Siri Lindstad – post(at)sirilindstad.com

Lykken er å ha lesbisk los

Nå har jeg lesbisk los, skriver jeg i en sms til en venninne av meg, og hun vet at da forsvinner jeg for en stund. Nei, jeg er ikke på Tinder. Det har jeg ikke tid til. Akkurat nå dater jeg Tove Jansson, Gidske Anderson, Vivica Bandler og et par andre. Jeg holder på med et bokprosjekt om dem, jeg er forelska i dem alle, og jeg har så mye lesbisk los at jeg ikke får sove om natta. Jeg bare ligger der, time etter time, og tenker på det neste arkivet jeg skal prøve å få tilgang til, med disse folkas brev, manuskripter og kanskje til og med dagbøker.

Første gang jeg hadde lesbisk los, i alle fall som jeg kan huske, var i 1985. Jeg var 14 år og jeg leste Møte med Tove Jansson av Tordis Ørjasæter. Denne boka var en del av en biografiserie for barn og ungdom fra Gyldendal, hvor man ellers kunne møte storheter som Elvis, Jesus og Manchester United.

Jeg likte å lese biografier, og aller best likte jeg når de kjente personene skrev selv. Jeg leste Et Mårbackabarn av Selma Lagerløf, jeg leste både Elleve år og Kjære Dea av Sigrid Undset, og ikke minst Billedhuggerens datter av Tove Jansson, alle selvbiografiske bøker, alle sammen om det som skulle bli starten på kunstnerliv.

Jeg hadde ingen drømmer om å bli kunstner selv, men jeg ville være nær kunstnere, for jeg hadde det for meg at de levde et liv også jeg ville leve. Jeg hadde begynt å kalle meg lesbisk, inni meg, og i det lå for meg mer enn bare å være en som ble tiltrukket av andre jenter. Det var aldri en skam knyttet til det ordet for meg. Det var en frihet. Jeg skulle ikke bli en som levde et konvensjonelt liv, det var jeg overbevist om. Jeg skulle ikke ha familie. Jeg skulle ut i verden. Men jeg trengte noen ledestjerner ut i livet. Og de fant jeg på biblioteket.

I Møte med Tove Jansson forteller Ørjasæter om Tove og «venninne» Tuulikki, og jeg bare skjønte at de var kjærester. Hvorfor skulle de ellers ha bare ett stort rom i den hytta de bygget sammen på en øy ytterst i havgapet? Plutselig måtte jeg lese alle mummibøkene på ordentlig, og de snakket til meg på en helt ny måte. Og jeg følte at jeg nå visste noe som ingen andre visste, jeg trodde ikke engang at Ørjasæter visste det, og at noe av det jeg visste, var at jeg ville leve et liv som Tove og Tuulikki.

Fortsett å lese

Jenny og kjærligheten

Hun er så uendelig lykkelig, så forelsket, så veldig på plass i seg selv. I førtifire og en halv dag kjenner Jenny på all den kjærligheten hun inntil da bare har drømt om.

Så mister hun ham hun elsker, og jeg gråter med henne og tenker at dette er en av de fineste, tristeste, skeiveste fortellingene jeg vet om. Jeg vet at andre har lett etter – og til dels funnet – det lesbiske i denne romanen. Men det er andre sider ved boken jeg synes er mer radikale og grensesprengende, også i dag.

Jenny kom ut i 1911, og blir regnet som 29 år gamle Sigrid Undsets gjennombruddsroman. Her tematiserer hun «forholdet mellom kjønnene, seksualitet og ekteskap», står det å lese i Store norske leksikon. Undset selv ville i liten grad snakke om boka da den kom ut. Men til Norsk Familie-Journal skal hun ha sagt at hun skrev Jenny ut fra en fascinasjon av «den deilige og farlige tiden» hun levde i. Og jeg synes selv den tiden vi lever i, kan være en deilig, men også farlig tid, og bør ikke også vi derfor snakke om hvordan vi ordner livene våre, og hva vi tenker om kjærligheten? Og vi må gjerne begynne med å snakke om Jenny, for selv om det allerede er skrevet mye om både denne romanen og Sigrid Undset selv, tenker jeg at noe mangler, og det som mangler, er det jeg vil kalle det skeive. Det skeive er riktignok overalt for tiden, særlig nå i det herrens skeive kulturår 2022, men jeg tenker at vi har mistet noe på veien hit, og det jeg tenker at vi har mistet, er paradoksalt nok mye av det skeive.

