begjær (anmeldelse)

Forsiden på Å leve på lånt begjær er full av hull. Både tittel og forfatternavn er nemlig markert ved hjelp av utstansede bokstaver, som får farge og innhold av boksiden som følger. Slik blir både «lånt begjær» og «Knut Kolnar» noe som skal fylles med mening. Hei, Freud, tenker jeg straks, og jeg skal snart kjenne trang til å gå i polemikk med både psykoanalysen og Kolnar selv.

For det som fyller ut hullene, er åtte «beretninger» om det forbrukende mennesket. I løpet av de vel 260 sidene som følger, får vi høre om hvordan reklamen, populærkulturen og sosiale medier bygger opp under våre forventninger til hva livet har å by på. Vi vet ikke hva vi vil ha før noen andre viser oss det, og da hermer vi, vi låner andres begjær, er Kolnars tese. Han lener seg med andre ord på den franske teoretikeren René Girards ide om det mimetiske begjær, en ide som ble utformet delvis i forlengelse av, delvis i opposisjon til Freuds teorier om begjær. Ifølge Girard er ikke mennesket i stand til å begjære noe med utgangspunkt i seg selv. Det behøves alltid en annen som kan peke ut hva som er verdt å begjære.
Og det er her jeg får lyst til å rekke opp hånda. For er det virkelig slik at begjær ene og alene kan forstås som et uttrykk for et tomrom som skal fylles? Ja, blir svaret i Kolnars bok, hvor det som kjennetegner mennesket, er at vi er på evig jakt, drevet av en aldri avtagende sult.
Det er jo ikke det at jeg er voldsomt uenig i noe av det Kolnar skriver. Hvordan kan jeg være det, når han henter velformulerte og innsiktsfulle sitater om menneskets skrøpelige beskaffenhet fra et vell av kjente og mindre kjente tenkere og forfattere? Men det er som å havne ved siden av noen på fest som har mye på hjertet, og som du først nikker ivrig og enig til, men så, når monologen aldri tar slutt, gjør deg ør i hodet og trøtt i nakken av all nikkingen. Og ikke minst: Du får lyst til å nyansere bildet.

Ja, vi er svake, vi mennesker, men vi er da også ganske sterke? Og ja, vi er grådige, men også ganske greie? Vi er i det hele tatt langt mer komplekse enn hva jeg synes Kolnar får fram, og det er vel også det som er utfordringen når vi skal meisle ut politiske agendaer. Ta den republikanske presidenten Herbert Hoover, som Kolnar siterer på at i 1928 priste PR- og reklamefolk ved å si at «dere har tatt over jobben med å skape begjær og har forvandlet folk til lykkemaskiner i kontinuerlig bevegelse, maskiner som har blitt nøkkelen til økonomisk framgang». Kolnar nevner imidlertid ikke at samme mann også var opptatt av å stille sult, og derfor stod bak et omfattende hjelpeprogram for å fø amerikanere og europeere etter første verdenskrig. Var det lånt begjær som drev han til et slikt engasjement, er det kanskje mer enn begjær som driver oss mennesker, eller kan kanskje begjær også forstås som noe livgivende, skapende, positivt?

Den største svakheten i Kolnars dystopi er likevel den totale mangelen på politisk og økonomisk maktanalyse. Når han skriver at «forbrukersamfunnets programmering av bevisstheten […] gjør at vi kontinuerlig begjærer det nye for det nyes skyld», hvem er det han da egentlig mener står bak og er programmerere? Hvem tjener på at vi etter sigende aldri blir fornøyde, og hva skal vi gjøre med det? Det er dessverre ikke spørsmål Kolnar stiller, og heller ikke forsøker å gi noen svar på.

(Først publisert i Forskerforum 10. november 2020.)

Live Hov: Kunstnere og yrkeskvinner. Norges første skuespillerinner (anmeldelse)

Det var ikke lite Morgenbladets anmelder i 1879 forventet seg av en som skulle gestalte Lona Hessel i Samfundets Støtter. Det da to år gamle Ibsen-stykket hadde premiere på Christiania Theater, og det var selveste Lucie Wolf, en av 1800-tallets største kvinnelige skuespillere, som ga liv til Lona. «En næsten matrosmæssig Djærvhed i Holdning og Fremtræden i Ord og Manerer skal parres saaledes med ægte Kvindelighed, at den saa langtfra at blive frastødende tvertimod virker sympathisk», skrev anmelderen. Og han konkluderte «Fru Wolf klarer disse Vanskeligheder».

Live Hov, professor i teatervitenskap, har i mange år skrevet fram de kvinnelige skuespillernes historie, eller «skuespillerinnene», som hun konsekvent omtaler dem som. I siste halvdel av 1800-tallet får Norge profesjonelle, permanente teaterhus, og dermed også faste ensembler. Samtidig får vi Ibsen og Bjørnson, som skal prege scenekunsten både som dramatikere og regissører, og for sistnevntes del: som teatersjef.

Mot dette bakteppet skildrer Hov først karrierene til åtte utvalgte kvinnelige skuespillere, blant annet Lucie Wolf. Deretter skifter hun perspektiv, og skildrer vilkårene for skuespillerinnene generelt, på tvers av karrierene. Hun tar for seg lønn og sosial status, rolletyper og personlige forutsetninger. Slik skriver hun fram historiene til et knippe kvinnelige pionerer.