Fortsett å lese

På spøkelsessiden

Maria Gripe lærte meg å gå over grenser.

Da jeg for noen år siden bodde i Stockholm, spurte Agneta meg en dag om jeg ville bli med på beversafari. Jeg trodde hun snakket i koder, at hun ville ha meg med på en eller annen mørk og syndefull lesbeklubb, så jeg sa begeistret ja, og begynte straks å fundere på hva jeg skulle ha på meg. Men nei, hun mente beversafari. Og jeg som vil gå over grenser! Men ja, jeg ville jo også se en ordentlig bever.

Jeg hadde flyttet til Stockholm fordi jeg plutselig hadde muligheten til det. Det åpnet seg et rom. Ulrika hadde i likhet med meg nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og trengte en å dele leilighet med. Selv holdt jeg litt halvhjertet på med en masteroppgave og jobbet som frilansjournalist, så jeg var flyttbar. Endelig skulle jeg bo i byen som jeg hadde hatt et kjærlighetsforhold til siden jeg var 18 år, og jeg skulle få henge med folk som Agneta og Ulrika når enn jeg ville.

Eller kanskje begynte det enda tidligere, kjærlighetsforholdet, helt tilbake til da jeg var 11 år og leste Agnes Cecilia av Maria Gripe for første gang. Der møtte jeg Nora, som står midt i sitt eget rom og bare vet at det er noen andre i nærheten, noen hun ikke kan se. «I hele ryggen, i nakken og bakhodet kjenner Nora at det står noen bak henne. I døråpningen, helt innved terskelen. Like stille som hun selv. Og venter. Og ser.»

Fortsett å lese

Når idrett blir politikk (anmeldelse)

En vanskelig tilgjengelig tekst om et viktig tema.

Hans Erik Næss
Idrett, politikk og menneskerettigheter
Fagbokforlaget, 2021

I oktober 2017 gikk de to norske fotballspillerne Per Ciljan Skjelbred og Rune Almenning Jarstein ned på kne på Olympiastadion i Berlin. Anledningen var kampen mellom Hertha Berlin og Schalke, der alle Herthas spillere valgte å vise sin støtte til kampen mot rasisme.

#TakeaKnee var kommet til Europa, etter å ha startet i USA året før.

Slike markeringer som dette er imidlertid omdiskuterte, for skal man virkelig blande idrett og politikk, spør noen? Når Hertha-spillerne kneler på Olympiastadion, skjer det på en arena som ble brukt til omfattende nazistisk propaganda for mindre enn hundre år siden. Det er lett å heie på idrett som engasjerer seg i politiske saker man selv er enig i, men hva tåler vi av uenigheter?

Idrett, politikk og menneskerettigheter har et uavklart forhold, skriver Hans Erik Næss i sin nye bok, med nettopp de tre begrepene som tittel. Næss er sosiolog og førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, og har som ambisjon med boka å løse opp i denne gordiske knuten av det som kan framstå som motsetninger: Idretten som et nøytralt og politisk uavhengig sted, samtidig som vel, ingen kommer undan politiken, for å sitere en velkjent 1970-tallslåt. Heller ikke idretten kan blunde for rasisme, sexisme og andre brudd på menneskerettighetene.

Næss skal gjennom hele boka løfte fram det ene dilemmaet etter det andre, vri og vende på begreper og virkelighetsforståelser. Han ser ut til å ha oversikten over et komplekst felt, men selv mister jeg den ganske tidlig, og etter et par kapitler tenker jeg: Denne boka er ikke ment for meg, en alminnelig uopplyst leser. Jeg har sympatien for problemstillingene, her jeg sitter i sofaen, men jeg har ikke bakgrunnskunnskapen som tydeligvis må til om de ulike nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjonenes historie, oppbygging og virke. Dermed forblir det ganske uavklart for meg hvem som burde skjerpe seg, og hvordan.

Næss er flink til å minne om etiske dilemmaer som idretten har stått og står overfor – neste års VM i fotball for herrer i Qatar og vilkårene for migrantarbeiderne i vertslandet, for bare å nevne ett. Men eksemplene presenteres mest i forbifarten, mer som aproposer snarere enn utgangspunkt for å forstå hvor, hva og hvorfor noe står på spill. Kanskje blir jeg ekstra streng ettersom jeg ser at boka har fått støtte fra Fritt ord, og dermed er tenkt skal bidra til den offentlige debatten.

Det er da heller ikke forskeren, men formidleren, og også forlaget, jeg skyter på. Teksten er tynget under passivkonstruksjoner som gjør at man mister av syne hvem som egentlig er subjektene i diskusjonene, og dermed hvem som faktisk kunne foreta seg noe når menneskerettigheter står på spill. Forfatteren har brukt Harvard som referansesystem, et system jeg i utgangspunktet har sans for, men her blir parentesene stående for tett, og jeg lengter etter et simpelt fotnotesystem. Når et stort antall sitater i tillegg er gjengitt på engelsk (latskap!), blir lesingen rett og slett veldig humpete. Djevelens advokat burde vært på jobb den dagen denne teksten ble redigert ferdig.

Mine innvendinger mot formen gjør ikke innholdet i boka mindre viktig. For hvor går grensen mellom å knele for en viktig og riktig sak, og å gjøre knefall?

(Først publisert i Forskerforum 1. desember 2021.)

Når alt blir historier (anmeldelse)

Den gode historia er en gjennomarbeidet bok som i seg selv viser det forførende ved forskningsformidling.

Åsmund Husabø Eikenes
Den gode historia. Skriveråd for engasjerande forskingsformidling
Universitetsforlaget, 2021

Med 2000-tallet kom alle historiene for alvor. Plutselig var det ikke bare en skvett melk jeg skjenket meg i kaffen. Den hadde en bakgrunn, et særpreg, og et mål her i livet, kunne jeg lese meg fram til på melkekartongen. Stiliserte blomstermotiver var blitt byttet ut med personlige fortellinger fra melkegårdene.

Og nå skal også forskning presenteres i form av fortellinger. For som Åsmund Husabø Eikenes skriver helt til slutt i sin nye bok: «Å vere forskarar og formidlarar handlar om å fortelle gode historier».

Det jeg kjenner aller mest på etter å ha lest Den gode historia, er en stor ambivalens. På den ene siden er jeg generelt lei av alle historiene jeg støtt serveres, av å skulle more meg til døde, og få et følelsesmessig engasjement for ethvert produkt jeg kommer i kontakt med. På den andre siden lever vi nå tydeligvis i fortellingenes tid, og hvorfor skal ikke da noe av det viktigste vi har – forskningen – benytte seg av de mulighetene som ligger i et godt narrativ for å nå ut?

Og om jeg nå velger å hengi meg til min egen samtid, finnes det nok få her i landet som egner seg bedre enn nettopp Eikenes til å være fortaler og fanebærer for forskningens fortellinger. Selv har han bakgrunn som kreftforsker, men har siden 2019 hatt ansvaret for undervisningen i forskningsformidling ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo. Og han har selv skrevet en rekke gode fortellinger, både som journalist, og som roman- og sakprosaforfatter.