Men får jeg en større forståelse av teaterfaget i siste halvdel av 1800-tallet? Se, det er jeg litt mer i tvil om. Til det opplever jeg at fortellingen er for summarisk og svevende. Forfatteren selv, med all sin fagkunnskap, kunne vært det tyngdepunktet som forankret denne historiske gjennomgangen i nåtidens forståelse av hva godt teater er. I stedet blir det for mange sitater, for mange medieklipp fulle av blomstrende vendinger, og ikke minst: så mange fremmede og til tider pussige anskuelser, jamfør Morgenbladets anmelder, som forventer «ægte Kvindelighed». Jeg har rett og slett problemer med å se både teatret og skuespillerne for meg.

I det avsluttende kapitlet spør da også Hov om hvor gode de omtalte kvinnelige pionerene egentlig var? «Det kommer an på øynene som ser – eller øynene som så», svarer hun selv. Jeg hadde ønsket at dette spørsmålet ble stilt allerede i de innledende kapitlene, for senere å diskuteres mer inngående. For ja, teater er øyeblikkets kunst, og ingen av oss, verken Hov, undertegnede eller noen andre levende mennesker av i dag, så noen gang Lucie Wolf på scenen. Så hva skal vi huske henne for, og hvorfor? For å svare på det, kreves et fastere blikk på stoffet, og et tvisyn som fanger inn ikke bare hva som ble forventet av en skuespillerinne den gangen, men også hva som kreves for å være verdt å minnes i dag.

Selv kommer jeg først og fremst til å huske skuespillerinnenes lønnskrav, som viser seg å være en overraskende interessant del av Hovs materiale. I arkivet etter Christiania Theater, som stengte i 1899, finnes det en rekke brev skrevet av mer eller mindre desperate kvinnelige (og sikkert også mannlige) skuespillere. De ber om å få lønn for den jobben de faktisk gjør, eventuelt høyere lønn. Her kommer man tett på den enkelte, her luftes drømmer og ambisjoner, og her aner man en linje fram til store deler av dagens kulturliv, der kunstnere også i dag kjemper for retten til en anstendig lønn for strevet.

(Først publisert i Forskerforum 13. oktober 2020.)

Jonvik, Røssaak, Stien og Sunnanå: Kunst som deling, delingens kunst (anmeldelse)

Nye samarbeidsformer, nye tanker om hva kunst er og kan være, og ikke minst ny teknologi. Alt dette gjør at det visuelle samtidskunstfeltet i Norge er i endring, heter det i en ny rapport. «Kunsten å dele» har vært stikkordet i et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd. Og ettersom Kulturrådet har gjort det til vane å utgi sine sluttrapporter på Fagbokforlaget, skjer det også her en type deling. Flere enn bare de som skal gjøre praktisk bruk av forskningsresultatene, får tilgang til tekstene. Kunst som deling, delingens kunst er da også lesverdig også for oss som ikke har vårt daglige virke innen det visuelle samtidskunstfeltet i Norge. Her får vi vite litt mer om hvem som er up and coming akkurat nå, og hvem og hva det er som løfter disse (unge) kunstnerne fram.

Og likevel murrer jeg.

I første halvdel av rapporten møter vi fem enkeltkunstnere som presenteres med hvert sitt kapittel. Alle har sin historie og sin agenda, og har i så måte ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at de alle har en Instagramkonto jeg straks begynner å følge. I sitt kunstneriske arbeid leker de seg med ny teknologi, utforsker ideer, prøver ut nye materialer, samarbeider på tvers, vil noe, våger noe, i det hele tatt: Gjør det kunstnere har gjort til alle tider, eller…? Kanskje er det her min kunstfaglige kompetanse kommer til kort, men jeg strever altså litt med å forstå hva som er det virkelig nye i det nye.

Sosiale medier kan gi de nye kunstnerne et vindu å vise seg fram i. Et medium som Instagram kan i seg selv bli en del av det kunstneriske uttrykket, slik tilfellet er med Frida Orupabos digitale fotomontasjer. Men fortsatt spiller gallerier, kuratorer og andre kunstformidlere en viktig rolle som mellomledd mellom kunsten og publikum. Dette er temaet for andre halvdel av rapporten. Stavangers satsing på visuell kunst er viet ett kapittel. Bildet som tegnes opp av «kunstfeltets økologi», nettverk og delinger i denne byen vitner om et fruktbart mangfold som andre byer burde kunne la seg inspireres av, selv om også økonomiske, institusjonelle og praktiske utfordringer løftes fram.

Mot slutten blir en gjennomgående tendens i hele rapporten imidlertid litt for tydelig, nemlig at tekstene først og fremst er basert på informantenes egne fortellinger. Når materialet i så stor grad baserer seg på intervjuer, hadde jeg for det første ønsket meg mer bruk av direkte sitater. Nå er alle sitatene indirekte, altså at de refereres med kapittelforfatternes egne ord, noe som skyggelegger det faktum at det tross alt er subjektive versjoner av virkeligheten vi serveres. Samtidig hadde jeg gjerne sett at fortellingene hadde fått litt mer motstand. Vi hører at det er en ny tendens at kunstinstitusjonene vektlegger selvrefleksjon, men en slik øvelse har vel sine klare begrensninger. I historien om Munchmuseets store satsing «Munchmuseet i bevegelse» er det for eksempel først og fremst den ansvarlige kuratoren selv som får beskrive (suksess)prosjektet, mens forskerne nøyer seg med å trekke noen linjer til tilsvarende prosjekter og antyde noen utfordringer.

At det norske visuelle kunstfeltet er i endring, «i bevegelse», blir tydelig gjennom rapporten. Men hva som egentlig er det nye, og hvordan dette skyldes nye former for deling, forblir uklart.

(Først publisert i Forskerforum 4. september 2020.)