Så la oss da samles rundt bålet, eller snarere boka, og låne øre til Eikenes. Den gode historia er en forholdsvis kort bok, men han rekker å si imponerende mye om det å skulle formidle skriftlig på en effektiv måte. Hoveddelen handler om kraften i den gode historien, seks kapitler som trekker opp de store linjene for strukturen i en vellykket fortelling, som diskuterer hva som skaper spenning i en tekst, som minner om forskjellen mellom ethos, logos og pathos, og som deler deg som formidler inn i tre hovedkategorier: forklareren, fortelleren eller kritikeren. Alt sammen kunne gjerne fått enda mer plass og tekst, men da hadde vel det hendige og umiddelbare ved boka forsvunnet. Andre del er den mest konkrete og matnyttige, med gode råd for både skriveprosessen og et klart språk. Det hele er lett tilgjengelig, godt formulert og gjennomarbeidet. Av alle bøker som kommer for tiden som skal gjøre deg til en bedre formidler, er det ingen grunn til ikke å ha denne langt oppe på leselista di. Selv får den meg til straks lete etter en fengende inngang til denne anmeldelsen.

Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, sitter jeg og kjenner på noen motforestillinger. Det kjennes så symptomatisk at det er et sitat av Apple-gründeren Steve Jobs som får innlede første del av boka. «Den mektigste personen i verden er historiefortelleren», siteres Jobs på, selv en svært mektig mann da han levde. For historier gir makt, de forfører og også forenkler. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter endt lesning er om det finnes noe utenfor de besnærende fortellingene, eller om vi alle nå er lenket fast ved bålet, i våre følelsers vold.

(Først publisert i Forskerforum 1. desember 2021.)

Nyttig håndbok om formidling på nett (anmeldelse)

En til tider overveldende detaljrik, men likevel anvendelig håndbok. Men først og fremst er den et øyeblikksbilde av vår samtid.

Vibeke Holtskog
Digital formidling som funker
Universitetsforlaget, 2021

«Du er mjuta.» Bedre kan vel ikke en halvannen år lang pandemi oppsummeres om man tar for seg arbeidslivserfaringene til majoriteten av den norske middelklassen. Fra 15. mars 2020 satt vi der foran hver vår dataskjerm og forsøkte å forstå hvordan Teams, Zoom, Skype og alle de andre digitale plattformene funket, og vi spurte i et ustemt kor: «Kan dere høre meg nå?»

ånn sett kommer boka Digital formidling som funker halvannet år for seint. På den andre siden tyder alt på både at Teams-møtene vil fortsette, og at vi ennå har veldig mye å lære, det være seg som undervisere, kursholdere eller møteledere når formidlingen skal skje på nett. Vier man denne boka en lesetime eller to, skal det godt gjøres å ikke senere tulle litt mindre med teknikken og vite litt mer om hvor man skal med møtet, til glede for tilhørerne.

Vibeke Holtskog har både pedagogikk og språkvitenskap i bagen og driver egen virksomhet innen kommunikasjon. Boka har blitt til gjennom samtaler med en rekke ulike bidragsytere med erfaring fra digital formidling, blant annet et knippe norske forskere, alle navngitt og sitert gjennom boka. Jeg tenkte først at disse sitatene, strødd som tekstbiter gjennom kapitlene, skulle bli enerverende, på samme måte som prating mellom låtene på konsertopptak fort blir. Det er jo en bruksanvisning jeg trenger, ikke lettkjøpt livsvisdom! Men sitatene viste seg å være verdt sine stjerner i margen, som når hjerneforsker Marte Roa Syvertsen forklarer når og hvorfor det kan være lurt at alle har på mikrofonen i et møte. De små lydene vi uvilkårlig lager når vi lytter til andre, gir nemlig den som snakker bekreftelse og økt selvtillit.

Joda, den slags råd er bare en detalj i den store sammenhengen, og detaljer er det mange av i boka. Den er delt i fire hovedbolker, med titler som Forberedelser og struktur, Tydelighet, Engasjement og Digital møteledelse. Underkapitlene er mange og korte, kulepunktene er mange og til tider lange, og innimellom finnes det qr-koder som via kameraet på mobilen din sender deg til youtubefilmer og hjemmesider. Jeg tror kanskje det hadde vært lurt å sortere stoffet litt mer etter hvilket ambisjonsnivå man ønsker å legge seg på for å skape en mulighet for mestringsfølelse hos den som skal ta rådene i bruk. Nå blir man lett litt overveldet over alt man har å tenke på. Et forslag som det å operere med to dataskjermer, der den ene viser hva deltakerne på en forelesning ser, og den andre viser det du selv trenger å se, tipper jeg er for viderekomne, for å nevne et eksempel.

Men sitatene, altså. Jeg blir ikke helt ferdig med dem. For om jeg for et øyeblikk snur meg vekk fra nytteperspektivet ved boka, og i stedet leser den som et stykke samtidslitteratur, blir jeg nesten øm om hjertet, og nei, jeg mener det ikke ironisk. Så mye vi forsøker, så mye vi fikler, og så mye vi tross alt har lært! «I quiz kan du bruke begreper [deltakerne] har blitt introdusert for, eller repetere teori og hovedpunkter i gjennomgått materiale. Mentimeter er et supert verktøy for quiz. La alle svare før du viser riktig svar», skriver sosiolog Arnfinn Haagensen Midtbøen.

Om ti år er digital formidling garantert noe helt annet enn det vi driver med akkurat nå. Men nå, akkurat nå, er det her vi er, med Mentimeter og mjuta mikrofoner.

(Først publisert i Forskerforum 24. november 2021.)

Urovekkende spill om sannheten (anmeldelse)

Hjorths beskriver godt kampen om fortellingene i rettssalen, men kunne gjerne selv ha utfordret fortellingene mer.

Line Norman Hjorth
Troverdighet i rettssalen. Kampen om fortellingene
Pax, 2021

I Orderud-saken var forestillinger om kjønn – om skikkelige menn og anstendige kvinner – en del av kampen om fortellingene. For var ikke Per Orderud bare en tafatt tøffel av en sønn og ektemann? Og ektefellen hans, Veronica Orderud, var ikke hun en manipulerende femme fatale? I sin egen fortelling var hun en omsorgsfull kone, søster og tante, men trodde vi nå egentlig på det?

Line Norman Hjorths bok Troverdighet i rettssalen, basert på hennes doktoravhandling, er en ganske overveldende historie fra rettssalen. Mye av det handler nok om kompleksiteten i den saken Hjorth har valgt som case, altså Orderud-saken, med tre drepte, fire tiltalte, mange spørsmål, veldig få svar.

Saken ble prøvd for retten to ganger. Hjorth henter eksemplene fra andre rettsrunde, den i Eidsivating lagmannsrett, men med første runde med som bakteppe. Dessuten spiller den massive medieomtalen inn for hvilke inntrykk den enkelte av oss har av de tiltalte, og da tenker jeg på medieoppslag både før og under rettssakene, og i ettertid. Hjorth har med andre ord mange fortellinger hun skal holde styr på overfor oss lesere. Hun lykkes imidlertid godt med å holde i alle trådene, men forsvinner selv litt for mye ut av syne.

Kvinner er generelt i markant mindretall på tiltalebenken. I Orderud-saken var de altså to, og de er til og med søstre. Hjorth gjør bruk av kriminolog May-Len Skilbreis forskning rundt forståelser av kjønn – og da først og fremst kvinnenes roller – i denne konkrete saken.

Men det Hjorth gjør som er nytt, er å knytte blant annet disse nærmest mytologiske forestillingene om kjønn som er i sving, opp til spørsmålet om troverdighet. I andre rettsrunde fikk Kristin Kirkemo redusert straffen med fem år. Hennes vitnemål var avgjørende for hvordan retten tolket det som hadde funnet sted i pinsen 1999, da ekteparet Kristian og Marie Orderud, samt deres datter Anne, ble skutt og drept.

Hjorth er førstelektor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, men har en master i filmvitenskap og har tydelig et blikk for dramaturgi og fortellingers dynamikk. I boka gjør bruk av filosofen Ludwig Wittgensteins begrep om språkspill, men bruker overraskende liten tid på å forklare hvordan vi skal forstå Wittgensteins tanker i denne sammenhengen.

Ja, det virker nesten som forståelsen av «språkspill» er mest til egen bruk, heller enn noe hun inviterer oss lesere til å være med og tenke i lys av. Undertittelen på boka er da heller ikke «spillet», men «kampen om fortellingene», og at det er kamp som foregår i rettssalen, blir tydelig. Skal vi kåre en vinner, i en sak der alle dømmes til lange straffer, må det bli Kristin Kirkemo.

Kirkemo er den unge blondinen og villfarne lillesøsteren med en livsførsel som innbefatter bruk av narkotika, omgang med kriminelle og barnevernets involvering i den lille sønnens ve og vel. Kirkemo er den som skravler i vei, forsnakker seg, og som innrømmer personlige feil og mangler.

Og likevel er hennes vitnemål avgjørende for dommen mot de andre. Hun anses som troverdig. Er det det at hun innvier tilhørerne, altså retten, i forsøket på å forstå seg selv, spør Hjorth. Er det det at hun i så måte framstår som en kontrast til søsteren Veronica Orderud, som gjennom hele saken framstår som et menneske man ikke blir klok på?

I et speil, i en gåte, heter det i et Paulus-brev, et bibelvers jeg aldri har forstått, for er ikke speil og gåte like gjerne to helt forskjellige ting? Kirkemo framstår som en som menn kan begjære, og som lovlydige kvinner kan misunne, altså en riktig kvinne. Hun får oss til å glemme vårt trivielle liv og kjenne lysten på et annet. Hun blir noe vi har lyst til å speile oss i.

Men Veronica Orderud forblir en gåte. Vi klarer ikke å plassere henne innenfor noen av de forståelsesrammene som mytologiske fortellinger tilsynelatende har å by på. Bidro slike forestillinger til å opplyse saken, eller forhindret de tvert imot en nyansert forståelse som er nødvendig for å kunne ta stilling til troverdighet, spør da også Hjorth på en av de siste sidene. Jeg skulle ønske hun hadde løftet fram det spørsmålet mye tidligere.

Det er jo her hun inviterer oss til å tenke. Litt for lenge gjennom boka blir vi nok en gang bare tilskuere i en sak der mange har mye å vinne. Standardiserte fortellinger og karakterer har en særlig overbevisningskraft, skriver Hjorth, ikke fordi de er mer sanne, men fordi de er velkjente og lett fordøyelige. Hva innebærer det da for rettssikkerheten, og for idealet om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist, at man på tiltalebenken må slåss mot fordummende og reduserende forestillinger om kjønn og kjønnsroller, slik tilfellet åpenbart var i Orderud-saken?

(Først publisert i Forskerforum 4. november 2021.)

Motiverende nedtelling til 2070 (anmeldelse)

Endelig en klimabok med tro på framtiden.

Bjørn H. Samset
2070. Alt du lurer på om klimakrisen, og hvordan vi kan komme oss forbi den
Cappelen Damm, 2021

Klimaforskningens kjernefortelling er at jorden er i ferd med å bli varmere, en utvikling som går stadig fortere. Men denne kjernefortellingen er ikke nok, påpeker Bjørn H. Samset, fysikeren som har blitt en av landets mest profilerte klimaforskere og formidlere, virksom ved Cicero Senter for klimaforskning.

Kjernefortellingen er for enkel og kjedelig. For de viktige fortellingene i livet er de som taler til noe dypt i oss, og som driver oss til å se livene våre på nye måter. Det gjør ikke denne kjernefortellingen, mener Samset. Derfor funker den ikke når målet er å få oss til å ta grep og klare å bevare biosfæren så det fortsatt blir levelig på jorda for framtidige generasjoner.

Klimakrisen framstilles gjerne i form av dystopier. I sin nye bok, 2070, gjør Samset det motsatte – han skriver fram en utopi. Boka hans er tilegnet «Kim, i alle dine mange avskygninger», et tenkt menneske vi ikke får vite noe biografisk om, ikke engang kjønn, og som derfor kan være oss alle. Kim er hovedpersonen i tiende og siste del av boka, der Samset gir oss tiår for tiår fram mot 2070 og hvilke valg vi kan og bør ta, om vi skal stoppe og helst snu utviklingen mot en klimakrise. Hør bare:

I 2030-årene risikerer vi handelskrig på grunn av global matmangel, men da lykkes vi med å legge om til et mer bærekraftig kosthold. I 2050-årene er ikke mat lenger et problem, men derimot ekstremregnet, og etter hvert kommer de virkelig store hetebølgene, og da skal vi få kjørt oss. Men så begynner de omfattende politiske reguleringene av industrien å gi resultater. Når 2070 opprinner, har vi dermed utrolig nok nådd målet om netto null-utslipp.

En naiv og idyllisk science fiction-fortelling, kaller Dagbladets anmelder gjennomgangen, men den funker for meg, rett og slett fordi Samset gir oss en framtid. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en klimabok som skisserer opp så store rom for mulige og realiserbare endringer. Den tenkte framtiden har sine periodevise utfordringer, for all del, med store flyktningestrømmer, krav til oss alle om å kunne omstille oss, og knapphet på enkelte matvarer (so long, avokado!). Men det er likevel en framtid jeg har lyst til å ta del i, fordi her har noen – vi alle – tatt grep og satt kurs.

Og ja, Samset kommer også klimaskeptikerne i møte ved å ta motargumentene deres på alvor. Gjennom kapittel for kapittel forklarer han med tålmodig innestemme hva det er forskningen vet om klimaendringene, og ikke minst hva man ikke vet. Han evner å gi rom til usikkerheten i scenarioene som tegnes opp, og viser at det er jo nettopp i usikkerhetene mye av håpet ligger.

«Alt du lurer på om klimakrisen» er undertittelen på boka, og for en gangs skyld tenker jeg at markedsavdelingen i forlaget ikke har smurt for tjukt på. De 463 sidene som boka favner, er lettleste innføringer både i debattene som går, og i naturvitenskapene som ligger til grunn for klimaforskningen. Etter endt lesning har både handelsvinder, tilbakekoblinger og aerosoler blitt en del av undertegnedes begrepsapparat. Jeg savner imidlertid et stikkordregister, for jeg måtte lete lenge etter hva nå de livsviktige skyene het igjen (stratokumulus!). En indeks hadde gjort boka også til det oppslagsverket den kan bli.

(Først publisert i Forskerforum 8. oktober 2021.)

Fortellinger om kjærlighet

(Nei, Gunvor Hofmo og Ruth Maier var ikke Romeo og Julie.)

Det er fortsatt epidemi, smittevern og restriksjoner. Årets forsommer tilbringes derfor stort sett på de luftige kvadratmeterne jeg har utafor stua, som jeg har døpt om til Le Balcon i et forsøk på å komme i sydenstemning. Og på en balkong må man lese Romeo og Julie, så da gjør jeg det. Det er ennå tidlig i juni, jeg tenker å bruke Shakespeares drama fra slutten av 1500-tallet på et skrivekurs jeg skal holde denne sommeren for ungdomsskoleelever. Vi skal snakke om hvordan man starter og slutter en fortelling, om helter og motivasjon, om hjelpere og motstandere, kort sagt om hvordan man forteller en historie.

I en lesepause knipser jeg et bilde av boka og blomsterkassene, får med et lite glimt av Mjøsa, og legger ut bildet på Instastory. «En hilsen fra Le Balcon!» Smilefjes. Snart skriver en venninne av meg at «Not to spoil the ending for you, honey, but they both die at the end». Gråtefjes. Blunkefjes. Og jeg vet jo det, at de dør på slutten, både Romeo og Julie, alle vet det, ungene på skrivekurset vet det sikkert også, og min venninne vet at jeg vet. Og hun vet også at jeg foretrekker å lese om folk som klarer seg. Likevel leser jeg dramaet, fordi det regnes som en av verdens store kjærlighetsfortellinger, og er det noe jeg liker, og sikkert de unge tenåringene også, så er det fortellinger om kjærlighet.

Noen mil nord for balkongen min ligger Biristrand. Der møttes Gunvor Hofmo og Ruth Maier november 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært her i landet i nesten to år, en kunstnerisk anlagt og intellektuelt nysgjerrig 21-åring. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.

Foto av Gunvor Hofmo: Gyldendal norsk forlag

«For meg er Gunvor og Ruth en annen versjon av Romeo og Julie», sier dikteren Jan Erik Vold til Klassekampen 30. juni 2021. «Vi har ingenting i norsk litteratur som engang fjernt minner om dette. Og så mye mørkere enn Shakespeare.»

Og i et intervju med tidsskriftet Rushprint forteller regissør Elsa Kvamme om dokumentaren hun holder på med om Hofmo og Maier. «Det er jo en slags Romeo og Julie-historie, hvor det ikke er familiestrid som dreper Ruth, men drømmen om et «hvitt» samfunn, fritt for «jødiske parasitter».»

Og jeg vil ingenting annet enn at vi snakker om Gunvor og Ruth, og likevel – eller nettopp derfor – skurrer det for meg når vi setter dem på en scene og ser på dem med William Shakespeares blikk.

Fortsett å lese

Fortellingen om Gidske Anderson

(Publisert i utstillingskatalogen til «De Te Fabula Narratur» («Det er deg historien handler om»), Kunstplass/Historisk museum Oslo, sommeren 2021.)

En dag leser jeg en setning i en bok, og plutselig snur jeg meg helt om, begynner å gå bakover i tiden, på leting etter en historie om et menneske jeg ikke kjenner, men som jeg tenker at likevel har noe med meg å gjøre.

Noe sånt som dette skjer meg stadig. Jeg dras brått mot noe, og jeg tenker at det er dette som er magnetisme, elektriske ladninger i bevegelse. Så lenge jeg kan huske, har jeg kjent disse kreftene trekke i meg, de er noe som får meg opp og i gang, vender på meg, dytter meg i ryggen: Dit!

Jeg drev egentlig og lette etter noe annet, bladde litt på måfå i boka jeg hadde i hendene, og så falt blikket mitt på noen ord et stykke ned på siden: Hun var «en lesbisk pariserinne fra Oslo», står det, og jeg bare vet at nå kommer jeg ikke til å kunne tenke på så mye annet med det aller første. En lesbisk, en pariserinne, og alt dette fra Oslo, og så navnet, da: Gidske Anderson.

Anderson, Anderson, tenker jeg oppildnet, hvem var nå hun igjen? Og noen bilder kommer til meg, noen svart/hvite, selv om de kan jo i ikke være så gamle, det er Gidske Anderson i selskap med Dalai Lama, Rigoberta Menchú, Elie Wiesel. Anderson satt i Nobelkomiteen fra 1981, var leder ett år, og det er egentlig alt jeg husker, men så døde hun da også i 1993.

I år er det hundre år siden hun ble født, leser jeg på nettet.

Og det er så mange som blir født hvert år, og så mange som dør, og hvorfor skal vi huske noen framfor andre? Gidske Anderson er i selskap med 702 andre mennesker når jeg googler «fødsler 1921», og navnene på de andre i Wikipedia-oversikten er stort sett totalt ukjente for meg. Men hvor mange av dem var lesbiske pariserinner fra Oslo, spør jeg meg, og klikker meg inn igjen på siden som handler om Gidske Anderson.

Fortsett å lese